Jeg har vært skikkelig slapp på bloggfronten i det siste, til tross for at jeg har MYE på hjertet. Svakt. Derfor har jeg tenkt til å komme med en innrømmelse, for å forsøke å kickstarte greia igjen. Vil jo ikke gi opp, akkurat nå som jeg har så mye å mene noe om.
Ok, tid for innrømmelse. Av det virkelig dype slaget. Følelser fra avgrunnen. Ting som sitter langt inne. Sånt ingen egentlig burde vite om noen andre. Alt for å få opp lesertallene!
Her er greia. Det har alltid vært sånn, men jeg ble først gjort oppmerksom på det i sommer når vi var på trøndelagsturné. Noe mørkt kom frem fra glemselen. Dette er vondt og vanskelig å fortelle om.
Det har seg sånn at når noen sier “Manamana” (eller Mahna Mahna, eller tusen andre varianter), så er jeg fullstendig og totalt nødt til å følge opp med “Du du du-du-du”, og hvis de sier det igjen, MÅ jeg avslutte med “Du du du, du du du, du du du, du du du du du du-du du-duuu”. Yes. Muppet Show. Denne her.
Obsessive Compulsive eller noe sånt heter det vel. Neida, det er ikke sikkert jeg sier/synger det høyt, det kommer helt an på situasjonen. Noen ganger klarer jeg å holde det inne i hodet mitt, men like jævlig står jeg og Du Du’er for meg selv. Siv har oppdaget dette og benytter seg av det med ujevne mellomrom. Jeg sitter med en gnagende følelse av at hun kommer til å lære Heidi om det også.
Jeg er ikke like mentalt syk på alle områder, men dette er på grensen til plagsomt.
Og jeg er selvfølgelig klar over at hvis jeg skulle møte noen av dere 5-6 som av og til leser denne bloggen fremover, så blir det “Manamana” til kuene brenner. Sånn er det. Jeg er klar. Jeg har lang og god trening. :-\
1 kommentar:
Jeg må vel tilstå at jeg klikket meg inn på linken og ble umiddelbart hjernevasket, mottakelig som jeg er. I helga var jeg på et kjøpesenter på et sentralt sted på Østlandet, sammen med bestevenninna mi, som også hadde sett samme link. Tilfeldigvis ramlet vi innom en lekebutikk, med bamser som minnet litt om... vel, du ser det kanskje for deg.
Blikkene våre smeltet sammen over bamsene. Og fra meg kom "Mahna mahna" - deretter fulgte vi opp med korsang av du, du, du, du og så videre, før vi la oss ned og brølte av latter mens vi slo oss på magen. Noe sånt. Ja, vi er nok obsessive-compulsive begge to. Muppets er gøy!
Legg inn en kommentar