Mareritt i reprise

Jeg sov lenge i natt. Til langt på dag. Klokka nærmet seg 14 før jeg ble vekket av en søt ung dame som allerede hadde vært oppe i 7 timer og nå synes det var på tide med frokost. Ok, en liten overdrivelse der.

I det hun vekket meg, var jeg på vei til å gjøre meg ferdig med et mareritt. Jeg har som de fleste andre hatt noen mareritt i min tid, men det begynner å bli lenge mellom hver gang, og jeg har sett så mange skrekkfilmer at underbevissthets-Rune som regel klarer å ordne opp. Av og til slipper dog noen gjennom filteret, og det var tilfelle i "natt".

Jeg befant meg langs kysten, i noe som så ut til å være sør-Europa. Etter en stund forandret landskapet seg litt (som det har en tendens til å gjøre i drømmelogikk), og et stykke unna kunne jeg bl.a. se kasinoet i Monaco. Der har jeg ikke vært på noen år (hverken området generelt eller kasinoet), men jeg kjente meg greit nok igjen. Jeg befant meg på en borg som lå ved en klippe helt ut mot havet. Denne borgen var fra middelalderen, og selv om de hadde torturert folk på heftigste vis i sin tid, var det nå gjort om til en atmosfærisk restaurant. Alt var selvfølgelig i middelalderstil, og rettene man kunne velge mellom var primitive, men likevel gode. Franskmenn har alltid vært franskmenn. ;)

Før middagen fikk vi omvisning i borgen. Her var drømmelogikken igjen synlig; Til tider var det hundrevis av gjester som alle gjorde dette samtidig, og andre ganger var det bare meg og de jeg var sammen med. Hvem som var med i denne gruppa varierte også stadig - venner, familie, kollegaer og andre kjente fra det siste tiåret dukket opp, ble borte og kom tilbake i løpet av kvelden. Anyway, vi ble dratt rundt i de trange rommene i borgen, hvor guiden vår ivrig fortalte hva som var torturkammer, hva som var celler, hvor fiffen bodde osv. På et tidspunkt ble vi litt skremt av et grusomt hyl som kom fra et rom i nærheten, men vi fant ingen der. Vi regnet med at vertskapet hadde lagt inn dette for å skremme oss litt, men guiden vår virket litt utilpass.

Middagen startet og det var ingenting å klage på - god mat, god drikke, god stemning generelt. En annen gjest ved bordet ved siden av lo godt av hvor godt hun hadde blitt skremt av skriket tidligere. Et middelalderband spilte pliktoppfyllende fra Absolute Middelalder 54. Plutselig kom skriket fra tidligere, og denne gangen fylte det hele den store spisesalen på en måte som gjorde at folk satte maten i halsen; I halvpanikk lurte folk på hva som skjedde, bandet prøvde desperat å holde maska, mens vi så at en del av serveringspersonalet begynte å bli stressa og stramme i maska. Et par av dem løp ut gjennom en dør og kom ikke tilbake. Med noe skeptisk stemning fortsatte middagen, og servitørene kom med en ny runde med drikke til alle som ville ha, og forsøkte å glatte over. De fikk klager fra et par gjester om at det var greit med litt underholdning, men det fikk kanskje være grenser for hvor grusomt det skulle være -det var jo barn og gamlinger til stede.

Nye minutter gikk, og vi ble ferdige med hovedretten. Praten gikk lystig rundt vårt bord (som ikke hadde blitt nevneverdig skremt av oppstyret), så det gikk et par minutter før vi merket det alle andre pratet mer og mer om - alt serveringspersonalet var blitt borte. Et par av de andre gjestene begynte å bli litt sure - noe som kunne tyde på at de ansatte hadde vært borte en stund. Brått kom hylet igjen, så høyt og grusomt at det gikk gjennom marg og bein. Forskjellen var at denne gangen var ikke lyden overalt rundt oss - alle i spisesalen oppfattet helt klart at den kom fra den ene enden av rommet. Vi så dit, og der var det kun én ting - en stor og tung tredør med en eller annen tekst på fransk som sannsynligvis betyr "Kun for personalet" e.l. Jeg gikk mot døra sammen med et par fra mitt bord og noen gjester fra andre bord som tydeligvis var mer nysgjerrige enn redde. Et nytt skrik kom fra døra, og det var så fælt at det kjentes ut som om blodet frøs til is. Et par av de som nærmet seg døra mistet motet og snudde, mens jeg overrasket meg selv ved å trosse gåsehuden og fortsette mot døra.

Når vi kom frem, åpnet vi den forsiktig (den knirket selvfølgelig skikkelig bra, sånn som skumle dører skal), og vi kikket inn. Lyset fra døra reflekterte nedover en meget dyp sjakt, hvor en spiraltrapp (vindeltrapp? I dunno!) gikk nedover og nedover, tilsynelatende uendelig dyp. Lyset holdt bare til at vi så 20-30 meter ned, og der var det ingenting. Trappa var av metall, og trinnene laget i åpent rutemønster som man kan se gjennom - det var mørket og ikke trappa som gjorde at vi ikke så lenger. En stillhet senket seg over både oss ved døra som tittet ned, og de andre gjestene som sto inne i selve restauranten og ventet på informasjon. Etter noen sekunder, hørte vi en lyd. Noen hadde tatt et skritt i trappa langt, langt nede. En av de store tøffe gutta ved døra fikk nerver, og stakk tilbake til bordet sitt, hvor han nervøst bablet noe på fransk. Noen sekunder gikk. Ny lyd. Denne gangen et grynt, som om noen anstrengte seg, etterfulgt av det som tilsynelatende var et nytt steg på trappa. Lyden kom i små ekko oppover sjakta, så det var vanskelig å bedømme hvor langt unna det var. Nye stønn, nye skritt. Og så begynte de å komme fortere. Hjertet mitt begynte for alvor å slå hardt, og jeg så tilbake til bordet mitt - ansiktsuttrykkene deres avslørte at de oppfattet ansiktsuttrykket mitt som lite tillitsvekkende.

Lyden av klatringen i trappa var også lett å høre for alle de andre i spisesalen, jeg antok at den forplantet seg godt i et så gammelt steinslott. Og murringen blandt gjestene begynte å nå et nivå som tydet på at flere var lite komfortable med stemningen. Jeg var selv pissredd, men for fascinert av det som skjedde til å gå unna. Jeg forsøkte å myse for å se noe som helst der nede, men det var for mørkt.

Plutselig så jeg det. En bevegelse. Det kom fra det området hvor lysrefleksjonene fra døra måtte gi tapt for dypets bunnløse mørke. En til. Hele tiden lydene av stønning - nå mer tydelig som en sint person som anstrengte seg - og steg for steg i trappa. Jeg kunne se omrisset av en person, men ikke mye mer. Et par av de som sto ved siden av meg slapp ut noen små hyl, og løp tilbake til bordene sine. Ved noen av bordene begynte gjestene å reise seg opp og trekke tilbake mot motsatt vegg. Omrisset nede i sjakta begynte å ta form - og selv om jeg antok at vesenet ville nå oss innen ett minutt, klarte jeg ikke å tenke på å flykte i sikkerhet. Nå var vesenet bare 10 meter fra oss - en ung dame, kanskje tidlig i tenårene, med langt svart hår, kom vaklende men meget bestemt opp trappa. Jeg gispet sammen med et par andre, og skikkelsen stoppet. Et sekund gikk, og i en brå bevegelse stirret hun opp på oss - på dette tidspunktet ville jeg normalt ha pisset på meg. Ansiktet var helt hvitt, med en veldig streng mine, full av hat og raseri. Øynene var også helt hvite, og totalt uttrykksløse. Denne kombinasjonen var så uventet og ekkel at gåsehuden min fikk gåsehud, og i det jenta gryntet og satte igang i enda større tempo, skreik jeg og de andre av frykt og smelte igjen døra det vi var gode for. Siden døra åpnet seg ut mot rommet, tok nærmeste franskmann tak i en stol og satte den under dørklinka, så det ikke skulle gå an å åpne den fra andre siden. Jeg løp tilbake til bordet mitt og forsøkte panisk å overtale de jeg var der sammen med om å komme seg til helvete opp og til andre siden av rommet.

Hva jeg ropte og skreik kan ikke ha vært veldig sammenhengende, men panikken i ansiktet mitt gjorde mer enn nok for å overbevise, og ganske snart sto vi i andre enden av rommet sammen med de andre gjestende, og så med forventningsfull angst mot døra på den andre siden. Et par evigheter passerte, mens jeg så meg om etter noe jeg kunne bruke som våpen. Jeg endte opp med en diger lysestake - kanskje ikke et elegant våpen for en mer sivilisert tid, men den var tung og hadde noen skarpe kanter.

Et høyt knirk kom fra døra på den andre siden. Det kom fra stolen som protesterte på at den ble dyttet. Noen sekunders stillhet. Så kom et dunk. Og dunket var ikke fra noen typisk fislete liten jente, det drønnet sånn at vi alle forsto at her var det enorme krefter på gang. Det dunket igjen. Stolen flyttet litt på seg. Det tredje dunket sørget for at stolen fløy unna og at døra svingte opp med voldsom kraft. Publikum hylte i det den sinte lille jenta med bestemte skritt kom ut og stirret hatsk rundt seg. Hylet gjorde at hun straks kom mot oss med bestemte skritt - sakte men meget sikkert. Og selv om de helt hvite øyeballene fortsatt var like uttrykksløse, var ansiktet forvridd i raseri som man bare ser i lavbudsjettsfilmer med masse kampsport.

Jeg og to andre var plutselig forvandlet til handlingens menn, og omtrent samtidig rykket vi frem med våre ulike våpen. Jeg har sett nok skrekkfilmer til å vite at overnaturlige fenomener sjelden blir overtalt av gla'vold, men jeg ville heller ikke bare stå og vente på en dyster ende. I det jeg løp mot grusomheten, løftet jeg lysestaken - ca. 70 cm lang - opp bak meg, og beregnet det sånn at jeg kjørte den mot jentas hode av all kraft i samme øyeblikk som jeg kom innenfor rekkevidde. Jeg rakk å kjenne glede og lettelse i det jeg så metallet passere det punktet hvor det ville være for sent for henne å dukke unna, og så ble alt litt merkelig. All lyd ble borte, og et slør av brunt farget verden i det jeg fløy ut mot siden. Jeg så henne bare opp ned mens jeg svevde avgårde mot nærmeste vegg. Alt foregikk i sakte film, og jeg kjente ingenting. Alt jeg tenkte var bare "Hmmm, hva skjedde nå?" - helt til jeg traff veggen og alt ble svart.

Når jeg våknet, sekunder eller minutter senere, registrerte jeg bare at moder'n (som plutselig var til stede) hakket vilt på ett eller annet vesen med en diger kniv. Tror ikke det var jenta. Svimte av igjen.

I denne pausen bidro hjernen min til å forklare én ting - hvorfor alt dette virket så kjent. Jeg kom på at jeg faktisk har vært på denne restauranten og opplevd dette en gang for lenge siden. Så tenkte jeg litt til, og kom på at jeg ikke har vært der - jeg har hatt dette marerittet en gang før, for mange år siden. Nesten helt likt.

Jeg "våknet" opp i borgen igjen, og nå var stemningen en ganske annen. Der jenta hadde vært, sto bare en blid dame i middelalderuniform og forklarte noe på fransk. Fredelig musikk spilte i borgen. Publikum - inkludert de jeg var der med, som skjønner like lite fransk som meg - klappet begeistret og snakket entusiastisk om det som hadde skjedd. Det hele var åpenbart iscenesatt av borgen, og en eller annen historie om jentas skjebne i torturkammeret hadde utspilt seg mens jeg var bevisstløs.

Her svikta drømmelogikken igjen, og jeg begynte sakte men sikkert å våkne - noen sekunder før en viss person kom inn i rommet og synes jeg hadde sovet lenge nok. ;) Men i det jeg våknet, husket jeg veldig godt alt som hadde skjedd, inkludert det at jeg faktisk hadde dette samme marerittet en gang før, for mange år siden. Litt April Fools Day, litt The Ring, og egentlig var det jo ikke så mye handling, men følelsen av total terror i det jeg sto og så ned i sjakta var lammende. Når jeg derimot skjønte at det var et reprise-mareritt, var alt bare kult og jeg glisa for meg selv.

Poenget med dette blogginnlegget, spør du? Tja, vet ikke. Kanskje jeg ved å skrive ned den livlige drømmen kan huske den enda lettere hvis den kommer tilbake igjen. Slemme drømmer slutter å være slemme når man skjønner at de er en drøm. Og det kan være greit å være i stand - i underbevisstheten - til å forstå at joda, dette er faktisk en drøm.

Sov godt....!