Ut på tur – alltid bloggmateriale

(Alle involverte blir utelukkende omtalt ved fornavn for å beskytte de skyldige)

(EDIT: Skal fikse bildelayouten en gang jeg gidder. Ble litt funky)

Det første som ble klart når jeg kom tilbake fra ferie, var at jeg måtte ta en tur nordover for å installere et callcenter. Kunden jeg var hos tidligere i år skulle ha utført noen endringer, og så skulle vi ut til en mer avsidesliggende plass for å installere et nytt system. Omstendighetene tilsa at systemet måtte være oppe og gå innen 27/8, noe som i praksis innebærer at jeg måtte reise oppover søndag 24/8, og så hjem igjen kvelden tirsdag 26/8. Litt ekstra omstendigheter innebar en grillfest på tunet hvor vi har flyttet inn lørdag 23/8, som betød moderate mengder alkohol og et småtungt hode som kjente effektene av trykk-kabin relativt godt dagen derpå.

Planen var å besøke firmaet i Sandnessjøen på søndag, gjøre litt jobb der, så ligge over på hotellet til dagen etter, etterfulgt av ferjetur til Vega kommune (første norske kommune som er oppkalt etter software) som ligger ute i havgapet. Her skulle vi holde på til båten gikk tilbake på tirsdag, etterfulgt av min exit tilbake til sivilisasjonen. Firmaet jeg skulle besøke består utelukkende av veldig hyggelige folk, så det var ingen grunn til å være negativ her; Mest spenning var knyttet til om varene vi sendte oppover onsdag i forrige uke faktisk ville komme frem i tide.

Litt utpå ettermiddagen kjørte Siv meg til flytoget, og i motsetning til forrige gang gikk turen veldig smooth. På Gardermoen så jeg Øyvind Alsaker på vei inn i et fly til Bergen – bitterheten over at jeg ikke skulle få se kampen mellom brann og Rosenborg ble noe mildere av at han skulle kommentere den. Turen til Trondheim gikk med meg i koma, og vi fløy ikke innom Brønnøysund på vei oppover. Værgudene og Widerøe-piloten så ingen grunn til å utfordre hverandre heller, så dette gikk veldig greit. Jeg var mer eller mindre i koma hele veien – herlig! Været i nord var kjempeflott, skyfritt og sol, og vinden var til og med litt varm. Jeg ble hentet på flyplassen av Thomas som er adm. dir for firmaet, og han kom med litt ekstra detaljer om hva de ønsket at jeg skulle gjøre. Nyttig siden dette ble planlagt mens jeg var på ferie. Når vi kom frem til Sandnessjøen møtte jeg bl.a. Raymond som er ny IKT-mann siden siste jeg var oppom, og Birgit. Birgit fortjener eget avsnitt.

Vi kjenner Birgit fra en annen kunde av oss, hvor hun jobbet tidligere. Når hun så byttet jobb, anbefalte hun oss for sin nye arbeidsgiver. I tillegg til at dette sier noe om hvor fantastiske vi i Euroline er, sier det litt om hva slags forhold vi har til noen av kundene våre. Birgit er i aller høyeste grad en ekte nordlending; Hun kan være grovere i kjeften enn de fleste sjømenn, og står ikke tilbake for å komme med antydninger som hadde fått pornofilmskuespillere til å rødme. Et råskinn av en dame som sier ting rett frem og ikke er redd for noe. Går man ut med henne kan man fort havne på narkofylla, hun spytter ikke i glasset og mishandler fysisk folk som gir seg tidlig (meg, ja) med iver og entusiasme. En glimrende representant for nordnorske damer i 40-50 årene. :)

Vi satte igang med jobb umiddelbart, og sto på fra ca. kl. 20 til 23 – ikke direkte avskrekkende, men mer enn jeg vanligvis jobber søndag kveld. Kombinert med det litt tunge huet var jeg sliten nok når jeg sjekket inn på hotellet – alle steder man kunne skaffe mat var stengt, så søvn var det eneste alternativet, vel og merke etter at jeg hadde tatt opp forbrukslån for å få meg en pose potetgull (porsjonspakke av en størrelse som må være beregnet på midd) fra minibaren. Sov godt og sto opp kl. 7, klar til ny dag. Været så ut til å bli bra på mandagen også, blå himmel og knapt en sky i sikte. Det blåste ikke mer enn at det kun knaste litt i vinduene, så alt var bra.

Det viste seg at ferga vi skulle videre med ikke skulle gå før kl. 18, så det ble intens jobbing på Sandnessjøen-avdelingen frem til det. Jeg fikk gjort mesteparten av det jeg skulle, og kjørte en del opplæring av Raymond, som også viste seg å være en knakende trivelig type. Som nordlendinger flest (med noen markante unntak), altså.

Når kvelden nærmet seg 18 tok vi med oss bagasje og utstyr (papptallerkner og dyner) ned på kaia. For dere som tror at vi i IT-bransjen bare spiser kaviar og driter små diamanter, så kan jeg opplyse om at vi også tar ferjer til avsidesliggende strøk og overnatter på steder som ville overraske. Mer om det følger.

Båtturen hadde sikkert vært en opplevelse om det ikke hadde vært for at jeg satt med trynet i en bok hele tiden. En av kommunene vi passerte på veien, består visstnok av over 2000 store og små øyer (over 6000 hvis man teller med skjær). Suger å være han som er ansatt for å feie der. Senere fikk jeg høre at de for en del år tilbake hadde valgt å bygge den lokale skolen på en øy der det ikke bodde mennesker i det hele tatt – så måtte alle ro like langt og ingen kunne klage på at andre hadde det bedre enn dem.

Når vi kom til Vega, ble vi plukket opp av Bjørnar, som skal jobbe med det nye systemet. Han kjørte oss fra fergekaia til andre siden av øya der kontoret lå – rett ved siden av en fergekai. Turen over øya gikk veldig fint, været viste seg fra sin aller beste side, og jeg fikk et inntrykk av det fanatikerne refererer til når de snakker om vakker nordnorsk natur. Fantastisk skjærgård blandet med majestetiske fjell, avløst av grønne stepper og begynnende høstfarger. Flotte landskaper seilet forbi bilvinduet, og når to fjordinghester plutselig løp lekende og fritt ved siden av bilen ute på en grønn eng var det hakket før jeg fikk tårer i øynene og hørte Grieg-musikk i hodet mitt mens nasjonalromantikken svellet opp i meg. Ihvertfall helt til jeg la merke til at den ene fjordingen var en feit faen som sikkert har spist alt for mye hestesjokoladepudding. Derfra og inn sleit jeg med å holde latteren unna – mer skal det ikke til.

Vel fremme på riktig side av øya ble vi først transportert til leiligheten hvor vi skulle ligge over. Her kjørte Birgit løpet mens møbler ble flyttet inn og ting ble satt i stand. Det viste seg å være et lite problem med støpselet til komfyren, så vi tok med oss mat og kjørte til kontoret. Der inspiserte vi fasilitetene – en ganske stor bygning som bl.a. inneholdt en nedlagt radiostasjon. Det var omtrent som å gå rundt på et brett av Quake, og jeg forventet når som helst å bli angrepet av et monster, gjerne en Shambler.

For å holde hjernene på track, kokte vi noen grillpølser (ikke bli sinna, Jørn) og skylte de ned med litt juice. Utenfor vinduet holdt en sinnsykt optimistisk edderkopp seg fast i spindelvevet sitt – kanskje ikke helt på nett, siden vinden var for sterk til å holde seg der særlig lenge. Etter herremåltidet var det back to work med å få ting klart til systemet forhåpentligvis kom med posten dagen etterpå.

Det viste seg å være en del utfordringer her – bl.a. manglet en del av nettverksutstyret som vi hadde blitt fortalt skulle være tilstede. Birgit ringte til han som hadde kablet, og jeg måtte diskutere en del detaljer med ham – det viste seg at dette var ordføreren (!) i kommunen – snakk om hands-on lederskap og detaljinvolvering. Vi fikk noen svar og begynte å plyndre radiostasjonen for brukbare ting – heldigvis (tilfeldigvis?) sto det en del brukbart nettverksutstyr der, og vi fant til og med en ADSL-linje som ingen visste eksisterte. Internet-tilgang gjør alltid alt mye enklere. Likevel manglet vi det meste av det vi trengte. En telefonsamtale til Birgit senere, så ramlet det en kar innom kl. 23 med lokal kunnskap om hvor vi kunne stjele enda mer. Det var nesten så man fikk tro på menneskeheten igjen.

Før det ble for sent kom også Birgit innom med noen snitter til oss. Raymond utbryter da på noe som viser seg å være kjærlig nordlandsk - “Du er jo så omtænksom at det nesten er for jævlig”! Vi satt pris på dem og fortsatt med kobling og moro – til klokka ble to om natta, og vi ble enige om at det å bære tunge PCer og koble i kabler hadde mistet litt av apellen. Vi forsvant dermed ut i natten for å komme oss tilbake til leiligheten. Det var lettere sagt enn gjort, da de ikke har skrudd på gatelysene på Vega og det var usannsynlig mørkt ute. Stjernene så vi klart, men månen var bare en liten flis og vi så bokstavelig talt ikke veien vi gikk på – av og til klarte vi så vidt å skimte havet, sånn at vi slapp å gå uti det. Vi kom oss frem og ble enige om å gå i koma for å være klare til dagen etter.

Rommet mitt var et ganske lite kott med en køyeseng. Det var to meter fra dassen, hvor cisterna var ødelagt, så faenskapet gurglet unna ti liter vann i minuttet. I tillegg sloss to vannlekasjer om å dominere gulvet på badet. Bråket fra dassen forsøkte jeg å blokke ut ved å lukke igjen døra til soverommet, men den var for stor til karmen – men jeg var trøtt nok og det var ikke noe problem å sovne til lyden av rennende vann.

Det var heller ikke noe problem å våkne til lyden av rennende vann litt under fem timer senere, selv om jeg bevilget meg 15 små minutter med snoozing. Så var det tid for dusj og å mekke litt frokost, før vi tuslet bort til kontoret igjen for å fortsette. Vi skulle tilbake til fastlandet med en ferje som skulle gå kl. 15:30, så tiden begynte plutselig å bli en faktor; Selv om alle var i familie med en eller annen som jobbet i postverket på øya, var det ingen som visste hvor pakkene jeg ventet på var – uten dem fikk jeg ikke gjort stort, og situasjonen gikk fra å være kjedelig til å bli halvspent.

Heldigvis kom telefonen fra den lokale sheriffen om at servere og utstyr hadde kommet frem litt før kl. 11. Raymond, Bjørnar og jeg hoppet i bilen for å hente dem, og Bjørnar pekte ut et sted på veien som visstnok hadde kriminelt gode hamburgere som vi bare MÅTTE prøve – litt seinere. Pakkene gikk foran. Vi fikk lastet inn i bilen så godt det gikk, med kun få kubikkcm til overs, og Raymond så ut som en overlevende etter et ras. Så var det Rune-time.

Jeg har ikke husk eller energi til å ramse opp alt som gikk på trynet, men her snakker vi om motgang i Armageddon-klassen. Ting manglet, var koblet feil, hadde ikke kontakt og falt fra hverandre fortere enn jeg klarte å sette dem sammen. Med to timer igjen før ferja skulle gå, kom jeg heldigvis i the zone – alt gikk fra klønete virkelighet til nydelig koreografert, grasiøs ballett. Jeg gjorde tre ting på en gang, i riktig rekkefølge, det som var umulig ble til en vanesak, jeg var udødelig, hadde roen, full kontroll. Perfeksjon. Med ti minutter igjen til deadline, var vi klare for røyktesten. Det virket ikke. Jeg bannet som en nordlending, men det var bare utad. Inne i meg bannet jeg som hundre nordlendinger, hatet brant som tusen glødende stjerner i det jeg så for meg et ekstra døgn i jordens rumpe. Akkurat i det jeg skulle til å skjære hodet av alle innen rekkevidde, kom Birgit med gladnyheten om at vi kunne ta ferja fra den lokale kaia til en annen plass og kjøre derfra tilbake til Sandnessjøen, og fortsatt være der i tide til flyet mitt. Hat ble til fokus og jeg forsøkte å finne ut hvorfor vi ikke klarte å ringe ut med den GSM-baserte sentralen. Det viste seg fort å være fordi noen hadde bestemt at serverrommet skulle være i den delen av bygningen som sto rett under et berg, hvor det var fantastisk dårlig dekning. Musikken fra MacGyver begynte å spille i det jeg avanserte til et høyere eksistensnivå og jobbet enda bedre enn før. Som Neo i The Matrix kunne jeg bøye reglene for selve universet og få døde ting til å adlyde meg – enten det eller så begynte jeg å bli litt trøtt. Etterhvert kom Birgit med jegergryte (laget med kjøttdeig istedenfor viltkjøtt, men veldig godt), så vi slapp å prøve den lokale superburgeren også.

Uansett, ting begynte å virke og vi rakk ferja. Det var Raymond, Birgit og moren til Birgit som ble med ut i havgapet. På turen tilbake fortalte Birgit at hun noen uker tidligere hadde vært på tur med 10-20 venner, venners venner og tilfeldige folk hun ikke kjente. En av dem var en vestlending (som Birgit ikke kjente), en stutt kar som var 1.50 både høy og brei, og som bare satt og drakk og holdt kjeft til følgende dialog fant sted litt utpå kvelden:

Vestlending: Birgit, du har bodlemus.

Birgit: Ka faen e det du si’!? Du har faen meg boillekuk!

Poenget med historien? Jeg vet ikke. Jeg synes bare den var verdt å få med. Jeg lo ihvertfall.

Resten av veien var det bare å ta på rutina – jeg kom meg til flyplassen, til Trondheim, og til Gardermoen, og gikk som en zombie inn på flytoget. På Asker stasjon satt jenta mi og halvsov i bilen, og vi var hjemme rett før midtnatt. Nok en tur var over, og jeg fikk et par timer søvn før det var jobb igjen.

Jeg innså akkurat at jeg burde fokusere på å ha en viss mening med det jeg legger ut på bloggen. Men det får bli neste gang.

Alicante 2008

Midt i innflyttingen fant vi ut at det hadde vært litt digg med en skikkelig ferie også – skoleferien gikk mot slutten, og jeg hadde akkurat startet på mine 3 uker, så vi dumpet innom restplass.no og fant en ganske rimelig tur til Alicante i Spania. Da var det bare å pakke badebukse og solkrem og komme seg avgårde.

Siden vi hadde med litt bagasje, synes vi det var greit å ta bilen til Gardermoen. Etter anbefalning fra Jørn prøvde vi oss på VIP-parkering som møtte opp for å hente bilen når vi dro, og sto klare med den når vi kom tilbake en uke senere – for 580 kroner synes jeg det var et helt glimrende tilbud. Fornøyd!

Selvfølgelig kan ikke jeg dra noe sted uten at noe går litt på skrå. Flyet vårt til Spania gikk ca. kl. 7 om morgenen, så vi ble enige om at Siv skulle sove litt kvelden før vi dro, mens jeg bare skulle være våken og heller sove på flyet – så risikerte vi ikke at vi “glemte” å stå opp og gikk glipp av hele greia. Og skal man være oppe over et døgn er det greit å holde seg i aktivitet, så jeg satte igang. En av tingene jeg bestemte meg for å gjøre var å barbere huet slik at den blåhvite skallen min skulle få litt sol. Selv om man er ekstremt korthåra (skalla i praksis) kommer ikke sola så godt til når de små hårene står i veien, så de måtte gå. Litt trøtt svingte jeg høvelen med iver og glede, frem til blodspruten sto og jeg innså at jeg hadde skjært av meg bakhuet. Slik kjentes det ihvertfall ut – det var bare en flik som var ca. 2cm bred og 0.5cm høy som gikk, men det blødde nok for et vesentlig større område. Jeg kunne ikke slutte med barberingen her – da ville jeg jo se ut som en kreftpasient med hårflekker her og der – så med hendene fulle av blod og kjeften full av banneord fortsatte jeg til det var nogenlunde tomt. Veien gikk så inn i dusjen – en tur til syden-sola gjør meg lett rød som en hummer uten at jeg trenger å være full av blod på forhånd. Når vannstrålen traff hullet i bakhodet måtte jeg kjempe for å holde tilbake et voksent brøl – alle nervene i verden hogg til, og det svei noe desperat. Ouchie! For å stoppe blødningen når jeg kom ut av dusjen, festet jeg et tørk med dasspapir bak der, og det gjorde susen så lenge.

Når jeg så vekket Siv, så hun ganske sjokkert ut når jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, men etterhvert som hun kom til hektene, klarte hun å hive på meg et plaster. Så var stresset igang, og det var bare å kaste seg med på gjespe-ekspressen til Gardermoen.

Som kollega Jørn blir også jeg irritert over hvor tilbakestående en del mennesker blir så fort de befinner seg på en flyplass. Det gikk forsåvidt relativt rolig for seg denne gangen, men man må lure av og til; For noen mennesker tror jeg selve turen bare er et biprodukt av det at de får slippe inn på tax-free – det er deres himmel, eller nirvana om du vil. Og de går gjerne over lik for å få tak i det de skal ha, selv om det står en hel hylle med varer der så det er mer enn nok til alle. Folk som kommer til sikkerhetskontrollen med et jævla Boeing 787 piercet i leppa og ikke skjønner hvorfor det piper. Og så har man selvfølgelig de menneskene som ikke forstår hvordan en kø virker. “Hehe, så snålt, der står det mange mennesker på rad, så dumt av dem” tenker de mens de går rett frem til skranken. FUCK YOU! Heldigvis blir de som regel sendt bakerst med hodet hengende i skam, og hvis jeg får øyekontakt med dem, benytter jeg alltid anledningen til å se på dem og flire litt og si “Haha! DU er dum du! Skjønte du ikke DET engang!?” med øynene mine. Dette er en utrolig kul måte å fyre opp folk på, og de tør ikke angripe deg, for de vet at alle andre i køen også hater dem og ville ha hjulpet deg med å banke skiten ut av dem.

Vel inne på flyet setter jeg meg ned ved nødutgangen (de fleste sydenturister er såpass primitive at de ikke har forstått at det går an å sjekke inn på nettet kvelden før man skal reise) og sovner nesten umiddelbart, så 3 1/2 time går ganske smooth. Vel fremme i varmen går alt ganske greit, vi får tak i bagasjen, tar ut litt penger og setter oss i en taxi. Turen går gjennom og forbi selve Alicante sentrum, så vi havner litt på utkanten – ca. 10 minutter med trikk fra sentrum, men rett nedenfor trikkestasjonen er det en kjempedigg strand så vi er happy.

Hotell Albahia skulle være vårt hjem den neste uka, og det var helt ålreit – ikke noe superfancy, men heller ingenting å klage på, kanskje bortsett fra mangel på kjøleskap og at aircondition på rommet var ganske svak. Vi fant også ganske kjapt et supermarked rett oppe i gata hvor to asiater holdt fortet stort sett hele døgnet, mens ungene deres lekte i trafikken like ved. Der fikk vi tak i livsnødvendigheter som ukloret vann, verdens beste is, after sun-krem og masse annet.

Første dagen gikk vi bort for å stekes på stranda i et par timer – kun armert med et par håndklær, badebukse og min fantastisk bleikfeite kropp gikk det overraskende bra. Jeg ble lettere rosa, men ifølge rapportene luktet det ikke svinekotelett når jeg lå og solte meg, så det var bra. Jeg hadde da også på streng kommando fra El Hefe smurt meg inn etter alle kunstens regler, samt byttet ut plasteret i bakhodet med to vanlige, slik at det så ut som et kors. Sikkert ingen som trodde jeg var en hooligan. Det var usannsynlig deilig å ligge og duppe i vannet, og det var litt bølger og stas som bidro til at livet var perfekt. Fikk litt salt og sand i nese og munn også. Herlig!

Middagen på hotellrestauranten ventet jeg vel ikke så mye av, og en lattermild Siv erklærte at det nok var en Pizza Originale jeg endte opp med. Det kan umulig ha vært langt fra sannheten heller, og den var skikkelig godt stekt, så tennene fikk noe å bryne seg på. Ølen var ihvertfall kald, så helt håpløst var det ikke.

For å komme litt inn i rytmen, la vi oss til normal tid og sov greit nok i en ganske hard seng. Vi “spratt” så opp for å rekke hotellfrokosten – som var helt ålreit – og løp tilbake til stranda.

Her tok det selvfølgelig helt av – så fort man kommer til varmere strøk blir jeg til en fisk, og hiver meg uti vannet. Jeg duppet lenge av gangen, og når jeg kom tilbake, smurte jeg meg inn og la meg til tørk. Rinse and repeat. En meget deilig dag. Kvelden ble selvfølgelig noe helt annet.

Jeg er sannsynligvis i den gruppa av jordens befolkning som utgjør de 5%’ene med mest sensitiv (ubrukelig) hud – sammen med bl.a. albinoene og de fleste fra Island. Det skal ingenting til for at jeg blir solbrent, og solkrem styrke 20 er som å prøve å beskytte seg mot en atombombe med en drue. Det svei – å hei som det svei. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at min smerte var noe verre enn noen andre sin, bare at jeg kommer dit raskere når jeg er i sola. Vi visste det ikke på dette tidspunktet, men jeg hadde dratt på meg en ny 2. grads forbrenning med små blemmer og greier på skuldrene. Dette stoppet oss ikke fra å ta en tur til byen på kvelden, og vi fikk spist en brutal entrecote på 650G (litt bein, men dog), så måtte jeg feige ut – å ha en t-skjorte hengende på skuldrene gjorde meg til en hvinende pyse.

Tilbake på hotellrommet sovnet Siv etterhvert, mens jeg fylte badekaret med kaldtvann og hoppet oppi for å kjøle ned. Jeg er jo ingen smågutt, så det var ganske mye flesk som skulle stappes oppi for at vannet skulle komme til skuldrene. Dette førte til at hele kroppen bortsett fra beina lå i kaldt vann, og jeg fikk skikkelig badetiss. Godt ikke Siv var våken. Jeg lå der så lenge jeg orket – ca. tre kvarter – før jeg krabbet ut og smørte inn med aftersun med aloe vera og det som verre var. Dette svei selvfølgelig også, og det gikk en lang stund før jeg klarte å finne en stilling i senga hvor jeg klarte å sove uten å skrike.

Dagen etter var skuldrene mine farget som en rasende mann med dårlig lungekapasitet som spiller tuba i en badstu, så vi bestemte oss for å utforske byen litt og droppe stranda. Det skal sies at det var rein pinsel å få på seg t-skjorte igjen, men det gikk på et vis. Til frokost var det en franskmann som svinset rundt i bare litt-for-kort skjorte og en speedo der alt sto rett ut. Han pekte og koste seg mens alle andre løp rundt for å ikke komme borti ekkelheten. Jeg vet ikke helt hva sånne folk tenker - “Sacre bleu! Jeg har en ganske stor tiss, den kan jeg vise frem til barnefamiliene som spiser frokost!” – men franskmenn er menneskehetens katter, de er sære og til tider umulige å forstå seg på. Turen gikk så videre til byen på trikkesystemet, som var like gjennomtenkt som alt spanjolene foretar seg; Det var umulig å kjøpe billett på vår lokale stasjon (La Isleta), og meningen var å kjøpe dette ombord på toget. Problemet var bare at kun 1/6 av togene som kom hadde automater ombord, og i sentrum var det fysisk umulig å komme ut av stasjonen uten billett, med mindre man er en ninja, noe jeg ikke er (og hadde jeg vært det, hadde jeg ikke fortalt det til deg!). Vår løsning på dette problemet ble da (også for resten av turen) å hoppe av én stasjon før målet, kjøpe billett der, og vente i 5-12 minutter på neste tog.

Vel fremme i byen fant vi et apotek som solgte konsentrert Aloe Vera i grønn gelé-form, noe jeg gledet meg til å komme hjem og prøve. Ellers gikk vi rundt og stampet og så på verden i all for høy temperatur, og spanjakkene tar jo selvfølgelig siesta på de unødvendigste tider, samt selger kun frimerker på siesta-elskende tobakk-butikker, så vi virret rundt ganske lenge.

Når vi kom tilbake tok Siv seg en dukkert i den lokale bukta mens jeg smurte inn kroppen min med Aloe Vera, i håp om at jeg skulle bli grønn nok til at minst én spanjol skulle tro jeg var Hulk, eller ihvertfall Hulks slappe, utrente fetter Ulk. Det funket dårlig, men huden “drakk” Aloe Vera så det sang, og i det jeg var ferdig med å smøre meg inn, var den tørr og klar for mer. Jeg innbiller meg at dette hjalp en del, smertene ble ihvertfall mindre etterhvert.

Dagen etter var jeg redusert til parasollvakt på stranda. Siv badet, solte seg og koste seg, mens jeg satt med t-skjorte på i skyggen og leste. Og hvis du noensinne har lurt på hva slags folk som sitter fullt påkledd på stranda, i skyggen, og leser tunge bøker om programmering, kjære leser, så kan jeg opplyse om at det er meg!

Uka gikk med meg som strandvakt om dagen, og oss på tur til byen om kvelden for å spise og glane. Vi havnet som oftest i nærheten av én spesiell gate for å få tak i mat, og dette var ganske populært også blandt de andre turistene. Derfor tiltrakk det seg dessverre også en del gatemusikanter. Som et kynisk rasshøl synes jo jeg tigging i alle former skulle straffes med giftsprøyte, men når trekkspill-tryne satt igang for alvor, hadde jeg nøyd meg med en taser gun (kan jeg få en sånn til jul?).

Vi skulle hjem igjen på lørdag, og fredag begynte faktisk de verste blemmene å bli borte – en lett forbrenning denne gangen. Etter en dusj begynte derimot flassingen – nok DNA her til å klone en hel Rune-hær – men jeg bestemte meg likevel for å ta på badebuksa og være med på stranda. Det gikk veldig bra, jeg fikk meg noen dukkerter og ble bare lettere solbrent på et par nye steder. Derimot ble jeg litt for ivrig på flass-plukkingen, så de røde sinna-skuldrene flerret opp og beit meg hver gang jeg prøvde å røre på armene.

Fredag kveld var vi i byen for å spise som vanlig, men vi bestemte oss for å prøve noe annet enn italiensk, som hadde blitt en gjennomgangs-greie på turen (mye pizza!). Vi endte derfor opp på en plass som hadde litt av hvert av lokale ting. Jeg ville ikke ha renneræv på flyet hjem, så jeg safet med indrefilét, mens Siv i panikk og under press fra kelneren gikk for geit – på en annen restaurant kunne man bestille “Boneless Kid (goat)”, her var det mer bein enn geit, og selv om jeg ikke smakte, skjønner jeg at det ikke var særlig godt. På vei hjem stoppet vi derfor innom en italiensk greie så Siv fikk seg en pizzabit til “dessert”. :)

Så var det bare å dra tilbake for å legge seg og være klar til hjemreise. Det gikk ganske udramatisk, selv om vi mistet hørselen i taxien på vei til flyplassen da sjåføren hadde et OL-ritt i sykkel på altfor høyt på radioen (det endte med spansk gull). Jeg sov bare halve flyturen, leste resten, mens Siv forsøkte å bestille mat fra en flyvertinne som svarte ved å legge ut om sin medisinske historie som tilsa at hun hadde god hørsel – kanskje da ironisk at det ikke var det Siv spurte om, og at hun endte opp med å gjøre flere feil med bestillingen.

Vel fremme på Gardermoen i overskyet og 15 grader var det bare å unngå å bli trampet ihjel av syden-turister på vei mot taxfree’en, før vi måtte vente på bagasjen ved belte 8 sammen med flyet fra København, som tydeligvis hadde vært fylt til randen med alt de klarte å oppdrive av indere. De eier om mulig enda mindre køkultur enn sør-europeere, så her sto ALLE med TO bagasjevogner helt inntil båndet så det var klin umulig å slippe til og få tak i bagasjen. Grrrr! Er det SÅ vanskelig å stå bak den røde streken? I tillegg eier tydeligvis ikke disse folkene skam når det gjelder bagasjemengde. Det var flere som hadde 7-8 STORE kofferter, sikkert fylt med sjuke, radioaktive fargemidler til laknene de hadde på seg.

Vel ute derfra sto VIP-Parkering klare med bilen, så det var bare å kjøre ut i den grønne vinteren og komme seg hjem til huset vårt.

Til tross for all sytingen og fokuset på det negative, hadde vi en flott tur, og vi koste oss skikkelig begge to. Skal ikke se bort ifra at vi tar en ferietur til en gang i fremtiden!

The Dark Knight

I går kveld tok jeg og to kamerater/kollegaer turen på kino for å se den nye Batman-filmen. Det har vært mye hype rundt denne filmen, men den overgikk faktisk alt sammen!

En av aspektene man ikke kommer unna er Heath Ledger som den psykotiske Joker – kombinert med hans overdose-død er det vanskelig å se at han ikke får en Oscar for denne rollen. Selvfølgelig står det bra manus bak dette også, men Joker er på mange måter høydepunktet i hele filmen.

Det sa vel kanskje også sitt at flere ganger hvor Joker gjorde eller sa noe psykotisk, sadistisk e.l., satt Jørn og jeg og lo godt, mens resten av kinosalen gispet. Vi setter pris på en god psykopat, det skal vi ha.

Ellers er dette en lang actionfilm der mye moro skjer hele tiden. Bra skuespill, bra plot twists, bra bruk av lyd og bilde. Forfriskende å se Gary Oldman som snill for en gangs skyld – selv om også han er rå til å spille psykotiske jævler.

Dette var rett og slett moro fra ende til annen, og selv om filmen var lang, føltes det ikke som om man hadde sittet der i 2 1/2 time. Anbefales for alle som tåler litt action, og filmen får 8 av 10 skalla feitinger.

Klage på NRK-lisensen

Det er ingen hemmelighet at jeg er sterk motstander av NRK-lisensen. Men når Siv og jeg nå må betale dobbelt for inneværende halvår, blir jeg sinna – og da er det tid for usakeligheter. En eller annen kommunist hos NRK får kose seg med å avslå følgende klage (personlige detaljer utelatt) som blir postlagt i morgen:

Rune Jacobsen 
XXXXXXXXXXXX 
XXXXXXXXXX
Lisensnummer XXX XXX XXX

Drammen, 28/7-2008

Klage på urettferdig ilagt kringkastingsavgift

Kamerater,

I april 2008 besluttet min kjæreste (Siv XXXXXXXX, lisensnummer XXX XXX XXX) og jeg å kjøpe oss et hus og flytte sammen. I denne sammenheng flyttet jeg inn i hennes leilighet mens vi startet husjakten - i midten av mai (15/5-2008) fikk vi tilslag på huset vi nå bor i, og kontrakter o.l. ble undertegnet 23/5. Det er kanskje nærliggende å tro at vi i lykkerusen over vårt eget sted å bo nå tenkte "Hurra! Vi eier vårt eget hus! Nå må vi forte oss og informere NRK!", men som de dårlige partisoldater vi er, prioriterte vi forsikringer, flyttemeldinger, lån og lignende - filleting man gjerne lett lar seg distrahere av i en slik prosess.

Når vi så tok over huset 15/7-2008 og meldte flytting til bl.a. Posten, gikk det ikke mange dagene før vi fikk tilsendt hver vår faktura med lisenskrav for det neste halvåret. Først ble vi lattermilde - alle moderne mennesker synes jo det er komisk at man i 2008 må betale lisens for å eie et TV-apparat - men etterhvert også triste av at dette tvangsabonnementet basert på en latterlig hjemmel i vår tid med digitale bakkenett, kabel-TV og parabolantenner fortsatt får eksistere. For all del - prinsippene om dobbel beskatning er noe staten Norge ikke lenger later som om de bryr seg om, men at man skal betale lisens til ett av mange TV-selskaper, som ikke engang står for distribusjon av TV-signalene (noe alle i Norge fremover må betale Riksnett eller ett av flere alternativer for), og som på meget tvilsomt vis snirkler seg rundt bestemmelsene om reklame/sponsing av TV-sendinger (ref. "LOV 1992-12-04 nr 127: Lov om kringkasting", §3-2 til §3-4), det er like patetisk som det er et godt eksempel på hva for slags totalitært regime vi lever i.

Når vi ringte NRK Lisensavdelingen for å opplyse om denne feilen, ble vi registrert som én enkelt husstand, men fikk streng beskjed om å betale begge lisensene for kommende halvår likevel. At forfallet på fakturaene var 13/8-2008 hadde ingenting å si - dette skulle vi ha meldt fra om før 1. juli, og siden vi ikke gjorde det, finnes det ingen vei tilbake. NRK vil med god samvittighet kreve inn lisens for et fullt halvår (183 dager fra 1/7-08 til 31/12-08) selv om de ikke har noen som helst rett på lisens for de 169 siste dagene - 92% av tiden som dere belaster oss for.

Dette er selvfølgelig fullt i tråd med de gammelkommunistiske prinsippene NRK drives med, slik som det fremgår av tidligere nevnte lov, §6-1: NRK er et aksjeselskap, men staten skal eie alle aksjene. Dette er som demokratiet i gamle Sovjet der man kunne stemme på hvilket som helst av det ene alternativet man ville. Forøvrig lever også Sovjet - som ikke burde være noe fremmed for NRK - i ånden i samme lov, §8-4, hvor staten gir seg selv full anledning til å legge beslag i personlige eiendeler, lønn o.l. hvis de skulle finne det for godt - selvfølgelig uten å måtte forsvare sine avgjørelser for noen. Om det så var de siste pengene man hadde igjen til for å sørge for mat til et barn, kommer staten og tar dem med et smil. Som gode byråkrater er jeg sikker på at dere leser dette med et smil og tenker "Loven er loven" og lar bruddet på alle rettferdighetsprinsipper varme dere om hjerterota. Det er ikke rart at det blir vanskelig å ha respekt for loven når den er så til de grader bygget på idioti, urettferdighet og grådighet.

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror en appell til sunn fornuft vil rokke ved deres overbevisning om at dere gjør "det rette", men jeg håper likevel å lede oppmerksomheten til en åpenbar urettferdighet i lovverket: Hvis jeg hadde solgt mitt TV-apparat til noen som ikke hadde TV fra før av, ville de i følge "FOR 1980-10-23 nr 8798: Forskrifter om fjernsynsmottakere" §2 kun ha betalt for den gjenstående delen av lisensperioden. Lovverket åpner derved for å betale kun for deler av en periode, hvis man ikke har gjort det fra før. Overraskende nok sier det dog ingenting om de som allerede har betalt, og som så ikke lenger har TV-apparat; De har allerede betalt, og er ikke lenger interessante. Få igjen penger for den perioden man ikke lenger har TV, sier du? Om du så selger TVen dagen etter at du har betalt tvangsabonnementet på den norske stats propagandaapparat, kan du se langt etter pengene. Ditt halvår er betalt, mange takk, lykke til på din ferd. Tankegangen bak dette lovverket viser at staten ser seg selv som sola, og alle andre som små, irriterende planeter som skal betale dyrt for å virre rundt. Jeg skulle like å se noen klare å forsvare hvorfor det er sånn.

Til opplysning solgte jeg ifm. med at vi flyttet sammen mitt TV-apparat til samboeren min for NOK 1,-. I forskriftene nevnt i forrige avsnitt, §4, står det:

Mottakere som bare brukes av kortinnehavere/avgiftsbetaleren selv og ektefellen, eller av øvrige husstandsmedlemmer som helt forsørges av han/henne, forutsatt at mottakerne er plassert i boligen (herunder hytte eller landsted o.l.) eller bringes med til midlertidig opphold utenfor hjemmet. Den som har trygd, føderåd eller studielån, regnes ikke som forsørget av andre.

Hvis det er et absolutt krav at man må være gift (noe vi ikke er) eller at jeg må forsørges av henne (noe jeg ikke gjør), kan jeg opplyse om at mottakeren kun brukes av avgiftsbetaleren (ref. første avsnitt), da frykten for at TVen plutselig skulle kunne komme til å vise bilder fra NRK blir for mye for meg - dette orker jeg ikke tanken på etter kontakt med deres organisasjon.

Jeg har ingen illusjoner om at dere kommer til å se saken fra min side, men er man dum nok til å bo i dette landet, er man dum nok til å håpe. Jeg venter med å betale mitt tvangsabonnement til denne klagen er behandlet, og ser frem til deres godt begrunnede svar som utvilsomt vil gi meg patriotismen tilbake og få meg til å bøye meg fremover for å motta Den Norske Stats rettferdighet med full kraft.

Referanser:
http://www.lovdata.no/all/hl-19921204-127.html - Lov om kringkasting
http://www.lovdata.no/for/sf/kk/xk-19801023-8798.html - Forskrifter om fjernsynsmottakere

Do svidaniya,

Rune Jacobsen

Som det står, har jeg ingen forhåpninger om at de tar til seg usakelighetene, synes bare det var greit å si ifra. Siv er så lamslått av forlegenhet at hun ikke orker å si noe som helst. :)

EDIT 31/7-2008: Jeg sendte en kopi adressert til vår kjære kulturminister også - han lar seg sikkert imponere enda mer over sakelighetsnivået.

Overtroisk much?

Jeg regner meg selv som ganske skeptisk – jeg er kynisk, og prøver å holde beina på bakken, og er av de som mener at man må ha bevis for påstander man kommer med – derfor tror jeg ikke på spøkelser, gud eller TVNorge.

Men jeg lurer på hva slags filtre enkelte mennesker har noen ganger. Den vitenskapelige metoden fungerer faktisk, og selv om ikke forskere finner rett svar på første forsøk hver gang, er det den beste metoden vi har for å finne sammenheng mellom “cause and effect” – en forklaring på HVORFOR noe skjer.

I dagens utgave av Drammens Tidene kan vi lese om Siljan Helgerud, som via telepati kan kommunisere med dyr. I denne artikkelen kommuniserer hun med en hest som ble forelska på tur fra Stavanger, samt er litt småstøl etter et løp. I tillegg avsluttes artikkelen med følgende spørsmål og svar:

– Kan dyr holde på hemmeligheter, da?
– Ja, det kan de. Jeg har ikke opplevd det selv. Men jeg vet om en hund som tynt ble bedt om ikke å fortelle til kursdeltakerne at kursholderen var gravid. Det gjorde den heller ikke i direkte ordelag. Men symbolsk, via en sang, formidlet den det til en av kursdeltakerne.

Dette er selvfølgelig et ganske ekstremt eksempel, men her må det da gå an å med 36 punkts Arial Black si

HALLO!?

Jeg vet jo at det finnes kunstnersjeler som er mye flinkere til å ta på følelsene sine enn meg, men før vi gir dem mer credit, er det på tide å understreke én ting: ANEKDOTER BEVISER INGENTING! Ja jøss, du kan hevde at homeopati-medisin er noe annet enn vann, og at det å be (til gud) for syke folk har noen effekt, men for hvert eksempel på at noe sånt fungerer, finnes det hundretusenvis som viser at det IKKE gjør det! Ikke minst finnes det masse seriøs forskning som viser at dette har null effekt!

Så hunden klarte ikke å holde på hemmeligheten fordi den SANG at kursholderen var gravid? Akkurat. Kan du gjenta dette i en vitenskapelig setting? Kan vi gi 10 hester hemmelig informasjon som hun så “henter ut” helt uten noen mulighet for å vite hva det gikk ut på? Kan noen av de synske på TVNorge forsøke seg i en kontrollert sammenheng hvor de som måler resultatene ikke lever for å selge manipulativ, spekulativ TV-underholdning til folk med fritidsproblemer?

James Randi har i lang tid utlovet $1.000.000 til den første som klarer å bevise overnaturlige evner. Og det er ikke urimelige krav de stiller – kun at folk beviser sine påstander i en kontrollert setting. Dette har pågått siden 1964 (da med en mindre pengesum) og det er fortsatt ikke ÉN stakkar som har klart å komme seg videre fra “kvalifiseringsrunden” engang.

Neste gang noen kommer med påstander om at de prater med dyr, eller spøkelser, eller Jesus for den saks skyld, husk at det fortsatt er lov til å tenke selv! Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis, og som sagt tidligere – anekdoter beviser ingenting! Hadde dette vært noe som virkelig gikk an, hadde vi hørt om det fra andre steder enn TVNorge og Drammens Tidene!

Jeg vet det er varmt. Men bruk huet!

For faen.

Vi er i hus!

Bare et kort innlegg for å informere om at vi er i hus; Etter en lang og intens dag i går, har vi tilbragt første natt i huset, og vi er overlykkelige! Det meste er faktisk allerede på plass i huset, så får vi bare jobbe med å få satt det der det skal være. En stor takk for heroisk innsats til moder’n og Gjermund, bror Lars og nabo/kollega Jørn!

Mer kommer helt sikkert etterhvert som vi får litt oversikt og ting begynner å komme ut av pappeskene sine. :)

Conan: Et av livets store høydepunkt fyller 10

Den 7. juli 1998 var jeg – sammen med min mor og min bror – på plass i studio 6-A hos NBC i Rockefeller-bygningen i New York City. Vi hadde billetter til mitt favoritt-talkshow, Late Night with Conan O’Brien, som jeg hadde sett live for første gang ca. ett år tidligere.

Det er vanskelig å forklare hvor stor fan jeg er og var av Conan uten å ta helt av. Showet hans gikk i flere år hver kveld i Europa, og jeg var like trøtt på jobben dagen etter hver episode – konstant! Humoren hans er 100% midt i blinken for min del, og her snakker vi magekrampe, tårer og brøling som folk ikke ville ha satt pris på. Det går sjelden en episode av Conan uten at jeg ler så jeg griner – her er det off-the-wall-moro fra ende til annen. CNBC hadde nettopp bestemt seg for at Conan (og Jay Leno) skulle taes av plakaten i Europa for å plass til mer golf og business-programmer, så det var flere grunner til å sette pris på dette som fort kunne bli en av mine siste store Conan-opplevelser. Blech!

Etter å ha sett ham så mye hver dag i 3 år, var det selvfølgelig stas å igjen skulle se ham – samt Andy Richter og The Max Weinberg 7 - live igjen. Disse folkene er som familie for meg – familie som bare kommer frem én time hver kveld, og ikke har noen som helst idé om hvem jeg er.

Hvis du noensinne har tenkt til å ha meg som emne i Kvitt eller Dobbelt, så kan du lese hva jeg skrev den gangen her. For dere som ikke er stalkere, skal jeg oppsummere minnene etter beste evne her, ti år senere.

Når vi ble plassert i salen, havnet jeg ved midtgangen, og etter litt publikumsoppvarming, ble Conan introdusert til stormende jubel. Han hoppet og spratt, sang og danset i kjent stil, og tok sine glade fans i hånda. Plutselig setter han øynene i meg og kommer rett mot meg. Tenk deg selv hvordan det føles når ditt idol, din helt, din favorittstjerne i hele verden, plutselig kommer mot deg på den måten. Hjertet banket, halsen tørket ut, øynene ble blanke, skallen svettet… Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg skulle gjøre, og panikken var på god vei. Jeg måtte reise meg opp og fortelle hva jeg het. Jeg sa “Rune” med norsk uttale, og han så rart på meg. Så gliste han og spurte hva jeg VIRKELIG het, og stavet navnet sitt for meg. Jeg fortalte hvor jeg kom fra, og fikk en stor klem. Jeg er ikke stor på kroppskontakt med andre mannfolk (bortsett fra når jeg tråkker på dem på fotballbanen), men dette var stort. Så fikk han en kar i salen som lignet på Super-Mario til å reise seg opp, og jeg måtte gi ham en klem også. Deretter begynte Max og bandet å spille, og jeg måtte danse med Conan i midtgangen. Siden dette er den ene gangen i mitt liv jeg har danset, ble det en pervers mellomting mellom spedalsk twist og sånn som Eddie Murphy mener alle hvite danser.

Etter litt mer moro og dansing, sender Conan sin “assistent” Andy backstage for å finne en gave til meg, ettersom jeg hadde stilt opp i god sportsånd, samt for å knytte tettere bånd mellom våre land. Han gliste tappert og forklarte at det egentlig er et ganske ræva show, så de har ikke så mye å gi bort. Andy kom så tilbake og fortalte at jeg skulle bli den stolte eier av ekte talk-show-vert-sokker! Han hadde funnet sokkene som Conan hadde på seg på vei til jobb den dagen, og disse skulle så bli mine. Publikum vræler, og jeg er stolt og fornøyd.

Selve showet i seg selv var helt ålreit, men jeg husker ikke så mange detaljer etter ti år. Jeg var på TV også, i en sketsj hvor de viste publikum i et par sekunder. Stor stas.

En uke senere, så jeg Conan for siste gang på mange år på TV, og med en seriøs klump i halsen. Det kunne fort bli lenge til neste gang. Minnene herjet fortsatt i hodet mitt. Og for å gjøre sorgen komplett, kunne Conan fortelle at William Preston, skuespilleren bak figuren Carl “Oldy” Olson, hadde gått bort. De spilte en rørende (og hysterisk morsom) hyllest til ham, og når den var ferdig, skrudde jeg av TVen. Det var en fin måte å avslutte på.

Dessverre er jeg ikke i stand til å skrive med ord hvor utrolig møtet med Conan var, men det skal sies at det er få ting som overgår noe sånt. At det allerede har gått ti år siden det skjedde er skremmende – jeg har blitt gammel og feit i mellomtiden, mens Conan har fått kremjobben som erstatter for Jay Leno på The Tonight Show fra 2009 av. Heldigvis har nettet gjort det lettere å se litt Conan av og til, samt at jeg har plukket opp noen DVDer når jeg har vært i USA for å døyve smertene.

Leve Conan, og skål for 10 nye år med desperate ønsker om å være tilbake i et lite TV-studio på andre siden av dammen! :)

Kompenserar ni lite?

Jeg er ikke en av de som har et altoverskyggende behov for å disse svensker – de er helt ålreite folk som regel, og har ingenting å skamme seg for. Sånn sett er de like nordmenn. Dessuten så kan man jo ikke kjøpe mat på restaurant i Oslo uten å bli servert av en vennlig, blond svensk pike, så da må man jo nesten bare like dem.

Men under en harrytur her for noen uker siden, kjøpte vi en tube tannkrem som var preget av litt oljekomplekser. Ikke bare har de behov for å være større – de må nøye seg med å dominere med tannkrem.. Hihi!

 

Seigmen i Operaen, 22/6-2008

Jeg har aldri vært det mest musikalske mennesket i verden, og selv om interessen for musikk er der, blir jeg til tider kalt Drillo – som hadde vært et kompliment hvis jeg var fotballtrener, men ikke når det gjelder å høre på musikk.

Jeg synes dog en del musikk er ganske digg – jeg kan høre på alt fra klassisk til Rammstein, men ikke rap. Og Norge har de siste 20-30 årene hatt mye bra innen rock og alternativ musikk – fremst blandt disse (for meg) er Seigmen.

Gleden var derfor stor når vi fikk tak i billetter til ekstrakonserten som ble satt opp i operaen som et resultat av at den første ble utsolgt på et tusendels sekund. Vi dro tidlig innover for å få med oss middag på Fridays – jeg hadde med meg Siv, og vi dro sammen med kollega Kjetil og kona Vibeke (bloggløs så vidt jeg vet). Maten var som alltid god, og selv om jeg likte de “nye” Texas BBQ ribs’a jeg bestilte, kommer jeg nok ikke til å bytte ut min “faste” livrett, Jack Daniels Glazed Ribs, sånn helt uten videre.

Vi fikk vandret en tur på operaen også, og det var jo ålreit nok – diskuterte opptil flere potensielt fatale Jackass-stunts man kunne arrangere der.

Selve salen virket mindre enn den sikkert er, men sånn er det vel alltid med studioer og saler som man har sett på TV. Mannskoret sto for oppvarmingen, og det var en fornøyelig affære – de sang bra, lyden i salen var overbevisende, og det ble moro når de bl.a. skulle synge nasjonalsangene til nedlagte stater, samt at de opplyste om at det gikk an å sette seg på liste for å ligge med koret.

Men med all respekt å melde – det var ikke for dem vi var der. Det var Seigmen som gjaldt, og det ble klart fra første sekund; De eide scenen og fylte operaen med rå, slem og alternativ lyd. Greit at de ikke har flammekastere eller tygger huet av flaggermus, men her snakker vi hypnotisk totalopplevelse – lys, røyk, scene-rallemikk av en annen verden, og flere av de deiligste sangene planeten har hørt på rullende bånd; De viste virkelig hvor multi-talentfulle de var, og vi fikk passende nok også et skikkelig opera-nummer som det sto respekt av.

Det tok derimot ikke helt av (for meg) før min norske favorittsang gjennom tidene dukket opp – deres monsterutgave av Lillo-sangen Hjernen er Alene – og jeg må si at når 1500 sto og hoppet og brølte i et lysshow som så ut som en mordbrann, var stemningen uvirkelig bra. Konserten ellers var glimrende, men denne sangen alene hadde vært nok for meg. Perfekt gjennomføring.

Selv om det kjentes ut som jeg hadde et ullpledd i hvert øre i timene etter konserten, var dette en utrolig bra opplevelse. Dagbladet er enige, uten at det betyr så mye for min del. Man kan alltid drømme om at Seigmen fortsetter, men gjør de ikke det, er jeg enig med avisen; Dette var en sinnsykt bra og verdig exit!

Good night, sweet prince - may your final journey be peaceful

Jeg har en personlighet som preges av mye rart. Jeg er vanligvis ganske tålmodig, men hvis jeg bestemmer meg for det, kan jeg hisse meg opp på en måte som gjør at jeg blir skeptisk selv. Jeg er allergisk mot å lære ting, med mindre det er et snev av interesse tilstede – da kan jeg sluke fagbøker i et tempo som banker lesing av skjønnlitteratur med en faktor på 100.

Og så har jeg en sinnsyk kjærlighet for snåle, uvesentlige og meningsløse bakgrunnsfigurer som dukker opp flere ganger. Hæ? I Family Guy har vi den onde apen som bor på rommet til Chris. Man ser den én gang, i 3-4 sekunder, og så går det bokstavelig talt 3 år i serien før man ser den igjen. Siden dukker den opp med ujevne mellomrom. Samme med kjempekyllingen Ernie som Peter har et anstrengt forhold til. En gang tidligere i livet sloss de to så fjærene føyk; Plutselig, mange år senere, dukket kyllingen opp igjen og fortsatte kampen. I Simpsons og Futurama har vi de fattige og sultne barna/robotene. Det er mange eksempler på sånne bakgrunnselementer som går igjen og gir mye glede for sånne som meg som synes det er bra å følge med.

Jeg leser en del tegneserier på web – det er mye moro her, og det er også en del fryktelig dårlig. En av favorittene mine er Cyanide & Happiness. En dårlig tegnet, primitiv greie med mye ondskapsfull, svart, dyster og mørk humor.

En av figurene som har gått igjen her og gitt meg mye glede er The Purple-Shirted Eye Stabber (PSES). En figur som ikke har noen andre karaktertrekk enn fargen på skjorta og det faktum at han stadig stikker folk i øyet med en kniv, men som likevel har blitt utrolig populær til tross for at han bare har dukket opp i 6 striper av nesten 1000.

Hans første opptreden var ganske typisk for C&H – helt off the wall dukker han plutselig opp og gjør sin greie. Under en uke senere dukker han opp igjen – her begynte mange av oss å virkelig sette pris på hans særegne stil og spennende eventyr. Over et halvt år går så før han gjør sitt tredje stunt, nok en gang med et sjokkerende utfall. En måned senere snakker vi om et seriøst triumferende comeback – nesten så jeg fikk gåsehud igjen, bare ved å tenke tilbake på det. Ett år etter sin debut, dukket PSES igjen opp i denne reklamen for C&H’s nye nettbutikk. Så, 31. juli 2006, fikk vi det foreløpig siste innslaget fra hans liv, i det C&H kaster et selvkritisk blikk på sine egne svakheter.

Siden den gang har vi ikke sett noe til ham, og jeg må innrømme at det har vært tungt. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og tenkt på hvordan det går med ham, bekymret og spent, men uten å få svar – fortvilelsen ble kun avløst av søvn når jeg var utslitt av hikstingen og tårekanalene var helt tomme.

Så, tidligere i dag, var jeg innom for å sjekke dagens episode, og allerede i første rute, møter vi vår gamle venn. Årene har ikke vært snille mot ham, og karen til venstre fungerer som en surrogat for leseren der han påpeker alle feil og mangler ved vår kjære PSES. Du ser hvor sliten han er, du ser år med bitterhet i ansiktet hans. Og så forandrer verden seg. Hans tid er kommet. Øyeblikket han ble født for. Grunnen til at han lever. Han trodde det ikke var noen mening med livet for ham. At han var en frik, et utskudd, en som aldri ville få oppfylt sine drømmer.

Mens jeg fortsatt satt og kjempet med tårene, kom annonseringen som alle skjønte ville komme – det var slutt. Som dere kan se i kommentarene på diskusjonsforumet, er det mye sorg; PSES er allerede savnet. Noen tror han vil komme tilbake én dag – og mer enn en har sammenlignet ham med Jesus. Det gikk heller ikke lang tid før noen hadde satt sammen følgende vakre hyllest:

Det finnes ikke ord jeg kan skrive som får frem sorgen på en vakrere måte enn det.

Cyanide & Happiness har også en del andre figurer som stadig går igjen – den vanligste er kanskje han som klemmer på pupper på upassende tidspunkter (han er ikke like morsom, men han gir seg aldri).

I tillegg til dette så har de en del bra som du må ha virkelig ondskapsfull humor for å like. Depressing Comic Week var helt genial (trykk Next over stripa for å se alle 6) – samtidig som den jo drar frem virkelige situasjoner som helt sikkert er fryktelig å oppleve. Gleden var stor i April når det så var tid for Depressing Comic Week 2 (trykk Next for å se alle her også). Som sagt – dårlig humor, dårlige tegninger, og seriøst absurd til tider.

Enda har det skjedd bra ting der også – en ivrig leser fridde til kjæresten sin via tegneserien, og fikk ja!

Ellers har serien dekket fantastisk mange temaer på sin teite og ondskapsfulle måte; 11. September, familiegjenforening, homofili, klønete sosiale situasjoner, meningen med livet, mer mening, det fantastisk absurde, statusjag, funksjonshemmede, døden, slosskamper, superhelter, homofile ekteskap, motivasjon, flere superhelter, flaks, kule triks, barneporno, tvilsomme kamerater, argumentasjonsteknikk, online rollespill, parodier på populærkultur (?), erotikk, onani, moralsk forfall, pedofili, metahumor, drømmer, falske forventninger, overraskelser, å endelig oppnå sine mål, sine egne mønstre, gyneokologer, overnaturlige evner, etikk, downs syndrom, vinnerinstinkt, mordetterforskning, konemishandling og narkotikaavhengighet. Dette er selvfølgelig bare et bittelite utvalg.

Jeg anbefaler alle å ta en titt – les deg gjerne igjennom hele. Får du deg en god latter er det bra. Blir du bare sinna, har ikke vi samme type ondskapsfulle humor! :)

Rundtom - Norges dårligste veikryss?

En av tingene jeg ikke kommer til å savne når jeg flytter til Konnerud, er Rundtom, veikrysset like ved der jeg bor. Joda, Rundtom-nissen finnes og det er masse slitne, ubrukelige folk som har jobbet på Statoil-stasjonen der, men bortsett fra det er det lite å snakke om. Selv om jeg sikkert kommer til å tilbringe ett og annet minutt her i fremtiden også, skal det bli en sann glede å få dette ut av hverdagsrutinene!

Bildet er stjålet fra Google Maps og er i relativt laber kvalitet, men det er det beste jeg fant.

For de som er delvis - men ikke helt - kjent i området, ligger Statoil Rundtom midt mellom pkt. A og D i bildet.

Vei A går sørøst ut av bildet mot Kobbervikdalen, Vestfold og sørlandet.

Vei B går inn mot sentrum av Drammen, Drammenshallen o.l.

Vei C er Tollbugata, vår nitidig fremstilte ghetto, som på diverse måter snirkler seg mot togstasjonen.

Vei D går til bl.a. Tangen og Kobbervikhagen der jeg bor.

Min arbeidsplass ligger sørøst for bildet - normalt ville man ta vei A for å komme dit, mens jeg vanligvis kjører en enveiskjørt vei lenger sørøst for D som sparer meg for en tur innom Rundtom. På vei hjem, derimot kommer jeg fra A og nordvestover, kjører inn til høyre, og tar D tilbake til der jeg bor. Helt konge - alle i hele verden har vikeplikt for meg, så jeg er fus.

Noen ganger kjører jeg folk til byen ved å kjøre fra A til C - da har jeg kun vikeplikt for D, noe som er greit nok, med mindre det er stor trafikk fra A til B, som gjør at folket fra D og C blir stående og stange i krysset og mer enn gjerne sperrer for de som skal fra A/B til C.

Legg også merke til at alle som er i krysset har vikeplikt for de som kjører fra A mot B - dette er forkjørsvei sånn at det gjerne blir stående mest mulig folk inne i krysset.

I rushtrafikken om ettermiddagen er det som regel lett trafikk fra D og A, og tung trafikk fra B og C. De som skal fra B til A har det stort sett ganske greit, mens de som skal fra B til C/D har vikeplikt for de som kommer fra A. Dermed blir det stort sett alltid en opphopning her. De som kommer fra D og skal mot C, koser seg. De som skal fra D til B, blir stående og vente på alle A'ene som skal mot B, samt det generelle kaoset. De som kommer fra C blir stående i flere hundre meter med kø, fordi de er fucked uansett hvor de skal - men ikke så ille som for C eller D som skal mot A! De er nemlig bitchen til absolutt ALLE! Spesielt hvis man kommer fra C og skal mot A, er sjansen gedigen for at man blir manisk depressiv, rett og slett fordi man har vikeplikt både inn i og ut av krysset.

Dette fører selvfølgelig til at folk blir aggressive og gjør dumme ting. Stadig vekk kjører C/D'ere som har fått nok hardt ut i retning A, som gjør at det blir skrik og hyl og tut og bråbrems fra de som kjører fra B til A. Man ser også ofte folk som skal fra C til D klikke og hive seg ut i det - det er nemlig sånn at når man har fått nok, får man automatisk forkjørsrett, og da vil alle andre automatisk skjønne at du kommer kjørende fra siden. Denslags blir det harmoni av.

For kun et par dager siden skulle jeg kjøre fra D til B, på et tidspunkt hvor det var lite trafikk. Dette er da en av de "banene" man kan kjøre uten å ha vikeplikt for noen andre enn de som kjører A til B. Omtrent samtidig som jeg kom kjørende, kom det en fra B som skulle mot D, og en vrakkjørt hvit møkkabil med en somalier i fra C som skulle mot D. Det korrekte da er at jeg og B->D skal kjøre først, mens C skal vente på oss begge og så kjøre til D. Men uansett hvor mange av C's kjære forgjengere som har vært taxisjåfører og kanskje til og med forstod skiltene som står overalt, tok han initiativ og kjørte midt ut i krysset. Neida, ikke fort. Han kjørte sakte ut i krysset, og stoppet der, sånn at jeg og han som kom andre veien måtte bråbremse. Instinktivt kastet jeg blikket mot ham for å prøve å skjønne hva han dreiv med, og i det vi fikk øyekontakt, var det nesten som om det var et glimt av noe der inne. Ikke akkurat som at han forsto at han hadde gjort noe feil.. Mer som at han tenkte "Ooops.. Best å være klar til å anklage noen for rasisme!"

Heldigvis løste han situasjonen på den mest mulige elegante måten - han stoppet helt opp, sånn at ingen av oss kom noen vei, og gliste et fårete glis som jeg tror kun er mulig å få til med liberal og rutinemessig misbruk av khat. Så la han merke til at ingen kom noen vei så lenge han sto der han sto, så han brummet avgårde i Postman Pat-tempo. Så fort han var borte kom jeg meg videre, men jeg kan tenke meg at B->A måtte kjempe innbitt for å ikke bli til Hulk.

Hvorfor gidder jeg å hisse meg opp over noe så trivielt? Fordi jeg betaler en uhyggelig sum penger hvert år i veiavgifter, skatt og andre ting som jeg sjelden får en dritt igjen for. Uavhengig av hvem som er i regjering og hvor mange somaliere taxisjåfører vi skal ha i trafikken, er det på tide å slutte å være idiot, og fikse opp litt på den tragiske standarden vi har på veinettet her i landet - både i de store byene, og mellom dem. De kan godt begynne med å lage en stor rundkjøring av Rundtom - da har alle ihvertfall en viss sjanse til å komme seg avgårde, og vi slipper kanskje folk som skal fra C til A som plutselig hopper ut av bilen og lager massakre med maskingevær og kjepper.

Trenger vi begge?

Min bror Lars fikk meg til å tenke på noe her for en god stund tilbake - hvorfor finnes både Meg Ryan og Melanie Griffith? Hadde vi ikke klart oss fint med bare én? Greit at de er søte nok begge to, og greie nok til det de gjør, men det er jo stort sett det samme! De er litt like, de spiller ofte i samme type filmer, og ingen av dem har egentlig noe å by på som ikke den andre også har. Jeg foreslår egentlig at de blir slått sammen til én, så blir det lettere for alle.

Grunnen til at jeg tenkte på dette igjen, var at et programm om Norgesvenner plutselig sto på på NRK1. Her viste de noen klipp med både Lill Lindfors og Lill-Babs. Kan noen med hånda på  hjertet forsvare at vi har begge to? Hva er det den ene bidrar med som den andre ikke kan ordne? Hadde du møtt en av dem på gata – hadde du virkelig visst hvilken som var hvilken? Jeg trodde ikke det.

Det som selvfølgelig er sjokkerende, er at vi (den vestlige sivilisasjonen) kan ta oss råd til å duplisere denne typen folk, men å ta noen prosent av oljefondet til å sikre verdig eldreomsorg, et næringsliv med flere bein å stå på eller landsomfattende kirkebrann, nei det lager inflasjon!

Neida, jeg beskylder ikke den norske regjeringen for å stå bak disse – her er det to amerikanere og to svensker. Fair enough.

Men kom ikke og fortell meg at ikke denslags skjer her på berget også. Finn Schjøll og Esben Esther Pirelli Benestad sier jeg bare. Det holder med én!! Espen Skjønberg og Nils Ole Oftebro? Ca. 20 års aldersforskjell er alt de har å vise til. Sandra Lyng Haugen og Tone Damli Aaberge? Dere vet jeg har rett. De går for akkurat det samme, ikke prøv å påstå noe annet.

Noen som har noen andre eksempler?

Heinz sukkerfri ketchup

Som diabetiker har jeg endret en del på kostholdet – greit å ikke bli blind og få nyresvikt før det er absolutt nødvendig. Jeg burde selvfølgelig også trene mer og være mindre slask sånn generelt, men alt til sin tid.

Én av tingene som kommer som en selvfølge når man skal tilpasse kostholdet til sukkersyke, er å redusere inntaket av sukker. Her hadde jeg et massivt forbedringspotensiale, og jeg kan med hånda på Snickersen si at jeg spiser mye mindre sukker nå enn før.

Noe annet som tilsynelatende ikke er like åpenbart, er at familien til sukkeret, karbohydratene, kan være minst like viktige å redusere eller kutte ut. Mat som på ett eller annet vis inneholder hvete har en ganske drastisk effekt på mitt blodsukker – ved å kutte ut brød og pasta har det stabilisert seg der nede hvor vanlige mennesker med effektivt insulin ligger.

Anyway, for å gjøre et allerede alt for langt innlegg noe kortere, la oss komme til saken; Heinz har kommet med en sukkerfri (eller sukker-redusert, som det heter så fint) ketchup. Dette er gode nyheter for oss som liker det – jeg har alltid spist en del pølser og annen søppel (hallo, det er da en grunn til at jeg fikk diabetes) som gjør seg godt med ketchup. Er denne så noe å spare på?

Det er ingen hemmelighet at jeg er av de som alltid har synes Heinz ligger langt foran Idun (som også har sukkerfri varianter av sine ting) når det gjelder smak. Det er derfor med glede jeg registrerer at dette er like godt som vanlig Heinz-ketchup. Det funker på pølse, det funker på burger, og da funker det helt sikkert på det meste annet jeg også kunne tenke meg å dynke med rød glede.

Men en ting er litt irriterende. Det er forsåvidt greit nok at flaska er i en sånn opp-ned variant sånn at den står på lokket. Men den er laget sånn at selv om du klemmer ekstremt løst på den – som om du gir en forsiktig klem til en knott du egentlig ikke er så glad for å se igjen – så står ketchupstrålen som ut av en Kärcher K 855 HS plus – det blir lett til et 1:1-forhold mellom pølse og tomatsaus. Kan det være nødvendig? Det hadde ikke holdt med f.eks. 1kg ketchup pr. pølse?

Bortsett fra dette kan jeg anbefale denne til alle som liker pølser og trenger å få litt mindre sukker i kroppen!

I can has house?

(Tittelen er bare en vennlig referanse til LOLcats, som vi selvfølgelig aldri kan få nok av)

Da er det hermed offisielt – Siv og jeg blir samboere, i et hus vi har kjøpt på Konnerud. Huset er fra 1981, er på to etasjer, er digert, har peis, vaskerom, vindfang, veranda på to sider, og i det hele tatt – det er et hus!

For to uker siden var jeg på cruise med jobben, og underholdningen under middagen besto av sang fra Jonas Fjeld og Ole Paus. De som kjenner meg godt vet at jeg var en stor fan av Paus i “gamle dager” når han sang slemme, samfunnskritiske sanger om litt av hvert. Uansett, her åpnet de ironisk nok med en sang som handler om at dersom man havner på Konnerud, så har man kjørt seg bort. Hurra?

Noen vil muligens påpeke at dette skjer tidlig. Og ja, sånn teknisk sett har man kanskje rett i det. Men i motsetning til alle andre som har hoppet i ting før, tror vi at det kommer til å gå bra! ;) Neida, vi ser jo at ting har gått fort. Samtidig tror vi at vi skal klare å få til dette her. Og går det på trynet, har vi ihvertfall bunnløs gjeld sammen resten av livet. :D

Det er nå offisielt at vi tar over huset 15/7-2008 kl. 12:00:00.000 – du kan banne på at jeg skal inn og bæsje kun kort tid senere! I det minste er det planen, så får vi bare satse på at det ikke blir noen flere skogbranner i nabolaget med det aller første..

Kun et par hus bortenfor oss bor en kamerat/kollega/sjef som jeg har jobbet sammen med i 11 år. Som en annen kollega har påpekt - vi blir sikkert enkle å ha med å gjøre på jobben etterhvert. Her skal det schemes og diskrimineres mot alle! Bare vi i Konnerud-mafiaen skal herske.

Så fort vi flytter inn og får på plass alle de viktige møblene (som i praksis betyr seng og subwoofer) er det fare for at det blir en innflyttingsfest eller fem. Stay tuned!

Bruk stemmeretten… på internet?

For de av oss som har en nerdeside, er internet et sted hvor man kan få utløp for det meste, og oppdage en hel verden av folk som er like syke eller sykere enn deg selv. Diverse internet-fenomener herjer stadig kloden; Kjedelige saker som Hampster Dance har måttet vike plassen for fenomener som “Ate my balls”-epidemien, modifiserte tegneserier, rickrolling, dramatic chipmunk, All your base are belong to us, Bert is Evil, Goatse.cx, Chuck Norris facts, 2 Girls 1 Cup, Tourist Guy, Star Wars kid og mye mer. Her er det timesvis med god underholdning hvis man har dårlig sans for humor. Men for det meste er dette passiv underholdning – hva med oss som liker å late som om vi er litt mer aktive?

En tidvis forstyrrende trend er muligheten til å stemme på forskjellige ting – det har jo til tider blitt omtalt som et samfunnsproblem at unge mennesker legger seg ut på deiligst.no eller hotornot.com for å bli stemt på. Men hallo – dette er internet! Her har vi vesentlig sjukere ting å finne på! OBS, det finnes ting her som kan gjøre deg kvalm og rasende!

Du kan rangere hva du vil: Tattiser, turbaner, mustanger, lunch, bæsj, PCer, akvarier, mullets, nettverksdiagrammer, fjes, dverger (nede ser det ut til), downs, camel toes, spy, gassmasker (bare én, men likevel), parkeringer, likmaling i trynet, fiser og aper!

Men dette er selvfølgelig bare et lite utvalg av hva man kan kose seg med på nettet – har du noen websider, fenomener eller lignende som gjør at du ler så du raller? Legg igjen en kommentar!

What the hell?

Denne saken har tydeligvis gått meg hus forbi inntil jeg kom over den i DT. Så de får henvendelser som krever eksorsismer, men de er helt udramatiske og så må likevel han som gjør det holdes anonym?

Hva er dette for noe bortsett fra ren overtro? Skal de forsøke å helbrede homofile, eller kanskje slenge noen hekser på bålet?

Nei, man skal kanskje ikke forvente at den katolske kirke kommer ut av middelalderen med det første. Det tok dem jo bare 360 år å frikjenne Galileo Galilei for kjetteri – han ble jo pælmet i fengsel og torturert fordi han hevdet at jorda gikk rundt sola, og dette frikjente de ham for i 1993! Er det rart man flirer?

Ut på tur, alltid .. eh .. retur?

Kjapp tur ned til Aalborg i Danmark og opp igjen i dag. Eller - kjapp og kjapp - måtte stå opp kl. 0400 i natt for å rekke flyet. Må innrømme at kombinasjonen av FlyToget fra Asker og innsjekking på nett før avreise (tok det i går kveld) gjør livet noe lettere. Man lærer seg etterhvert å bli litt minimalist på sånne turer også - kun det aller mest nødvendige får være med. Det gjør det lettere å bære, raskere gjennom sikkerhetssjekken, og er til mindre irritasjon for andre passasjerer.

Og andre passasjerer kommer man ikke utenom uansett. På denne typen fly - mandag morgen kl. 0705 til København - kommer man ikke unna at de fleste er business-typer. Som meg sitter de der i skjorte og forsøker å få i seg flyfrokosten innenfor sin allokerte verden på 200 kubikkcentimeter uten å søle utover hele seg. I motsetning til meg leser de aviser og får med seg hva som har skjedd i verden. Jeg bare sitter i koma og prøver å holde munnen igjen. Det blir litt som et lite samfunn på et fly, eller en stor familie. En stor familie som spiser frokost sammen og helst vil ha minst mulig med hverandre å gjøre. Dama som sitter ved siden av meg er forsåvidt relativt pen der hun sitter og sover, men baklyset fra vinduet understreker hvor mye hår hun har i trynet. Det er forsåvidt greit det, sånn er det vel med de fleste, det synes bare vanligvis ikke så godt.

En av fordelene ved å sjekke inn på forhånd, er at jeg får midtgang på alle fire flyturene, samt nødutgang på tre av dem. Ettersom jeg er litt større (både i høyde og bredde) enn et gjennomsnittsmenneske, er det veldig ålreit med en mulighet for å strekke litt på bena. Dessuten gir det meg en stor fordel når den mest aggressive delen av ritualet setter igang - landing og rullebane-taxi blir etterfulgt av at setebeltelyset skrus av - plutselig er det hver mann for seg selv, dog eat dog, og folk går over lik for å komme først ut av flyet. Det de mindre rutinerte ikke er klar over, er selvfølgelig det at man i det øyeblikket man IKKE sitter i midtgangen, er bitchen til alle rundt deg. Du skal ikke noen steder før de er borte! Ha! Det er også mange som synder mot den uskrevne (men universiellt observerte) regelen om at man lar de på raden foran gå ut før man selv presser seg frem. Her ser vi da den positive delen av min størrelse - å presse seg frem forbi meg i en trang flygang koster mer enn det smaker. Og jeg kjemper innbitt. Han som sitter i det andre midtgangsetet på samme rad som deg, er din verste fiende. Han (eller hun) må knuses. De går ut av setet likt som deg, vanskelig å få en fordel der. Trikset ligger i forberedelsene. Hvis man enten har alt man skal ha med seg klart i det setebeltelyset slukkes, eller har det liggende lett tilgjengelig i bagasjehyllen over seg, er det en smal sak å vri et bein ut i midtgangen slik at man teknisk sett er foran. Og det er alt som skal til. Uansett hvor ivrig han måtte være, har man først beinet foran ham, er kampen over - han vet bare ikke at han har tapt enda. Gradvis sklir man inn foran ham ved hjelp av friksjonsfri rotasjon, før det til slutt er ugjenkallelig over og han innser at han vil gå ut som nr. 2 fra denne raden.

Hva vinner man så på dette?

Kanskje 3 sekunder på vei ut av flyet. Det viktige er selvfølgelig ikke tiden man vinner, men det å vinne i seg selv. Og mens man drikker seierens søte nektar, vet man at trynet som kommer tuslende bak deg har fått en dårlig start på dagen. "Jeg har tapt", tenker han. Selvtilliten har fått en trøkk. Hvorfor er det så viktig for meg å slå ham? Det er ikke det. Men det er viktig for ham. Han prøver seg. Det koster.

Det er stort sett ganske vanlige mennesker som sitter på disse flyene, sånn utseendemessig. Ganske mange er bleikfeite sånn som meg, noen har fremgangshjelm (korrekt hår), mens andre er skalla. En som sitter tre rader foran meg har noen sinnsyke øyenbryn, de går minst fire cm ut og opp fra skallen hans. Det er befriende få Gillette-typer her. Noen suits er det jo, men de har helt vanlige haker og lever fint med det.

Møtet går forsåvidt helt greit. Jeg skal bare være rådgiver for et firma som jobber med de samme tingene som oss i Danmark. Et spennende prosjekt, og jeg tror løsningen jeg kommer opp med vil være bra for kunden. Når det er sagt, blir jeg under min egen presentasjon klar over hvor nasal og monoton min egen stemme er. Ikke det at jeg ikke vet dette fra før, det er bare slitsomt å høre på det. Men det går vel greit. Vi slapp de helt store språkproblemene også.

Neste på timeplanen var et par timer med venting på Aalborg flyplass. Får ikke lov til å gå gjennom sikkerhetssjekken før en halvtime før boarding, og utenfor er det fint lite å finne på. Jeg kjøper meg et dansk Illustrert Vitenskap og en is, og setter meg ned og leser i halvkoma. Tiden går i teorien, i praksis ser jeg ikke mye til det.

Når jeg endelig kommer meg inn på flyet til København, sovner jeg umiddelbart. Herlig evne å ha.

Under dagens siste flytur er jeg derimot mer våken. Sitter og koser meg med Aftenposten, mens de to digre, danske hooligansene jeg sitter ved siden av tar god plass. Jaja, jeg har midtgang, jeg henger litt utenfor. Fikk kjøpt meg noen bøker på Kastrup også - de pleier å ha bra utvalg i den kiosken som er like ved B-gatene.

Går rett ut av flyet og inn på FlyToget - klarer heldigvis å presse meg gjennom stimen med TaxFree-ville nordmenn uten stor dramatikk. Får programmert litt på toget også. Hurra for 2008! Ved å skru av wifi og kjøre HPen i strømsparingsmodus holder batteriet i praksis nesten i 4 timer. Det er nok til å glede en gammel nerd. Litt mer RAM nå..

Hvis jeg skal klage på noe som helst, så er det det trådløse nettverket ombord på FlyToget. Denne PCen har vært ekstremt snill når det gjelder å koble seg til utstyr og nett av ymse kvalitet, men her er det ikke snakk om. Jeg har glimrende signalstyrke hele veien også. Kanskje i 2009..?

Hvorfor skriver jeg forresten alt dette? Jeg vet ikke, ihvertfall ikke fordi jeg tror at noen gidder å lese det. Alle bloggere er vel til en viss grad selvopptatte og PR-kåte, og ønsker at folk skal synes de forteller om interessante ting, men alt jeg i praksis kan håpe på er en billig latter ut av de max. 3-4 som leser dette, hvorav én er min egen mor. Hei hei til deg, forresten.

Jaja, da var turen slutt, på tide å gjøre noe helt annet! Et langt døgn er omsider over, på tide å sove litt før jobben venter igjen!

Paven - en tilrettelegger for pedofile

En av favorittløgnene til de religiøse er at vi ateister ikke har moral; De har derimot tilgang til selve kilden, i form av en selvmotsigende tekst funnet opp av ignorante ørkenbønder for 2000 år siden og stadig redigert av maktsyke opportunister siden den gang.

Det artige med moral er selvfølgelig hvor lett det er å kjefte på andre folk, mens man selv lever etter helt forskjellige regler.

Dette dokumentarprogrammet fra BBC forteller om folk som systematisk har blitt misbrukt av ansatte (dvs. prester og oppover) i den katolske kirke i sin barndom, og hvordan disse lovbruddene har blitt dysset ned og holdt hemmelig mens vatikanet har flyttet rundt på de skyldige for å skjule dem fra loven.

Det er få ting i vår verden som er så ille som pedofili - en av de overgrepene hvor jeg helt klart mener at dødsstraff er på sin plass. Men å skjule aktive pedofile fra loven og flytte dem til nye menigheter så de kan fortsette virksomheten sin? Dette er langt mer enn bare medvirkning, og her burde den katolske kirken strippes helt både for sin moralske autoritet og sine enorme rikdommer - som om noen pengesum kunne gjøre godt igjen de horrible handlingene "Guds menn" har utført på uskyldige barn.

Nok et bevis på at det ikke finnes noen som helst sammenheng mellom religion og moral - to konsepter som er helt uavhengige av hverandre!

Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike

George Lucas, Steven Spielberg og Harrison Ford har slått hodene sine sammen og laget en fjerde film om action-arkeologen Indiana Jones. For de av oss som liker lettvint underholdning, mysterier, ekle dyr, grotter og lignende er dette selvfølgelig høytid - det er visse ting som bare hører hjemme i en Indiana Jones-film, akkurat som det er lyssabler i Star Wars og robotene blir onde og vender seg mot menneskeheten i sci-fi-filmer hvor de er med.

At Harrison Ford ikke er noen ungsau lenger blir det ikke gjort noen forsøk på å skjule - de gjør det vel heller til et poeng og et tema i historien.

Historien dreier seg rundt en krystallhodeskalle som må returneres til en skjult by i langtvekkistan, og her må jeg komme med en innrømmelse: Hver gang jeg ser lignende historier i Donald, Indiana Jones-filmer eller andre steder hvor man oppdager skjulte byer, synes jeg det er teit at de går inn i en hule, en grotte eller en foss, gjennom masse ganger - og så kommer de ut på et enormt område som bare må være synlig fra et fly. Ok, det er greit at de ikke ankom alle lokasjonene pr. luft her heller, da handlingen foregår på slutten av femtitallet, men likevel..

Realisme i action-sekvensene (eller noe annet sted, for den saks skyld) er ikke noe tema her - bare moro hele veien. En gammel mann som Indy ville jo ha vært dau flere ganger før filmen var halvveis hvis han virkelig gikk igjennom det som skjedde, men det er bare sånn det skal være.

Helt greit tidsfordriv som ikke lever helt opp til forventningene, men verdt å kaste bort litt tid på. Filmen får 7 av 10 skalla feitinger.

Draumspelet

En liten oppdatering på hva som skjer på drømmefronten - siden jeg stort sett kun husker de sjukeste drømmene mine, virker jeg nok som en psykopat, men det er greit.

For en ukes tid siden drømte jeg at noen hadde hengt opp en (et?) grise-anus på en tørkesnor. Ikke hele rumpa, bare huden i selve cornholet og med en diameter på ca. 5 cm, sånn at den ble rund. Den var ganske bleik også. Jeg vet ikke helt hvordan jeg visste at det var en griseanus, men det visste jeg. Mer mening enn det var det ikke i drømmen, tror jeg.

I natt vet jeg ikke hva jeg drømte, men jeg våknet ihvertfall av at jeg grep tak i Siv og utbrøt "HER SKJER DET TING!" - der og da synes jeg hun lå 45 grader bakover (som om det var et stup på hodeenden av senga), og så det som min plikt å prøve å redde henne. Forstår at hun ble litt skeptisk. Jeg husket ikke dette før hun nevnte det for meg til frokost.

Sånn, da er det bare å psykoanalysere og dømme meg. :)

Hvor vanskelig er det egentlig å lure folk?

Nei, jeg snakker ikke om Terje Hauge.

Dette (samt resten av de 8 delene) burde være pensum for folk som tror på alt de ser på TVNorge.

Han er flink, og ikke snakk om at jeg forstår hvordan han gjør det han gjør.. Men han er en annerkjent luring som INNRØMMER at han jukser - da burde det ikke være noe stort sjokk at andre også kan gjøre det samme.

Argh!

Når skal folk slutte å være blåøyde overfor religion og tillate alt så lenge man tror!?

Dette her har skjedd i vår verden, i 2008, men saken får vel ikke noe oppmerksomhet her på berget, da vi er for opptatt med å slikke ræva på idioter som ble fornærmet av noen tegneserier. Religionsfrihet er like ille som pasifisme, det er i praksis en oppfordring til å rettferdiggjøre ræva oppførsel med overtro!

Miraklet i Mjøndalen

Noe utrolig har skjedd - for første gang i historien! Les om det på jobbens treningsblogg!

Ut på tur, stadig overrasket

Jeg er nok ikke i de jobbreisendes øverste divisjon - det blir med rundt to flyturer i måneden i jobbsammenheng, sånn i snitt. Det finnes de som reiser vesentlig mer, og de som reiser vesentlig mindre. I dag (dagen jeg skriver dette, 13/5-08) har jeg nådd en milepæl som jeg ser for meg at mange går et helt liv uten å oppleve.

Den første kofferten som kom på samlebåndet ved baggasjeutleveringen, var min.

Dette er enda større enn første gang jeg var førstemann til å gå av flyet (bokstavelig talt førstemann ut etter at de åpnet døra, ble litt sånn "We come in peace!" når jeg fikk øyekontakt med dørknekten på andre siden), første gang jeg ble oppgradert til første klasse på et amerikansk innenriksfly (flyvertinnene gikk fra å se på deg som et skadedyr til å oppføre seg om det var like før de skulle til å ha sex med deg, hele tiden), og første gang de mistet bagasjen min.

På den andre siden var det litt kult første gang jeg ble stoppet for ekstra nøye sikkerhetssjekk fordi jeg ser ut som en boms/nazist/terrorist. Nå skjer det ca. annenhver gang jeg flyr, så mye av luften er sluppet ut av DEN ballongen.

Hvis vi tar med at jeg har vært i tredjegradsforhør i fylla (Israel), fornærmet en sikkerhetsvakt pga. en t-skjorte (Gardermoen), vært etterlatt på et lagerrom i underbuksa uten pass og mobiltelefon (Israel igjen) føler jeg at jeg kan si jeg har vært med på de vanligste greiene på en flyplass.

Forresten så spiste jeg en seriøst digg burger som besto av 50% bjørn og 50% reinsdyr her. Ville, ville burger. Anbefales hvis noen skulle stoppe innom Paul's Bistro i hotell Sello, Espoo.