Fyllesjuk

Det er ikke greit å være en lettvekter på alkoholfronten når folk med allmektig lever innbyr til 40-årslag.

OBS: Dette innlegget inneholder potensielt sterke scener og vond informasjon for de med svake mager. Jeg anstrenger meg ikke for å være ekkel, men dette er ikke for alle. Du er herved advart.

Kollega, nabo og kamerat Jørn fylte 40 i sommer. Det er overraskende hvor ungt det virker nå når man nærmer seg selv, sammenlignet med når man selv var 18, udødelig, og ALDRI skulle bli gammel. Sist lørdag var vi innkalt til fest, 10 minutter til fots unna her vi bor. Veldig enkel oppgave for oss; Møt opp, drit i gave (det hadde vi ordnet på selve dagen), spis og drikk, gå hjem når vi ikke orker mer.

Det må vi vel kunne fikse?

Jørn er en ekte drammenser. Jeg er en fisle fra Oslo nordøst, oppvokst i beskyttende omgivelser hvor ingen slapp en fis. Alkohol var noe De Slemme drakk. Selvfølgelig var det ikke sånn, men det kunne kanskje like gjerne vært sånn – som sagt er jeg en lettvekter, et av områdene i livet man kan kalle meg akkurat det, i motsetning til f.eks. rent fysisk. Joda, jeg tåler noen øl, jeg kan til og med måke unna en del sprit, men det blir alltid konsekvenser. Jeg har spydd ned barer og utesteder på flere kontinenter og i mange land og byer med en glede og entusiasme som man skulle tro smittet flere. For noen år siden spøy jeg ned en portugiser på en dass i Lisboa. Han ble sint, men jeg var en del større enn ham så han gikk istedenfor, og jeg bare lo mens jeg tømte meg. Så kom Jørn og sparket inn døra og tok med med til hotellet. En annen gang lå jeg og kavet på gulvet på Burger King i Hannover sentrum og lo av stakkaren som måtte vaske etter meg, for det kom bare mer og mer. Når jeg endelig var ferdig, gikk jeg ut i restauranten igjen, der Jørn ventet. Jørn. Alltid Jørn. Like uberørt. Full som en dupp, men ingenting fikk ham ned. Hvis det var noe mål å ha kapasitet for alkohol, ville Jørn ha vært mitt store forbilde. Der jeg er en spurv, er han dødsstjernen. Nei, han er på ingen måte noen fyllik. Men hvis du er ute etter å ta livet av ham, ikke prøv med alkohol. Det kommer ikke til å gå.

Så der var vi. Et koselig og intimt lokale, med nesten 40 mennesker inkludert Siv og meg. En god musserende velkomstdrink. Vi satt ved siden av naboer og en kamerat av Jørn jeg kjente litt fra før, så praten gikk fra første stund. Hyggelige folk overalt! Jeg har jo hørt noen historier fra Jørns ungdom, så jeg visste at det var flere som ham der. Hans folk. Drammensere, av typen som ikke la seg ned så lett. Og selv om jeg ikke hadde tenkt til å gi dem kamp til døra, kunne jeg vel ikke sitte og stirre i bordet og nippe litt til et glass med lettøl.

Heldigvis ble ikke det noe problem, da bordene mer eller mindre var dekorert med akevittflasker, og de var selvfølgelig ikke til pynt. Jeg er egentlig ingen fan av akevitt. Jeg tar et par til jul for å være med i gjengen, men det smaker grevling, og gjør ting med folk. Hvis Hitler og Mullah Krekar fikk et kjærlighetsbarn, og personligheten til det barnet ble destillert om til sprit, ville resultatet blitt noe i nærheten av akevitt. Det smaker som smerte og i store nok mengder kan det gjøre hvem som helst til massemorder. Så hva kunne vel være bedre enn at det sto små 2cl shotglass på hver plass, klare til action?

Jeg svartmaler. Det var faktisk digg. Veldig runde og gode akevitter fikk vi, og jeg helte innpå rundt 10 av dem i løpet av middag og dessert, sammen med noen øl. Vanligvis ville jeg kjenne hjelmen stramme seg rundt dette inntaket, men formen var forbausende god. Stemningen steg med bra taler – der jeg ble nevnt som delvis medskyldig i et par - og mye moro. Som seg hør og bør på fest gikk middagen mot slutten når folk begynte å kaste borddekorasjonene på bursdagsbarnet – ikke akevittflaskene selvfølgelig, man har da spritvett – og det ble ryddet til danseplass.

Som vanlig på festlige tilstelninger fikk jeg litt stick fordi jeg konsekvent nekter å danse. Til og med min oppnevnte svenske tvillingbror for kvelden – nabo Jonas – sviktet og hev seg ut på dansegulvet. Joda, jeg synes synd på Siv som har en så kjip type. Men dans er ikke meg. Kanskje jeg skriver mer om det en annen gang. Uansett var stemningen bra, det gikk over i alt for velfylte glass med suveren cognac, og jeg kjente at jeg begynte å bli sjarmerende salongberuset, for å bruke et Pondus-uttrykk. En dame-gjest som jeg ikke kjente fra før holdt foredrag utenfor, og ble senere funnet der hun hadde tryna mellom noen biler. Enda senere måtte visst noen hente henne oppi skauen. Sånt står det respekt av – da vet du at de fester på alvor. En nabodame lagde en drink til meg – jeg fikk ikke med meg hva det var, bare at den var rød og veldig god. Skummel, saft-lignende. De drinkene hvor man ikke smaker spriten er best, de blir man nemlig ikke full av. Har jeg hørt.

En veldig hyggelig kveld kom til slutt til veis ende. Ihvertfall for Siv og meg. Vi tok et tårevått farvel med Jørn, og startet på den harde veien hjem. Som kontrollfrik hadde jeg nogenlunde stø kurs, og det var helt greit, for jeg tror ikke vi passerte ÉN busk som ikke Siv var på vei inn i. Men med jernnevene mine holdt jeg henne på beina nesten hele veien. Hun sovnet vel omtrent i det vi gikk inn døra. Jeg gnagde i meg en massiv Ibux som jeg visste kroppen min kom til å trenge. Sånn. Alt vel. Sove nå.

Rundt kl. 0630 våkner jeg. Sort of. Man kan til en viss grad argumentere for at jeg var ved en form for bevissthet. Jeg lå på magen. Trynet langt nedi puta. Siv lå ved siden av meg. Noe var galt. Det tok et par øyeblikk før jeg skjønte hva det var, så slo det meg; Det var den dundrende smerten i hver eneste del av kroppen! “Ligg helt stille”, tenkte jeg.. “Kanskje de går videre!”.

De går aldri videre.

Hvem jeg nå tenkte på.

Kaldsvetten kom. Og neida, ikke sånn koselig, gradvis kaldsvette som vi alle elsker. Spruten sto. Musklene i nakken strammet seg, og hodet dunket noe infernalsk. Magen utstrålte en intens kvalme som gjennomboret alt. Jeg skjønte at jeg måtte komme meg over i en annen stilling. Å ligge på magen var verre enn døden. Men ingenting lystret. Inne i hodet mitt visste jeg at uansett hvor ille dette var, ville det være enda mye verre å røre på meg. Så jeg lå helt stille, og håpet det ville gå over. Jeg begynte nesten å grine fordi det var så jævlig å ikke komme seg rundt.

Etter en liten stund, begynte jeg å skjelve. Jeg hadde ikke nerver, da jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe som helst dumt, men jeg skalv, og var svak, og synes synd på meg selv, og hadde det vondt. Så kom jeg på en ting. Jeg måtte jo bare få ut fyllebæsjen, så ville alt ordne seg! Det pleier å få sakene i sving i min kropp. Med en anstrengelse på nivå med den siste bakken i halvmaraton for et år siden kom jeg meg på dass kl. 06:48, og satt meg ned på ramma. Siden enhver tanke og bevegelse ble fulgt av intens, dunkende smerte, prøvde jeg å gjøre minst mulig av begge.

Lite skjedde.

Noen dunkende tanker senere skjønte jeg hvor dette bar. Våt av svette byttet jeg stilling og sørget for å peke det forvridde trynet mitt ned i skåla, og gjorde meg klar til å presentere elg. Jeg har rutine på dette området, og magen var ikke vond å be. HHHHHHHHUUUUUUUUURRRRLLLLLLLLLL sa det sånn omtrent, og en god mengde uønsket traff vann. Men det var mer. Jeg pustet korte, kjappe pust, og satset på å time dette riktig, så jeg slapp å få det ut gjennom nesa. Rutine er godt å ha. HHHHHHHHHHHHHHHUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUURRRRRRRRRLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLL nummer to var større. Mer klumpete. Større fart. Gamle kunster på vei tilbake. Så kom det to mindre etterskjelv. Den siste var helt tørr. Jeg hater de voldsomme brekningene uten noe payload. Noe så bortkasta. Men magen var tom.

Jeg tørket tårer og snørr, spyttet og gurglet litt vann, og tok fatt på den lange turen tilbake til soverommet. Hodet verket intenst etter anstrengelsen med å kaste opp. Kaldsvetten fløt i strie strømmer. Det gjorde vondt å legge seg ned, men det var bare en nyanseforskjell i forhold til smerten ved å stå oppreist. Jeg så på vannflaska og Ibux’en. Jeg visste de ville redde livet mitt. Dessverre visste jeg også at ved å røre dem, ville fyllesyken bli sinna. Den ville beskytte seg selv. Kaste opp vann og Ibux. Straffe meg med smerte, kaldsvette og kvalme. Jeg prøvde å sove litt istedenfor.

Noen timer senere får jeg meg med at Siv snubler ut på do for å levere sin elg. Kaldsvetten kommer. Det er ikke det at jeg ikke tåler å høre andre spy. Det er bare det at jeg gjerne skulle ha sovet litt til. For sent nå. Opp av senga, på med noen filler, løpe opp trappa, knele foran dassen i andre etasje. Magen knyter seg i krampe for å kvitte seg med uønsket innhold. ØØØHØØØØØCK stønner jeg i det ingenting kommer ut, bortsett fra en liten rød masse. “Eeeeeyh, blod!” tenker jeg og smiler for første gang den morgenen. Men neida, det var ikke det. Kan ha vært litt ukjent saftdrink. Jeg tørrbrøler fire ganger til. Det gjør vondt, hodet dunker infernalsk, jeg klarer bare å spytte. Tårene renner sånn at det virker som jeg spytter med øynene også. Jeg føler meg tøff.

Etter en liten stund skjønner jeg at dette ikke er noe blivende sted. Svetten renner og jeg føler meg historisk ekkel. Når jeg kommer ut i stua ligger Siv på sofaen. Hun ser ut som hun har vært i krigen. “Dårlig form?” eller noe sånt, spør hun meg. Jeg vet ikke helt hva jeg svarer, muligens noe om at jeg trenger en dusj. God idé. Rennende vann kan redde liv. Smertene i hode og nakke river i meg, og jeg føler at ingen i historien har hatt det så fælt i det de kryper inn i en dusj. Evt. Holocaust-pårørende som måtte lese dette får ha meg unnskyldt. Verden er i mot meg og jeg takler det dårlig.

Det er slitsomt å stå oppreist, og dusjen blir ikke lang. Hjalp ikke. Må legge kabel. Rekker knapt å tørke meg fra dusjen. Orker ikke presse, alt gjør vondt. Skjelver. Får ut noe. Ikke bra farge, men bedre utenfor enn inni. Tørker meg i det som føles som en evighet. Skikkelig blyantrumpe. Hjelper hverken på kvalme eller sinnsstemning. Og jeg tåler vanligvis det meste av det du kan tenke deg av ekle ting uten at det går utover magen. Når jeg er dårlig blir jeg følsom. En gang jeg hadde feber så jeg den Netcom-reklamen hvor en dame mister mobilen sin oppi en blender, og en liten engle-mobil kom svevende opp. Jeg gråt som en kjerring. Nå, derimot, var det ingen følelser i sikte. Bare kvalme. Jaja, til slutt tar det slutt, og jeg er fornøyd. Drar ned. Ser på dosetet som er vått av dusjvann og blir kvalmere. Finner ut at jeg må slappe av og setter meg ned. Oooh, varmekabler. Første som har gått min vei så langt i dag.

En stund senere våkner jeg sovende på dassgulvet, naken som dagen jeg ble født, med hodet liggende på den ene armen. Armen har meldt seg ut. Vondt! Jævlig! Jeg får lyst til å grine igjen, men klarer å bruke bena til å vri meg rundt så jeg havner på ryggen. Oooh, varmekabler. Digg.

Noen timer senere finner Siv meg sånn, og sier ett eller annet så jeg våkner. Mer vondt, mer tørrspying. Arrrgh! Drep meg nå! Krabber opp i senga igjen. Stirrer på Ibux og vann. Er på gråten. Det eneste som kan være jævligere enn å ikke få det i seg, må være å få det i seg.

Rundt kvart over ett våkner jeg av en SMS fra Jørn. “Våken?” sier den. Jeg bruker en halvtime på å samle krefter til å svare. “Nei. Lider. Dør snart”. Jeg har aldri ment noe så alvorlig i mitt liv. Han svarer at han hadde tenkt til å levere tilbake lydanlegget han hadde lånt til festen, men innser at han kanskje bør vente. Jeg er takknemmelig, men orker ikke svare.

En times tid senere orker jeg ikke å vente på å dø lenger. Hjernen skriker i smerte, og det er ingen tegn på at det skal bli bedre. For første gang virker fordelene med Ibux’en større enn ulempene, og med heroisk innsats klarer jeg å svelge gigant-pilla med en halv munnfull vann. Jeg segner om og sovner igjen.

Neste gang jeg våkner er ting heldigvis litt bedre. Nakken er vond som et helvete enda, mens hodet kjennes ut som det er pakket inn i ull. En forbedring av en annen verden! Jeg står opp og tar muligens en dusj til. Husker ikke. Snakker litt med Siv. Hun er slapp. Jeg også. Vi vurderer frokost som et reelt alternativ. Min kvinne steker egg til oss! Jeg er følsom igjen og er nær gråten for tusende gang denne dagen. Ekte kjærlighet! Jeg vet jeg er kvalm som en Gillette-mann, men vet også at dette vil hjelpe. Orker ikke tanken på å drikke noe. Spiser tørt brød og speilegg. Herlig. Forventningene som følger hver bit slår ikke til – jeg dør ikke. Etterhvert klarer jeg å drikke litt også. Hiver innpå med brus. Romlingen i magen hersker.

Siv får ett eller annet merkelig husmors-kick og begynner å bake boller og brød. Bokstavelig talt. Jeg slapper av og prøver å lese litt. Det er ikke lett. Jeg manner meg opp til å sende en SMS til Oslo hvor Heidi er på besøk hos farmor for helgen. Det er greit at vi venter til mandag med å hente henne. Vi savner henne, men hun har det bedre der.

Etter hvert kommer Jørn med høyttalere og forsterker. Jeg har heldigvis fått pusset tennene først. Vi ler og han forteller mer om nattens hendelser. Jeg ler litt men har fortsatt mest lyst til å gråte. Han drar. Jeg går inn. På tide med ny Ibux. Jeg begynner å bli sliten av å leve 20 sekunder av gangen. Kvalmen hersker i meg.

En eller annen gang begynner en fotballkamp nedi bakken. Strømsgodset – Rosenborg, noen få kilometer fra meg. Jeg orker ikke tanken på å ta turen engang. Det har vært en hard uke som RBK-supporter, og gutta trenger støtte. Sorry, kanskje en annen gang. Jeg presser meg inn i drakta som en basketball i et pølseskinn, og setter meg ned for å se på. Yay. Ledelse. Å nei, de scorte. 1-1, uavgjort, vif vinner og tar innpå. Faen, forsåvidt, men jeg orker ikke å engasjere meg.

Vi snakker middag. Jeg foreslo pizza, Siv taco. Taco er godt, men pizza er mer smeltet ost og mindre anstrengelse. Siv sier det ikke plager henne. Hun fikser. Nachos, smeltet ost, tacokrydret kjøttdeig. Alle som har vært i en sånn situasjon vet at vi snakker ekte kjærlighet her. Skal det ikke mer til for at man hengir seg til en dame for evig tid? Litt vennlighet i lidelsens stund? Tro meg, vær der, og du vil skjønne hva jeg mener. Hadde jeg trodd på engler, ville de sett ut som Siv. Her lider hun selv, og så jobber hun hardt for å gjøre min stakkarslige tilværelse så mye bedre. Ikke det at jeg var i tvil, altså. Men dette er jenta mi. Jeg kan aldri gjøre meg fortjent til henne, men jeg skal prøve.

Vi blir enige om å avslutte dagen med en film. Valget faller på Sin City. Kanskje ikke det beste valget med tanke på hvor glad Siv er i gladvold, og fylleangsten hjelper ikke. Men jeg ler og har det moro. Vi har begge munchies og får i oss nok ugunstigheter.

Litt før filmen er slutt, slutter dagen. Det er på tide å legge seg. Sove nå. Hvile. Glemme denne rassen av en dag fortest mulig.

Mandag morgen. Trøtt som en dupp. Groggy. Men ingenting er vondt! Ikke noe dunker! Ikke kvalm! Det er nesten så jeg har lyst til å grine av glede, men følsomheten er også borte! Joy of joys!

Jørn og jeg skal til Fredrikstad for møte sammen. Jeg legger en kabel før og en kabel etter. Skjelvingen i ryggmargen signaliserer at faenskapet er over. Nok en runde med selvforskyldt vondskap er historie. Vi blir ikke de siste som sier “Aldri mer”, i full viten om at det er løgn. Men det blir lenge til neste gang. Vær så snill å la det bli lenge til neste gang!