Onsdag var første dag tilbake på jobben etter nyttår. En behagelig slapp dag, hvor jeg koste meg med en hodepine av de helt sjeldne. Litt over en time før jeg skulle hjem, fikk jeg beskjed om at en kunde ønsket en installasjon i nord-Norge i helga, og kollegaen min som ellers kunne ha tatt den skal til Israel. Ettersom jeg hadde helt andre planer for helga, snakket jeg med kunden, men der var det krise - de måtte ha ting på plass før mandag. Så på kort varsel skulle jeg da nordover på torsdag, installere, sette opp og lære opp, og så ned igjen fredag formiddag. Hvis alt gikk etter planen, ville jeg være tilbake på østlandet rundt kl. 16:30 på fredag - ikke så ille, tross alt.
Kunden ordnet flybillett, og det ble kjapt klart at det ble melkeruta. Først med Norwegian til Trondheim kl. 07:15, så med Widerøe videre til Sandnessjøen via Brønnøysund. Samme vei tilbake dagen etter. Dette betød at jeg måtte opp kl. 4 for å rekke flyet, og morgenfrisk som jeg er, betød det i praksis en tur med Flytoget fra Asker. Latskap funker, jeg kan sove overalt.
Alt gikk egentlig helt fint på vei opp, det eneste som var verdt å merke seg, var landingen i Brønnøysund. Det blåste noe rått, og det lille Widerøe-flyene danset lekent under innflyvningen. Jeg har aldri vært redd for å fly, men jeg blir kvalm av karuseller o.l. (berg- og dalbaner er derimot bare smekkert), og dette minte mest om det. Vi landet på ett hjul og stoppet med det jeg ville betegne som en brekksladd. Men jeg beholdt nå flyplass-frokosten. Flyturen videre til Sandnessjøen tok 12 minutter, og er nok den korteste jeg har vært med på. Her kan man forresten se De Syv Søstre, en fjellkjede som er oppkalt etter en mislykket såpeopera på TV2.
Spol frem til fredag, dagen jeg skal hjem. Om morgenen kommer en av de som jobber hos kunden og forteller at et fly allerede er innstilt på grunn av sterk vind. Når han kom på jobb med bussen om morgenen, hadde det vært 28 sekundmeter vind over brua (en diger hengebru, ingeniørkunst på sitt beste), og ved 30 stenger de den for trafikk. I det de kjørte over og det vinglet bra og vinden tok tak i bussen, fikk en passasjerberte total panikk og ville snu bussen. Sjelden har vel "Gøy på landet" vært like relevant - sånt 'no ha'kke vi i by'n!
Flyet mitt skulle gå kl. 13:24 tilbake mot Trondheim, men for sikkerhets skyld ringte jeg flyplassen. "Næææh.. Ingen fly har klart å lande her så langt i dag... Men vi oppfordrer alle til å møte opp sånn i tilfelle", sa Widerøe-mannen. D'oh!
På flyplassen kommer beskjeden jeg visste ville komme - flyet skippa Sandnessjøen og dro videre til Trondheim. Jeg ble booket om på et fly kl. 19:40 (!) fra Mosjøen, som ligger ca. en time med buss unna, og med ventelisteplass på et fly som gikk 17:04. En kar i samme situasjon med leiebil tilbød meg å sitte på, og skravla gikk på oss begge hele veien til Mosjøen. Hyggelig type! På dette tidspunktet begynte mobilen min å si fra om at det snart var endex på batteriet, og siden jeg ikke hadde med meg lader (det finnes en god forklaring på det; Jeg er idiot), benyttet jeg anledningen til å sende en SMS til en kollega for å melde overgang til et senere fly fra Trondheim hvis noe sånt fantes. Heldigvis gikk det et kl. 21:30 som det var plass på, så det ordnet seg.
På Mosjøen flyplass var det en del å ta seg til. Terminalen er på størrelse med et klasserom, og det eneste som finnes der er en liten kafé. Hun bak disken var hjerneskadd, og hadde en del issues med å ta imot bestilling. Til slutt fikk hun frem at vi kunne bestille hva vi ville på menyen, så lenge vi bestilte det samme. Noe annet hadde blitt trøbbel. En wienerschnitzel og sjokoladepudding på Widerøes regning senere var det bare å sette igang med å vente. Jeg hadde med meg og leste ferdig Løsningen på Madonna-gåten, som var underholdende nok.
Flyet kl. 17:04 var selvfølgelig proppa, så det var bare å smøre seg med tålmodighet. Den gode nyheten var at neste fly var i skarp rute, og de hadde fylt på med ekstra mye av Widerøes egne turbulens-miks, så schnitzelen fikk kjørt seg i magesekken. Når vi kom frem til Trondheim var det kø for å lande, så kapteinen kjørte inn i en nærliggende uværssky så vi ikke skulle kjede oss. Flyet ristet som en kenguru med Parkinsons som headbanget til femdobbel basstrommerunk. Når vi etterhvert skulle lande, begynte kapteinen å gjøre hallingkast med flyet. Det hørtes ut som noen drev og hadde seg foran meg - det viste seg at dama i setet foran, en menneskelig Grand Danois, hadde fått kjempepanikk og stønna så typen hennes bare måtte holde henne fast. Til slutt landet vi, og hun gråt i stri strømmer.
Flyet fra Trondheim var selvfølgelig 35 minutter forsinket, det skulle bare mangle. Samme det, jeg liker å være på Værnes, det er jo alltid en sjanse for å støte på Rosenborgere der. Særlig nå som de skal på treningsleier. Men dessverre, ingen ekte mennesker denne gang. Bare Roar Stokke.
Flyene til Norwegian er en del større enn pappmaskinene til Widerøe, så turbulensen når vi tok av ble litt annerledes. Magesuget holdt på å knekke magen min et par ganger, men så roet det seg, så jeg rakk å lese halve Krig av Knut Nærum, som jeg fant på siste flyplass.
Kom frem rundt 00:30, så det var ikke SÅ ille å være værfast, selv om det da var rundt 6 timer senere enn planen. Passe lei? Tja.
