Sommer-bøkene

Siden august var en så ræva sommermåned, utsatte jeg avslutningen av sommeren til å inkludere september. I hvert fall sånn bokmessig. Som nevnt i omtalen av Kindle tidligere, liker jeg å lese, men det går mest i fagbøker. Kjempespennende. For de som psykoanalyserer meg gjennom å lese denne bloggen – noe som vel etter hvert gjelder dere begge – kan det dog kanskje være interessant å se hva annet jeg leser på. Eller ikke, men som alltid, jeg skriver om det likevel. Akkurat som med fotball på TV – det er mye bedre om du ser på noe annet enn at du syter til meg om det.

Denne sommeren har jeg ikke hatt et minutt ferie (pga. pappapermisjon, også kjent som ferie), så det har gått litt saktere enn vanlig. Men noe har jeg fått pløyet meg gjennom.

Our Dumb World

The Onion, Hachette Group, 2007

Jeg har fulgt med på The Onion mer eller mindre fast i over 10 år, og når jeg fant denne boka i en butikk her i Norge måtte jeg bare ha den. Det er intet mindre enn et atlas, og som de skryter av på forsiden – ”Nå med 30% mer Asia” – her er det mye bra info å hente ut. Alle land blir hengt ut og gjort narr av, spesielt USA selvfølgelig. For Norges del handler det om vikinger og vår brutale historie. Om Henrik Ibsen skriver de: The country’s most celebrated literary figure, Ibsen exposed the disquieting reality behind the facades of Norwegian life in his plays “A Doll’s House”, “Hedda Gabler” and “Why The Hell Aren’t We Stabbing Anybody Anymore?”

En bok man kanskje ikke sitter og leser fra perm til perm, men for meg var det i hvert fall en morsom opplevelse. 8 av 10 skalla feitinger!

A Practical Guide to Racism

C. H. Dalton, Gotham Books, 2007

Kjapt unnagjort med kun 195 sider – som tittelen sier, en praktisk guide til rasisme. Her får du alt du trenger – fakta om rasene, stereotyper, historikk. Kort sagt – alt man trenger for å bli en mer effektiv rasist. Selv om humoren for det meste er ganske mild, er det noen veldig bra øyeblikk i løpet av boka. Dritt blir slengt i alle retninger, og blir man støtt av dette mener jeg at man er altfor hårsår og sannsynligvis på jakt etter noe å syte for. Anbefales med 7 av 10 skalla feitinger!

Awkward Situations for Men

Danny Wallace, Ebury Digital, 2010

Denne boka hadde æren av å bli den første jeg kjøpte og leste på min Kindle. Jeg har tidligere lest ”Join Me” av samme forfatter, og den var morsom, så jeg tok sjansen på å e-debutere med denne. Boka handler om en rekke pinlige, klønete og vonde situasjoner som Danny kommer opp i, og som vi nok alle kan relatere til. Dette er en studie i uventede reaksjonsmønstre som går fra det veldig morsomme til det relativt familievennlige. Noen ganger heier man med ham, andre ganger har man lyst til å grave seg ned sammen med ham. Boka er delt inn i korte kapitler som handler om de forskjellige situasjonene, og man blir fort vant til triks og fortellerform. Likevel blir det minst et lite fnis ut av hvert kapittel. Verdt tiden, 6 av 10 skalla feitinger.

Star Wars – Darth Bane: Dynasty of Evil

Drew Karpyshyn, Del Rey Books, 2009

Jada, jeg er en nerd. Og dette er definitivt i ”Guilty pleasure”-territoriet. Men jeg liker onde jævler som svinger lyssabelen og hogger ned alt og alle. Hvis du har sett de nye Star Wars-filmene, vet du at Sith’ene (de onde) alltid er to – en mester, og en lærling. En som skal ha makta, og en som skal hige etter den. Historien viser at dersom de blir flere enn dette, blir det uenighet og splittelse og de onde blir svakere som helhet. Darth Bane var han som fant på denne regelen, og dette er den tredje boka i serien om hvordan han gikk fra grim gruvearbeider til Dark Lord of the Sith. Mye lyssabel og the force og hei og hå. Ufattelig lettlest – dette er ikke noe man bruker mange timene på. Jeg synes de to foregående var bedre, men vi får nå en form for avslutning her. Som flere av filmene blir man ikke nødvendigvis revet med i historien så mye som om man føler at man sitter med en oppsummering av det som har skjedd. Likevel, har man lest de to første, bør denne også være med. Det er ting her som taler for flere oppfølgere, men kanskje greit å stoppe før dette blir Star Wars-bøkenes Saw. 6 av 10 skalla feitinger!

Flowers for Algernon

Daniel Keyes, Harcourt, 1966

Dette er visst en sånn bok som ”alle” har lest. Ikke jeg, før nå. Den er i dagboksform (skrevet som ”progress reports” av hovedpersonen) og dokumenterer en del av livet til Charlie Gordon. Charlie er en tilbakestående voksen mann med en enkel jobb som ikke forstår så veldig mye av det som skjer. Grunnen til at han skriver rapportene, er at han er valgt ut til et vitenskapelig eksperiment som skal gjøre ham smartere. Samme eksperiment er tidligere utført på musa Algernon fra tittelen. Til å begynne med skriver han som et barn og er fryktelig enkel, og etter hvert som det ser ut til at eksperimentet kan virke, følger vi utviklingen til både Charlie og Algernon. Her er det mye budskap og samfunnskritikk, og boka har blitt omtalt som hjerteskjærende når den beskriver hvordan Charlie brått forstår hvordan han har blitt latterliggjort og vært uønsket i hele sitt liv. Selv er jeg en sucker etter hjerteskjærende historier, men denne dro det ikke helt i land for meg. Visst er det noen øyeblikk hvor man føler med karakterene for det som skjer, men når boka til slutt var ferdig, kjente jeg at det var helt greit. En klassiker som smartere mennesker enn meg forstår og liker bedre enn en tilbakestående bloggskribent, 6 av 10 skalla feitinger.

F U, Penguin

Matthew Gasteier, Villard books, 2009

Denne boka startet som en blogg hvor forfatteren kjeftet på søte (og ikke fullt så søte dyr). Jeg digger konseptet, og skulle virkelig ønske jeg digget boka også. Det gjør jeg ikke. Joda, noen festlige øyeblikk er det, men mye av humoren er platt, og det skinner igjennom all kjeftbruken at forfatteren er en bløting. Det skal dog sies at det kom et og annet skratt her, men boka levde altså på ingen måte opp til potensialet. 5 av 10 skalla feitinger.

September-dingsen: Kindle DX

Etter å ha fått SqueezeBox Touch i hus for å høre mer på musikk – noe jeg nesten aldri gjør, dårlig menneske – var neste prosjekt å få tak i noe å lese på. Jeg leser en del. Eller.. min styrke ligger kanskje i å kjøpe bøker. Jeg er nesten like god til å lese dem som å kjøpe dem, men ikke helt. Jeg ligger i overkant av 13.8kg bøker pr. år, med en liten overvekt av fagbøker. Programmering, data, denslags.

Jeg har lenge hatt lyst på en Kindle. Siden omtrent halvparten av lønna mi går til Amazon, har jeg vært klar over disse godsakene lenge, men først når de nå har kommet ut i 3. generasjon har jeg fått bestilt meg en. Hva er det så det er snakk om her?

Kall det gjerne et lesebrett. En fjøl. Den er laget for å lese, og det er det. Dette er – i motsetning til f.eks. iPad – laget for ganske statisk innhold. Det finnes en webbrowser, men det går for tregt for det meste utover å lese.

Men så er til gjengjeld lesingen helt suveren. Det brukes noe som kalles elektronisk blekk, og resultatet er en leseopplevelse som er mye nærmere papir enn en dataskjerm. Det er ikke noe flimring, ikke noe lys. Skal du lese i mørket må du ha på lampa. Men hallo så behagelig det er. Øynene blir ikke slitne i det hele tatt sammenlignet med en skjerm som bombarderer øynene dine med lys for å få frem bildet.

I tillegg har den en del funksjoner for å lage bokmerker, søke, skrive notater, organisere bøker osv. Selve Kindle DX sies å ha plass til ca. 3600 bøker i minnet, og man kan ta de ut og inn som man vil hvis det blir trangt. Batteriet varer bokstavelig talt i uker om gangen, særlig hvis man skrur av det trådløse opplegget når man ikke bruker det (noe man stort sett gjør i det man laster ned en ny bok). Jeg har hatt den i snart en måned og har kun ladet den når jeg først fikk den. Jeg har lest ferdig én bok allerede, og vært innom en del PDFer som jeg har sync’et over fra PCen. Opplevelsen med å kjøpe bøker var helt enorm – jeg gikk inn på Amazon sine sider, valgte en bok, la inn kredittkortinfo (siden det var første gang), gikk ut i stua der Kindle lå, og begynte å lese. Den har ikke WiFi, den har innebygget gratis 3G som er mer en raskt nok til det lille som skal sendes og mottas.

Tastaturet er en vits men helt greit å bruke for å søke eller lage notater. Jeg har brukt det 2-3 ganger. Ellers er navigering enkelt ved hjelp av noen knapper på siden og en liten tapp man kan herje med. Enheten snur det du leser hvis du roterer brettet. Sideoppdateringer tar 0.5-2 sekunder, avhengig av hva det er man leser på. Det kan virke litt tregt, men er ikke noe problem i praksis.

Den tredje generasjonen av Kindle-serien har fått nye farger (nå “Graphite”, tidligere “PC-elfenben”), bedre kontrast i displayet, og er litt kjappere. Det finnes flere utgaver, med og uten WiFi, og “den lille” har en skjerm på 6”. Den er sikkert kjempebra, men som utstyrshore er jeg jo glad i store skjermer, så jeg gikk for storebror DX med 9.7” skjerm. Man kan stille fontstørrelse, ord pr. side osv. sånn at hvem som helst kan lese behagelig med disse godsakene.

Og hvis ikke dette var nok, finnes det programmer som calibre for å konvertere formater, hente nyheter fra web og lage “aviser” som kan sync’es over til Kindle og andre ebook-readers.

Jeg har ikke noe smartere å si enn at jeg er helt hekta på denne dingsen her. Alle som er glade i å lese bør ha en sånn. Utvalget hos Amazon er stort sett på engelsk så langt, men for de som foretrekker det har det visst vaket litt når det gjelder norske bøker i det siste også.

Løp og kjøp! Perfekt dings for flytur, ferie, mørke høstkvelder og togturen. Hvis du har en Kindle og klarer å kjede deg, er det DEG det er noe galt med!

Fyllesjuk

Det er ikke greit å være en lettvekter på alkoholfronten når folk med allmektig lever innbyr til 40-årslag.

OBS: Dette innlegget inneholder potensielt sterke scener og vond informasjon for de med svake mager. Jeg anstrenger meg ikke for å være ekkel, men dette er ikke for alle. Du er herved advart.

Kollega, nabo og kamerat Jørn fylte 40 i sommer. Det er overraskende hvor ungt det virker nå når man nærmer seg selv, sammenlignet med når man selv var 18, udødelig, og ALDRI skulle bli gammel. Sist lørdag var vi innkalt til fest, 10 minutter til fots unna her vi bor. Veldig enkel oppgave for oss; Møt opp, drit i gave (det hadde vi ordnet på selve dagen), spis og drikk, gå hjem når vi ikke orker mer.

Det må vi vel kunne fikse?

Jørn er en ekte drammenser. Jeg er en fisle fra Oslo nordøst, oppvokst i beskyttende omgivelser hvor ingen slapp en fis. Alkohol var noe De Slemme drakk. Selvfølgelig var det ikke sånn, men det kunne kanskje like gjerne vært sånn – som sagt er jeg en lettvekter, et av områdene i livet man kan kalle meg akkurat det, i motsetning til f.eks. rent fysisk. Joda, jeg tåler noen øl, jeg kan til og med måke unna en del sprit, men det blir alltid konsekvenser. Jeg har spydd ned barer og utesteder på flere kontinenter og i mange land og byer med en glede og entusiasme som man skulle tro smittet flere. For noen år siden spøy jeg ned en portugiser på en dass i Lisboa. Han ble sint, men jeg var en del større enn ham så han gikk istedenfor, og jeg bare lo mens jeg tømte meg. Så kom Jørn og sparket inn døra og tok med med til hotellet. En annen gang lå jeg og kavet på gulvet på Burger King i Hannover sentrum og lo av stakkaren som måtte vaske etter meg, for det kom bare mer og mer. Når jeg endelig var ferdig, gikk jeg ut i restauranten igjen, der Jørn ventet. Jørn. Alltid Jørn. Like uberørt. Full som en dupp, men ingenting fikk ham ned. Hvis det var noe mål å ha kapasitet for alkohol, ville Jørn ha vært mitt store forbilde. Der jeg er en spurv, er han dødsstjernen. Nei, han er på ingen måte noen fyllik. Men hvis du er ute etter å ta livet av ham, ikke prøv med alkohol. Det kommer ikke til å gå.

Så der var vi. Et koselig og intimt lokale, med nesten 40 mennesker inkludert Siv og meg. En god musserende velkomstdrink. Vi satt ved siden av naboer og en kamerat av Jørn jeg kjente litt fra før, så praten gikk fra første stund. Hyggelige folk overalt! Jeg har jo hørt noen historier fra Jørns ungdom, så jeg visste at det var flere som ham der. Hans folk. Drammensere, av typen som ikke la seg ned så lett. Og selv om jeg ikke hadde tenkt til å gi dem kamp til døra, kunne jeg vel ikke sitte og stirre i bordet og nippe litt til et glass med lettøl.

Heldigvis ble ikke det noe problem, da bordene mer eller mindre var dekorert med akevittflasker, og de var selvfølgelig ikke til pynt. Jeg er egentlig ingen fan av akevitt. Jeg tar et par til jul for å være med i gjengen, men det smaker grevling, og gjør ting med folk. Hvis Hitler og Mullah Krekar fikk et kjærlighetsbarn, og personligheten til det barnet ble destillert om til sprit, ville resultatet blitt noe i nærheten av akevitt. Det smaker som smerte og i store nok mengder kan det gjøre hvem som helst til massemorder. Så hva kunne vel være bedre enn at det sto små 2cl shotglass på hver plass, klare til action?

Jeg svartmaler. Det var faktisk digg. Veldig runde og gode akevitter fikk vi, og jeg helte innpå rundt 10 av dem i løpet av middag og dessert, sammen med noen øl. Vanligvis ville jeg kjenne hjelmen stramme seg rundt dette inntaket, men formen var forbausende god. Stemningen steg med bra taler – der jeg ble nevnt som delvis medskyldig i et par - og mye moro. Som seg hør og bør på fest gikk middagen mot slutten når folk begynte å kaste borddekorasjonene på bursdagsbarnet – ikke akevittflaskene selvfølgelig, man har da spritvett – og det ble ryddet til danseplass.

Som vanlig på festlige tilstelninger fikk jeg litt stick fordi jeg konsekvent nekter å danse. Til og med min oppnevnte svenske tvillingbror for kvelden – nabo Jonas – sviktet og hev seg ut på dansegulvet. Joda, jeg synes synd på Siv som har en så kjip type. Men dans er ikke meg. Kanskje jeg skriver mer om det en annen gang. Uansett var stemningen bra, det gikk over i alt for velfylte glass med suveren cognac, og jeg kjente at jeg begynte å bli sjarmerende salongberuset, for å bruke et Pondus-uttrykk. En dame-gjest som jeg ikke kjente fra før holdt foredrag utenfor, og ble senere funnet der hun hadde tryna mellom noen biler. Enda senere måtte visst noen hente henne oppi skauen. Sånt står det respekt av – da vet du at de fester på alvor. En nabodame lagde en drink til meg – jeg fikk ikke med meg hva det var, bare at den var rød og veldig god. Skummel, saft-lignende. De drinkene hvor man ikke smaker spriten er best, de blir man nemlig ikke full av. Har jeg hørt.

En veldig hyggelig kveld kom til slutt til veis ende. Ihvertfall for Siv og meg. Vi tok et tårevått farvel med Jørn, og startet på den harde veien hjem. Som kontrollfrik hadde jeg nogenlunde stø kurs, og det var helt greit, for jeg tror ikke vi passerte ÉN busk som ikke Siv var på vei inn i. Men med jernnevene mine holdt jeg henne på beina nesten hele veien. Hun sovnet vel omtrent i det vi gikk inn døra. Jeg gnagde i meg en massiv Ibux som jeg visste kroppen min kom til å trenge. Sånn. Alt vel. Sove nå.

Rundt kl. 0630 våkner jeg. Sort of. Man kan til en viss grad argumentere for at jeg var ved en form for bevissthet. Jeg lå på magen. Trynet langt nedi puta. Siv lå ved siden av meg. Noe var galt. Det tok et par øyeblikk før jeg skjønte hva det var, så slo det meg; Det var den dundrende smerten i hver eneste del av kroppen! “Ligg helt stille”, tenkte jeg.. “Kanskje de går videre!”.

De går aldri videre.

Hvem jeg nå tenkte på.

Kaldsvetten kom. Og neida, ikke sånn koselig, gradvis kaldsvette som vi alle elsker. Spruten sto. Musklene i nakken strammet seg, og hodet dunket noe infernalsk. Magen utstrålte en intens kvalme som gjennomboret alt. Jeg skjønte at jeg måtte komme meg over i en annen stilling. Å ligge på magen var verre enn døden. Men ingenting lystret. Inne i hodet mitt visste jeg at uansett hvor ille dette var, ville det være enda mye verre å røre på meg. Så jeg lå helt stille, og håpet det ville gå over. Jeg begynte nesten å grine fordi det var så jævlig å ikke komme seg rundt.

Etter en liten stund, begynte jeg å skjelve. Jeg hadde ikke nerver, da jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe som helst dumt, men jeg skalv, og var svak, og synes synd på meg selv, og hadde det vondt. Så kom jeg på en ting. Jeg måtte jo bare få ut fyllebæsjen, så ville alt ordne seg! Det pleier å få sakene i sving i min kropp. Med en anstrengelse på nivå med den siste bakken i halvmaraton for et år siden kom jeg meg på dass kl. 06:48, og satt meg ned på ramma. Siden enhver tanke og bevegelse ble fulgt av intens, dunkende smerte, prøvde jeg å gjøre minst mulig av begge.

Lite skjedde.

Noen dunkende tanker senere skjønte jeg hvor dette bar. Våt av svette byttet jeg stilling og sørget for å peke det forvridde trynet mitt ned i skåla, og gjorde meg klar til å presentere elg. Jeg har rutine på dette området, og magen var ikke vond å be. HHHHHHHHUUUUUUUUURRRRLLLLLLLLLL sa det sånn omtrent, og en god mengde uønsket traff vann. Men det var mer. Jeg pustet korte, kjappe pust, og satset på å time dette riktig, så jeg slapp å få det ut gjennom nesa. Rutine er godt å ha. HHHHHHHHHHHHHHHUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUURRRRRRRRRLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLL nummer to var større. Mer klumpete. Større fart. Gamle kunster på vei tilbake. Så kom det to mindre etterskjelv. Den siste var helt tørr. Jeg hater de voldsomme brekningene uten noe payload. Noe så bortkasta. Men magen var tom.

Jeg tørket tårer og snørr, spyttet og gurglet litt vann, og tok fatt på den lange turen tilbake til soverommet. Hodet verket intenst etter anstrengelsen med å kaste opp. Kaldsvetten fløt i strie strømmer. Det gjorde vondt å legge seg ned, men det var bare en nyanseforskjell i forhold til smerten ved å stå oppreist. Jeg så på vannflaska og Ibux’en. Jeg visste de ville redde livet mitt. Dessverre visste jeg også at ved å røre dem, ville fyllesyken bli sinna. Den ville beskytte seg selv. Kaste opp vann og Ibux. Straffe meg med smerte, kaldsvette og kvalme. Jeg prøvde å sove litt istedenfor.

Noen timer senere får jeg meg med at Siv snubler ut på do for å levere sin elg. Kaldsvetten kommer. Det er ikke det at jeg ikke tåler å høre andre spy. Det er bare det at jeg gjerne skulle ha sovet litt til. For sent nå. Opp av senga, på med noen filler, løpe opp trappa, knele foran dassen i andre etasje. Magen knyter seg i krampe for å kvitte seg med uønsket innhold. ØØØHØØØØØCK stønner jeg i det ingenting kommer ut, bortsett fra en liten rød masse. “Eeeeeyh, blod!” tenker jeg og smiler for første gang den morgenen. Men neida, det var ikke det. Kan ha vært litt ukjent saftdrink. Jeg tørrbrøler fire ganger til. Det gjør vondt, hodet dunker infernalsk, jeg klarer bare å spytte. Tårene renner sånn at det virker som jeg spytter med øynene også. Jeg føler meg tøff.

Etter en liten stund skjønner jeg at dette ikke er noe blivende sted. Svetten renner og jeg føler meg historisk ekkel. Når jeg kommer ut i stua ligger Siv på sofaen. Hun ser ut som hun har vært i krigen. “Dårlig form?” eller noe sånt, spør hun meg. Jeg vet ikke helt hva jeg svarer, muligens noe om at jeg trenger en dusj. God idé. Rennende vann kan redde liv. Smertene i hode og nakke river i meg, og jeg føler at ingen i historien har hatt det så fælt i det de kryper inn i en dusj. Evt. Holocaust-pårørende som måtte lese dette får ha meg unnskyldt. Verden er i mot meg og jeg takler det dårlig.

Det er slitsomt å stå oppreist, og dusjen blir ikke lang. Hjalp ikke. Må legge kabel. Rekker knapt å tørke meg fra dusjen. Orker ikke presse, alt gjør vondt. Skjelver. Får ut noe. Ikke bra farge, men bedre utenfor enn inni. Tørker meg i det som føles som en evighet. Skikkelig blyantrumpe. Hjelper hverken på kvalme eller sinnsstemning. Og jeg tåler vanligvis det meste av det du kan tenke deg av ekle ting uten at det går utover magen. Når jeg er dårlig blir jeg følsom. En gang jeg hadde feber så jeg den Netcom-reklamen hvor en dame mister mobilen sin oppi en blender, og en liten engle-mobil kom svevende opp. Jeg gråt som en kjerring. Nå, derimot, var det ingen følelser i sikte. Bare kvalme. Jaja, til slutt tar det slutt, og jeg er fornøyd. Drar ned. Ser på dosetet som er vått av dusjvann og blir kvalmere. Finner ut at jeg må slappe av og setter meg ned. Oooh, varmekabler. Første som har gått min vei så langt i dag.

En stund senere våkner jeg sovende på dassgulvet, naken som dagen jeg ble født, med hodet liggende på den ene armen. Armen har meldt seg ut. Vondt! Jævlig! Jeg får lyst til å grine igjen, men klarer å bruke bena til å vri meg rundt så jeg havner på ryggen. Oooh, varmekabler. Digg.

Noen timer senere finner Siv meg sånn, og sier ett eller annet så jeg våkner. Mer vondt, mer tørrspying. Arrrgh! Drep meg nå! Krabber opp i senga igjen. Stirrer på Ibux og vann. Er på gråten. Det eneste som kan være jævligere enn å ikke få det i seg, må være å få det i seg.

Rundt kvart over ett våkner jeg av en SMS fra Jørn. “Våken?” sier den. Jeg bruker en halvtime på å samle krefter til å svare. “Nei. Lider. Dør snart”. Jeg har aldri ment noe så alvorlig i mitt liv. Han svarer at han hadde tenkt til å levere tilbake lydanlegget han hadde lånt til festen, men innser at han kanskje bør vente. Jeg er takknemmelig, men orker ikke svare.

En times tid senere orker jeg ikke å vente på å dø lenger. Hjernen skriker i smerte, og det er ingen tegn på at det skal bli bedre. For første gang virker fordelene med Ibux’en større enn ulempene, og med heroisk innsats klarer jeg å svelge gigant-pilla med en halv munnfull vann. Jeg segner om og sovner igjen.

Neste gang jeg våkner er ting heldigvis litt bedre. Nakken er vond som et helvete enda, mens hodet kjennes ut som det er pakket inn i ull. En forbedring av en annen verden! Jeg står opp og tar muligens en dusj til. Husker ikke. Snakker litt med Siv. Hun er slapp. Jeg også. Vi vurderer frokost som et reelt alternativ. Min kvinne steker egg til oss! Jeg er følsom igjen og er nær gråten for tusende gang denne dagen. Ekte kjærlighet! Jeg vet jeg er kvalm som en Gillette-mann, men vet også at dette vil hjelpe. Orker ikke tanken på å drikke noe. Spiser tørt brød og speilegg. Herlig. Forventningene som følger hver bit slår ikke til – jeg dør ikke. Etterhvert klarer jeg å drikke litt også. Hiver innpå med brus. Romlingen i magen hersker.

Siv får ett eller annet merkelig husmors-kick og begynner å bake boller og brød. Bokstavelig talt. Jeg slapper av og prøver å lese litt. Det er ikke lett. Jeg manner meg opp til å sende en SMS til Oslo hvor Heidi er på besøk hos farmor for helgen. Det er greit at vi venter til mandag med å hente henne. Vi savner henne, men hun har det bedre der.

Etter hvert kommer Jørn med høyttalere og forsterker. Jeg har heldigvis fått pusset tennene først. Vi ler og han forteller mer om nattens hendelser. Jeg ler litt men har fortsatt mest lyst til å gråte. Han drar. Jeg går inn. På tide med ny Ibux. Jeg begynner å bli sliten av å leve 20 sekunder av gangen. Kvalmen hersker i meg.

En eller annen gang begynner en fotballkamp nedi bakken. Strømsgodset – Rosenborg, noen få kilometer fra meg. Jeg orker ikke tanken på å ta turen engang. Det har vært en hard uke som RBK-supporter, og gutta trenger støtte. Sorry, kanskje en annen gang. Jeg presser meg inn i drakta som en basketball i et pølseskinn, og setter meg ned for å se på. Yay. Ledelse. Å nei, de scorte. 1-1, uavgjort, vif vinner og tar innpå. Faen, forsåvidt, men jeg orker ikke å engasjere meg.

Vi snakker middag. Jeg foreslo pizza, Siv taco. Taco er godt, men pizza er mer smeltet ost og mindre anstrengelse. Siv sier det ikke plager henne. Hun fikser. Nachos, smeltet ost, tacokrydret kjøttdeig. Alle som har vært i en sånn situasjon vet at vi snakker ekte kjærlighet her. Skal det ikke mer til for at man hengir seg til en dame for evig tid? Litt vennlighet i lidelsens stund? Tro meg, vær der, og du vil skjønne hva jeg mener. Hadde jeg trodd på engler, ville de sett ut som Siv. Her lider hun selv, og så jobber hun hardt for å gjøre min stakkarslige tilværelse så mye bedre. Ikke det at jeg var i tvil, altså. Men dette er jenta mi. Jeg kan aldri gjøre meg fortjent til henne, men jeg skal prøve.

Vi blir enige om å avslutte dagen med en film. Valget faller på Sin City. Kanskje ikke det beste valget med tanke på hvor glad Siv er i gladvold, og fylleangsten hjelper ikke. Men jeg ler og har det moro. Vi har begge munchies og får i oss nok ugunstigheter.

Litt før filmen er slutt, slutter dagen. Det er på tide å legge seg. Sove nå. Hvile. Glemme denne rassen av en dag fortest mulig.

Mandag morgen. Trøtt som en dupp. Groggy. Men ingenting er vondt! Ikke noe dunker! Ikke kvalm! Det er nesten så jeg har lyst til å grine av glede, men følsomheten er også borte! Joy of joys!

Jørn og jeg skal til Fredrikstad for møte sammen. Jeg legger en kabel før og en kabel etter. Skjelvingen i ryggmargen signaliserer at faenskapet er over. Nok en runde med selvforskyldt vondskap er historie. Vi blir ikke de siste som sier “Aldri mer”, i full viten om at det er løgn. Men det blir lenge til neste gang. Vær så snill å la det bli lenge til neste gang!

Den moderne kongefamilien

Ah, Märtha Louie. Prinsesse, kongeparets førstefødte. En søt og jordnær jente, folkelig etter våre tradisjoner, lett å identifisere seg med for alle. Så åpnet hun kjeften.

I mine yngre dager var jeg for kongehuset. Det handlet om tradisjoner. Jeg var i HMKG i noen måneder som befal på slutten av min militære karriere. Håndhilste på kongen selv. Var klar til å ta en kule for ham og/eller familien hans. Så var det tilbake ut i det sivile liv, og virkeligheten var brått en faktor igjen. Etterhvert har jeg havnet på det synspunktet at selv om en del tradisjoner er verdt å ta vare på, er ikke kongehuset en av dem. Det er et altfor kostbart tiltak i forhold til symbolverdien. Sånn jeg ser det er det ingen automatikk i at et demokrati som avskaffer monarkiet er nødt til å bli en republikk, dvs. ha en president. Men synes det tross alt hadde vært bedre med noen som var valgt til jobben.

Min holdning til kongehuset ville muligens vært noe annerledes om ikke folkeligheten hadde blitt tatt til nåværende høyder. Dere vet hva jeg prater om. Fortiden til vår fremtidige dronning på den ene siden og Ari Behn på den andre. De skal få lov til å være akkurat som de vil, altså, det er ikke det. Ari er Ari og Mette Berit er Mette Berit. Men de mangler noe som jeg forbinder med kongefamilie. Ikke nødvendigvis verdighet, men noe beslektet. De skal være over oss vanlige folk? Okey.. ellers takk.

Men kaka tar jo selvfølgelig vår fintfølende og spirituelle Märtha. Det var en gang jeg var overbevist om at hun ble sammen med Ari bare for å ta fokuset vekk fra Haakons valg av parringspartner. Men det har jo blitt klart etterhvert at de fortjener hverandre. Ari har personlighet, og det har kona hans også.

Alle vet vel at dette skrives på grunn av det siste stuntet om at hun kan prate med de døde. Dette som en utvidet greie i forhold til engleskolen hun holder på med. Når hun for en del år tilbake gikk independent, var greia hennes at hun fortalte eventyr. Ting tyder på at hun har fortsatt med det.

For de som er ukjente med kritisk tenkning, lær litt om Occam’s razor. Det er et prinsipp som litt forenklet sier at den enkleste forklaringen (i form av færrest ville, idiotiske antagelser) som regel er den riktige. Som skeptiker og ateist bruker jeg den til det meste. Gud, spøkelser og Snåsamannen er ikke svar på noe som helst. Det er antagelser fra de som VIL tro på noe. Kombinér gjerne med et annet prinsipp – ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. La oss ta et eksempel.

Hvis jeg påstår at jeg kan fly (sånn som fugler og Supermann, ikke med rutefly), vil de fleste se det som en ekstraordninær påstand. Kan du bevise at jeg IKKE kan fly? Nei, det er logisk umulig å bevise en negativ påstand (kverulér om du vil, jeg gidder ikke å utrede alt jeg sier matematisk). Kanskje jeg bare ikke velger å fly i nærheten av deg fordi jeg vil holde det hemmelig. Kanskje jeg kun gjør det i ytterste nødvendighet, når andres liv står på spill. Du kan dokumentere usannsynligheter så mye du vil, men du kan ikke logisk bevise at jeg ikke kan fly.

Men det er en liten brist i logikken her.

Det er ikke DU som har bevisbyrden.

Hvis jeg påstår at jeg kan fly, må JEG bevise min ekstraordinære påstand. Det samme gjelder Snåsamannens påståtte evner, virkninger av homeopatiske medisiner (også kjent som vann), og Gud. Jeg tror ikke på Gud fordi ingen noensinne har bevist at han eksisterer. Og nei, da snakker jeg ikke om “Kunne solnedgangen vært så vakker uten Gud?” liksom-bevis. Nei, det er en litt annen standard for bevis som kreves. Noe som ikke burde være vanskelig å oppfylle for en allmektig skapning, men det er en annen rant.. Og ja, vitenskapen kan forklare hver del av solnedgangen helt fint, ellers takk.

Så da er jeg en sånn arrogant ateist/skeptiker som uansett aldri vil skifte mening om noe som helst? Nei, beklager, da har du misforstått. Som vitenskapen baserer jeg meg på bevis. Ekte bevis som viser bortenfor enhver tvil hva som skjer. Som sagt, det er ikke mulig å bevise at Gud ikke finnes. Jeg har ikke lett over hele universet, fysisk, metafysisk og spirituelt. Men den ekstraordninære påstanden om at det finnes en allvitende skapning som kan alt og er i stand til alt, og som skifter mening basert på smisk (bønn), er så usannsynlig at den strider greit mot Occam’s razor, og ekstraordinære bevis må til for at jeg skal tro på det.

Hvis noen kommer med reelle, målbare bevis som kan kontrolleres for svindel og som bortenfor enhver tvil viser at det finnes en Gud, så skal jeg kjøpe bibler og preke for alle som vil høre på.

Jeg ser jo selvfølgelig det som lite sannsynlig. Akkurat som engleprat og snakking med de døde. At snåsamannen blir tatt frem som fornuftens advokat her er jo bra latterlig, men stemmer bra med hans metodikk om å kun stikke seg frem hver gang det skal selges en ny bok om ham. Problemet her er hvem Märtha er. Hun er prinsessen. Vår lille kjæledegge som vokste opp og fikk barn med rare navn. Den koselige jenta som KUNNE være hvem som helst av oss, bare bedre. Hun som leser eventyr og ser på oss med et blikk som sier at alt kommer til å bli bra.

En eller annen avis hadde statistikk på at 1/5 av norges befolkning tror på hennes påstander om at man kan snakke med de døde. Jeg har tidligere henvist til James Randi’s utfordring som gir en million dollar til folk som kan bevise denslags i kontrollerte former. Prinsesse har ikke behov for 1 million dollar, sier du? Hun vet sikkert om et verdig veldedig formål hun kan donere dem til. Kreftsyke engler eller noe sånt.

Men når man kommer med sånne innspill, da er man den arrogante vitenskapsmannen. “Det finnes mer mellom himmel og jord..” er favorittstarten på setninger fra folk som helt ukritisk tror på alt de blir presentert for av snåsamenn, alternative medisinere og annet rask. Det burde være lett for Märtha å bevise sine påstander. Finn en riking som daua uten arvinger og spør hvor han gjemte gullet. Hennes kvalifikasjoner for å drive med dette stikker nok ikke dypere enn at hun har sett “Ghost” etter en treliter med rødvin. Det finnes INGEN grunn til å tro på noe av det hun sier. Folk kan ikke spå fremtiden, eller snakke med døde, eller engler, eller heale deg over telefonen. De jukser, de bruker cold reading, støtter seg til placebo og anekdotiske bevis som lett overtaler ukritiske sinn. Nei, jeg mener ikke at jeg er så mye smartere enn folk som tror på sånt. Jeg mener dog at ting KAN bevises, og at påstander som de som blir diskutert her ikke fortjener å bli tatt på alvor uten bevis.

Og helt sikkert ikke for siste gang - “Nevøen til en nabo av onkelen til katta mi så homeopat-Elvis i en UFO og dagen etter var blodkreften hans borte” er IKKE det vi skeptikere snakker om når vi krever bevis! Hvis du lurer på hvorfor subjektive anekdoter ikke funker, begynn med å se dette.

Så er det bare å begynne å tenke kritisk og lære om hvordan verden funker. For å sitere en av mine favorittforfattere, Douglas Adams:

Isn't it enough to see that a garden is beautiful without having to believe that there are fairies at the bottom of it too?

August-dingsen: Squeezebox Touch

Av og til kommer jeg ved en tilfeldighet over en ting jeg får lyst på. Ikke fordi jeg trenger den, men fordi jeg er en eiesyk nerd som av og til bare må ha ting. Dingser. Stæsj. Hvis man følger sånne impulser ukritisk, ender man ofte opp med masse dyrt utstyr som ikke blir brukt. Jeg har derfor en regel om at jeg kun skal kjøpe sånt hvis jeg føler meg rimelig sikker på at jeg kommer til å bruke det flere ganger i uka. Derfor har jeg endt opp med et surround-anlegg som kan jevne huset med jorda, en brutal PC, og masse annet surr som min bedre halvdel kanskje ikke alltid ser nytteverdien av.

Denne gangen falt valget på en Squeezbox Touch. Jeg har alltid vært litt Drillo når det gjelder musikk – ikke hørt mye på det, og når jeg først hører, skal det være sært. Favorittene er tung, brutal metall og psyko-dramatisk klassisk musikk. Pop er ikke min greie. Enda hører jeg på P4. Er nok mer latskap enn det at jeg er en kompleks person med spennende kontraster og nyanser og sånt. Nope, jeg er enkel. Og når jeg da finner ut at jeg kan ha godt av å høre litt mer på ting, må man kjøpe dings. Jeg har hørt flere være fornøyd med forskjellige varianter av Squeezebox, og når det nå har kommet en plugin for å spille musikk fra Spotify synes jeg det var på tide å undersøke litt.

Jeg er en Logitech-hore, det skal innrømmes. Jeg tipper jeg har lagt igjen en DEL titusen-lapper hos dem opp gjennom årene. Et raskt blikk over pulten her viser Logitech-tastatur (med kabel, og riktig konfig på Insert-Home-Page Up-Delete-End-Page Down-rekka. Man har da OCD), to Logitech-mus, en Logitech-mikrofon, Logitech-høyttalere, samt en USB Bluetooth-dings sånn at jeg kan bruke Logitech diNovo Mini-tastaturet fra stua for å styre PCen i MediaCenter-modus. Et G27-ratt for PS3/PC er det også her. Nevnte jeg at jeg er nerd? Og dette er selvfølgelig bare starten. Hele haugen med moro blir forsåvidt i stua styrt av en Logitech Harmony-fjernkontroll som enkelt kan programmeres fra PCen til å styre mange ting på en gang. Kjekt når man har fjernkontroller til TV, receiver, PlayStation, dekoder, DVD-spiller (siden PS3 ikke er sonefri), med mer..

Så ja, at valget falt på noe fra Logitech overrasket ikke meg.

Hva er så dette for noe? Kort fortalt kobler man Touch’en til nettverket (via kabel eller trådløs) og lydanlegget, og så henter den lyd fra diverse steder (iTunes, filserver/pc, nettradio/podcast/Live365/Deezer/Mediafly/Spotify/whatever) og spiller for deg. Den har støtte for spillelister, man kan hive på en haug med plugins for forskjellige ting, og best av alt – så lenge man har kablene i orden, er lydkvaliteten fantastisk. Jeg har kablene i orden. Optisk hele veien, og kvalitetskobber ut til CV’ene. Det kjennes.

Oppsettet av boksen er ganske rett frem – det tok ikke mer enn 10 minutter effektivt arbeid fra den var pakket opp til den lagde lyd, og mesteparten av det var fordi jeg har et ganske omfattende stereobenk-lignende monster som man må tenke før man gjør endringer på.

Touch-skjermen er som på en moderne smarttelefon – helt grei, men ikke noe man skriver en avhandling på. Den gjør det enkelt å koble til forskjellige tjenester og sette opp moroa. Når man skrur den av, fungerer den som en brukbar klokke. Det finnes også plugins som gjør at man kan få værmeldinger o.l., men der var det ting som ikke funka helt på første forsøk. Det er i det hele tatt litt knot – men det meste lar seg løse med litt research.

Ved hjelp av et webinterface og et serverprogram kan man sette opp et ganske fancy opplegg med scanning av MP3-samlinger og å få radiokanaler til å spille musikk du liker basert på hva du merker som favoritter, hva du hopper over osv. Det finnes jo en haug med sånne musikktjenester på nettet, og dette funker bra. Jeg vurderer også seriøst å skaffe meg et Premium-abonnement på Spotify – da kan man høre musikk og deres radiokanaler i 320kbps, som er så bra kvalitet at jeg ihvertfall ikke er kvalifisert til å høre noe feil med ting.

Den medfølgende fjernkontrollen har jeg ikke brukt noe særlig da jeg bare slang denne inn i Harmony-universal-greia. En kul detalj er at Touch’en forandrer størrelse på brukergrensesnittet avhengig av om du bruker fjernkontroll eller trykker rett på den. Da kan man også sitte på litt avstand og bruke den uten kikkert.

Den har ikke blitt misbrukt så veldig enda, det eneste jeg har klart å fastslå er at Siv får nerver av klassisk musikk under frokosten. Men jeg prøver å legge meg til noen bedre vaner. Så får jeg ihvertfall prøve å huske å høre podcastene til Misjonen så ofte som mulig.

Ja, jeg er selvfølgelig klar over at man kan høre på alt det samme på en PC. Og jeg har PCen koblett til stereoanlegget, det er ikke det. Med dette her trenger ikke PCen å være PÅ engang (vår massive MP3-samling ligger på en NAS-disk). Og den spiller lett musikk lagret på USB-disker/minnepinner og en del typer minnekort til telefoner/kameraer.

Basert på det lille jeg har brukt den, kan den absolutt anbefales!

Agurk-blogg 6/8-2010

Folk som kjenner meg, vet at jeg er forutsigbar og enkel, nesten en stereotyp, en parodi på meg selv. Jeg gjorde aldri lekser, likte ikke fisk (fortsatt ingen fan), vil legge ned landbruket, kutte NRK-lisensen, brenne alt som heter nynorsk, forby organisert religion og ta rotta på statens konstante maktmisbruk. Da kommer det kanskje ikke som noe sjokk at jeg har et anstrengt forhold til parkeringsvakter?

Vel, parkeringsvakter og deres arbeidsgivere. Som vanlig må jeg komme med en liten disclaimer her: Det finnes en teoretisk sjanse, selv om den er latterlig mikroskopisk, for at det finnes folk som er både ærlige, kompetente og enten parkeringsvakter eller ansatt i parkeringsselskap. Det er ikke tilfeldig at Tommy Steine spilte en på TV. Tommy Steine er ikke grunnen til at jeg hater parkeringsvakter, og jeg hater ikke Tommy Steine på grunn av rollen som parkeringsvakt, men ondskap avler ondskap og den kombinasjonen der er vel omtrent som om Hitler skulle være direktør for Lisensavdelingen i NRK. Han er jo ikke det, siden han har vært død en stund. Men regelverket de bruker er jo som å se arbeidsinstruksen fra en konsentrasjonsleier, så inspirasjonen er der.

Anyway – jeg har sloss en del med parkeringsselskapene. En del bøter har jeg betalt da de har vært rettmessig ilagt og alt var min feil. En gang var jeg på et møte i Oslo, betalte parkering til kl. 11:55. Kom tilbake 11:45. Hadde fått bot kl. 11:15, 40 minutter før tiden gikk ut. På boten sto referansenummeret til lappen som lå i ruta – idioten hadde altså sett lappen, men ikke forstått tidspunktet. Kanskje han ikke kunne klokka? Eller forsto grunnleggende matematikk? Når vår fjerne stamfar for mange millioner år siden krøp opp av ursuppa, tror jeg parkeringsvakter var noe av det første som skilte seg ut som en egen rase. Og utviklingen stoppet der.

Bare for å sneie innom litt relevans til agurkbloggingen, nevner jeg det over fordi parkeringsnazistene har slått til igjen. Det er sterke indisier på at de har forfalsket tidspunktet på et digitalt bilde for å kunne rettferdiggjøre en bot. Er jeg sjokkert? Næh. At de er onde i tillegg til inkompetente har jeg egentlig visst hele tiden, jeg har bare aldri hatt noe særlig bevis utover min egen anekdote.

Hvis en parkeringsvakt skulle finne på å lese dette, vær så snill å ta til deg følgende appell: Det er ikke for sent. Du kan ta til fornuften, slutte, og få deg en respektabel jobb. Selv å jobbe med analbleking for uteliggere er mer respektabelt enn det du driver med nå. Familie, venner og han som til stadighet overgriper seg på deg jatter nok med og later som de forstår deg, men innerst inne hater de deg og alt du står for intenst. Du er en verkende, lekkende byll uten verdi eller mening, og det er bare et tidsspørsmål før du gir bot til feil irrasjonelle menneske og mister livet i tjenesten. Er det verdt det? Greit at du får bonus og provisjon basert på hva du leverer, men er de stusselige pengene der prisen du tar for din egen verdighet og selvrespekt? Hadde det ikke vært koselig om ikke selv dine nærmeste venner ønsket at du skulle dø snart så de kunne pisse på grava di?

Sterke ord, men det trengs. Og ja, jeg er klar over at det har vært masse cowboyer i de offentlige etatene på dette området, men det er først og fremst de private parkeringsselskapene jeg ønsker å utslette. Prisen for parkering hos dem er som regel 5-15 ganger høyere enn offentlig parkeringsplass, og i mitt siste tilfelle var bota 35 ganger høyere enn det det ville ha kostet å stå der i tilsvarende tidsrom. Det er så langt utenfor enhver form for rimelighet at det rett og slett burde vært satt av én dag pr. måned hvor de som jobber i parkeringsselskaper må lynsjes.

For å kunne kalle dette en agurkblogg må jeg vel ha med en liten agurksak til. Som den over er dog også denne egentlig veldig viktig. Professor Markestad har gått ut og påpekt at det er på tide å forby omskjæring av gutter. Bra! Vi snakker om en primitiv amputasjon uten medisinsk årsak eller fordel som kun har negative effekter for den som blir utsatt for overgrepet. Ihvertfall her i landet, hvor vi har tilgang på vann og såpe. At nasjonale lover går over religiøs overtro er en selvfølge – her burde også individets rettigheter til å få vokse opp uten skamfert kropp gå foran foreldrenes sjuke overbevisning. Dette er rett og slett barnemishandling, og like meningsløst (om ikke like smertefullt) som omskjæring av jenter.

Trenger vi en sak til? Ok, regjeringen. Kraftlinjer i Hardanger. Jeg kjenner saken kun overfladisk. Dessverre er det lenge til neste stortingsvalg. Kan dere som stemte på disse folka være så snill å våkne neste gang, evt. skru av lyset når dere går?

Agurk-blogg 3/8-2010

Det skjer vel litt mer i verden, men fortsatt nok søppel som folk bråker om.

Jeg har ikke fulgt med på hva Bjarne Håkon Hanssen har gjort denne gangen (bare fått med meg at han nå jobber mot noe han var for når han var med i regjeringen). Og da blir det jo sutring. En ting synes jeg dog det er verdt å kommentere fra den linkede VG-artikkelen. Hanssen hevder at han ikke har gjort noe galt, og at hvis de mener reglene burde vært strengere, så kan de jo f.eks. vedta strengere regler. De burde kunne gjøre det. De er jo tross alt regjeringen. Ikke tidenes mest kompetente regjering, for all del, men de bør kunne klare det. Han har et poeng der. I den sammenheng viser Marit Nybakk at hun ihvertfall ikke er bitter;

“Hun antyder at en karantenetid på inntil to år kan være passende for norske statsråder som tar veien over i PR-bransjen, og sier at Arbeiderpartiets gruppestyre på Stortinget skal drøfte saken.”

For det første får jeg håpe at journalisten har fiklet litt med sitatet her for å komprimere litt – for hun mener vel ikke at de skal ha et eget sett med regler for statsråder som spesifikt skal over i PR-bransjen? Mens de som går ut av regjering for å drive med andre ting skal slippe? For det andre – her går vi vitenskapelig til verks! Hva baserer hun dette på? At politikken deres er så hårreisende at enhver som melder overgang til næringslivet er nødt til å se lyset, og dermed må forhindres fra å motarbeide dem? Med mindre man går ut for å begynne i en konkurrerende regjering, hva er egentlig poenget med karantenetid? Jeg kan ikke se noe annen grunn enn at de har noe å skjule, og de vet at han kan skade dem hvis han vil.

Våre gamle venner i NRK Lisensavdelingen er igang igjen. Det rapporteres at de tjener 80 millioner i året på folk som betaler for sent. Dette er nok den egentlige grunnen til at propagandaarmen til kommunistregimet ikke kan finansieres over skatten som så mye, mye annet; De kan ture frem og lage de reglene de vil for å drive inn ekstra penger. Lesere av denne bloggen husker muligens at jeg har vært borti en slik situasjon tidligere. ;) Førstkommende lørdag er det faktisk ett år siden jeg gikk seirende ut av kampen mot overmakten. En kar fra AP har forøvrig funnet ut at vi kan bytte ut NRK-lisensen med en avgift på mobiltelefoner og PCer istedenfor. Samme prinsippet egentlig – du betaler fordi du potensielt har muligheten for å se NRK, ikke fordi du faktisk GJØR det. Kjøpe en PC som skal brukes som Linux-server, eller en jobb-mobil uten videomuligheter? Fuck you, NRK skal ha pengene sine. Conform. Like it.

Så en liten reprise til glede for nye lesarar. Sist nevnte jeg den nye greia hvor man ikke får bruke norsk kredittkort i utlandet på steder hvor de har en stusselig spilleautomat eller noe. Det kommer mer av det samme. Og jeg er like irritert på det som sist. Ok, jeg skal for øyeblikket godta at det ikke er lov med noe særlig pengespill i Norge (bortsett fra når staten tjener på det, selvfølgelig, da sier vi verdens største FUCK YOU til spilleavhengige), selv om dette er et grovt overtramp – omtrent på linje med at alkohol skulle bli totalforbudt fordi noen blir alkiser. Men så kommer jeg til et oppriktig spørsmål – mao. jeg vet ikke, og jeg vil gjerne vite: Når en nordmann er i utlandet, er det da norsk lov som gjelder? Eller lokal lov? Eller er det den strengeste av de to man skal forholde seg til? Jeg har alltid trodd at det som er lov i utlandet, er lov der, og så følger vi norsk lov i Norge. Er det feil? Det de i praksis gjør her er jo å forsøke å nekte folk å bruke sine egne penger på noe som er helt lovlig i utlandet. Men det er jo ikke nok. Vi snakker jo om staten Norge her. Det holder ikke å gjøre noe som er dumt, vi må selvfølgelig gjøre det dårlig også. I VG-historien over måtte man ofrene for statens overgrep inn på et Casino for å ta ut penger. Det viser selvfølgelig det alle visste – dette tafatte forsøket på å stoppe internett-gambling (nok et overgrep imho) går utover masse uskyldige, og blir sannsynligvis lite mer enn en mild irritasjon for de som de forsøker å stoppe. Argumentene til byråkraten nedover i VG-artikkelen er forøvrig verdt å lese bare for å øve seg på fnysing. Alle trenger et godt fnys i ny og ne.

Registrerer også at seks av ti norske kvinner ønsker å forsørges. Jeg humrer litt og tenker tilbake på Hjernevask av Harald Eia, samt en verden som blir stadig mindre. Ser for meg en armé av mannfolk i midtlivskrise og oppover som drar til Thailand for å hente seg nye koner. De Forsørgede sitter da igjen med det advokaten klarer å få ut av skilsmissen. Jeg sier selvfølgelig ikke at dette er riktig. Men det kan fort skje med ganske mange. Og da bør man som mann passe seg for å gå ut på byen rundt Grete Waitz-løpet og lignende..

Til slutt kan det se ut som om sauemafiaen har slått til for alvor. Har ikke fryktelig mye interessant å mene om det. Som med de andre sakene, med andre ord. :)

Agurk-blogg 20/7-2010

Det er rolig på jobben og lite skjer i verden – det eneste stedet det skjer mindre er egentlig denne bloggen. Så mellom slagene – som stort sett består av programmering samt å gjøre ting jeg ikke kan – kan jeg jo komme med noen dårlige meninger om det som skjer. Bare det jeg kommer over, liksom. Ikke forvent å finne noe av verdi her – business as usual, med andre ord.

Vi kan begynne med at Aftenposten rapporterer at noen palestinske tenåringer voldtok en norsk hjelpearbeider på 60. Man kan selvfølgelig si mye om det, men jeg skal nøye meg med å være overrasket over én ting; Det står ingenting om at dette på ett eller annet vis var Israel sin feil! Det kan da umulig stemme.. for alt negativt som skjer som involverer palestinere er da Israel sin feil!? Det er ihvertfall det vestlig media har fortalt meg hele mitt liv. Nå er jeg grundig forvirret. Det var sikkert noen jøder som sto med rifler og tvingte dem til å gjøre det.

Så hopper vi lekkert videre til de vi i minst grad tåler trynet på – oss selv! Nordmenn slutter aldri å overraske i negativ retning. To av tre velger bort kvalitet – her i matvaresammenheng. Vi kjøper heller billig slagg enn å bruke noen få prosent mer på ordentlige varer. Dette må jeg bare stille meg undrende til. Joda, jeg skjønner at de som har det skikkelig trangt må spare der de kan. Men når folk gladelig spiser purkesvulst som smaker maling for å spare 15 kroner på middagen, vet jeg ikke hva jeg skal si engang. Får mest lyst til å grine.

Det slår meg at tiden man har hatt barn, kan måles i hvor mange punkter man kan krysse av for på denne lista fra Dagbladet. Mye kjent der, og mye å glede seg til!

Vi avrunder med én i en uendelig serie med grunner til at det er bedre å bo i Nigeria enn i Norge. Nordmenn opplever å ikke få brukt kredittkortene sine i utlandet (her Sverige) fordi stedet de forsøker å kjøpe noe også har spilletillatelse. Det er nemlig en ny lov som sier at nordmenn ikke får lov til å bruke sine egne penger til å spille i utlandet. Tenk litt på den. Sug litt på karamellen. Smak på godbiten. Dine surt opptjente penger. Ditt privateide kredittkort, din bankkonto. Utlandet. Selv DER skal norske myndigheter detaljstyre hva du får lov til å gjøre! Hvis du leser dette og tenker “Hehe, jaja, Jens ordner opp, det er nok best slik” så gråter jeg for deg – du er også et offer for den horrible indoktrineringen som foregår her i landet, og godtar det ene overgrepet etter det andre fra myndighetene. Dette er intet mindre enn en skandale og burde vært ledd ut av landet. Det er omtrent på linje med andre grusomt idiotiske forslag fra sittende regjering, men får dessverre ikke like mye oppmerksomhet.

Jaja, det var det jeg rakk i dag. Hvis det skjer noe ute i verden som jeg kan bli sint av, send det gjerne til meg, men ikke på Facebook, der er jeg sjelden. :)

Ett år som pappa – aldri har et så langt år gått så fort!

Det er 17. mai, grunnloven vår har bursdag, og det samme gjelder datteren min. Datteren min. Det høres fortsatt litt rart ut inne i huet mitt når jeg tenker at jeg har en datter. Men nå har jeg altså ettårsdag som pappa. Forstå det den som kan.

For det føles ikke så fryktelig lenge siden at jeg sto på fødestua, sliten men happy, og klipte navlestrengen. Siv var helt kjørt, Heidi var klumpete etter kampen mot sugekoppen, og jeg hadde kommet meg gjennom uten dramatikk. Det som har forandret seg mest det siste året er vel at følelsen av hvor uvirkelig alt er har avtatt noe.

Og litt av hvert har skjedd. Den lille jenta mi har lært seg masse – rulle til magen, krabbe, reise seg opp, high five, le, vinke, klappe, hvor stor hun er osv. Hun klarer å gå noen skritt. Hun sier noen ord. Hun bruker dependency injection for å minke koblingen mellom klasser i C#-prosjektene sine. Og hun vet akkurat hvor mye sjarm hun trenger å skru på for å senke sin arme gamle far.

Jeg skal ikke rosemale dette og si at alt er sukkerspinn og Lactulose. Til tider kan det være ganske slitsomt, og man kan bli voldsomt irritert på den lille kroppen. Saken er bare den at der man med andre mennesker ville ha skjært av dem ansiktshuden og brent den hvis man var så irritert, så godtar man det utroligste fra sitt eget kjøtt og blod. En sånn greie som man kan høre om og godta, men som man likevel ikke forstår instinktivt før man har vært der selv. Ihvertfall for min del.

Det man må innse før eller siden er at babyer er idioter. Og jeg mener ikke noe verre med det enn at de faktisk ikke kan så fryktelig mye når de kommer ut. Det er en del ting de rett og slett ikke skjønner. Og det kan jeg forholde meg til – har fortsatt en og annen ting igjen å lære selv. Men sammenlignet med en baby er jeg et geni. Jeg forstår for eksempel at folk ikke er borte for alltid når de forsvinner bak ryggen på meg. Det kule er når du opplever at ungen din blir litt smartere for hver dag som går, og lærer seg ting. Følelsen når hun får til noe nytt og ser deg inn i øynene med et forventningsfullt smil som sier “Flink?” er det lite som overgår. Jeg er midt i pappapermisjonen nå og har sånne opplevelser daglig. Nei, jeg har ikke blitt noen myk stakkar som kjøper duftlys og gråter for Darfur. Men jeg skal innrømme at jeg alt i alt synes jeg har en ganske kul unge, og jeg koser meg sammen med henne.

Det må også sies at jeg er så heldig at jeg har fått denne ungen sammen med verdens flotteste jente. Enhver tvil om at det finnes et morsinstinkt er fjernet hos meg. Siv er sett fra mitt perspektiv en perfekt mor, og jeg er veldig glad for at jeg slipper å tenke på hva jeg skulle ha gjort uten henne. Jeg har ikke tall på de situasjonene der jeg hadde vært sjanseløs uten henne. Det finnes en bakside av den medaljen også – de to er naturligvis tettere enn Heidi og jeg er. Det er selvfølgelig både greit og naturlig, men man blir jo av og til litt misunnelig. Men sånn er det bare. Siv er mammaen. Jeg er lekekompisen og den strenge, autoritære som er der når hun skal legge seg. Han som sier “Nei!” når hun kaster DVDer rundt. Men også han som sover med balltreet ved siden av senga for å forsvare damene sine.

For det skal nevnes at holdningene mine har endret seg lite. Kommer det noen og er slem mot noen av mine, dør de. Sakte. Hvis en katolsk prest så mye som nærmer seg Heidi og hennes hjerteknusersmil, blir det kamp til døden, fortrinnsvis hans død. Som nevnt i tidligere blog om samme emne, så er ikke dette fordi jeg tror jeg er så bad og tar hvem som helst. Det betyr bare at jeg vet med meg selv at jeg gjør hva som helst for å forsvare dem, og med tanke på at jeg ser på pasifister som både feige, uansvarlige og umoralske, kan jeg love deg at vi snakker grusom vold hvis det skulle blitt nødvendig. Det håper jeg selvfølgelig det aldri blir. Men skjer det, vil “Saw”-filmene være som en laber episode av Drømmehagen i forhold når jeg setter igang.

Nå er bursdagen overstått, og Heidi sover søtt i sin lille seng. År to er påbegynt. Mor og far er småslitne etter en lang dag, men ikke verre enn at det blir pestokylling på grillen før vi gir oss. Heidi har sjarmert flere folk i senk i dag i den lille budnaden hun fikk av mormor til bursdagen sin, og har fått smake gelé og krem og sjokoladekake. I motsetning til foreldrene foretrekker hun foreløpig mat, men vi skal nok få fordervet henne med våre dårlige vaner etterhvert også. Det blir spennende å se hva fremtiden byr på – i umiddelbar fremtid går hun nok helt uten hjelp, og snart blir det nok mer snakking også. Før vi skjønner hva som traff oss sitter vi vel og griner i bryllupet hennes og lurer på hvor årene ble av. Sunrise, sunset.. Cats in the cradle og alt det der. Vi gleder oss uansett. Det er moro!

Luksusfellen

Jeg liker i utgangspunktet ikke å se så mye på TV-programmer av denne sorten, med utbretting av privatliv på høyeste nivå. Det er rett og slett ikke noe for meg. Sier han som ser på programmer med krepse-nekrofili og apehorer.

Derfor må jeg med en litt flau smak i munnen innrømme at Luksusfellen har blitt en slags “guilty pleasure”, nærmest et slags mørkt rituale, på onsdagskveldene. En tilsynelatende endeløs rekke hjernedøde og uheldige mennesker stiller opp for å ramse opp sine dårlige avgjørelser. Her snakker vi om folk i bunnløs kredittkortgjeld, med skobudsjetter som lett når fire ganger deres månedlige inntekt. Folk som griner når de kun får lov til å bruke 500 kroner på klær i måneden. Jeg kommer ikke på sist jeg brukte 500 kroner på et år en gang, men så skal det sies at jeg er en slask også.

Kveldens episode handlet om en dame som bl.a. sleit litt med huslånet sitt. Lånet sto på henne og eks-samboeren, og selv om hun betalte alt, fikk hun ikke lånet på seg alene, noe som ville bety trøbbel dersom eksen skulle kjøpe seg noe nytt. Hun hadde også skiftet fil underveis, og var nå sammen med en skikkelig cowgirl. Dette førte dessverre til at jeg kom med kommentarer som inneholdt ordet “strap-on” to ganger, som er én mer enn månedskvota Siv tillater meg (hun teller også det jeg skriver på bloggen, så jeg er i Slitevik uten årer nå). Episoden inneholdt alt som gjør en Luksusfellen-episode til en så stor glede.

Stjerna i programmet er utvilsomt Hallgeir, en knallgod økonom som lett kan virke litt deppa og trist på de som ikke ser hans sanne natur. Med seg som programleder har han enten Magne Gundersen eller Christian Vennerød – hvem av dem betyr ikke så mye, de bare surrer rundt og lager uro uansett. Det er Hallgeir som på edruelig vis går gjennom regningsbunkene, innkassokravene, månedsbudsjettene og den generelle tilstanden. Han kommer med de harde sannhetene, gjerne til pianomusikk eller en dyp undertone, avhengig av hvor dramatisk det er, og så er det han som kommer med Fullmakten.

Fullmakten er viktig. Den gir TV-økonomene fullmakt (see?) til å ta økonomiske avgjørelser på vegne av kveldens mehe. Dette innebærer som regel å finne det de aller minst har lyst til å kvitte seg med, og så bygge opp historien rundt dette. Typisk vil dette været huset, bilen eller noe annet dyrt. Dette representerer dramatikken – for noen uker siden var det noen stakkarslige vestkantfyrer som holdt på å dø av tanken på å måtte flytte til Grorud. God latter.

Hallgeir og hans varierende partner jobber så med forskjellige løsninger. Det handler ofte om å selge noe, eller å ha møter med banken. Innimellom får vi innslag av naturlig samtale og godt skuespill når Hallgeir og Han Andre står ved Luksusfellen-bilen og slår av en prat om tingenes tilstand. Det er som om man skulle tro at kameraet ikke var til stede! Men det er det, hvis ikke kunne ikke vi ha sett det som foregår! Ha!

Kveldens episode inneholdt et langt møte med banken, noe det var mye dramatikk rundt – hovedpersonen var bl.a. redd for å parkere foran banken, i tilfelle de skulle se henne…! Dette er på linje med tidligere deltagere som har lagt inkassokrav i en pose og gjemt den i et skap så den ikke skal bite. Mot slutten av programmet tar Hallgeir en telefon til banken, og når han kommer inn igjen, er spenningen til å ta og føle på. I sin sedvanlige lav-energi-stil forteller han om alle hindringene og alt det de har forsøkt å gjøre… og så kommer go’ing-smilet og han kan fortelle at banken gikk med på å ordne opp! Ha! Han er en luring, han Hallgeir! Det er så man får lyst til å gi ham litt kokos, men han er skalla som faen, så det går ikke.

Høydepunktet i hver episode er når Hallgeir skal rive istykker Fullmakten. Det gjør han med glede og et smil som kunne vinne over enhver ikke-økonom. Dette høydepunktet blir som regel etterfulgt av at Siv og jeg prøver å gjette hva gaven er. Finansgeniet som det handler om får nemlig en gave. Det kan være alt fra en sykkel om de bor i byen og måtte selge bilen, til en varmepumpe dersom de har høye strømutgifter. Vakkert!

Det er ikke alt over som utelukkende er skrevet ironisk. Jeg er nok på vei til å bli en bløtfis, men når Hallgeir smiler og river Fullmakten i to nøyaktig like store deler blir jeg litt yr. Jeg kan se for meg en Luksusfellen-fornøyelsespark, hvor man kan sette penger på budsjett-tavla, telle hvor mye man bruker på sko, og se videosnutter av tidligere Fullmakten-istykkerrivinger. Det hadde vært bra om de hadde en greie hvor man kunne rive istykker fullmakter selv, men ingen kan gjøre dette like bra som Hallgeir, så det er best å la være. Man kan dog drømme…

Jeg skrev dette bare fordi Siv synes jeg er så sint når jeg blogger. Jeg prøvde å la være denne gangen, kjære. Flink gutt? Kjeks?

Når sekundene mellom fotballsesongene blir kortere..

Som fanatisk fotballsupporter er det ikke mye som gleder meg mer enn at Tippeligaen snart er igang igjen – det måtte isåfall være angsthylene fra alle de som får livene sine ødelagt av at norsk fotball er tilbake på TV. Det er tydeligvis ikke mulig å skifte kanal eller (gisp) skru av TVen, så da må det grines på Facebook og nettforumer og i lunsjpauser og overalt. Jeg får bare henvise til et sitat av Arne Scheie som visstnok er feilsitert i det han siterer en annen:

«For mye fotball på TV?? Jeg sier som Sølve Grotmol: Det er for mange bøker på biblioteket også.»

Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg er skaptrønder; Jeg er også en slapp blogger. Derfor benytter jeg allerede nå anledningen til å mimre litt rundt 2009 og se frem til sesongen som starter denne helga.

For RBK var 2009-sesongen helt brukbar. Jeg er ikke enig i at det var helt topp – siden sesongen startet offisielt, tapte de kun fire kamper, men de var til gjengjeld verdt å merke seg.

23/7 klarte RBK å ryke ut av Europa mot en gjeng huleboere fra Qarabag. Dette er det ikke mange som prater om, men det er en skam av katastrofalt omfang. RBK har vært kasteball mot topplag i Europa før, men her ble de tvunget i kne av et lag som hadde slitt med å hevde seg i norsk 2. divisjon. Rett og slett en skam. Ikke noe skikkelig Europa-spill denne sesongen – ikke bare en skam, men en skam med store konsekvenser altså.

Kort tid etter var det kvartfinale i NM mot moille. Arvefienden til RBK har fin tradisjon med å avle opp ufyser til norsk fotball de siste tiårene. Bernt Hulsker, Petter Rudi, Daniel Berg Hestad, Magne Hoseth – folk jeg gjerne skulle ha sett under gresset istedenfor oppå. Martin Andresen har også vært innom. Denne kampen vant svina 5-0, og det var ikke ufortjent heller. Ute av cup’en i skam, etter tidvis å ha vartet opp med bra spill, men med baklengsmål som hører hjemme i en dårlig tegneserie. Skjerpings!

Rett etter denne skandalen, kom det frem at RBK hadde blitt invitert til å bli sodomisert av Real Madrid i deres siste treningskamp før seriestart. De hadde nettopp kjøpt inn alle verdens beste spillere for millioner av millarder, og når AC Milan måtte trekke seg fra kampen, ble RBK bedt om å steppe inn. Jada, jeg er klar over at vi ble hanket inn for at stjernene skulle kunne briljere uforstyrret. Men det er likevel en sinnsyk ære å få være med på noe sånt foran 80.000 sinnsyke tilskuere. 0-4 var nesten bedre enn jeg hadde våget å håpe på, og et respektabelt nok resultat mot et sånt lag. Betydningsløs kamp, og dermed var det vel lettere å svelge stoltheten også.

Årets siste tap er på mange måter det sureste. Vi var ute av alle turneringer utenom serien, og den var i praksis allerede vunnet. Det eneste som var igjen å spille for, var å gå ubeseiret gjennom serien, som altså ikke gikk. Det var hjemmekamp mot bibelbeltets stolthet, Start. Dommer var mannen som ser ut som jordens feiteste skjelett, Tom Henning Øvrebø, den eneste som etterhvert har tatt opp kampen med Terje Hauge som eliteseriens dårligste. For all del, RBK klarte å rote det til selv i denne kampen. Men det hadde blitt uavgjort hvis ikke Øvrebø hadde gitt Start seieren. De hadde utlignet til 2-2, og helt på slutten har de corner, frispark eller noe sånt. Ballen blir spilt inn i 16-meteren, hvor Start’s goodson (som også behørig er lagt for evig hat og hører hjemme under torva sammen med moldenserne) løper inn i ryggen til Rade Prica, som blir unødvendig hissig i kampens hete og dytter dusten tilbake. Shit-for-brains dømmer straffe, og RBK taper 2-3. Jaja. Det er ingen big deal. Men følgende fakta kan ingen benekte:

1. Goodson løper inn i Prica, som skulle hatt frispark. Videoer tilgjengelige på nettet viser dette helt klart. Prica får nesten whiplash. I henhold til reglene skulle det altså vært frispark til RBK før straffesituasjonen oppsto. Øvrebø har sett videoen og mener han ikke ser noe som helst. Åpenbar inkompetanse.

2. Når Prica klikker og dytter til goodson, har Jarstein ballen i fast grep. I følge reglene skulle det dermed MAKS vært indirekte frispark til Start – dersom vi overser pkt. 1, som Øvrebø gjør. Altså var straffesparket feil idømt.

3. Noen aviser har påpekt at Prica tidligere i kampen hadde provosert goodson ved å tråkke på ham eller lignende. Dette stemmer sikkert – Prica er ikke nødvendigvis noen gentleman på banen. Det er derimot ikke sånn i reglene for fotball at det er lov å være slemme mot folk dersom de har vært slemme mot deg først. Hvis Prica hadde gjort noe ulovlig tidligere, skulle det ha vært dømt for der og da. Det er ingenting i regelverket som åpner for hevn, og dette er dermed irrelevant. Til Øvrebøs forsvar er ikke han ansvarlig for akkurat denne idiotien.

Hvis man skal ta hensyn til reglene, kom tapet altså beviselig som følge av feil dømming av Øvrebø. Det svir litt mer enn om man taper fortjent, selv om det som sagt var i en helt betydningsløs kamp.

Det skal også sies at de gangene Øvrebø er lur nok til å dømme i internasjonale kamper, faller han igjennom gang på gang, og får kjeft av stort sett alle. Man kan bare håpe at 2010 er året hvor folket innser at han er altfor dårlig også i norsk sammenheng.

Men jeg er ikke bitter.

Men hva så med 2010? De fleste har tippet RBK som seriemester. Vi har mistet Sapara og Jarstein pluss moms, og har fått inn noen kapable (omtrent) erstattere. Jeg frykter fjollene fra Stabæk og svina fra moille. Fascist-pedoene fra Lillestrøm kan også bli vonde, og bergenserne funker alltid som salt i eventuelle sår. Og så er det alltids representantene for trygde-Norge, vålerengen, som gjennom år med utagerende arroganse har klart å komme seg i en posisjon der det å tape for dem svir litt mer enn å gjøre det for noen andre lag.

Mitt tips for kommende sesong er at RBK til slutt ramler opp på toppen, men på ingen måte overlegent, og det kan fort bli en ny 5. plass hvis de ikke spiller opp mot sitt beste i hver eneste kamp.

Så får jeg bare ha som ambisjon å komme meg på flere kamper i år enn i fjor. Det ble med den ene i fjor – hjemmekamp mot vif (3-0-seier, yay) i første serierunde. Hadde flere muligheter underveis, men gjemte meg bak min nye rolle som småbarnspappa. Dårlig supporter. Skal bli bedre i år, tror jeg.

Sånn, dette var ikke interessant for noen andre enn meg. Men da har jeg skrevet noe på bloggen for første gang på et kvartal. Man kan bare håpe det skjer igjen.

Drømmejobben

I løpet av helga hadde jeg en psyko-drøm igjen. Det var begrenset hvor sykt det var denne gangen, men jeg har virkelig ingen idé om hva som får sånt til å skje i huet mitt.

Hvis du har vært sydover i verden, har du sikkert sett noen av postkortene man kan sende derfra. Noen er litt frekkere enn andre. De viser f.eks. eksplisitt kvinnelige nedre kroppsdeler (med mye hår, så man ikke ser noe hud eller totalt upassende), og så er det som regel plastsolbriller eller sigar eller en børste eller noe sånt. Poenget skal da være at her er det fest e.l. Det er gjerne en viss type mennesker som kjøper og sender disse postkortene.

Uansett, i drømmen min var jeg da han som tok bildene som ble til disse postkortene. Og det var ingen lett jobb, da ingen av motivene var klare over at det skulle skje, eller med på det for den saks skyld. Så der gikk jeg rundt, gjennom byen og borettslag og boligområder (stort sett på Konnerud her jeg bor) og ventet til en passende dame kom gående forbi (hva som var kriteriene vet jeg ikke, sannsynligvis så jeg etter tegn på stor busk). Så måtte jeg dra ned bukse/skjørt, og forte meg å sette på plass plastsolbriller/sigarer/hårbørster og ta bildet før de forsto hva som skjedde og helt rettmessig ringte politiet. Det var hardt arbeid, suksessraten var lav, og drømmen var kjemisk fri for noen som helst form for tenning. Det var bare en jobb.

Når jeg luftet dette med noen kollegaer, kom det naturlige spørsmålet - “Hvor i helvete kom DET fra!?”

Og jeg måtte svare som sant er – jeg vet ikke, jeg har jo aldri SØKT på en sånn jobb engang.

Ut på tur – alltid skremt

Nordmenn er et usannsynlig irriterende folk. Joda, som alltid, individer er ålreite, saueflokker er plagsomme. Men mer selvgode rasstapper enn oss skal man lete lenge etter. Jeg har klaget på dette flere ganger før, men jeg blir tilsynelatende aldri lei. Sånn blir det når man går rundt med en urokkelig holdning om at man er bedre fordi man er norsk.

Dette er skrevet i løpet av og etter en reise med jobben. Ikke store greiene, jeg og en kollega skal være i Stockholm i to dager for å besøke en leverandør. Burde være enkelt og friksjonsfritt, men sånn blir det selvfølgelig aldri.

De første irritasjonene kommer i sikkerhetskontrollen. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg er verdens mest rutinerte reisende, men jeg flyr nok litt mer enn snittet, og prøver dermed å legge opp et løp som gjør at det blir minst mulig grunn til forsinkelse. Dessverre er det ikke alle som har de samme prioritetene som meg. Der jeg prioriterer å gjøre ting så enkle som mulig for meg selv for å komme kjapt gjennom sikkerhetskontrollen, legger andre tilsynelatende vekt på å være mest mulig i veien for alle andre. Mens jeg tar ut PCen og legger den i en plastgreie, pakker andre den på bunnen av en koffert som er alt for stor til å være håndbagasje uansett. Mens jeg tar av meg beltet uansett fordi det piper såpass ofte, nekter andre å ta det av seg NÅR DE AKKURAT HAR GÅTT IGJENNOM OG DET HAR PEPET. “Øh, nei, er ikke noen vits det da, det pleier aldri å pipe på det”. Hallo! Begynn å diskutere! For DET kommer til å funke! Og ta gjerne med det en full flaske vann igjennom også. Når de sier “Hei! Den kan du ikke ta med!”, så kan du jo tross alt bare argumentere for din sak med at “Jamen det er jo bare vann”! AHA! DET hadde de ikke tenkt på! Sannsynligvis hadde de ikke TENKT på at det finnes vann engang! Argh, regler er regler, og er det noen det er MENINGSLØST å diskutere med, er det folk som jobber i sikkerhetssjekken på flyplasser. Anser jeg meg selv som et bedre menneske enn dem? Nei. Men det er ingen tvil om at jeg blir imponert hvis jeg klarer å irritere dem like mye som de irriterer meg.

Frustrasjonene tar selvfølgelig ikke slutt når man er ferdig med metalldetektorer og anale glorifiserte senter-vakter. Du har ikke skammet deg over å være norsk før du har sett nordmenn i fri utfoldelse i taxfree-butikken. Det er noe… DESPERAT over det. Frykten for å ikke få tak i nok billig sprit, røyk, snus og ansiktskrem. Du ser at en del mennesker her LEVER for dette øyeblikket. Og selv dette er de som regel for inkompetente til å gjennomføre med noe som skal kunne kalles stil. Her står de i køen, lasset til randen med alt mulig rart som de kan spare en tier på, og blir SJOKKERT over ting som at de må betale, og at de må vise frem boarding pass. Shit, lommeboka er jo det ENESTE som ligger under laptopen i kjempekofferten de tror er håndbagasje. Her er et lite hint til deg: Hvis kofferten din er så stor at du trenger hjelp med alt annet enn å stå og stirre på den, ER DEN FOR FUCKINGS STOR TIL Å VÆRE HÅNDBAGASJE! Og når man ser i øynene på folk at de kunne ha ofret ungene sine for en flaske billig akevitt, er det på tide med kurs og sertifikat for å få lov til å forlate landet. Sorry, du er for dårlig, vi kan ikke ha sånne nordmenn i utlandet. Prøv igjen når du har lært deg å være menneske.

Selv skulle jeg ikke ha noe på utgående taxfree denne gangen, mens Jørn som jeg reiste med skulle ha noe småtteri. Han havnet i en kø bak en familie som sannsynligvis måtte samarbeide for å finne ut hvordan de skulle åpne en dør. Det var et mirakel at de klarte å stå oppreist. De representerte alt det som er skrevet over og mere til. Og det var ikke bare jeg som ble irritert av dem. Om det ikke var lynsjestemning, akkurat, så var det flere som kunne tenke seg å diskvalifisere dem fra å fly. En annen Norsk Vinner kom i køen ved siden av Jørn. Han måtte levere tilbake taxfree-varene sine, da han ble nektet ombord på flyet sitt ettersom han var for full. En onsdag morgen kl. 08:45. Sannsynligheten for at du som gjorde det leser denne bloggen er vel like stor som at du innser at du er en SKAM for deg selv, din familie, ditt firma, din by og ditt land, og hver eneste person som noensinne har vært så uheldig å møte deg ville ha ristet på hodet og tenkt “Nei nei nei, er det MULIG!?” om de hadde visst om det.

Selve flyturen gikk på et blunk – sånn er det bare når man har den irriterende egenskapen å sovne umiddelbart når man setter seg i et flysete. Den har jeg. Irriterende for de jeg reiser sammen med også, bortsett fra i dette tilfellet, da Jørn har akkurat den samme evnen. Jeg våknet av at vi tok bakken.

Selve kurset var ålreit og nyttig, og onsdag kveld var vi på svensk julebord. Det ble mye sild, men de hadde en del annet også, så alle ble mette. Svensk juleøl var ok (ikke fantastisk, men ikke grusomt heller), og kveldens høydepunkt var vel ansiktet til Jørn når en 150 kg tung svensk-pakistaner ville ha Baileys til kaffen etterpå. Sånt gjør man bare ikke. ;)

En stor fordel er det når man flyr fra Stockholm (Arlanda) og Helsinki – de har skikkelig digge burgere på flyplassen. Selv om det ikke ble noe fyllekalas var det helt behagelig å kose i seg litt fett før man utsatte seg selv for nye prøvelser. Alt som var galt her var det selvfølgelig ikke nordmenn som sto bak, men vi var godt representert her også.

Det begynte i køen inn til sikkerhetssjekken. Jørn og jeg havnet i én kø som gikk til to sikkerhetspunkter, og altså da delte seg sånn at man gikk til høyre eller venstre, avhengig av hvor det var færrest folk. Akkurat i det vi hadde kommet frem og valgt å gå til venstre, kom det et par som startet sin egen kø til høyre – de snek altså foran hun bak meg og alle andre i den 20-30 meter lange køen. Hun bak meg ble forbanna og sa “Du kan ikke gå foran!” og gikk foran dem igjen. Resten av køen slang stygge meldinger til dem, og gubben satt frem et fårete halvsmil som ikke lignet noe som helst. “Jepp, jeg er en arrogant drittsekk som hverken forstår eller bryr meg om hvordan en kø virker, men siden jeg er så mye viktigere, får dere bare finne dere i det” var det han sa med det ansiktsuttrykket. De snakket ikke, så jeg vet ikke hvor de var fra, men det hadde vel ikke vært noe sjokk om de var norske.

Etterhvert ble det tid for boarding. Jørn og jeg sto klare (av grunner som blir klare i neste irritasjon) når de skulle begynne boardingen, og rett før vi skulle gå inn, kom det et gammelt skrell med gulrot-farget hår og stilte seg rett foran meg. “Ja, ok” sa jeg høyt, men hun hadde tydeligvis ikke noe å skamme seg for. Hun skulle jo inn på flyet. Kø? Nei. Bare masse andre mennesker som står her. Ingen av dem skal på flyet, bare jeg. Jeg håpet på en sjanse til å tråkke på foten hennes eller noe, men hun forsvant og det ble dessverre ikke noe av.

Så til en av de tingene som virkelig irriterer meg når jeg skal ut og fly. Dette gjelder selvfølgelig heller ikke bare nordmenn, men vi er DRIT dårlige på det vi også.

Et par minutter før boardingen starter, sier dama som holder på bak pulten følgende over høyttaleranlegget, på svensk og engelsk. “God dag, bla bla, vi starter snart boarding. Kan reisende som skal sitte på rad 15 til 33 vennligst boarde først, så tar vi resten etterpå”.

Legg merke til de små nyansene her. Hun sier rad 15 til 33. Dette er avansert kvantefysikk. Det er ikke noe et normalt menneske skal forholde seg til. Jørn og jeg sto som nevnt overfor klare fordi vi skulle sitte på rad 22. Jeg sa høyt til Jørn “Hvor mange av de som står rundt oss nå skjønte rett og slett ikke det som ble sagt nå, tror du?” – for erfaringsmessig er ikke det få.

Jeg skal forklare en ting. Når noen sier “15 til 33”, hva tror DU de mener? Kanskje det betyr at de som skal sitte på ALLE rader, fra 15 til 33, skal inn først? Eller er det alle BORTSETT fra 15 til 33? Når de sier “FRA 15 TIL 33”, betyr det egentlig fra og med 16, til og med 32, eller er det implisitt inklusive ytterpunktene på skalaen?

Siden dette er så jævlig umulig å forholde seg til for folk som åpenbart er oppegående nok til å klare å transportere kroppen sin til en flyplass, skal jeg her komme med et par eksempler.

Hvis du sitter på rad 1, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 8, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 14, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 22, ER du “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 33, ER du “fra 15 til 33”.

Var det så FRYKTELIG vanskelig? Jørn og jeg gikk ganske tidlig ombord, men av de ca. 10 som var foran oss, var det MINST 8 som skulle sitte på rader før 15. Nordmenn utgjorde de fleste av dem. HVOR FORPULT JÆVLA DUM ER DU EGENTLIG DA!? Ok, du synes kanskje det er en teit måte å gjøre det på. Men for alt du veit så KAN det jo hende at SAS har fylt fly med folk en og annen gang før, eller!? Og det KAN jo hende de vet at det går litt kjappere i en trang midtgang hvis man får inn de som skal være BAKERST FØRST!? Jeg klarer ikke å komme frem til noe annet enn at IDIOTENE som gjør dette må inneha minst én av følgende egenskaper, sannsynligvis begge;

ARROGANSE – av typen “Jeg er viktigere” eller “Det gjelder ikke MEG” eller “Hæ? Finnes det andre mennesker i verden?”

DUMHET – av typen “Uh, er rad 8 mellom 15 og 33"?” eller “Hæ? Følge med på det de sier? Hvorfor det?” eller “HA HA! Jeg kom inn først! Nå kommer jeg først frem!”

Det manglet selvfølgelig ikke på kommentarer fra meg (og litt fra Jørn) når vi gikk forbi disse vinnerne på vei bakover i flyet. Jeg så en i øynene når jeg sa “Ah, det er disse som ikke forstår hvordan tall virker”. Det tomme blikket jeg fikk tilbake sier meg at det nok er mer dumhet enn arroganse, men at de fleste balanserer mellom disse to.

Siste av de større irritasjonene kom når vi skulle en tur i kiosken på vei til Flytoget. Jeg skulle ha VG (hvor en kompis dukket opp over to sider og snakket om avanserte ting) og “one for the road”, og bak meg i køen sto Jørn og skulle ha noe småtteri. Etterhvert som jeg nærmet meg kassen, kom det et gammelt skinn av en dame inn fra vingen som tilsynelatende også var hevet over behovet for å stå i kø. “Kø, sier du? Nei, ikke jeg, jeg skal bare kjøpe noe, skjønner du”.. Hun prøvde seg først litt på å gå foran meg, og når det ikke gikk, forsøkte hun å snike seg inn foran Jørn. Han lot ikke det skje, så da prøvde hun å stå parallelt med ham…! Ettersom hun fikk lite gjennomslag for sin ræva oppførsel måtte hun finne seg i å komme bak, men når jeg snudde meg og så på i det Jørn betalte, sto hun praktisk talt oppå ham – det var som avanserte fysiske teorier som handler om at to solide objekter kan okkupere samme rom til samme tid. Vi fikk slengt noen gloser om skrellet før vi gikk (som hun absolutt burde ta til seg), men hele turen forteller meg egentlig én ting.

Nordmenn som skal ut av landet burde sertifiseres. Gå et kurs. Få diplom. Bevis at du klarer å oppføre deg som folk utenfor landets grenser. Einar Gerhardsen roterer i sin grav når vi stolte nordmenn en gang i blandt stiger ned fra våre bedre liv for å la de stakkars andre få kose seg i gløden fra våre overlegne vesen. Gi nordmenn en prøve når de bestiller flybillett. Den skal ikke være lett. Og klarer de ikke 100% på den må de ta intensivkurs i å oppføre seg i offentlighet. De som ikke gjennomfører med glans må være hjemme og vaske dassene.

Dette var den snille utgaven av dette blogginnlegget. Jeg vurderte å skrive en mer brutal, men også mer realistisk utgave. Da hadde jeg vel blitt landsforvist som upatriotisk.

Avslutningsvis blir dette blogginnlegget dedikert til onde Anja og Christian som har blitt foreldre – litt for tidlig, men læll! Gratulerer, håper lille David ikke blir noen typisk nordmann! ;)

What the hell?

Vi satt og slappet av og så på TV, og et av programmene vi fikk med oss var Senkveld. Av og til moro, selv om enkelte av programlederne kan bli litt vel masete for min del.

En av gjestene var Mia Gundersen, som er med i noe dansegreier. Det er alltid noe hun er med på. Litt ala Katrine Moholt, og en hurv med andre som kjemper hardt for å virke relevante. I starten av intervjuet ble jeg vagt klar over en ting, og tanken vokste konstant i hodet mitt.

Denne dama var kanskje fin en gang. Nå begynner hun å vise tegn på å bli noe eldre. Og det er helt greit. Men det var ikke det som gnagde. Det var det faktum at Mia Gundersen åpenbart er tvillingen til John Fredriksen! De har samme øyeparti, samme kinnbein, samme kjeften. Det er ikke så lett å se på bilder, kanskje, men når man ser dem i bevegelse er det litt skummelt.

Det er jo ille nok at den ene datteren til Fredriksen har arvet grisegenene, det er på tide å bli bekymret når han er i stand til å videreføre genene sine til vilt fremmede. Men hva får man ikke til når man har nok penger?

For all del, jeg har kjemperespekt for John Fredriksen og alt han har fått til. Han er sikkert en kjempesmart type og en glimrende businessmann. Men for å si det relativt mildt – han er ikke så vanskelig å kjenne igjen.

Jeg vil uansett tro at dette er et hardere slag for Mia Gundersen, som tross alt er en dame som lever av å få folk til å tro at de vil ha henne, enn for Fredriksen. Jeg er heldigvis ikke i målgruppen (det hadde vært gjensidig mangel på interesse dersom hun i det hele tatt hadde vært klar over at jeg eksisterte), men tenk om jeg var singel og hun plutselig sto der. Jeg VET jeg hadde tenkt på Fredriksen minst én gang, ikke fordi jeg kjenner noen tiltrekning i den retningen, men fordi de er så like. Og man skal ikke ha mye fantasi for å erkjenne at selv den sterkeste sexdrift vil slite med å overleve tanken på John Fredriksen.

Heldigvis er jeg ikke blandt de som noensinne har fantasert om Mia Gundersen. Da hadde jeg hatt et problem nå.

Problemet med å se for mye på bildet av John Fredriksen er at jeg får et vanskelig forhold til å spise ribbe, og nå er det jo snart jul.

Jaja, det er ihvertfall helg. East side!

Blogging om å blogge og mangelen på bloggmotivasjon

Jeg har vært skikkelig slapp på bloggfronten i det siste, til tross for at jeg har MYE på hjertet. Svakt. Derfor har jeg tenkt til å komme med en innrømmelse, for å forsøke å kickstarte greia igjen. Vil jo ikke gi opp, akkurat nå som jeg har så mye å mene noe om.

Ok, tid for innrømmelse. Av det virkelig dype slaget. Følelser fra avgrunnen. Ting som sitter langt inne. Sånt ingen egentlig burde vite om noen andre. Alt for å få opp lesertallene!

Her er greia. Det har alltid vært sånn, men jeg ble først gjort oppmerksom på det i sommer når vi var på trøndelagsturné. Noe mørkt kom frem fra glemselen. Dette er vondt og vanskelig å fortelle om.

Det har seg sånn at når noen sier “Manamana” (eller Mahna Mahna, eller tusen andre varianter), så er jeg fullstendig og totalt nødt til å følge opp med “Du du du-du-du”, og hvis de sier det igjen, MÅ jeg avslutte med “Du du du, du du du, du du du, du du du du du du-du du-duuu”. Yes. Muppet Show. Denne her.

Obsessive Compulsive eller noe sånt heter det vel. Neida, det er ikke sikkert jeg sier/synger det høyt, det kommer helt an på situasjonen. Noen ganger klarer jeg å holde det inne i hodet mitt, men like jævlig står jeg og Du Du’er for meg selv. Siv har oppdaget dette og benytter seg av det med ujevne mellomrom. Jeg sitter med en gnagende følelse av at hun kommer til å lære Heidi om det også.

Jeg er ikke like mentalt syk på alle områder, men dette er på grensen til plagsomt.

Og jeg er selvfølgelig klar over at hvis jeg skulle møte noen av dere 5-6 som av og til leser denne bloggen fremover, så blir det “Manamana” til kuene brenner. Sånn er det. Jeg er klar. Jeg har lang og god trening. :-\

Eks-halvmaratonmannen

De som kjenner meg ganske godt vet at jeg er en lat pudding som ikke løfter en finger for å anstrenge meg. De som kjenner meg enda litt bedre vet at jeg av og til har stått på for å få til ting. Helvetesukene på befalsskolen har frem til nå vært det jeg har støttet meg til for å bevise at jeg ikke kollapser når det blir hardt. Siden den gang har jeg blitt gammel, skallet og lat. Vel, jeg var alltid lat.

I fjor på denne tiden fikk en kollega den lyse idéen at vi – en IT-bedrift med mange ansatte som kvalifiserer som “annerledes” – skulle melde oss på Oslo Maraton. Den sprekeste av oss skulle kjøre fullmaraton, mens vi tre andre skulle holde oss til halvmaraton. 21km med ren lidelse på utsøkt asfalt og brostein.

Her må jeg bare inn og understreke en ting. De fleste har hørt hvordan det er med barn og idrett – til å begynne med skal det være lystbetont. Det er ikke noe poeng i å kjøre dem hardt, da mister de bare gleden ved idrett. De skal få ha det moro og kose seg og se sport som en positiv opplevelse.

Et slikt barn er jeg i en alder av 35.

Jeg HATER alt som innebærer løping, kondisjon osv. Jeg er ikke bygget for det. Fotball, innebandy og squash er dritmoro, men der løper man bare i korte doser. Alt over 60m er tortur.

Med det i mente kan man lure på hvorfor jeg ble med i det hele tatt. Jeg hadde ikke lyst. Men selv om jeg er komfortabel med å gro fast i sofaen, vil jeg ikke alltid være han veike puddingen som ikke tåler noe som helst. Det var på tide å etablere at jeg har baller av gråstein, en gang for alle, sånn at jeg alltid ville ha noe å vise til. Uansett hva fremtidige fiender måtte påstå, kunne jeg peke på at jeg overlevde en halvmaraton. Det ville holde for meg.

Når vi så meldte oss på tidlig i 2009 var jeg forsåvidt motivert nok. Jeg har løpt 3-mila en haug med ganger i militæret meg feltstøvler på beina og AG-3 + sandsekk på ryggen, så vilja til å gjennomføre er der. I tillegg har jeg en viss grunntrening på absolutt laveste nivå, i og med at jeg spiller fotball i 2. divisjon bedrift. Konvensjonell visdom tilsier dog at det kan være lurt å trene litt før en halvmaraton, så jeg la opp et opplegg der jeg skulle trene minst 3 ganger i uka, men jeg fikk droppe en løpetrening for hver kamp jeg spilte.

Brått var september her, og jeg hadde kun løpt en håndfull ganger, sjelden med positivt resultat. Kampformen fra fotballen var forsåvidt der, så vidt, men det er sjelden jeg gikk av banen uten skrubbsår, vondt i kneet, eller annen moro. Mens kollegaene mine hadde trent godt og hardt, hadde jeg forsøkt å hvile meg i form. En kollega hadde forsåvidt droppet ut pga. skavanker i god tid før det nærmet seg, mens de to andre har kjørt skikkelig seriøst løp.

Så, i begynnelsen av måneden sprakk det for Kjetil (han med helmaraton-distansen inne), med seriøse grunner til at han ikke fikk delta. 50% av firmaet var igjen. Kunne ikke svikte nå.

Jeg skaffet meg løpeshorts og ordentlige sko som var tilpasset mine freake-føtter (svensken på Löplabbet sa “Det va inga Adidas-føtter!” når jeg møtte opp der), og jeg løp 5 kilometer i Drammen én uke før helvetet var løs. Det gikk greit – jeg var litt redd for krampe og lignende da jeg hadde fått det på begge fellestreningene jeg var med på tidligere på vår og sommer, men slapp det. Løp vel ikke langt nok, men det var et slit og asfalten plaget meg.

Onsdag før D-dagen var det serieavslutning på fotballbanen – hard kunstgressbane og uavgjort 3-3 gjorde sitt, men jeg var klar på at jeg skulle fortsette taktikken med å hvile meg i form. Uansett var det ikke noe jeg kunne gjøre formmessig nå før løpet allikevel.

Søndagen kom, og sammen med kollega Jørn dro jeg fra Konnerud kl. 10:45. Jeg skulle ikke ut før i pulje 3 som startet kl. 13:40, men det er greit å komme seg inn og få parkert med folkemassene som kan dukke opp. Det var vel tross alt over 11.000 påmeldt i alle varianter av løp som gikk den dagen. Spenningen steg og vi begynte å bli klare for å bare få det overstått.

Jørn – som hadde både ambisjonsnivå og treningsgrunnlag som var vesentlig bedre enn meg – startet 10 minutter tidligere, og vi ble enige om hvor vi skulle møtes dersom jeg fullførte. Jeg håpet å ikke avslutte dagen i ambulanse i det minste.

Starten gikk, og etter litt kveg-jogging i begynnelsen, kom vi igang ut fra Akershus festning og i en liten knute gjennom sentrum før vi la ut på vei mot Sjursøya. Jeg løp med pulsklokke og hadde funnet ut at dersom jeg lå mellom 150 og 168 gjennom løypa, ville jeg med en viss sannsynlighet klare å unngå å dø. Skuffelsen var derfor tilstede når jeg allerede etter 2 km lå og duppet mellom 172 og 174. Jeg klarte forsåvidt å roe det litt ned og komme ned under 170 etter en stund, men kjente at det tok på. Fordelen med å gå ut såpass hardt var at alle de som var like dårlige som meg havnet langt bak meg og måtte bruke tid på å ta meg igjen. Men jeg kjente det i kneet, jeg kjente det i lårene, og jeg kjente det i gnagsåret jeg hadde på pungen etter siste kamp – dette ble vondt, ikke minst takket være asfalten.

Vi snudde etterhvert ved Sjursøya og fikk litt vann i kroppen. Det var behagelig, men jeg kjente at jeg ikke kom til å klare dette tempoet ut distansen. På vei tilbake mot sentrum roet jeg derfor litt ned. Fant noen feite folk (feitere enn meg) som jeg la meg på ryggen til så jeg fikk slappet av. Det gikk egentlig greit en god stund, men når jeg nærmet meg 10 km, begynte det å verke i føtter, legger og lår for alvor. Ned Karl Johan måtte jeg gå litt for å la beina få en pause. Vi snudde der, løp opp stortingsgata, og der sto jammen moder’n og stefaren min og ropte og hoja. En viss motivasjon var det vel i å ha levende bevis på at jeg fortsatt var med, så jeg vinket og luntet videre oppover bakken mot ny vannstasjon ved siden av stortinget.

Så var det litt mer sentrumssnirkling, før turen gikk ned mot rådhusplassen. Nedoverbakker er min nemesis når det gjelder å løpe, og de sviktet meg ikke i dag heller – halvveis ned bakken beit en krampe til i venstre legg. HELVETE! Så vidt over halvveis, dette passet dårlig. Jeg måtte stoppe og gå for å se om jeg klarte å tråkke driten ut av beinet. Nede på plassen sto igjen moder’n og stefaren min og ropte – jeg klarte så vidt å lire ut av meg “Krampe!” mens jeg gikk så fort jeg kunne forbi. Forbanna! Kan ikke gi meg nå! Men det er noe drit å løpe uten å kunne… vel… løpe!

Turen mot Skøyen ble en vond greie. Jeg vekslet mellom å småjogge og å gå fort, og dette gjorde sitt til at dette ikke lenger handlet om kondis, men smerte og vilje. Hver gang jeg begynte å jogge kom krampa etter 20-50 skritt. Jeg prøvde å sparke ut litt ekstra forover med venstrebeinet når jeg løp, men det hjalp så vidt med å utsette det litt. Og det var en laaaaaaang nedoverbakke i området Bygdøy Allé osv. mot Skøyen.. Nå er det sånn at selv om jeg selv er en ond faen, så er kroppen min solidarisk med seg selv. Så i løpet av denne nedoverbakken fikk jeg nye kramper i høyre legg, så begge lårene. God fucking damn! Det gjorde for jævlig vondt og jeg måtte bare gå igjen for å få det til å roe seg. Jeg trampet forbi en dame i 50-årene som hadde kollapset og satt inntil et gjerde og sugde på en flaske som snuten ga henne. Alt jeg kunne tenke var “Better you than me!” – solidariteten gjelder selvfølgelig kun meg selv, ikke andre. Denne solidariteten fikk også et annet kult utslag – plutselig begynte storetåa på venstre fot å vri seg i krampe, den danset opp og bakover på et helt for jævlig vis. Jeg trampet det jeg var kar om med foten i bakken for å få det til å slutte, noe det heldigvis gjorde etter et par hundre meter. Det var nok nå.

Krampene var av en sånn karakter at jeg kunne løpe et par hundre meter hvis jeg var forsiktig og sparket fra, men de var aldri lenger unna enn at jeg brått måtte stoppe etter et ukonsentrert øyeblikk. Ved Skøyen var det en vannstasjon uten vann – noe flere har vært griseforbanna på – men nå var jeg i GiFaenBareOverlevOgKomDegTilDenJævlaFestningen-modus og ga totalt beng. Neste hinder var en bro over motorveien, den første motbakken på en stund, og her oppdaget jeg til min store glede at jeg lett kunne løpe i oppoverbakke, takket være vinkelen som føttene da fikk. Det benyttet jeg meg av, men så fort jeg var over toppen og oppover ble til nedover måtte jeg stoppe igjen med nye kramper. Jeg så sikkert litt bestemt ut der jeg gikk, og tempoet var sånn at jeg tok igjen noen av de som teknisk sett fortsatt jogget.

Det gikk ikke fort, men i det fjerne begynte Aker Brygge å dukke opp. To timer var passert (målet til Jørn som startet ti minutter foran meg), og jeg lurte nå på om jeg skulle satse på å komme inn under 3 timer, eller om det å fullføre var godt nok. Det verket noe infernalsk under føttene, og kramperegiment i begge beina var som før. Ved et tilfelle ble jeg passert av en ruslebiff, og jeg bestemte meg for å henge på, men det var ikke snakk om at kroppen ville adlyde. En frivillig sto og klappet på siden og skreik “Kom igjen! Stå på! Ikke så lenge igjen nå!”. Hadde jeg ikke vært svak som en nyoperert hadde jeg blitt nødt til å drepe henne.

Aker Brygge, Rådhusplassen, for et herlig syn. Det ble mest gåing nå, det var kun unntaksvis jeg orket å jogge, det gikk aldri mer enn 20 meter før krampene satt i. Og vi snakker ikke sånne kosete, rosa Care Bear-kramper. Vi snakker om sånne som låser beina dine på en måte som gjør at du tryner uten å ha en sjanse til å stoppe det eller ta deg for. Mitt eneste valg var å holde terrorbalansen mellom dem vedlike og la dem krangle om hvem som hadde makta.

Jeg nærmet meg festningen og visste at avslutningen var en brå oppoverbakke fulgt av 50 meter slakk nedoverbakke til målet. Skuffelsen var ENORM da jeg skjønte at den bakken enda var langt unna. Jeg var helt tom for energi, og fotbladene mine kjentes ut som de sto i brann. Hvert skritt var et smertehelvete, rett og slett, men jeg kunne ikke stoppe. Hadde jeg gjort det, hadde jeg aldri kommet igang igjen. Kroppen var ferdig, det var kun vilje igjen. Det var ALT.

En siste nedoverbakke sto igjen, og den tok fullstendig knekken på leggmusklene. Nå hverken løp eller gikk jeg – jeg lot rett og slett krampene etter tur bestemme hvilken vei beinet skulle snuble, og temmet denne drivkraften og brukte den for å komme fremover. Og så.. høyresving. Oppoverbakke. Innspurten.

Denne bakken var såpass bratt og lang at den lett kunne tatt motet fra meg. Jeg hadde gruet meg til den siden før start. Jeg trodde seriøst at jeg kunne komme til å bryte her. I det minste kollapse i en halvtimes tid før jeg krabbet opp i tide til å se at de pakket sammen målområdet. Men neida. Som på Skøyen var den bratte oppoverbakken en åpenbaring. Krampa i leggen hadde ikke en sjanse, og jeg beinet opp bakken som en sprek ungfole. Sånn virket det ihvertfall i hodet mitt. Pusten var bra, beina brant men holdt, og jeg så enden på lidelsene. Jeg kjente at knærne begynte å bli skikkelig vinglete. Magen føltes som om noen hadde satt fyr på en liter sprit inni der. Men bakketoppen kom stadig nærmere. Jeg hørte speaker. Jeg så Jørn, som sto på toppen og ropte noe. Jeg klarte så vidt å gi ham tommelen opp før bakketoppen var unnagjort og målet lå foran meg.

50 meter foran meg. Med slakk nedoverbakke. Jeg var på fortvilelsens rand. Sprengt og andpusten for første gang på mange kilometer, og så nærme målet. Jeg SÅ målet. På en vanlig dag kunne jeg ha ruslet bort dit uten å ha tenkt på det en gang. Nå virket det uendelig langt unna.

Krampa tok høyre lår først, så høyre legg. Venstre fulgte opp et par skritt senere. Heldigvis var verden høflig nok til å gå litt i sakte film, så jeg rakk å nyte hvert sekund med smerte. Liktornen under venstre fot skreik, men det var som solist backet opp av et hylekor av vonde punkter under føttene. Bena lystret ikke. Jeg sparket fra det jeg var god for fremover og bakover. Det må ha sett helt latterlig ut. En jentegjeng på tre gutset og løp forbi meg. Jeg ga faen. 25 meter igjen. Svimmel. Jeg begynte å ramle stadig nye veier. Noe pep. Det var matta som lå på målstreken. Jeg tror jeg sluttet å løpe, men alt jeg fikk med meg var at jeg hadde tunnelsyn, og at det sto en haug med unger og pekte på meg. Jeg hadde planer om å banke dem, men var for svak og innså etterhvert at det bare var de som skulle gi meg fullført-medaljen min. Alle som har vært mer enn overstadig beruset vet hvordan det var å gå de neste meterne. Jeg sjanglet og var skikkelig ustødig. Jeg pustet tungt og prøvde å gå dype steg for å strekke litt på leggmusklene, men så fort jeg gjorde det, beit krampa til i begge lår. På vei ut av målområdet fikk jeg en kopp vann og litt Powerade-sportsdrikk. Det hadde ingen smak, men det var lyseblått og jeg ble enig med meg selv om at det var like greit.

Jeg gikk og jeg gikk til jeg kom frem til der Jørn sto. Vi tok hverandre i hånda og gratulerte hverandre med vel overstått jævelskap. Han kunne fortelle at dette var vesentlig vondere enn antatt for ham også, og at han hadde gått på en smell (link til treningsbloggen vår på jobben) og bommet litt på tidsmålet sitt. Jeg vet ikke om jeg sa noe som ga mening i det hele tatt – hele kroppen verket og jeg stavret meg til oppbevaringsteltet og fikk tak i sekken med sakene mine i. Vi begynte så å gå mot Aker brygge hvor bilen sto parkert. Jeg begynte nesten å grine når jeg tenkte på hvor langt det var. Fort gikk det ikke.

Vi stoppet innom en Deli de Luca så Jørn skulle få kjøpt seg noe vann. Jeg tøyde mot et gjerde inne i butikken, men foten stivnet i en merkelig krampe-posisjon så det var bare å slutte med det. Vi kom til slutt til bilen og jeg vet ikke helt hvordan jeg klarte å sette meg ned. Jørn fikk krampe i hofta når han satte seg. Vi kjørte hjemover, og jeg var nær ved å sovne flere ganger av utmattelse, samtidig som jeg hadde noe ulmende i magen. Det føltes ganske likt som den følelsen man får når man har drukket akkurat nok alkohol til at du må spy før eller siden, men du klarer å bremse det ved å puste godt.

Vi kom hjem, og var nok et stusselig syn der vi gikk hver til vårt. En 120-åring hadde gått baklengs forbi meg om hun ville. Endelig var døra der. Jeg åpnet den, og på andre siden sto Siv med Heidi i armene. Heidi smilte. Det fantes ikke en kalori med energi igjen i kroppen min, men jeg klarte ikke å la være å smile tilbake til jentene mine. Jeg satt meg i trappa og stønnet som en helt, helt tom. Ikke bare fysisk, men psykisk også. Trøtt. Kvalm. Dehydrert. Siv skrøyt fælt, jeg fortalte litt om hvor ille det hadde vært, og klarte etterhvert å ta av meg litt. Hadde lyst på et glovarmt bad, men visste at jeg aldri i verden hadde klart å komme meg ut av badekaret igjen. Dusj ble det eneste rette.

Og man skal ikke undervurdere hvor mye godt en dusj kan gjøre med en kropp. Den var i stand til å vaske bort mye smerte. Men energi hadde den ikke å by på, og jeg var knust. Det var så vidt jeg klarte å stå oppreist. Hoftene brant, og de var kroppsdelene på nederste halvdel som hadde det best. Jeg var helt tom følelsesmessig også. Det krever litt å kjøre på rein vilje. Jeg tenkte på smilet til Heidi og ble følsom, noe som vanligvis kun skjer når jeg ser Netcom-reklamer mens jeg har feber.

Til slutt var 35-graders-dusjen ferdig og jeg gikk ut i gangen. Tørket meg litt og la meg i trappa. Sovnet litt. Siv vekket meg når hun spurte om hun skulle komme ned og hjelpe meg på med sokkene. Jeg avslo, og ulmingen i magen vokste. Her var det ingen vei tilbake.

Jeg har ikke ord som kan beskrive hvor jævelig det var å skulle knele foran dassen for å spy. Jeg har aldri hatt noe problem med selve spyingen, men alt annet var vondt. Beina verket, ryggen var vond. Jeg kaldsvettet noe seriøst, og det kjentes ut som jeg hadde en voldsom diarré på gang. Jeg visste ikke hviken ende jeg skulle stikke i dassen først. Krampene kom på likt i magen og i beina, men ikke noe kom opp. Så mye var det vel ikke nedi der. En runde til med tørr-brekking koste seg med kroppen min, så klarte jeg endelig å få opp noe. Lyseblått. Ca. en halv flaske Powerade. Smakte ganske likt på vei opp som på vei ned. Kaldsvette-spruten sto, og selv om jeg hadde tørket meg kun få minutter før, var hele kroppen (for ikke å snakke om porselenstrona) gjennomvåt. På den positive siden kjentes kroppen mye bedre. Eller, nei. Magen. Kroppen var helt tom og knust, men magen var ihvertfall på nett igjen.

Jeg ruslet inn i dusjen og begynte på runde to for å bli kvitt kaldsvetten. Litt kaldere denne gangen, litt svakere men ved bedre mot. Når jeg kom ut av dusjen igjen dukket Siv opp og lurte på hvorfor jeg dusjet igjen. Måtte bare fortelle før jeg gikk for å finne noe å ha på meg og pusse tenner. Tipper blikket var sløvt.

Etter dette ble det stort sett sofaen resten av kvelden. Verdens beste kjæreste dro avgårde for å hente kebabpizza til oss, og jeg spiste en hel en alene. Hver gang jeg rørte på meg var det vondt, så jeg passet på å gjøre det minst mulig. Det hjalp selvfølgelig litt at RBK sikret seg seriegull på fiendegress i løpet av kvelden også.

Om morgenen når jeg sto opp hadde jeg veid meg. Jeg gjorde det igjen før jeg gikk og la meg. Selv om jeg hadde spist en voksen pizza og drukket en del, hadde jeg gått ned 5 kg. Jeg vil likevel ikke anbefale dette som noe godt slanketips. Det er det ikke verdt. Kiloene kommer fort nok tilbake uansett, men på ordre fra Siv fylte jeg en treningsflaske med vann til å ha på nattbordet.

En rask massasje på lår og legger senere fra tidligere omtalte verdens beste kjæreste, så var jeg klar for søvn. Jeg hadde fryktet å våkne med kramper hele natta, men det gikk faktisk bra. Selv å snu seg i halvsøvne og et par turer på do gikk uten dramatikk. Samme med dusjen om morgenen. Trøtt selvfølgelig, men kom meg opp. Kom meg på jobb hvor vi feiret oss selv som de heltene vi selv synes vi er også.

Joda, alt er fortsatt vondt. Jeg vagger som en and og sliter med de fleste bevegelser som involverer beina. Men jeg overlevde, og jeg er glad for det. Nå har jeg gjort det. Jeg er ferdig. Og selv om jeg nok sikkert kommer til å trene litt av og til i resten av mitt liv, er det en ting jeg har å si om maraton i alle sine former.

ALDRI MER!