Miraklet i Mjøndalen

Noe utrolig har skjedd - for første gang i historien! Les om det på jobbens treningsblogg!

Ut på tur, stadig overrasket

Jeg er nok ikke i de jobbreisendes øverste divisjon - det blir med rundt to flyturer i måneden i jobbsammenheng, sånn i snitt. Det finnes de som reiser vesentlig mer, og de som reiser vesentlig mindre. I dag (dagen jeg skriver dette, 13/5-08) har jeg nådd en milepæl som jeg ser for meg at mange går et helt liv uten å oppleve.

Den første kofferten som kom på samlebåndet ved baggasjeutleveringen, var min.

Dette er enda større enn første gang jeg var førstemann til å gå av flyet (bokstavelig talt førstemann ut etter at de åpnet døra, ble litt sånn "We come in peace!" når jeg fikk øyekontakt med dørknekten på andre siden), første gang jeg ble oppgradert til første klasse på et amerikansk innenriksfly (flyvertinnene gikk fra å se på deg som et skadedyr til å oppføre seg om det var like før de skulle til å ha sex med deg, hele tiden), og første gang de mistet bagasjen min.

På den andre siden var det litt kult første gang jeg ble stoppet for ekstra nøye sikkerhetssjekk fordi jeg ser ut som en boms/nazist/terrorist. Nå skjer det ca. annenhver gang jeg flyr, så mye av luften er sluppet ut av DEN ballongen.

Hvis vi tar med at jeg har vært i tredjegradsforhør i fylla (Israel), fornærmet en sikkerhetsvakt pga. en t-skjorte (Gardermoen), vært etterlatt på et lagerrom i underbuksa uten pass og mobiltelefon (Israel igjen) føler jeg at jeg kan si jeg har vært med på de vanligste greiene på en flyplass.

Forresten så spiste jeg en seriøst digg burger som besto av 50% bjørn og 50% reinsdyr her. Ville, ville burger. Anbefales hvis noen skulle stoppe innom Paul's Bistro i hotell Sello, Espoo.

Mine favorittserier på TV

En samtale for noen dager siden fikk meg til å tenke på hva som egentlig er mine favorittserier på TV gjennom alle tider. Jeg liker litt av hvert, og som nerd kan jeg se på mye snåle ting; For moro skyld, her er mine nåværende 10 på topp favorittserier gjennom tidene:

10. Family Guy: En av de sykeste tegnefilmseriene noensinne, og en av få tv-serier som jeg aldri ser en episode av uten å le meg fillete. De drar ting enda lenger enn The Simpsons, og balanserer helt klart på feil side av grensen for god smak. Gotta love it!

9. Lost: Har sjelden opplevd et program som blir mer klaget på - "Man får aldri vite noe", "Historien går aldri fremover" osv. Hvis man ser på hva som faktisk har blitt avslørt i løpet av de tre første årene, er det vesentlig fremgang - og vi har fått vite MYE om hva som skjer og har skjedd på øya. Bare ikke alt. Fjerde sesong holder også et veldig høyt nivå - og ingen kan nekte for at historien nå raser fremover.

8. Band of Brothers: En lovlig kort serie til å være med på en sånn liste - kun 10 episoder pluss ekstramateriale. Dramatisert dokumentar om Easy Company, et kompani med soldater og deres opplevelser i 2. verdenskrig. Realistisk, nådeløs og utrolig bra. Actionsekvenser som skriker etter surround-anlegg. Basert på sanne historier, og således enda mer fantastisk. Man får rett og slett en utrolig respekt for disse menneskene og det de har opplevd. Sekvensen på slutten hvor man får se intervjuer med navn på de som overlevde er helt rå, og man kan forstå litt av frykten til de som var ved Bastogne, sjokket til de som fant konsentrasjonsleierne, og æresfrykten til soldatene som ser Speirs løpe gjennom hele Foy og tilbake for å opprette kontakt med et annet kompani.

7. Firefly: Også en kort serie - egentlig litt skeptisk til å ta med Firefly her, siden den bare fikk 14 episoder før den gikk i graven, men det er såpass bra at den utvilsomt også hadde klatret om den fikk leve lenger. 500 år frem i tid har menneskene flyktet fra jorda pga. forurensning, og kolonisert andre solsystemer. Vi følger Mal og hans besetning når de cruiser i utkanten av både galaksen og loven og prøver å slippe unna med litt ærlig tjuveri. Fikk en verdig avslutning i oppfølgerfilmen Serenity fra 2005. Suveren humor, og man kan til tider lure på nøyaktig hvem sine sokker Joss Whedon (mannen bak bl.a. Buffy) har røyka når han fant på dette her.

6. NYPD Blue: Etter 12 sesonger var det slutt på denne mørke, dystre og realistiske serien om livet på en politistasjon på Manhattan i New York City. Handler like mye om livet til Sipo og de andre som den gjør om all den sjuke kriminaliteten som foregår. Som alle andre show på lista hadde denne enkelte episoder som fikk meg til å gape. Og le. Alltid solid underholdning, alltid noen uventede vendinger, og hvis ikke Sipo er den hardest prøvde karakteren på TV, skjønner jeg ingenting.

5. The Sopranos: Denne serien gir noe som må omtales som et realistisk bilde av livet til en fiktiv mafiaboss, Tony Soprano. Han sliter med psyken, balanserer sine to familer, og prøver å få ting til å gå rundt. Mørk og slem humor, sjokkerende vendinger, brutale avstraffelser og italienske retter i hver episode! Totalt levde serien kun i seks korte sesonger, men rakk glatt å sikre seg en plass i evigheten.

4. Futurama: Kunne sannsynligvis ha klatret enda høyere hvis ikke onde Fox hadde tatt de av plakaten så altfor tidlig. Skapt av Matt Groening, mannen bak Simpsons. Intelligent fremtidsvisjon med mye obskur og surrealistisk humor. Lever delvis videre gjennom direct-to-DVD-utgivelser.

3. The Simpsons: Ingen show har vart lenger i prime time i USA enn denne amerikanske kjernefamilien. I 20 år har de vært igjennom de utroligste ting. Filmparodier og -referanser, politisk satire og samfunnskritikk er alle ingredienser når den gule familien utsettes for de sykeste historier. Her snakker vi bokstavelig talt mange hundre timer med rungende latter!

2. Late Night with Conan O'Brien: Fra 1993 har denne tidligere Simpsons-medforfatteren hatt sitt eget talkshow på NBC i USA. Helt sinnsyk humor, utrolig bra intervjuer, uforglemmelige karakterer - dette er underholdning og moro fire dager i uka for de som er så heldige å kunne se det! Hadde de gitt ut hans komplette verker på en DVD som kostet 50.000 hadde jeg tatt opp forbrukslån på dagen. Conan, Andy og Max huskes sammen med klassikere som Triumph the Insult Comic Dog, The Masturbating Bear, Space Whore, og så mye, mye annet. Jeg var så heldig og snakke og danse og herje med Conan i New York for snart ti år siden, noe som nok blir markert med et eget innlegg på bloggen. :)

1. Babylon 5: Joda, ujevne historier (spesielt i første sesong), lavt budsjett, skuespillere som brukte tid på å finne rollene sine.. Jeg er klar over alle feilene. Det er scener som er pinlige og flaue... men det er også en historie som overgår alt annet jeg har sett. Noen av episodene gir meg ujevn hjerterytme og gjør at jeg svetter. Episoder som Severed Dreams, Z'ha'dum og Sleeping in Light gjør ting som ingen andre TV-show har vært i nærheten av. Kanskje for spesielt interesserte, men jeg er ihvertfall en av dem! En serie der alt har konsekvenser, der historien fortsetter selv om en episode slutter og en ny begynner. Fantastisk!

Bare for ordens skyld, i listeform:

1. Babylon 5
2. Late Night with Conan O'Brien
3. The Simpsons
4. Futurama
5. The Sopranos
6. NYPD Blue
7. Firefly
8. Band of Brothers
9. Lost
10. Family Guy

Det er selvfølgelig veldig mye bra som ikke fikk være med på lista. Både gamle og nye favoritter måtte prioriteres ned i forhold til de ovennevnte. Jeg kunne sikkert ha forsvart å snike inn X-Files, American Dad, Ren & Stimpy, Robot Chicken, Drawn Together og masse annet her, men sånn ble det ikke denne gangen. I tillegg har jeg sikkert glemt en hel haug med godbiter. Jaja, skriv kommentarer og kjeft ivei!

Ønskeliste til bursdagen min

Jepp, jeg blir 34, og fortsatt lager jeg ønskeliste. Barnslig? Ja, kanskje, men det er flere som krever å se gavealternativer, og dette er det mest effektive kommunikasjonsmiddelet jeg har.

Hva ønsker jeg meg så denne gangen?

Bøker

LINQ in Action - Programmeringsbok

Physics of the Impossible - Vitenskap

Agile Principles, Patterns and Practices in C# - Mer programmering

Letter to a Christian Nation: A Challenge to Faith - Ateisme

Bøkene i Isaac Asimov sin Foundation-serie, bortsett fra Foundation, Second Foundation og Foundation & Empire, som jeg allerede har.

DVDer

Alle sesonger av South Park - har ingen av dem!

Clerks 1 & 2

Jackass 2.5 (med andre ord ikke Jackass 2, som jeg allerede har)

Resident Evil: Extinction

Babylon 5: The Movie Collection (de har den på Outland på Oslo S)

Annet

Motivasjon til å trene

Kokebøker - trenger å pusse opp kokkekunnskapene litt :)

PlayStation 3 (knis)

 

Og det var dessverre alt jeg kom på. Jeg skal prøve å oppdatere denne ønskelista med flere ting hvis jeg kommer på noe. Men jeg tror det er en fysisk lov at det SKAL være vanskelig å finne på ting til halvgamle, skalla ruslebiffer.

Men organisert religion i den vestlige verden er da ikke noe problem...?

Neida, vår koselige, utvannede form for kristendom er da bare moro. Ingen der som ville finne på å gjøre noe galt, eller å misbruke tillitten til de fromme lam som gjerne vil fortjene en plass i himmelen? Vår lille smeltedigel av diverse former for overtro er da bare en styrke for samfunnet?

Samme dag som det kommer frem at datteren til en SV-politiker  tok sitt eget liv etter å ha fått ganske standard svar på personlighetstesten til de livsfarlige gærningene i scientologi-kirken, kommer det frem at Bibelselskapet oppfordrer givere til å testamentere formuen sin til dem. De tar seg til og med bryet med å sende ut et ferdig oppsett, slik at man bare kan fylle ut prosentandelen av formuen man ønsker å gi! Alle vet at dette foregår, og alle vet at diverse menigheter og sleipe prester rundt omkring skor seg godt på naive folks håp om å komme inn i himmelen. På tide å skille kirke og stat for godt!

Vårslipp i trafikken

Ok, jeg skal innrømme det, jeg er nok litt ivrig bak rattet. Jeg kjører nok litt fort innimellom. Flere har omtalt meg ved mitt indianer-navn, Blyfot. Jeg har fått bøter og prikker og kjeft. Og jeg lærer ikke. Jeg er ond, uansvarlig, et dårlig menneske og burde sikkert ikke kjøre bil.

Men HALLO! Noen mennesker ligger enda dårligere an enn meg! Her er mine Topp 5 trafikk-irritasjoner så langt denne våren:

5. Folk som ikke bruker blinklys ved feltskifte eller når de tar av fra veien

Kan noen finne ut hvem disse folkene er, og vise dem Shoot'em Up? Hvor ofte må du skifte pære på blinklysene dine? Har du virkelig ikke råd til et blink av og til? Eller er det kanskje sånn at blinklys er for 'streitinger', og at de 'kule' ikke skal måtte kaste bort tiden sin på sånt?

4. Folk som bor i venstre felt

Dette er selvfølgelig ikke bare et vårfenomen - her i Norge er vi helt ufattelig dårlige til dette generelt. Hvis det finnes så mye som en antydning til en bil som kjører en millimeter i timen saktere enn ham selv i høyre felt en kilometer lengre fremme, kan du banne på at idioten foran deg forblir i venstre. Selv om han LETT kunne ha sluppet frem hele NORD-EUROPA som ligger og banner bak ham uten å minske muligheten for å komme tilbake til venstre felt når det faktisk ble nødvendig. Jeg vet det er vanskelig å akseptere at det finnes folk som kanskje har det mer travelt enn deg, men FLYTT DEG! DET FINNES INGEN GRUNN TIL AT DU SKAL LIGGE I VENSTRE FELT!

3. Trailere i venstre felt i oppoverbakker

Jasså, så du valgte den lange, slakke oppoverbakken til å kjøre forbi, du? Og du kjører ca. 1 km/t fortere enn han du skal kjøre forbi, samtidig som dere begge mister så godt som ALL fart i løpet av bakken? Koselig det! Kan noen være så snill å innføre skuddpremie på trailere som ligger i venstre felt utenom natten og andre perioder hvor det er stille!? I Tyskland - et land som har forstått vei, trafikk og infrastruktur - får ikke disse svina lov til å ligge i venstre felt. Men det skal sies at det vel er få steder på Autobahn som kun har to felter, også.

2. Folk som kommer inn fra mindre vei, SER du kommer, kjører SAKTE inn på veien sånn at du må bråbremse, og så bruker en milliard år på å akselerere

Disse må være noen av de sløveste som kan få førerkort. Er man tettere enn dette, har man ikke nok intelligens til å åpne bildøra, så da får man ta bussen istedenfor. De sitter der og stirrer, og feilberegner farten din TOTALT (uansett om du kommer fort eller i normal fart), sånn at du er NØDT til å bråbremse i siste liten for å ikke mose dem av veien. Skjønner de ikke at det er deres egne liv det er snakk om? La være å kjøre inn på vei når du har vikeplikt og du kommer i veien for/forstyrrer en med forkjørsrett! Ellers fortjener du alt du får!

1. Folk som kjører under fartsgrensa forbi fotobokser

Hvis det er noe som kunne få meg til å tvile på utviklingsteorien til Darwin & Co (og det skal litt til), så må det være det faktum at naturen ikke har luket ut disse menneskene for lengst. Man ligger bak en bil som kjører 10km/t over fartsgrensa - etter min mening ingen fryktelig forbrytelse hvis man har kontroll over bilen og oversikt. En fotoboks nærmer seg. Bilen foran bremser ned - og kjører 10 km/t UNDER fartsgrensa forbi fotoboksen. Hæ? Tror du at du FÅR IGJEN penger fordi du kjørte EKSTRA sakte? At de sender inn bilde av deg til statsministerens kontor så han kan fikse Kongens Fortjenestemedalje i Gull for fantastisk bilkjøring? Det er feilmargin på både fotobokser og speedometer, og når det er åpenbart at den eneste grunnen til at man bremser er fotoboksen, så er det brått ingen argumenter igjen for å holde på sånn. Men idiotene fortsetter, like glade.

Det finnes selvfølgelig mange andre irritasjonskategorier enn disse. Og hvis du tror jeg mener at jeg er en perfekt sjåfør som aldri gjør feil, les første avsnitt av denne artikkelen en gang til. Jeg vet jeg gjør feil, jeg vet jeg kan bli bedre. Men jeg vet også at det finnes folk som irriterer andre mer enn det jeg gjør. Hvis folk irriterer seg over at jeg kjører fort, javel, så skal de få lov til det. Men med mindre de sitter med bevis på at jeg ikke har en akutt sjuk person i bilen med meg, er det ikke DERES oppgave å ligge under fartsgrensa i venstre felt for å låse av alle muligheter - det er det politiet og deres prikkesystem som skal fikse.

Hadde jeg hatt en tier for hver gang jeg ønsket meg en takmontert 12.7mm på bilen, hadde jeg vært skammelig rik.

No Country for Old Men

Det har blitt en liten pause fra bloggen - påske i trøndelag og litt av hvert annet har foregått. Jeg skal prøve å komme igang litt igjen nå. Sitter her på et hotell i Stockholm og venter på at noe skal skje. :)

I helga ble det en tur på kino, og hva var vel da mer naturlig enn å se vinneren av Oscar for beste film, No Country for Old Men? Har hørt mye bra om den fra diverse kilder, så alt var duket for en avslappende fredagskveld i kinosalen.

Filmen finner sted i 1980, og handler om... litt av hvert. Llewelyn Moss er ute på jakt i ørkenen når han kommer over en narkohandel som har gått fryktelig galt. Anton Chigurh er en skikkelig bra seriemorder av typen man husker som... vel, han dreper, og vil ha penger, og følger et moralsk kompass som ikke alltid kommer helt klart frem. Carson Wells blir sendt ut av felles oppdragsgiver for å få kontroll på Anton. Og Ed Tom Bell, spilt av glimrende Tommy Lee Jones, er sheriffen som prøver å nøste opp i alt sammen.

Dette er ikke en "rett frem" action-film. Det er et langt drama hvor man til tider blir sittende og lure på hva det er de prøver å si. Filmteknisk er det bra, mangelen på musikk gjør at enkelte scener blir ubehagelige, og de har gjort en del originale valg med regien. Å si at man blir sittende igjen med spørsmål når filmen er ferdig, er ihvertfall ingen overdrivelse.

Jeg tror at jeg - etter å ha tenkt på dem en stund - har forstått en del av budskapene til filmen. Men at det var det siste årets aller beste film? Det kan jeg ikke være enig i. For all del, mye bra prestasjoner her, men jeg foretrekker å bli ferdig med en film mens jeg fortsatt er i kinosalen. De gangene jeg trenger mer tid på å behandle dem, er det ofte fordi de er bra (Donnie Darko, The Usual Suspects), ikke fordi de er frustrerende.

Filmen får av meg kun 5 av 10 skalla feitinger.

Ny drøm, nye muligheter...

Kan noen hjelpe meg med å tolke denne?

Jeg drømte at jeg var ute og kjørte i bilen, da jeg kom til å dytte borti en kar på en parkeringsplass. Han gikk over plassen, jeg beregnet sånn at jeg skulle kjøre forbi i det han hadde passert, og så bråbremser han og står stille sånn at jeg så vidt kommer borti ham. Han blir sinna og banner høyt og tydelig, og jeg vinker "sorry" og kjører videre.

Senere i samme drøm er jeg ute og kjører igjen, og kjører ned samme typen, denne gangen i ganske stor fart, på veien. Som i drømmelogikk ellers, dukket han opp ut av intet, plutselig moste jeg ham bare rett ned, og han skreik og bar seg. Jeg antar at jeg hadde knust hofta hans eller noe.

Men så kom politiet og sa det var i orden, for han sto på en liste over folk det er greit å kjøre over.

Jeg kjente ikke igjen denne personen i det hele tatt i drømmen, og når jeg våknet, var jeg litt trist.

Noen som skjønner hva noe sånt betyr!? Er jeg på vei til å bli mental?

CeBIT 2008

En av verdens største messer innenfor min bransje er CEBIT-messa som holdes hvert år i Hannover. Mye har skjedd opp gjennom årene - møter, fyll, mat og mye moro. Historiene er like mange som de er varierte, og det er ikke lite latter som stemmer herfra.

Dette er ikke en av de historiene - dette er bare et "reisebrev" om du vil, en liten logg på hva som skjer. I år er vi (kollega og sjef Jørn, samt tildels eieren min, Brian) her fra tirsdag 4/3 til og med fredag 7/3. Jørn er kanonforkjøla, jeg er meg selv, og i skrivende stund (tirsdag kveld) er Brian missing in action. Over til oppsummeringene dag for dag..

TIRSDAG

Jørn og jeg drar innom jobben på morrakvisten, og rekker en drøy time der før vi skal avgårde. Etter noen tårevåte farvel med våre tapre kollegaer, hiver vi oss i bilen og kjører til Asker. Så fort vi kommer frem til perrongen for Flytoget, ser vi Brian komme luskende på den andre siden. Han har vært syk i litt over en uke og skal gå på pencilin - men han er stor Tyskland-fan og vil nok ikke gå glipp av denne turen!

Turen til Gardermoen går uten dramatikk, og vel fremme forsvinner Brian inn i en heis. Jørn og jeg sjekker inn og går gjennom sikkerhetssjekk, jeg kjøper en bok jeg har sett etter en stund, og vi får oss en liten pizzabit. Forkjølede Jørn har også lyst på en Jäger, men det er for tidlig på dagen - de serverer ikke sånt før kl. 13. Vi ser ikke noe mer til Brian før vi boarder, men han skal ta et annet fly (til Hamburg, og så en tur innom Kiel før han kommer til oss i Hannover), så det er forsåvidt ikke så rart.

Jeg leser så vidt ett kapittel av boka før jeg går i koma - jeg sover som et barn når jeg flyr (kanskje bra jeg ikke er pilot). I Danmark (mellomlanding på Kastrup) rekker vi en voksen øl - 0.75l, men det skulle bare mangle, det er jo (så vidt) ettermiddag. Jørn får seg endelig jägeren sin. Kjempekø for å gå ombord på flyet da noe datagreier har brutt sammen. Vi kommer oss inn til slutt, og jeg blir sittende og lese hele turen. Vel fremme tar vi ut litt € og tar drosje til Frau Kiesewetter - privat innlosjering er stort sett det eneste som er tilgjengelig i Hannover når det er messetid.

Vi er fysne og bestemmer oss for å dra ut og få oss litt mat - jeg ringer Brian for å si fra om dette, så han ikke skal lure på hvor vi er blitt av når han kommer frem. Brian kan fortelle at han hadde booket flybillett til feil dato, han skulle egentlig ha flydd i morgen, så de booket ham om til Billund (!), hvor han nå satt og ventet på et tog som skulle over grensa til Tyskland. Sånne ting skjer selvfølgelig bare med Brian.

Jørn og jeg havner på Maredo, en sør-amerikansk-inspirert restaurantkjede med mye digg. Vi er ulvesultne, så mens Jørn spiser en miksa tallerken med alle skogens dyr, hiver jeg i meg en bra dose med både biff og spareribs. Selv om vi også spiste forrett, kjenner begge at det nok blir en pølse på vei hjem. Vi flytter oss litt rundt, tar en øl på Bavarium og litt mer på en irsk pub vi alltid havner på, og så er Jørn så tett og full av haibønner og jeg så slapp at vi bare blir enige om å dra hjem. Må bare ha en pølse først. Og en pizzabit. Og en kjempekanin laget av sjokolade. Du vet, sånn i tilfelle jeg får lavt blodsukker.

Ingen vet hvor Brian er. Han dukker nok opp.

ONSDAG

Morgenen starter med en dusj etterfulgt av meg som prøver å vrenge meg inn i dressen. Etterhvert står Jørn opp, og han hoster som besatt i dusjen. På vei til eget rom for å kle på seg, stopper han utenfor mitt for å proklamere at han må ha hatt feber i natt, for han drømte at skoene hans tok over. Han trodde han skulle klare å stoppe dem, men de truet med å drepe familien hans.

På messa var det relativt lite folk, og ellers alt som før; Endeløse haller med utstillere i hopetall, og de ansatte ved hver stand kan generelt deles inn i 3 kategorier:

- Overivrige tyskere som enda ikke er leie av det knusende messelivet, og dermed hopper på deg med stor glede og entusiasme til de skjønner at du ikke snakker en tøddel tysk.

- Asiatiske droner som ser ut til å være hjernevasket og adskilt fra enhver form for personlighet og livsvilje. Minner mer om bier enn noe annet. Tror de er usynlige når de sniker i køer. Tilsynelatende masseprodusert.

- Innleide reklamedamer i klovneantrekk og med unaturlig fine kropper. Får sannsynligvis glassaktige blikk hvis man spør dem om produktene de står der for å representere.

Heldigvis er det ikke alle som er like lette å sette i bås. Vi hadde et par møter på messa, og var egentlig ganske fornøyd med det vi fikk utrettet. Så møtte vi en kunde, konkurrent og leverandør (!) til lunsj og drakk en liter med smooth, smooth tysk øl. Vi svømte videre til pølselangeren, og innen vi hadde slukt varene hans, var vi enige om at 7 timer messetramping var nok for én dag. Tid for retur og cowboystrekk! Og en øl, da.

Når jeg våknet, hadde Brian kommet frem. Snakk om hvirvelvind - hvis det var mulig å tappe hans entusiasme og lagre det som ren energi, kunne vi bare glemme atomkraft, lyn og lignende. Vi dro på en gresk restaurant for å spise litt, og etterhvert som øl, vin og ouzo (sp?) kom på bordet, kom også historiene. Alle var slitne etterpå så vi valgte å ta en relativt tidlig kveld.

Dagens ord: Brillekåt.

Dagens personomtale: "Hun hadde ikke vasket seg i underlivet på ÅREVIS!" (Om en programmerer som synes det var for dyrt med hotell i Stockholm, så hun la seg på gata).

TORSDAG

Torsdagen begynte med felles frokost, der Brian kunne fortelle at han hadde sovnet med tunga mellom tennene (!) kvelden før. Vi dro sammen til messa, og skilte snart lag - Brian snakker med en del andre leverandører enn det Jørn og jeg gjør. I en av hallene så Jørn noe som bare kunne kalles Tjukke Cuba-Elvis - jeg fikk bare sett ham kjapt i en dårlig vinkel etter at han hadde gått forbi, men han var tjukk, så ut til å være fra Cuba, og hadde Elvis-hår. Derav navnet. Han har i ettertid skapt en del latter.

Vi fikk sett en del og gjort oss ferdige på messa, tok en øl og en wurst til lunsj, og møtte Brian for et raskt stand-besøk før vi gjorde oss ferdig med møter og stakk avgårde. Det var jo viktig å rekke en ny cowboystrekk før middagen. Jeg sovnet hardt, og etterhvert fant vi ut at Brian aldri kom seg fra messa, så han ventet på oss i byen. Vi satte nesa mot restaurant Mövenpick - kjent for mye mer enn bare deilig is - og var klare til å kose oss. Det ble øl, fisk, kjøtt, vin og is i skjønn forening, og jeg var så mett etterpå at jeg satt og smågulpet. Jørn stakk på WC en tur, og mens han var borte innrømte Brian til meg - og jeg siterer - "Jeg tror jeg har blitt forkjølet helt ned i tissen". Istedenfor å spørre om hva det innebar, konsentrerte jeg meg om å dø litt inne i meg.

Før middagen var ferdig hadde Jørn vist frem bilde av Carmela - familiens nye hund - til Brian, og han klarte i en senere telefonsamtale å si "Ååååå! Den så så god ut! Den var så nyyyyydelig! Lukter sikkert godt også!" - nok en gang, det er bedre å ikke spørre. Vi dro hjem helt uten å stoppe for pølse, og jeg måtte ligge på ryggen hele natten for å slippe akutte haibønner.

FREDAG

Vi rakk så vidt å sluke frokosten før vi måtte kaste oss i en drosje til flyplassen. Her var det flere spenningsmomenter - det hadde vært mye streik innen transportsektoren i det siste (og noe greier med brannvesenet som kunne gå utover vår evne til å ta av), når det gikk i orden var flyet tilsynelatende såpass forsinket at vi sto i fare for å rekke neste fly (nok en gang mellomlanding i Køben), og når vi landet viste det seg at det flyet også var forsinket. Jeg klarte å lese en del, sove en del og Sloth'e litt, så turen gikk ganske smertefritt.

Dermed var nok en jobbreise over. Ikke så spennende, lite fyll og slossing denne gangen også, men jeg kom meg hjem til min utkårede og det ble helg! Hurra!

Mareritt i reprise

Jeg sov lenge i natt. Til langt på dag. Klokka nærmet seg 14 før jeg ble vekket av en søt ung dame som allerede hadde vært oppe i 7 timer og nå synes det var på tide med frokost. Ok, en liten overdrivelse der.

I det hun vekket meg, var jeg på vei til å gjøre meg ferdig med et mareritt. Jeg har som de fleste andre hatt noen mareritt i min tid, men det begynner å bli lenge mellom hver gang, og jeg har sett så mange skrekkfilmer at underbevissthets-Rune som regel klarer å ordne opp. Av og til slipper dog noen gjennom filteret, og det var tilfelle i "natt".

Jeg befant meg langs kysten, i noe som så ut til å være sør-Europa. Etter en stund forandret landskapet seg litt (som det har en tendens til å gjøre i drømmelogikk), og et stykke unna kunne jeg bl.a. se kasinoet i Monaco. Der har jeg ikke vært på noen år (hverken området generelt eller kasinoet), men jeg kjente meg greit nok igjen. Jeg befant meg på en borg som lå ved en klippe helt ut mot havet. Denne borgen var fra middelalderen, og selv om de hadde torturert folk på heftigste vis i sin tid, var det nå gjort om til en atmosfærisk restaurant. Alt var selvfølgelig i middelalderstil, og rettene man kunne velge mellom var primitive, men likevel gode. Franskmenn har alltid vært franskmenn. ;)

Før middagen fikk vi omvisning i borgen. Her var drømmelogikken igjen synlig; Til tider var det hundrevis av gjester som alle gjorde dette samtidig, og andre ganger var det bare meg og de jeg var sammen med. Hvem som var med i denne gruppa varierte også stadig - venner, familie, kollegaer og andre kjente fra det siste tiåret dukket opp, ble borte og kom tilbake i løpet av kvelden. Anyway, vi ble dratt rundt i de trange rommene i borgen, hvor guiden vår ivrig fortalte hva som var torturkammer, hva som var celler, hvor fiffen bodde osv. På et tidspunkt ble vi litt skremt av et grusomt hyl som kom fra et rom i nærheten, men vi fant ingen der. Vi regnet med at vertskapet hadde lagt inn dette for å skremme oss litt, men guiden vår virket litt utilpass.

Middagen startet og det var ingenting å klage på - god mat, god drikke, god stemning generelt. En annen gjest ved bordet ved siden av lo godt av hvor godt hun hadde blitt skremt av skriket tidligere. Et middelalderband spilte pliktoppfyllende fra Absolute Middelalder 54. Plutselig kom skriket fra tidligere, og denne gangen fylte det hele den store spisesalen på en måte som gjorde at folk satte maten i halsen; I halvpanikk lurte folk på hva som skjedde, bandet prøvde desperat å holde maska, mens vi så at en del av serveringspersonalet begynte å bli stressa og stramme i maska. Et par av dem løp ut gjennom en dør og kom ikke tilbake. Med noe skeptisk stemning fortsatte middagen, og servitørene kom med en ny runde med drikke til alle som ville ha, og forsøkte å glatte over. De fikk klager fra et par gjester om at det var greit med litt underholdning, men det fikk kanskje være grenser for hvor grusomt det skulle være -det var jo barn og gamlinger til stede.

Nye minutter gikk, og vi ble ferdige med hovedretten. Praten gikk lystig rundt vårt bord (som ikke hadde blitt nevneverdig skremt av oppstyret), så det gikk et par minutter før vi merket det alle andre pratet mer og mer om - alt serveringspersonalet var blitt borte. Et par av de andre gjestene begynte å bli litt sure - noe som kunne tyde på at de ansatte hadde vært borte en stund. Brått kom hylet igjen, så høyt og grusomt at det gikk gjennom marg og bein. Forskjellen var at denne gangen var ikke lyden overalt rundt oss - alle i spisesalen oppfattet helt klart at den kom fra den ene enden av rommet. Vi så dit, og der var det kun én ting - en stor og tung tredør med en eller annen tekst på fransk som sannsynligvis betyr "Kun for personalet" e.l. Jeg gikk mot døra sammen med et par fra mitt bord og noen gjester fra andre bord som tydeligvis var mer nysgjerrige enn redde. Et nytt skrik kom fra døra, og det var så fælt at det kjentes ut som om blodet frøs til is. Et par av de som nærmet seg døra mistet motet og snudde, mens jeg overrasket meg selv ved å trosse gåsehuden og fortsette mot døra.

Når vi kom frem, åpnet vi den forsiktig (den knirket selvfølgelig skikkelig bra, sånn som skumle dører skal), og vi kikket inn. Lyset fra døra reflekterte nedover en meget dyp sjakt, hvor en spiraltrapp (vindeltrapp? I dunno!) gikk nedover og nedover, tilsynelatende uendelig dyp. Lyset holdt bare til at vi så 20-30 meter ned, og der var det ingenting. Trappa var av metall, og trinnene laget i åpent rutemønster som man kan se gjennom - det var mørket og ikke trappa som gjorde at vi ikke så lenger. En stillhet senket seg over både oss ved døra som tittet ned, og de andre gjestene som sto inne i selve restauranten og ventet på informasjon. Etter noen sekunder, hørte vi en lyd. Noen hadde tatt et skritt i trappa langt, langt nede. En av de store tøffe gutta ved døra fikk nerver, og stakk tilbake til bordet sitt, hvor han nervøst bablet noe på fransk. Noen sekunder gikk. Ny lyd. Denne gangen et grynt, som om noen anstrengte seg, etterfulgt av det som tilsynelatende var et nytt steg på trappa. Lyden kom i små ekko oppover sjakta, så det var vanskelig å bedømme hvor langt unna det var. Nye stønn, nye skritt. Og så begynte de å komme fortere. Hjertet mitt begynte for alvor å slå hardt, og jeg så tilbake til bordet mitt - ansiktsuttrykkene deres avslørte at de oppfattet ansiktsuttrykket mitt som lite tillitsvekkende.

Lyden av klatringen i trappa var også lett å høre for alle de andre i spisesalen, jeg antok at den forplantet seg godt i et så gammelt steinslott. Og murringen blandt gjestene begynte å nå et nivå som tydet på at flere var lite komfortable med stemningen. Jeg var selv pissredd, men for fascinert av det som skjedde til å gå unna. Jeg forsøkte å myse for å se noe som helst der nede, men det var for mørkt.

Plutselig så jeg det. En bevegelse. Det kom fra det området hvor lysrefleksjonene fra døra måtte gi tapt for dypets bunnløse mørke. En til. Hele tiden lydene av stønning - nå mer tydelig som en sint person som anstrengte seg - og steg for steg i trappa. Jeg kunne se omrisset av en person, men ikke mye mer. Et par av de som sto ved siden av meg slapp ut noen små hyl, og løp tilbake til bordene sine. Ved noen av bordene begynte gjestene å reise seg opp og trekke tilbake mot motsatt vegg. Omrisset nede i sjakta begynte å ta form - og selv om jeg antok at vesenet ville nå oss innen ett minutt, klarte jeg ikke å tenke på å flykte i sikkerhet. Nå var vesenet bare 10 meter fra oss - en ung dame, kanskje tidlig i tenårene, med langt svart hår, kom vaklende men meget bestemt opp trappa. Jeg gispet sammen med et par andre, og skikkelsen stoppet. Et sekund gikk, og i en brå bevegelse stirret hun opp på oss - på dette tidspunktet ville jeg normalt ha pisset på meg. Ansiktet var helt hvitt, med en veldig streng mine, full av hat og raseri. Øynene var også helt hvite, og totalt uttrykksløse. Denne kombinasjonen var så uventet og ekkel at gåsehuden min fikk gåsehud, og i det jenta gryntet og satte igang i enda større tempo, skreik jeg og de andre av frykt og smelte igjen døra det vi var gode for. Siden døra åpnet seg ut mot rommet, tok nærmeste franskmann tak i en stol og satte den under dørklinka, så det ikke skulle gå an å åpne den fra andre siden. Jeg løp tilbake til bordet mitt og forsøkte panisk å overtale de jeg var der sammen med om å komme seg til helvete opp og til andre siden av rommet.

Hva jeg ropte og skreik kan ikke ha vært veldig sammenhengende, men panikken i ansiktet mitt gjorde mer enn nok for å overbevise, og ganske snart sto vi i andre enden av rommet sammen med de andre gjestende, og så med forventningsfull angst mot døra på den andre siden. Et par evigheter passerte, mens jeg så meg om etter noe jeg kunne bruke som våpen. Jeg endte opp med en diger lysestake - kanskje ikke et elegant våpen for en mer sivilisert tid, men den var tung og hadde noen skarpe kanter.

Et høyt knirk kom fra døra på den andre siden. Det kom fra stolen som protesterte på at den ble dyttet. Noen sekunders stillhet. Så kom et dunk. Og dunket var ikke fra noen typisk fislete liten jente, det drønnet sånn at vi alle forsto at her var det enorme krefter på gang. Det dunket igjen. Stolen flyttet litt på seg. Det tredje dunket sørget for at stolen fløy unna og at døra svingte opp med voldsom kraft. Publikum hylte i det den sinte lille jenta med bestemte skritt kom ut og stirret hatsk rundt seg. Hylet gjorde at hun straks kom mot oss med bestemte skritt - sakte men meget sikkert. Og selv om de helt hvite øyeballene fortsatt var like uttrykksløse, var ansiktet forvridd i raseri som man bare ser i lavbudsjettsfilmer med masse kampsport.

Jeg og to andre var plutselig forvandlet til handlingens menn, og omtrent samtidig rykket vi frem med våre ulike våpen. Jeg har sett nok skrekkfilmer til å vite at overnaturlige fenomener sjelden blir overtalt av gla'vold, men jeg ville heller ikke bare stå og vente på en dyster ende. I det jeg løp mot grusomheten, løftet jeg lysestaken - ca. 70 cm lang - opp bak meg, og beregnet det sånn at jeg kjørte den mot jentas hode av all kraft i samme øyeblikk som jeg kom innenfor rekkevidde. Jeg rakk å kjenne glede og lettelse i det jeg så metallet passere det punktet hvor det ville være for sent for henne å dukke unna, og så ble alt litt merkelig. All lyd ble borte, og et slør av brunt farget verden i det jeg fløy ut mot siden. Jeg så henne bare opp ned mens jeg svevde avgårde mot nærmeste vegg. Alt foregikk i sakte film, og jeg kjente ingenting. Alt jeg tenkte var bare "Hmmm, hva skjedde nå?" - helt til jeg traff veggen og alt ble svart.

Når jeg våknet, sekunder eller minutter senere, registrerte jeg bare at moder'n (som plutselig var til stede) hakket vilt på ett eller annet vesen med en diger kniv. Tror ikke det var jenta. Svimte av igjen.

I denne pausen bidro hjernen min til å forklare én ting - hvorfor alt dette virket så kjent. Jeg kom på at jeg faktisk har vært på denne restauranten og opplevd dette en gang for lenge siden. Så tenkte jeg litt til, og kom på at jeg ikke har vært der - jeg har hatt dette marerittet en gang før, for mange år siden. Nesten helt likt.

Jeg "våknet" opp i borgen igjen, og nå var stemningen en ganske annen. Der jenta hadde vært, sto bare en blid dame i middelalderuniform og forklarte noe på fransk. Fredelig musikk spilte i borgen. Publikum - inkludert de jeg var der med, som skjønner like lite fransk som meg - klappet begeistret og snakket entusiastisk om det som hadde skjedd. Det hele var åpenbart iscenesatt av borgen, og en eller annen historie om jentas skjebne i torturkammeret hadde utspilt seg mens jeg var bevisstløs.

Her svikta drømmelogikken igjen, og jeg begynte sakte men sikkert å våkne - noen sekunder før en viss person kom inn i rommet og synes jeg hadde sovet lenge nok. ;) Men i det jeg våknet, husket jeg veldig godt alt som hadde skjedd, inkludert det at jeg faktisk hadde dette samme marerittet en gang før, for mange år siden. Litt April Fools Day, litt The Ring, og egentlig var det jo ikke så mye handling, men følelsen av total terror i det jeg sto og så ned i sjakta var lammende. Når jeg derimot skjønte at det var et reprise-mareritt, var alt bare kult og jeg glisa for meg selv.

Poenget med dette blogginnlegget, spør du? Tja, vet ikke. Kanskje jeg ved å skrive ned den livlige drømmen kan huske den enda lettere hvis den kommer tilbake igjen. Slemme drømmer slutter å være slemme når man skjønner at de er en drøm. Og det kan være greit å være i stand - i underbevisstheten - til å forstå at joda, dette er faktisk en drøm.

Sov godt....!

Ny versjon av Sloth

For de som evt. bryr seg om det, men som ikke følger med på de andre stedene, kan det nevnes at en ny betaversjon av Sloth er sluppet ut i dag. Les gjerne mer om den her (på engelsk)!

BASS!

Dette er bare en liten post for å ønske velkommen til Casa Jacobsen's nyeste medlem: En Cerwin-Vega CLS-12S subwoofer. Som de fleste som kjenner meg vet, er jeg ganske filminteressert; Nok til at jeg har et ganske ålreit hjemmekinoanlegg med en prosjektor og surround-lyd. Alle høyttalerne der er også Cerwin-Vega - de låter kanskje ikke så vakkert, men de bråker noe innmari. Mye mer enn det som er nødvendig i en leilighet som min. Jeg er ganske rolig av meg, men har fått kommentarer fra naboer to ganger; Den ene når fronthøyttalerne mine var nye og sto rett på gulvet (hun under hørte at jeg testet dem med en del film), den andre gangen var når jeg hadde min egen lille Matrix-maraton og naboen over gangen kom og lurte på hvorfor soveromsmøblene hans vibrerte.

For å si det rett frem - dette anlegget er ALT for mye i en leilighet hvor gulvet er laget av fiskeskinn og veggene av matpapir. Så hva var vel da mer naturlig enn å gå og kjøpe seg en brutal subwoofer?

Som nevnt havnet jeg på en Cerwin-Vega CLS-12S, en stor og brutal sak som skulle herje i de lavere områdene av lydspekteret. Den strekker seg nesten en halv meter i hver retning, og jeg måtte sette på noen skumgummiføtter (det heter selvfølgelig noe mye mer avansert enn det) for å ikke rive bygningen. Jeg gikk for egen kabel direkte fra reciever til subwoofer for å slippe så mye dill frem og tilbake fra fronthøyttalerne. Første test - ut av respekt for historien over - ble å høre "pinhead" fra Matrix Revolutions snakke noen ord. Jeg satt subwooferen på ca. 50% volum, og det generelle lydnivået på -10 (anlegget går fra -70 (min) til +70 (max), og ved ca. +10 er det fysisk vondt å være i rommet). Når maskinen snakket i filmen, forlot sjela mi kroppen. Bassen var så dyp at det minnet mest om å skyte med en Carl Gustav RFK i militæret. Sånn så det ut utenfor:

Okey, den var kanskje litt drøy, men det bråka noe SINNSYKT! Resten av kvelden testet jeg andre ting med mye grombass, som noen scener fra Lord of the Rings, litt Metallica, Rammstein, og annet som over tid vil være med på å pulverisere veggene mine.

Det er bare en ting å si - på litt sikt blir jeg nok nødt til å flytte. Dette anlegget er ALTFOR slemt til å holde til i en leilighet. Er spent på hvordan det går når det er filmkveld med gutta fra jobben førstkommende fredag. Ja, jeg skal skrive nabovarsel. :D

Superduperlørdag - man har et fungerende kjøkken!

Lørdag for en uke siden gikk det skytteltrafikk (dvs. to turer) til Lindum - da ble mestenparten av den gjenværende driten ofret:

Med den ute av verden, var det bare å sette igang med rydding og vask. Leiligheten ellers har også hatt godt av min lille ryddehjelper Siv:

Alt er ikke HELT perfekt, men det kommer seg sakte men sikkert.

Noen dager senere kom rørlegger for å sette på blandebatteri og å koble til  Her kom gledesscenene i fleng. For første gang i mitt liv bor jeg et sted med oppvaskmaskin, og første runde så slik ut:

Dette var virkelig et stort fremskritt for Casa Jacobsen. Tallerken (10) uttalte etter oppvaskrunden at "Dette er starten på en ny era. Mye bedre enn å vente på at feiten skal ta seg selv i nakken."

Det første skikkelige måltidet ble laget dagen derpå, selveste Valentine's Day. Da hadde vi noe indisk som krevde kylling:

Skal bli bra å få på flisene bak der, og jeg tror jeg må gjøre noe med avtrekksvifta som lager kjipe lyder, men ellers funka det bra.

I skrivende stund sitter jeg og koser meg med lyden av oppvaskmaskinen som kjører for 3. gang, og er så fornøyd med livet at jeg har bestilt en sånn. Siden jeg har vegger av fiskeskinn er det bare én ting å si til naboene - SUCKS TO BE YOU! Bwahahahaha!

Håndverkernes dag

..var for en uke siden - sist onsdag. Da hadde jeg avtale med rørleggeren, men som en ekstra bonus dukket elektrikeren opp også! Jeg rakk så vidt å blø litt og intervjue en potensiell ny ansatt mellom slagene.

Komfyr, kjøleskap, fryser og tildels oppvaskmaskin er på plass. Vi snakker faktisk om et kjøkken som fungerer delvis som det skal! Håndtak er på plass (med ett unntakk der jeg boret feil), hyller er på plass, det begynner i det hele tatt å ligne på noe.

Bare et lite bilde denne gangen, så skal jeg forsøke å komme sterkere tilbake!

Årets far i Drammen

Er det mulig?!

Og folk er imot dødsstraff!?

Episode VI - Return of the (Kitchen) Jedi

Men kjøkkenprosjektet var ikke dødt!

En god venninne beskrev meg for ikke alt for lenge siden som 'Hysterisk upraktisk' - og jeg skjønner veldig godt hva hun mente. Etter seriøst strev med å få IKEA-skapene i vater (eller heter det water, siden det har med vannretthet å gjøre?), innså jeg at dette kom til å ta en mannsalder, og at resultatet ikke kom til å stå i stil med innsatsen.

Gleden var derfor stor når stefaren til forloveden til broder'n viste seg å være en særdeles kompetent snekker - av typen som sjonglerer med skap og bare kaster dem opp på veggen, så sitter de der de skal. Til tross for ganske enestående skjevheter i selve rommet (som nå er adoptert som min offisielle forklaring på hvorfor ikke jeg fikk det rett) fikk han det til å se bra ut. Det er med stor lettelse jeg kan konstantere at det aller meste nå er der det skal være, og det ser langt fra grusomt ut.

Her er denne omgangens fotobevis:

Det skal selvfølgelig litt reingjøring til før dette ser bra ut - men det er da konturer av noe her.

Jeg har så vidt kommet igang med å sette på dørene også. Ja, jeg ja. NOE gjør jeg også, nemlig. Ikke spesielt bra, kanskje, men likevel..

Med et lite håp om besøk av elektriker og rørlegger til uka, kan det se ut som om det snart skal lages mat i Casa Jacobsen igjen.. Vannkoker-pølser teller ikke lenger. :)

Krig!

Jeg kom meg gjennom en ny bok til slutt - Knut Nærum's "Krig". En småfornøyelig sak hvor Norge erklærer krig mot Nederland pga. et uhell i et skøyteløp. Det er ikke konstant hyl-morsomt, men litt knegging blir det fra tid til annen. Det hele forløper relativt realistisk, men selvfølgelig er det nok av eksempler på at realisme er byttet ut med humor. Regjering og andre samfunnstopper er etterlignet på noe som slår meg som en ganske realistisk måte, og det er en del andre fiktive karakterer i boka som er kule nok. Et par virker litt erketypiske, men det lever man glatt med.

Boka går ganske fort unna når man ikke har noe valg (i.e. er et offer for Widerøe), og selv om man ikke ligger på bakken og vrir seg av latter, er det ganske fornøyelig gjennom hele.

Verdt en les, selv om denne boka fra 2003 som omtaler 2005 ikke er like aktuell i 2008. Nå vet vi jo at det ikke ble krig. :)

Ny dag, ny PC

Så har tiden kommet igjen. Tiden da man skiller på mus og menn, eller evt. menn og menn uten hår. Det var på høy tid å forkaste det gamle vraket av en PC, og sette sammen et nytt vrak.

Det å bygge PCer har aldri vært min hovedgreie, men jeg synes det er interessant for å få litt innsikt i hvordan ting funker. Dypere forståelse av noe man bruker altfor mye tid på er vel sikkert ikke dumt. Jeg har brutale pølsefingre, så det er ikke alltid like greit å komme til når det er småtteri som skal på plass, men med litt tålmodighet går det meste - evt. med mye svette, raseri og unødvendig maktbruk, da, for min del.

Denne gangen skulle vidunderet settes sammen helt uten å kannibalisere den gamle PCen - rett og slett fordi den skal leve videre som server. Bare nerder har server og nettverk hjemme, sier du? Pfft! ALLE har da det!

Den nye PCen består av følgende deler:

NZXT Hush kasse	Selve boksen som PCen lever i
Asus Maximus Extreme X38 Hovedkort	Hovedkortet er det som absolutt alt kobles til på ett eller annet vis
Intel Core 2 Duo 3GHz CPU	Prosessoren gjør selve jobben
XFX GF 8800GTS 500M 640MB DDR3 Dual DVI	Grafikkort - ikke det råeste, men heller ingen smurf
Corsair 550W PSU	Strømforsyning
Zalman CNPS9700LED monstervifte	Prosessorvifte som burde holde til å kjøle ned Afrika
Corsair 2GB 1333MHz DDR3 RAM	RAM må man ha, særlig 2GB
Western Digital Raptor 150GB SATA2 10000 RPM	Rask disk til operativsystem og programmer
Seagate Barracuda 1TB SATA2 7200 RPM	Stor disk til sameporno
NEC DVD-brenner AD-5200A	Man brenner da hjemme

Her er et bilde av eskene med utstyret, sammen med en lyssabel så man skal få en følelse av størrelsen:

Esken før den ble proppet full av godsaker:

Å sette sammen udyret gikk egentlig ganske lett, selv om det tok god tid. Hadde på forhånd fått noen tips om en lur rekkefølge for sammensetning av ting, og det fungerte bra. Selv det å montere CPU-vifta, som vanligvis er det nærmeste vi gutta kommer å føde, gikk relativt glatt. Det er selvfølgelig mye pirk, men Asus-hovedkortet var oversiktelig og greit. Hvis jeg skulle finne på å prøve meg på overklokking (som kortet skal være bra til), får jeg sikkert pisk på pung for ett-eller-annet - det er jo en kabeljungel av de sjeldne. Får forsøke meg med noen strips og se om det blir vei i vellinga. Når alt er superkjølt og det er vifter i alle retninger er det greit at det ikke er helt tett.

Montering av feste for vifte på hovedkortet:

Maskinen startet på første forsøk, og det eneste som egentlig ikke gikk på skinner hardware-messig, var at jeg trodde jeg skulle slippe å koble til et lyd-datterkort siden den optiske SPDIF-utgangen jeg skulle bruke uansett satt rett på hovedkortet.

Maskinen før grafikkort, harddisker og alt kobles til:

Neste steg var å installere operativsystemet, Windows Vista Ultimate i mitt tilfelle. Har aldri installert det før, men når man har vært igjennom noen hundre installasjoner av Windows 3.x, 95, 98, ME, NT 4, XP, 2000, 2003 osv. går det meste ganske greit der også. Installeren ville først ikke installere på 100GB OS-partisjonen min, men etter litt aggressive forhandler (ja, med lyssabelen) ga den seg.

Jeg skriver dette på den nye maskinen, så den virker - er fortsatt en milliard ting som skal installeres og fintunes, men so far so good - livet er godt med ny PC. :D

Arn - Tempelridderen

Tid for filmanmeldelse igjen, siden jeg har vært på kino. Denne gangen var det Arn - som vel må omtales som en svensk storfilm - sin tur til å overbevise. Filmen er basert på to av bøkene fra triologien om Arn, "Veien til Jerusalem" og "Tempelridderen".

Som vanlig hadde ikke jeg lest bøkene på forhånd, så jeg visste ikke hva jeg gikk til. 60% av filmen handler om barndommen og oppveksten til Arn, og skjer i form av et flashback etter den første scenen. Imponerende å tenke på alt det i detalj så kjapt. Resten foregår i Jerusalem, der Arn som tempelridder sloss med slemminger og rir rundt og ser tankefull ut.

Det er ganske storslagent til å være skandinavisk, og absolutt en bra og underholdende film. Men det virker kanskje som det til tider er litt lite motstand å møte for vår helt. Å kuppe et kongerike tar i praksis 3 minutter, mens et større slag er unnagjort på 5. Å redde sin kjære fra noen fislete nonner, derimot, var verre. Bedre å stikke i krigen og med stor sannsynlighet dø enn å rape på nonnene og stikke av med dama. Den siste biten er forøvrig ganske underholdende for meg som ateist - det er lattervekkende og absurd å se hvor mye sjuke ting religion har bidratt med opp gjennom tidene. Det er tydeligvis ingen grenser for hva slags handlinger folk er villige til å begå "i Guds navn".

Slutten var heller ikke helt overbevisende, særlig når jeg ikke vet om det kommer en oppfølger (den siste boka) eller ikke enda. Fikk han perm, eller var det i praksis en blankofullmakt som sa "Om lenge lenge lenge når alt er over, kommer det til å gå bra"?

Alt i alt brukbar underholdning, og selv om skandinavisk film har et stykke igjen å gå, tar de her helt klart store skritt i riktig retning. Filmen får 6 av 10 skalla feitinger.

Noen nyttige programmer for PC

Som nerd får jeg ofte spørsmål om hjelp og tips når det gjelder databruk, nettvett o.l. Da snakker vi ofte om å redde PCer fra spyware eller virusangrep, eller finne tilbake slettet mail, døde feriebilder osv. Det er sjelden noen spør om tips som kan gjøre PC-bruken mindre irriterende, eller for å bruke et faguttrykk, mer smooth. Dermed kommer her en liten liste over gratis verktøy som kan gjøre hverdagen litt mindre kjip for de av oss som er stuck foran et tastatur stadig vekk.

JkDefrag

Defragmentering av harddisker kan virke like mystisk som det er bra - over tid vil en harddisk få mye filer kopiert inn, noen slettes, andre blir større, og dette fører til at operativsystemet blir nødt til å spre ting litt rundt omkring. Dette kan bidra til at en rask PC etterhvert blir ganske treg. Det følger med verktøy i de fleste Windows-versjoner for å gjøre dette, men det skal sies at disse ikke alltid er verdensledende på sitt felt. JkDefrag er et gratis program som er pinlig enkelt for nybegynnere, og som samtidig gir masse makt til de som trenger det. Verdt å kjøre en gang i uka.

Launchy

Si hva du vil - å bruke musa på en PC er ikke alltid noe som gjør at ting går kjappere. Man må flytte hånda bort til musa, bevege den dit den skal være, og trykke og muligens flytte mer. Fysj! Tastaturet er så uendelig mye kjappere bare man har tilgang til alt gjennom det. Noe av det som går sakte med mus er Start-menyen. Launchy gjør at man med et par tastetrykk kan starte de programmene man har. Den funker også som en kalkulator, kan ta deg til websider, og masse annet. Hvis du bruker 3 minutter på å venne deg til denne, kommer du til å bli mye mer effektiv foran PCen! Kan også brukes for å indeksere MP3er o.l. for kjapt å finne frem til sangen man har lyst til å høre.

Taskix

Hvis du er noe i nærheten av så kontrollfreak som jeg er, liker du å ha enkelte ting akkurat som de SKAL være (Rot i leiligheten er greit; Rot på PCen er utilgivelig). Det er ganske mye mer effektivt om man VET hvor programmene er på oppgavelinja - jeg har som regel 20-30 vinduer oppe samtidig, og det å lete etter ting suger. Og det å gruppere vinduene gjør bare at jeg har enda fler oppe samtidig. Taskix lar deg enkelt sortere programmene på oppgavelinja med drag'n'drop.

ImgBurn

De fleste har fått Nero, Easy CD Creator eller lignende med maskinen sin for å brenne CDer. Hvis man har lyst på noe med litt mer saft kan absolutt ImgBurn anbefales. Det kan også brenne .iso-filer o.l. rett til CD.

SpamBayes

Få ting er så irriterende som spam - med et mulig unntak for mulla krekar. Hvis man bruker litt tid på å lære opp SpamBayes, slipper man å se så mye til det i hverdagen. Enkelte dager får jeg opptil 1000 spammeldinger, så det trengs. Finnes som en plugin for Outlook, eller som en POP3 proxy. Veldig bra så lenge du bruker litt tid på å lære den hva du vil ha og hva du ikke vil ha.

Avira UnErase Personal

Av og til sletter man filer fordi man ikke tenker seg om, og da kan det være greit med litt hjelp - Avira UnErase Personal er en gratis sak som kan hjelpe deg med dette. "Kan" fordi området hvor fila lå etterhvert blir skrevet over av noe annet, og da begynner det å bli vanskelig å få den tilbake. Avira har forøvrig også kule programmer for litt av hvert, bl.a. en gratis viruskiller som jeg bruker selv.

OpenOffice.org

Hvis man ikke har Microsoft Office på hjemme-PCen, kan man fortsatt lese de fleste dokumenttypene produsert med disse programmene med OpenOffice.org - gratis og bra. Litt å venne seg til hvis man bruker vanlig Office på jobb, men de fleste funksjonene man har bruk for er der og fungerer som forventet.

Spybot Search & Destroy

Hvis man insisterer på å bruke Internet Explorer ubeskyttet (eller installerer software ukritisk), ender man før eller siden opp med spyware, som er alt fra ufarlig men irriterende, til å være en plage som gjør maskinen helt ubrukelig. Med Spybot S&D får man knertet de verste plagene. OBS: Som med viruskillere, er IKKE dette noe man gjør én gang og så glemmer. Hold programmet oppdatert og kjør det én gang i uka!

CutePDF Writer

Trenger du å gjøre om ett-eller-annet til PDF? Installér CutePDF Writer så får du en skriverdriver på maskinen din. Alt du skriver dit kan lagres som en PDF-fil. Nice, selv om man også må installere GhostScript e.l.

Ellers så gjelder vanlig nettvett - bruk Opera eller FireFox til web, foretrekk helst Thunderbird foran Outlook Express til mail, og ikke installér hver eneste lilla halvape som snubler rundt på PCen din - da får du garantert noe du ikke vil ha der.

Ut på tur - alltid skeptisk!

Ny tur med jobben - denne gang til Bergen. Bortsett fra buss-for-flytog pga. signalanlegg som sleit, gikk turen prikkfritt denne gangen. Men litt frykt ble det.

På turen over til Bergen, ble jeg sittende på 2C, mot midtgangen. 2B var ledig, og på 2A satt det en Gillette-kar med unaturlig brunfarge og kjempemoteriktig hvit høyhalset genser. De dukker opp her og der, så greit nok det. Flyet ble ca. en halvtime forsinket pga. kø på av-isningen, så jeg gikk selvfølgelig i koma. Etter en stund våknet jeg av mitt eget skriksnork - noe som er like flaut uansett hvor mange ganger jeg gjør det, eller hvor (en buss mellom New York City og New Jersey hvor alle (98% svarte) lo av meg er den beste så langt). Det er selvfølgelig umulig å håndtere noe sånt elegant, så jeg bare lukka igjen munnen, konstanterte kjapt at jeg ikke hadde siklet, og merket at han i 2A satt og så på meg. Jeg latet som ingenting men hjernen tenkte instinktivt "Ekle bruning!" - jeg er da en av de som ikke kommer opp med snappy comebacks før dagen etter.

Jeg sov videre til vi kom frem til Bergen, tuslet ut av flyet i halvkoma, og fant et toalett. Når jeg kom ut derifra, gikk jeg mot drosjene - og da kom 2A bort til meg og sa på en litt merkelig dialekt "Unnskyld.. jeg lurte på... har du lyst til å dele en drosje inn til sentrum?" - med et LITT for vennlig smil!

Alle homofob-alarmene gikk selvfølgelig på en gang, nettopp-våknet-panikken satte i, og hadde det ikke vært for at en kollega ringte meg AKKURAT da og reddet meg, hadde jeg sannsynligvis blitt nødt til å drepe ham og legge liket bak skuret. Hyl!

(Til 2A, hvis du skulle lese dette: Du er sikkert en hyggelig fyr, og mente det sikkert ikke sånn, men fordommene mine får du aldri!)

Ut på tur - alltid sur!

Onsdag var første dag tilbake på jobben etter nyttår. En behagelig slapp dag, hvor jeg koste meg med en hodepine av de helt sjeldne. Litt over en time før jeg skulle hjem, fikk jeg beskjed om at en kunde ønsket en installasjon i nord-Norge i helga, og kollegaen min som ellers kunne ha tatt den skal til Israel. Ettersom jeg hadde helt andre planer for helga, snakket jeg med kunden, men der var det krise - de måtte ha ting på plass før mandag. Så på kort varsel skulle jeg da nordover på torsdag, installere, sette opp og lære opp, og så ned igjen fredag formiddag. Hvis alt gikk etter planen, ville jeg være tilbake på østlandet rundt kl. 16:30 på fredag - ikke så ille, tross alt.

Kunden ordnet flybillett, og det ble kjapt klart at det ble melkeruta. Først med Norwegian til Trondheim kl. 07:15, så med Widerøe videre til Sandnessjøen via Brønnøysund. Samme vei tilbake dagen etter. Dette betød at jeg måtte opp kl. 4 for å rekke flyet, og morgenfrisk som jeg er, betød det i praksis en tur med Flytoget fra Asker. Latskap funker, jeg kan sove overalt.

Alt gikk egentlig helt fint på vei opp, det eneste som var verdt å merke seg, var landingen i Brønnøysund. Det blåste noe rått, og det lille Widerøe-flyene danset lekent under innflyvningen. Jeg har aldri vært redd for å fly, men jeg blir kvalm av karuseller o.l. (berg- og dalbaner er derimot bare smekkert), og dette minte mest om det. Vi landet på ett hjul og stoppet med det jeg ville betegne som en brekksladd. Men jeg beholdt nå flyplass-frokosten. Flyturen videre til Sandnessjøen tok 12 minutter, og er nok den korteste jeg har vært med på. Her kan man forresten se De Syv Søstre, en fjellkjede som er oppkalt etter en mislykket såpeopera på TV2.

Spol frem til fredag, dagen jeg skal hjem. Om morgenen kommer en av de som jobber hos kunden og forteller at et fly allerede er innstilt på grunn av sterk vind. Når han kom på jobb med bussen om morgenen, hadde det vært 28 sekundmeter vind over brua (en diger hengebru, ingeniørkunst på sitt beste), og ved 30 stenger de den for trafikk. I det de kjørte over og det vinglet bra og vinden tok tak i bussen, fikk en passasjerberte total panikk og ville snu bussen. Sjelden har vel "Gøy på landet" vært like relevant - sånt 'no ha'kke vi i by'n!

Flyet mitt skulle gå kl. 13:24 tilbake mot Trondheim, men for sikkerhets skyld ringte jeg flyplassen. "Næææh.. Ingen fly har klart å lande her så langt i dag... Men vi oppfordrer alle til å møte opp sånn i tilfelle", sa Widerøe-mannen. D'oh!

På flyplassen kommer beskjeden jeg visste ville komme - flyet skippa Sandnessjøen og dro videre til Trondheim. Jeg ble booket om på et fly kl. 19:40 (!) fra Mosjøen, som ligger ca. en time med buss unna, og med ventelisteplass på et fly som gikk 17:04. En kar i samme situasjon med leiebil tilbød meg å sitte på, og skravla gikk på oss begge hele veien til Mosjøen. Hyggelig type! På dette tidspunktet begynte mobilen min å si fra om at det snart var endex på batteriet, og siden jeg ikke hadde med meg lader (det finnes en god forklaring på det; Jeg er idiot), benyttet jeg anledningen til å sende en SMS til en kollega for å melde overgang til et senere fly fra Trondheim hvis noe sånt fantes. Heldigvis gikk det et kl. 21:30 som det var plass på, så det ordnet seg.

På Mosjøen flyplass var det en del å ta seg til. Terminalen er på størrelse med et klasserom, og det eneste som finnes der er en liten kafé. Hun bak disken var hjerneskadd, og hadde en del issues med å ta imot bestilling. Til slutt fikk hun frem at vi kunne bestille hva vi ville på menyen, så lenge vi bestilte det samme. Noe annet hadde blitt trøbbel. En wienerschnitzel og sjokoladepudding på Widerøes regning senere var det bare å sette igang med å vente. Jeg hadde med meg og leste ferdig Løsningen på Madonna-gåten, som var underholdende nok.

Flyet kl. 17:04 var selvfølgelig proppa, så det var bare å smøre seg med tålmodighet. Den gode nyheten var at neste fly var i skarp rute, og de hadde fylt på med ekstra mye av Widerøes egne turbulens-miks, så schnitzelen fikk kjørt seg i magesekken. Når vi kom frem til Trondheim var det kø for å lande, så kapteinen kjørte inn i en nærliggende uværssky så vi ikke skulle kjede oss. Flyet ristet som en kenguru med Parkinsons som headbanget til femdobbel basstrommerunk. Når vi etterhvert skulle lande, begynte kapteinen å gjøre hallingkast med flyet. Det hørtes ut som noen drev og hadde seg foran meg - det viste seg at dama i setet foran, en menneskelig Grand Danois, hadde fått kjempepanikk og stønna så typen hennes bare måtte holde henne fast. Til slutt landet vi, og hun gråt i stri strømmer.

Flyet fra Trondheim var selvfølgelig 35 minutter forsinket, det skulle bare mangle. Samme det, jeg liker å være på Værnes, det er jo alltid en sjanse for å støte på Rosenborgere der. Særlig nå som de skal på treningsleier. Men dessverre, ingen ekte mennesker denne gang. Bare Roar Stokke.

Flyene til Norwegian er en del større enn pappmaskinene til Widerøe, så turbulensen når vi tok av ble litt annerledes. Magesuget holdt på å knekke magen min et par ganger, men så roet det seg, så jeg rakk å lese halve Krig av Knut Nærum, som jeg fant på siste flyplass.

Kom frem rundt 00:30, så det var ikke SÅ ille å være værfast, selv om det da var rundt 6 timer senere enn planen. Passe lei? Tja.

Godt nytt år!

2007 er historie, og i den sammenheng er det en viktig ting å ta opp. Foran oss ligger 2008, og forhåpentligvis kommer det mange gode år etter det også. For at det skal skje, er det viktig at vi ikke tillater en gjentagelse av 2007.

Det er fortsatt mange gjenlevende fra en generasjon av oss nordmenn som ordene "Aldri mer!" har en spesiell betydning for. Det handler om å ikke være passiv, å ikke godta ting uten protest, å bruke stemmen sin og si ifra! Det handler om å engasjere seg, å kjempe for både oss selv og fremtiden, og å stå for noe. Hvis vi bare godtar og godtar, vil vi selv til slutt bli utslettet som mennesker. Dette kan ikke gå ubesvart!

I 2007 ble Sportsklubben Brann seriemester i norsk eliteserie. Dette skjedde på VÅR vakt. VI lot det skje. Vi må for alltid leve med skammen - la oss i det minste sørge for at dette blir et engangstilfelle i vår levetid!

Shoot'Em'Up

Okey, de som virkelig kjenner meg, vet at jeg ser mange ganger så mye film og tv som jeg leser bøker (se forrige post). Joda, jeg vet at boka som regel er bedre enn filmen, men samtidig er ett bilde verdt tusen ord - siden film vanligvis består av rundt 24 bilder i sekundet, kan man lett regne seg frem til at jeg digger det visuelle på skjermen mer enn ord på siden. Joda, bilder man lager i sin egen fantasi er også bra, men det er ikke alltid det blir fullt så kult som når en god regissør med masse ressurser i form av skuespillere, komponister, kamerafolk, klippere og andre virkelig herjer skjermen. Selvfølgelig finnes det for all del også eksempler på det motsatte, men jeg er en av dem som har lettere for å nyte totalinntrykket man får av en film enn det man får av blekk på død, malt skog.

Shoot'Em'Up er en sånn film som sannsynligvis gjør seg bedre på skjermen, rett og slett fordi boka hadde blitt enda mer meningsløs. Den får en film som Crank (som jeg digger hemningsløst) til å fremstå som engelsk landsbydrama i forhold. Her får vi Clive Owen (Sin City), Monica Bellucci (Matrix Reloaded & Revolutions) og Paul Giamatti (The Illusionist, Man on the Moon) i nesten én og en halv time med usannsynlig action, kun avbrutt av noen få minutter med dialog for å gjøre klar til neste skytescene.

Som flere Tarantino/Rodriguez-filmer i det siste tar denne hverken seg selv eller sin genré for alvorlig, så det er bare å skru av hjernen og nyte. En film som langt fra er for alle, men for de av oss som kan leve oss inn i en film og godta den på dens egne premisser, er dette bare moro.

Denne filmen får 7 av 10 skalla feitinger!

Bokbadet

Hepp, og god jul til "alle"!

Jeg får stadig kjeft fordi jeg leser for lite - og da teller vi ikke det faktum at jeg 98% av tiden jeg er våken leser ting på dataskjermen eller faglitteratur. Her snakker vi gode, gamle bøker, med historier og ting som skjer og dialog og utvidede horisonter. Så da fant jeg ut at det var på tide å skrive ned her hva jeg leser, så jeg husker det selv, og som bevis overfor de som ikke tror jeg kan lese.

Først ute er "Madonna-gåten", skrevet av en trio fra Nytt på Nytt, inkludert Knut Nærum. Jeg har vært ganske sent ute når det gjelder det meste som har med "da Vinci-koden" å gjøre, og har fått med meg ting i litt feil rekkefølge;

1. Så filmen "da Vinci-koden".
2. Leste boka med samme navn.
3. Leste "Hellig blod, hellig graal".
4. Leste "The Dead Sea Scrolls Deception".
5. Leste "Madonna-gåten".

Moro med konspirasjoner, og selv om denne siste ikke hadde mye med religion å gjøre, var det en veldig bra parodi, hvis man kan kalle det det. Man kan også si at de kjørte Copy/Paste på originalboka og byttet ut figurer og steder med tilsvarende norske. Og moro er det. Til tider lun familiehumor, til tider deilig absurd. Hvis man flirer av Knut Nærum om fredagskveldene kan det godt være at denne boka også er midt i blinken - kapitlene flyr unna, selv for meg som stort sett bare leser på senga i 15-30 minutter før jeg går i koma.

Ellers leser jeg 6 bøker om gangen nå; Shoot the puppy (om moderne slang), Turin Shroud (om lakenet der man visstnok kan se Jesus), The Truth (Al Franken om amerikansk politikk), Barndom 70-tallet (Nostalgitripp for min del), Nytt på nytt - Året i vitser 2007 (Ikke akkurat skjønnlitteratur, kanskje), og til slutt The Zombie Survival Guide (man vet aldri når de døde står opp og vil spise hjernen din). Blir jeg noensinne ferdig med noen av dem? Tid vil viser.

Uansett ligger det 4-5 andre i kø på nattbordet, så jeg får nok ikke nattero med det aller første.

Hvis ikke det var den tynneste bokanmeldelsen siden jeg gikk på barneskolen, så vet ikke jeg.