Ut på tur, alltid .. eh .. retur?

Kjapp tur ned til Aalborg i Danmark og opp igjen i dag. Eller - kjapp og kjapp - måtte stå opp kl. 0400 i natt for å rekke flyet. Må innrømme at kombinasjonen av FlyToget fra Asker og innsjekking på nett før avreise (tok det i går kveld) gjør livet noe lettere. Man lærer seg etterhvert å bli litt minimalist på sånne turer også - kun det aller mest nødvendige får være med. Det gjør det lettere å bære, raskere gjennom sikkerhetssjekken, og er til mindre irritasjon for andre passasjerer.

Og andre passasjerer kommer man ikke utenom uansett. På denne typen fly - mandag morgen kl. 0705 til København - kommer man ikke unna at de fleste er business-typer. Som meg sitter de der i skjorte og forsøker å få i seg flyfrokosten innenfor sin allokerte verden på 200 kubikkcentimeter uten å søle utover hele seg. I motsetning til meg leser de aviser og får med seg hva som har skjedd i verden. Jeg bare sitter i koma og prøver å holde munnen igjen. Det blir litt som et lite samfunn på et fly, eller en stor familie. En stor familie som spiser frokost sammen og helst vil ha minst mulig med hverandre å gjøre. Dama som sitter ved siden av meg er forsåvidt relativt pen der hun sitter og sover, men baklyset fra vinduet understreker hvor mye hår hun har i trynet. Det er forsåvidt greit det, sånn er det vel med de fleste, det synes bare vanligvis ikke så godt.

En av fordelene ved å sjekke inn på forhånd, er at jeg får midtgang på alle fire flyturene, samt nødutgang på tre av dem. Ettersom jeg er litt større (både i høyde og bredde) enn et gjennomsnittsmenneske, er det veldig ålreit med en mulighet for å strekke litt på bena. Dessuten gir det meg en stor fordel når den mest aggressive delen av ritualet setter igang - landing og rullebane-taxi blir etterfulgt av at setebeltelyset skrus av - plutselig er det hver mann for seg selv, dog eat dog, og folk går over lik for å komme først ut av flyet. Det de mindre rutinerte ikke er klar over, er selvfølgelig det at man i det øyeblikket man IKKE sitter i midtgangen, er bitchen til alle rundt deg. Du skal ikke noen steder før de er borte! Ha! Det er også mange som synder mot den uskrevne (men universiellt observerte) regelen om at man lar de på raden foran gå ut før man selv presser seg frem. Her ser vi da den positive delen av min størrelse - å presse seg frem forbi meg i en trang flygang koster mer enn det smaker. Og jeg kjemper innbitt. Han som sitter i det andre midtgangsetet på samme rad som deg, er din verste fiende. Han (eller hun) må knuses. De går ut av setet likt som deg, vanskelig å få en fordel der. Trikset ligger i forberedelsene. Hvis man enten har alt man skal ha med seg klart i det setebeltelyset slukkes, eller har det liggende lett tilgjengelig i bagasjehyllen over seg, er det en smal sak å vri et bein ut i midtgangen slik at man teknisk sett er foran. Og det er alt som skal til. Uansett hvor ivrig han måtte være, har man først beinet foran ham, er kampen over - han vet bare ikke at han har tapt enda. Gradvis sklir man inn foran ham ved hjelp av friksjonsfri rotasjon, før det til slutt er ugjenkallelig over og han innser at han vil gå ut som nr. 2 fra denne raden.

Hva vinner man så på dette?

Kanskje 3 sekunder på vei ut av flyet. Det viktige er selvfølgelig ikke tiden man vinner, men det å vinne i seg selv. Og mens man drikker seierens søte nektar, vet man at trynet som kommer tuslende bak deg har fått en dårlig start på dagen. "Jeg har tapt", tenker han. Selvtilliten har fått en trøkk. Hvorfor er det så viktig for meg å slå ham? Det er ikke det. Men det er viktig for ham. Han prøver seg. Det koster.

Det er stort sett ganske vanlige mennesker som sitter på disse flyene, sånn utseendemessig. Ganske mange er bleikfeite sånn som meg, noen har fremgangshjelm (korrekt hår), mens andre er skalla. En som sitter tre rader foran meg har noen sinnsyke øyenbryn, de går minst fire cm ut og opp fra skallen hans. Det er befriende få Gillette-typer her. Noen suits er det jo, men de har helt vanlige haker og lever fint med det.

Møtet går forsåvidt helt greit. Jeg skal bare være rådgiver for et firma som jobber med de samme tingene som oss i Danmark. Et spennende prosjekt, og jeg tror løsningen jeg kommer opp med vil være bra for kunden. Når det er sagt, blir jeg under min egen presentasjon klar over hvor nasal og monoton min egen stemme er. Ikke det at jeg ikke vet dette fra før, det er bare slitsomt å høre på det. Men det går vel greit. Vi slapp de helt store språkproblemene også.

Neste på timeplanen var et par timer med venting på Aalborg flyplass. Får ikke lov til å gå gjennom sikkerhetssjekken før en halvtime før boarding, og utenfor er det fint lite å finne på. Jeg kjøper meg et dansk Illustrert Vitenskap og en is, og setter meg ned og leser i halvkoma. Tiden går i teorien, i praksis ser jeg ikke mye til det.

Når jeg endelig kommer meg inn på flyet til København, sovner jeg umiddelbart. Herlig evne å ha.

Under dagens siste flytur er jeg derimot mer våken. Sitter og koser meg med Aftenposten, mens de to digre, danske hooligansene jeg sitter ved siden av tar god plass. Jaja, jeg har midtgang, jeg henger litt utenfor. Fikk kjøpt meg noen bøker på Kastrup også - de pleier å ha bra utvalg i den kiosken som er like ved B-gatene.

Går rett ut av flyet og inn på FlyToget - klarer heldigvis å presse meg gjennom stimen med TaxFree-ville nordmenn uten stor dramatikk. Får programmert litt på toget også. Hurra for 2008! Ved å skru av wifi og kjøre HPen i strømsparingsmodus holder batteriet i praksis nesten i 4 timer. Det er nok til å glede en gammel nerd. Litt mer RAM nå..

Hvis jeg skal klage på noe som helst, så er det det trådløse nettverket ombord på FlyToget. Denne PCen har vært ekstremt snill når det gjelder å koble seg til utstyr og nett av ymse kvalitet, men her er det ikke snakk om. Jeg har glimrende signalstyrke hele veien også. Kanskje i 2009..?

Hvorfor skriver jeg forresten alt dette? Jeg vet ikke, ihvertfall ikke fordi jeg tror at noen gidder å lese det. Alle bloggere er vel til en viss grad selvopptatte og PR-kåte, og ønsker at folk skal synes de forteller om interessante ting, men alt jeg i praksis kan håpe på er en billig latter ut av de max. 3-4 som leser dette, hvorav én er min egen mor. Hei hei til deg, forresten.

Jaja, da var turen slutt, på tide å gjøre noe helt annet! Et langt døgn er omsider over, på tide å sove litt før jobben venter igjen!