Gift

Jeg er litt treig av meg. Det tok nesten 40 år før jeg endelig ble gift. Da er det kanskje bare på sin plass at det tok nesten 9 måneder før jeg fikk skrevet ferdig et blogginnlegg om det?

28. september 2013 var dagen endelig der. Jeg dro på meg smoking og tilbehør. Det var tid for bryllup. Mitt eget. Og selv om jeg var litt anspent, så var jeg ikke nervøs. Det virket ikke helt riktig. Er det ikke naturlig å ha litt usikkerhet, litt forsvarsmekanismer, litt angst for at alt skal gå på trynet, for at bruden ikke møter opp?

Jeg vet ikke, men sånn var det. Anspent, intenst tankefull, men ikke nervøs.

Tidligere på dagen hadde jeg våknet i behagelig tempo, og bare virret litt rundt. Gjort klart litt småtteri. Tenkt på hvilken dag det var. Så hadde jeg tuslet de få meterne bort til min forlover, nabo, kollega og venn Jørn for en bedre frokost. Og da mener jeg bedre. Det var biff og omelett og masse digg tilbehør. Viktig med et godt grunnlag, og Jørn er en fortreffelig kokk. Selv om jeg ikke hadde nerver her heller, merket vel både Jørn og jeg at jeg var litt annerledes. Datoen for bryllupet var satt for ca. ett år siden, men likevel ble det skippertak mot slutten. Omskriving av tale, ikke øvd på dans, masse forberedelser som burde ha vært tatt hånd om lenge før. Kom sluttresultatet til å bli bra? Eller ville alle de tilreisende bli så frustrert og skuffet at de kastet meg i elva?

Rundt kl. 10 – etter en runde med intens PlayStation-kriging som fikk hjernen min på helt andre tanker – tuslet jeg tilbake for å ta en dusj og stusse luggen. Jeg leker ikke skalla, tross alt. Her var det høvel som skulle til, og helst da etter kl. 10 for at det ikke skulle vokse ut til afro i løpet av kvelden.

Tiden gikk, Siv forsvant avgårde til frisør, og jeg sto plutselig ferdig påkledd. Tiden var kommet. Hjernen funket ikke i det hele tatt – det var godt at jeg hadde Jørn til å passe på meg og hans fantastiske datter Tonje til å passe på småjentene, for til tross for nervefri eksistens, var hodet mitt et eneste stort rot. Vi ble kjørt ned til byen, og jeg måtte innom Kiwi for å kjøpe våtservietter til min blanke skalle – jeg går stort sett aldri i varme klær, og svetter av ingenting. Dere som har hår vet ikke hvor godt dere har det i forhold til å slippe dråper som uhindret samler seg på issen og renner dit de finner det for godt.

I kassa på Kiwi står vi bak det jeg tror er en liten gutt. Jeg er jo ikke akkurat kong observant til vanlig, og i dag er jeg helt blåst. Gutten blir ferdig, jeg betaler, og vi går ut. Jørn kommenterer at det er NØDT til å være et godt omen at vi kom bak en tenåringsdverg med hanekam i køen. Jeg har jo hele livet vært veldig opptatt av dverger, og hatt stor glede av dem, og så klarer jeg å misse en på det som vel er en av de viktigste dagene i mitt liv? Jaja, sånn er det. Jørn la til at når vi sto der hadde dvergen stirret rart på oss to i smoking. Det var VI som var frikene.

Så gikk vi bort til Børsen Festlokaler, der både vielse og fest skulle finne sted. For de som måtte lure – nei, vi giftet oss ikke i kirka, det var ingen prest, ikke noe sånt. Human-Etisk Forbund sto for vielsen, vi ble gift uten at noe ingen av oss tror på var en del av avtalen.

Vel fremme var det bare å konstatere at lydanlegg var på plass, at instruksene til mine gode hjelpere var klare, og at jeg var overlykkelig for at mitt bidrag den nærmeste timen stort sett ville bestå av å si “ja”. Nervene var helt fraværende fortsatt, men inne i hjernen hadde jeg det som jeg ikke har hatt det siden eksamenstid på skolen – ingenting fungerte. Jeg husket ikke om jeg skulle ha gjort noe eller ikke, så jeg sto bare og fiklet med restene av en revnet ballong.

Kjente fjes dukket opp. Familie og venner, fra nyere og eldre historie, kom inn, pent kledd, blide og klare for fest. Som den eneste av hovedpersonene som var tilstede hilste de på meg. Jeg er usikker på om jeg hilste tilbake eller bare stirret på dem med glassaktig blikk og et stivt glis. Hva var dette, om ikke nerver? Jeg var helt rolig, men virkelighetsoppfattelsen var mildt sagt uortodoks. En ro som jeg ikke har kjent siden Heidi ble født.

Toastmasterne dukket også opp, og med det forsvant det siste jeg kunne hatt anledning for å bekymre meg for – de hadde tross alt en viktig oppgave både under vielsen og festen. Min lillebror Lars og Siv sin lillebror Kristian hadde fått oppgaven på deling. Det var et valg vi ikke kom til å angre på.

Tiden var kommet. Vigsleren var på plass. Det eneste som manglet var bruden og hennes forlover, Vibecke. Men jeg var ikke nervøs. Jeg følte meg helt sikker på at hun kom til å møte opp, hele tiden. Så mens man forsøkte å presse alle gjestene inn i det noe underdimensjonerte rommet der vielsen skulle finne sted, gikk jeg ut på gangen og gjorde meg klar. Tradisjonen i kirkebryllup er jo at brudens far går sammen med henne ned midtgangen for å gi henne til sin nye eier. Vi ønsket en annen vri, og skulle komme inn sammen, hånd i hånd, og så gå ut igjen arm i arm når det var gjort. Dørene til salen ble lukket. Forlover Vibecke dukket opp og spurte om alt var klart, og jeg så ned trappa på min nydelige brud. For all del, kona mi er strålende vakker hver eneste dag hele året, men det er selvfølgelig noe spesielt med å se henne i hvit kjole, klar til å gifte seg med deg.

Der jeg sto i min avslappede salighet oppfattet jeg at de to var noe mer stresset. Frisøren hadde tatt seg friheter med klokka og de hadde så vidt rukket frem i tide. Samme det. Nå var vi her. Vibecke gikk inn i salen og lukket døren bak seg – det endelige tegnet på at vi var klare.

Musikken startet. Og igjen var dette vårt bryllup. Det var ingen salme vi hørte fra den andre siden av døren; det var kjærlighetstemaet fra Star Wars II – Attack of the Clones – selvfølgelig foreslått av undertegnede. Vi hadde forhandlet oss frem til den roligste delen, kun melodi, lite eksplosjoner og lyssabler. Etter ca. ett minutt av den gikk døren opp og vi snek oss gjennom den trange gangen mellom gjestene. Siv var ivrig og forsøkte å gå hardt, mens jeg holdt igjen etter beste evne sånn at vi skulle gå rolig, behersket og høytidelig opp.

Vel fremme tok musikken slutt, vi inntok stolene, og vigsleren tok ordet. Jeg svettet som en bjørn men hadde heldigvis plassert våtserviettene mine et helt annet sted. Dette var vel første gangen det virkelig slo meg at jeg var en del av midtpunktet for dagen. Selvfølgelig er bruden gjenstand for mest oppmerksomhet på en sånn dag, men jeg fikk da mitt jeg også, og kunne lett ha levd med at alle bare stirret på Siv.

Vigsleren sluttet å prate, og musikken begynte igjen. “River Flows In You” av og med Yiruma fylte de neste 3 minuttene, og livet som ugift gikk ubønnhørlig mot slutten. Og det var rett og slett en fantastisk følelse. Ikke noe å grine for. Jeg var tross alt kommet hit med vilje.

Når musikken var ferdig, hadde tiden kommet for å formelt skaffe seg kone. På dette tidspunktet var jeg godt marinert der jeg satt, men det plaget meg ikke. Jeg kom meg gjennom seremonien. Noen snufset litt i salen. Papirer ble undertegnet. Jeg fikk en ring på fingeren. Jeg ble gift.

Det føltes selvfølgelig ikke brutalt annerledes, men likevel svevde jeg litt på en sky der og da. Jeg hadde klart det! Jeg hadde fått meg kone! Og ikke en hvilken som helst kone! Samboeren min! Kjæresten min! Moren til mine to barn! Ha! Førstevalget mitt!

Tiden var kommet for vår første handling som mann og kone – å gå sammen ut av salen og ubeskjedent kreve beundring og lykkeønskninger fra de oppmøtte. Dette skjedde til “Perfect Day” av Lou Reed – først og fremst foretrukket av meg for ordene “It’s such a perfect day – I’m glad I spent it with you!”, ikke fordi enkelte mener den handler om Reeds forhold til heroin.

Vel ute var det bare å ta frem festgliset og ta imot koser, gratulasjoner og all verdens positivitet fra de nesten 90 som hadde møtt opp. Selv en uempatisk halvpsykopat som meg ble lettere rørt av alle de glade menneskene som på en tilsynelatende uendelig rekke var klare til å overøse oss med alt som var bra. Noen hilste jeg på for aller første gang på dette tidspunktet, andre så jeg igjen for første gang på altfor lenge.

De to små jentene våre var dette tidspunktet 4 og 1 1/2 år gamle, og til tross for at de fikk gjort seg selv til en del av seremonien (på forholdsvis sjarmerende vis, særlig når lille Elin erklærte “Min!” i det mammas ring ble tatt frem), var det ikke meningen at de skulle være med på festen. Før vi skulle avgårde å ta bilder hadde vi derfor bestemt oss for at vi skulle ta en liten dans i samme salen – rett og slett fordi Heidi hadde gledet seg så lenge til å danse i den nye, hvite kjolen sin. Det ble dermed en liten svingom til “Canon in D” av Pachelbel, der Siv og jeg byttet på med hver vår unge, men selvfølgelig sparte hverandre til senere på kvelden. Noen av gjestene ble også med. Elin viste klare tegn på at dette var en slitsom dag, så vi fikk i henne litt drikke, og gjorde oss klar til neste eventyr – fotografering.

Første stopp for oss var Ypsilon-brua i Drammen. Der fikk vi tatt noen flotte bilder av oss som smiler, kysser og stirrer ut i evigheten. Så gikk ferden til Gulskogen Gård, der forlovere og unger også var klare. Vi gjorde unna bildene sammen med ungene først, og sendte dem hjem sammen med Jørns datter Tonje, som skulle passe dem resten av kvelden. Så kjørte vi på med bilder – med og uten forlovere – mens klokka gikk alt for fort. Jørn hadde skaffet (ke)babb da det fort kunne bli litt lenge uten mat her, men dessverre fikk Siv og jeg rotet i oss den litt for sent – like før vi skulle tilbake til festen. Jaja. Sånn er det når huet er et eneste virrvarr.

Turen gikk tilbake til Børsen i den flotte hvite BMWen vi hadde fått låne for anledningen (igjen takket være Jørn), og vi snek oss inn på bakrommet for å gjøre oss klare. Gjestene hadde i mellomtiden funnet på egne greier – noen hadde vært på pub, alle hadde vært innom photobooth’en (stor takk til Christin, Milla og Alan som ordnet opp i stor stil der!), og etterhvert var alle klare i storsalen for bryllupsfest og –middag.

På lerretet inne i salen ble det satt i gang en liten introvideo som ramset opp hvor mange dager det var siden Siv og jeg ble født, møttes, ble forlovet, fikk barn osv., til tittelmusikken fra “Cutthroat Island”. Når denne var slutt kom vi inn til generøs applaus fra de 86 oppmøtte gjestene, og det eneste som manglet var at jeg hadde sørget for en knapp å trykke på for å stoppe musikken når vi kom frem til bordet. Etter noen lange minutter med stirring ga den endelig opp, og Siv og jeg ønsket velkommen, takket for oppmøtet, og overlot ordet til våre brødre – dagens toastmastere. Siv pekte på dem oppe på balkongen på motsatt side av salen, og i det folk snudde seg falt de ned 3-4 meter, før de reiste seg opp og kom frem for å ta ordet. Dummy-stuntet var ganske teit, og opprinnelig min idé – jeg er ikke sikker på hvor begeistret Siv var for det, men det fungerte tålelig bra. Den ene dummyen mistet sågar hodet på vei ned, og folk hylte som om det var ekte, så det fungerte etter planen.

Jeg velger å påstå at vi traff perfekt med valget av toastmastere. Vi kunne sikkert fått det bra med bare én, men Kristian og Lars viste seg tilliten verdig og ledet festen med stødige hender.

Til forrett hadde vi minipizzaer – ingen skal si at dette ikke var vår fest. Brudeparet satt fortsatt og gulpet kebab, men jeg tror og håper alle synes dette var godt. Så kom tiden for første taler – Kristian introduserte sin egen og brudens far.

Svigerfar Trygve holdt en veldig fin tale, som selvfølgelig handlet mest om sin nygifte datter, men jeg satt også igjen med følelsen av at jeg var godtatt. Det skal dog sies at jeg på dette tidspunktet multitasket intenst for å finne ut hvordan jeg lå an til neste taler, som var meg selv. Jeg har dog sett igjennom videoen i ettertid og kan konstatere at mitt opprinnelige inntrykk stemte - det ble en veldig fin tale.

Etter noen minutters pause, reiste så min bror Lars seg med et skummelt glimt i øyet. Han introduserte meg med en rørende oppsummering av vår oppvekst sammen og hva slags kontakt vi har hatt siden vi sluttet å bo sammen hjemme i barndomshjemmet, før han ledet an med prikken over i-en – en gammel sang fra Framfylkingen om å bygge nasjonen og å holde hverandre i hendene. Dette var absolutt innertier – jeg tror ikke jeg har vært flauere på noe tidspunkt, før eller siden, i hele mitt liv. Når allsangen gjallet med “Kamerater!” og alle stirret på meg følte jeg virkelig at jeg burde ha vært et helt annet sted.

Så var det min tur. Bryllupstale. Ved siden av vielsen og valsen utgjør talen den tradisjonelle treenigheten som brudgommer gruer seg til. Ikke så rart kanskje. Her skal man erklære sin udødelige kjærlighet til sin nye kone foran alle sine nærmeste, helst uten å begynne å grine eller å kjede noen til døde. En formidabel oppgave, særlig for en som føler seg mest komfortabel foran en PC-skjerm, og kun har holdt én tale før. “The Imperial March – Darth Vader’s Theme” spilte meg opp på “scenen” og jeg kom ihvertfall i riktig sinnsstemning.

Det skal sies at jeg hadde tenkt på talen en stund. Jeg ønsket ikke en sånn døll formel-tale man kopierer fra nettet og distansert leser opp som en robot for å ikke bli for følelsesmessig engasjert. Jeg ønsket en personlig tale, fra meg til Siv, men som også skulle være underholdende for de andre som var til stede. Den skulle ikke være for seriøs, samtidig som det ikke skulle være noe tvil om at jeg mente det jeg sa. At den ble utradisjonell var bare en konsekvens av hvordan jeg valgte å legge frem det som slapp gjennom nåløyet.

Når talen opprinnelig var ferdig, var den ved gjennomføring rett over 3 timer lang. Det blir litt for mye, selv for det som sies å være en av kveldens hovedtalere. Så jeg kuttet nådeløst ned på alt jeg kunne, og veldig mye av det jeg hadde håpet å få med, havnet i bøtta. Til slutt kom jeg meg ned til én time og fem minutter. Fortsatt grusomt mye lenger enn det burde være, men av hensyn til den totale strukturen i talen klarte jeg ikke å ta vekk mer.

Ikke dermed sagt at det ikke var sånn at talen ikke kunne ha vært bedre. Oh no. Når jeg har sett på den i ettertid, ser jeg massive feil og mangler. Elementer som burde vært kuttet ned på og gjort annerledes. Hele segmenter som kunne vært byttet ut med noe bedre. Men sånn blir det med skippertak. Talen som den ble fremført var 2. utkast. Den kunne vært mye, mye bedre, men sånn ble det ikke. I tillegg var det mye stotring, vrengning av ord, pusting i mikrofonen, jeg sto og vagget altfor mye fra side til side, og jeg leste nesten konstant fra PC-skjermen som fungerte som sufflør.

Likevel fikk jeg god respons underveis, og mye skryt etterpå. Jeg får telle det som en seier, til tross for at det ble veldig utradisjonelt. Det jeg var mest nervøs for på forhånd – avslutningen – fungerte tilsynelatende. Det handlet om kjærlighetserklæringen. Etter å ha tullet i en time med stort sett absolutt alt, kom tiden for alvor. Til “Time” fra Inception av Hans Zimmer ble det vist en videosnutt av meg som viste frem polaroidbilder av Siv og meg, av min familie, av hennes familie, av venner, av ungene… og kastet dem avgårde etterhvert. Etter en stund flyttet kameraet seg så til “haugen” av bilder, sentrert rundt det første av oss to, og zoomet sakte ut. Alle bildene vi hadde sett så langt lå der, samt bilder av så godt som alle gjestene og noen flere, sentrert rundt oss. Til slutt ble det klart at alle bildene utgjorde et hjerte – et symbol på alt jeg har og alt som er bedre i livet mitt takket være Siv. For første og eneste gang i løpet av talen fikk jeg sagt ordene “Jeg elsker deg, jenta mi” før jeg takket for meg. En time gjort mulig å overleve utelukkende fordi toastmasterne sørget for at serveringspersonalet helte vin i folk i ett sett.

Det var en liten utladning å bli ferdig med min egen tale, men da var det mulig å nyte resten av festen. Hovedretten kom på bordet – oksestek med digg saus og tilbehør – og vi fikk høre en god del flere taler fra familie, venner, forlovere og min kjære kone. Jeg synes alle gjorde en veldig god jobb, og hadde det helt fortreffelig, selv om jeg synes litt synd på Vibecke, Sivs forlover, som endte opp med å måtte holde en ferdig tale med en tidlig, uferdig utgave av presentasjonen sin i bakgrunnen. Hun skal ha for at hun gjennomførte med stil til tross for at all jobben hun hadde lagt i “lysbildene” dessverre ikke fikk vist seg i sin fulle glans.

Til takk-for-maten-talen kom kveldens dramatikk – da vi skulle reise oss og takke serveringspersonalet, fikk en av gjestene et illebefinnende og måtte hentes med ambulanse. Det var selvfølgelig trist at det skulle skje, men det gikk bra med alle og festen fortsatte.

Her ble det hele litt mindre stivt, og jeg fikk sjansen til å prate med gjestene ordentlig for første gang – men da nok en gang med aberet det er å skulle være midtpunkt. I snitt fikk jeg pratet med folk i 30 sekunder før jeg måtte videre til noe annet. Så til alle dere som hadde reist langt, som jeg ikke hadde sett på lenge eller til og med møtte for første gang, og som jeg ikke fikk pratet skikkelig med – beklager! Jeg skulle gjerne ha skravlet mere med dere alle sammen.

Vi fikk i oss bryllupskake – en lekker greie som smakte like godt som den så ut, og vi fikk til og med tatt oss en svingom som fungerte som stand-in for en ekte brudevals. Dette var første gang i mitt liv jeg har danset med vilje, så det ble deretter – et stivt forsøk på å se ut som om jeg visste noe som helst om hva jeg gjorde. Jeg har sett videoen og selv om det kunne vært verre, ser jeg ihvertfall hvor jeg IKKE har en alternativ karriere om jeg skulle trenge en.

Menneskelig som man er blir man etterhvert sliten, og etter en kjempehyggelig kveld med god mat og drikke, hyggelig prat med masse trivelige folk, og noen minner som jeg håper varer livet ut, var dagen over. Siv og jeg tok farvel med de gjenværende gjestene og satt kurs for hotellrommet vi hadde for natten. Resten får jeg ikke lov å fortelle om av min kjære kone.

Når vi våknet dagen etter og var enige om at vi begge hadde glemt å få med oss morgengavene, var det egentlig bare om å gjøre å komme seg hjem og starte oppryddingen. Lokalene skulle tømmes, en vanvittig mengde kaker skulle få plass i kjøleskapet, og et digert lydanlegg måtte oppbevares til vi kunne levere det tilbake mandag. Det gikk i ett, og når kvelden kom var man visst utslitt igjen. Rart det der.

Mandagen hadde vi fri og vi benyttet det til å levere tilbake anlegg og antrekk. Lydutstyret hadde fått stå i huset til Jørn, og som takk for fantastisk hjelp og bidrag under hele prosessen, lot vi døra hans stå ikke bare ulåst men helt åpen sånn at hvem som helst kunne vandre inn og rane alt de ville fra huset hans mens han var på jobben. Følelsen av å være et godt menneske der, altså.

Kakene ble spist, hverdagen kom krypende tilbake, og jeg vente meg til å si “kona mi”. Måneder går, fort! Lyden av noe som suser forbi viser seg å være et halvt års bryllupsdag. Ungene vokser. Jeg har blitt 40. Og kona mi er fortsatt kona mi. Går det an å ha det bedre?

Det å bli gift er noe av det beste som har skjedd meg. Vil det vare livet ut? Jeg håper det. Noen klarer det, andre ikke. Det jeg trenger å gjøre, er å ta meg i nakken og gjøre ferdig Blu-Rayen med all videoen fra bryllupet. Det har tatt mye lengre tid enn det skulle, først og fremst fordi hver gang jeg ser på det, svømmer tankene tilbake til den magiske dagen i september i fjor.

Men jeg skal nok bli ferdig. En eller annen gang.

Utdrukket

Jeg er så heldig at jeg skal gifte meg med Den Rette til høsten, og en av de tingene som følger med i “pakka” da er utdrikningslag. Heldigvis har jeg valgt meg en forlover som ikke er så glad i fest, alkohol og denslags, så alt tydet jo på at dette kom til å gå rolig for seg.

Neida.

Problemet, hvis man kalle det det, er at forlover Jørn og jeg er på hver vår ende av skalaen når det gjelder å takle alkohol i blodomløpet. Jeg tåler omtrent like mye som en anorektisk linærle, mens Jørn til sammenligning er omtrent som en M1 Abrams. Han er på ingen måte noen alkoholiker, bare for å være presis, men han er vokst opp i Drammen og herdet på en måte jeg aldri kommer til å bli.

Dermed har min største bekymring de siste månedene vært når dette skulle skje, og hva innholdet ville bli når det kom. Man har da hørt litt av hvert om hva som skjer på sånne tilstelninger. Jeg har sett for meg en dag som for meg ville bestå av omtrent like mengder oppkast og ydmykelse, krydret med synet av kamerater i krampelatter som peker og koser seg. Jeg satt veldig pris på at det ikke ble sånn – i tillegg til at Jørn lett kan knuse meg i alle former for drikking, vet han også at jeg ikke er noen ungsau lenger, og la dermed opp til et løp med litt mindre grusomheter.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke har tenkt mitt og vært lettere skeptisk. Jeg har også drevet med omfattende sannsynlighetsregning for å finne ut når det skulle skje. Jeg har vært ganske overbevist om at det ville skje på en lørdag, ev. starte en fredag kveld og fortsette inn i natten. Jeg var HELT sikker på at det skulle komme lørdag for ca. to uker siden, men dagen kom og gikk uten at det ble noe. Så var jeg litt mindre sikker for én uke siden, men hadde noen mistanker, og skvatt litt når jeg fikk en SMS av Jørn om at det var på tide å få på “uniformen”. Det viste seg å bare være en falsk alarm – han kom bort for å levere resten av outfit’en - og jeg fikk pulsen noe ned i løpet av helga. Denne helga var jeg igjen HELT sikker på at det kom – og det var mange grunner til det, noen av dem abstrakte, andre ganske konkrete. Samme det. Jeg fikk rett, selv om jeg måtte ta feil 1 1/2 gang først.

Jeg nevnte uniformen. Der er det litt backstory. I fjor høst var en gruppe naboer (pluss æresnabo Cecilie) på vår andre årlige idrettstur. Første tur gikk året før til Stockholm hvor vi så to kamper med mine elskede New York Rangers. Denne gangen gikk turen til Barcelona for å se deres “El Clásico”-oppgjør mot erkefienden Real Madrid. En fantastisk opplevelse der vi fikk oppleve 95000 psyko hjemmefans skrike sammenhengende i 90 minutter og se verdensstjernene Messi og Ronaldo score to mål hver. En av de utenomsportslige opplevelsene på denne turen var buksene til nabo Espen. Jørn og jeg er ikke spesielt opptatt av mote og det å kle seg korrekt, fint eller i det hele tatt akseptabelt. Jørn er nok en del flinkere enn meg, men ingen av oss kan påstå at “personlig stil” er noe vi er fryktelig opptatt av. Espen, derimot, bryr seg om sånt, og er vesentlig mer bevandret enn oss i en verden av fargekombinasjoner, plagg og skjerf. Når vi så skulle ut på byen en av kveldene i Barcelona dukket Espen opp i røde bukser, noe som fikk oss andre til å komme med en del kommentarer som sikkert ikke ble oppfattet som helt vennlige. Jeg vil ikke påstå at det var mobbing – eller ihvertfall ikke ment sånn – men vi uskolerte på motefronten fikk ihvertfall uttrykt vårt synt på saken.

Dette førte selvfølgelig til at Jørn fant ut at røde bukser måtte være hjørnesteinen i det perfekte antrekket for meg på utdrikningslaget. Til jul fikk jeg en pakke fra Jørn hvor det bare sto “Hello, sweet pants” (Friends-referanse) og innholdet skjønner da alle hva var.

Som nevnt kom resten av antrekket fredag for litt over en uke siden. Jørn meldte sin ankomst, og jeg hadde å stå klar i røde bukser når han kom. Selv om det ikke ble starten på utdrikningslaget der og da, ble jeg mer enn nok skeptisk når jeg så hva han hadde med seg. En fargerik, rutete skjorte og et blått og hvitt skjerf. Flotte klær av høy kvalitet som jeg aldri i livet ville ha valgt ut og gått med selv – noe som selvfølgelig sier mest om meg og min manglende sans for den slags.

Så kom da til slutt dagen for å bruke dem. Jørn og Siv hadde selvfølgelig samarbeidet om alle nødvendige dekkhistorier. Vi hadde sørget for ungefri ved at de unge lovende tilbringer langhelg hos farmor i Oslo. Lørdagskvelden skulle tilbringes i 40-årslaget til en kollega av Siv. Og var det noe ingen skulle gjøre, så var det å bli drukket ut, det var ihvertfall helt sikkert.

Etter noen uker med godt utviklet paranoia var jeg rimelig skeptisk der jeg våknet ca. 0730 av alarmen på telefonen til Siv. Hun sto opp. Jøss. Greit at hun står opp litt før meg, men vi hadde tross alt ungefri. Så tidlig kunne det vel ikke være nødvendig å krabbe ut av senga? Som jeg alltid gjør når jeg våkner, kjente jeg behovet for en kjapp tur på do. På min ferd møtte jeg på Siv, som så veldig overrasket ut. Med alle mulige teorier kjørende gjennom hodet mitt prøvde jeg å si noe som ikke trengte å gi noen hint om at jeg var mistenksom. “Hvorfor står du opp så tidlig da?”. Bra Rune! Jeg var på do før hun svarte, og fant kjapt veien til senga igjen. Normalt ville jeg ha sovnet etter få sekunder, men som et barn på bursdagen sin lå jeg med øynene kun nok igjen til at det så ut som de var lukket. Ørene – som aldri har vært veldig bra – lyttet. Høyrehånda kjente etter at balltreet var der det skulle. Jeg så ikke for meg at det ble noe vold, men hadde ikke utelukket at de kunne komme stormende inn med finlandshetter for å bokstavelig talt ta meg på senga. Altså, ta meg på senga, ikke TA meg på senga. Det ville vært for drøyt, håper jeg.

Snart hørte jeg en dempet stemme utenfor, og selv om jeg ikke kjente den igjen, var jeg sikker i min sak. Nå kommer det. Jeg hørte døren åpnet seg. Så var det brått ikke noe mer å lure på i det lyset gikk på og det strømmet folk inn på soverommet. Selv om jeg var mentalt våken var jeg skikkelig trøtt i trynet (lurt å legge seg 0130 kvelden før), og fikk så vidt opp øynene for å registrere at Jørn sto der med et kamera og glisende tok bilder av meg, mens flere kjente fjes også var der og satte stor pris på å få se meg våkne. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde ti minutter på å få på meg uniformen, at jeg fikk lov til å ha med meg mobiltelefon og kredittkort i tilfelle jeg skulle komme meg helt vekk, men ikke noe annet. Så gikk de ut av rommet igjen for å gi meg mulighet til å dra på underbukse og den slags. Sympatisk gjort.

Ettersom klærne til utdrikningslaget ikke har funnet sin plass i min normale garderobe enna, fikk jeg på meg undertøy og tasset trøtt ut blandt de som hadde møtt opp. Jeg innbiller meg at jeg forsøkte å hilse på en del av dem, men samtidig var jeg såpass greit i koma at jeg ikke våger å påstå at de oppfattet det sånn. Det var en bra miks av nye og gamle venner, med barndomskompiser, folk fra videregående og senere, og nåværende naboer. Jeg hadde gitt Jørn en liste over folk som ville være naturlig å ha med på utdrikningslaget, og en stor del av dem hadde møtt opp på soverommet mitt. Noen fler skulle komme til i løpet av dagen og kvelden også.

La meg forresten bare nevne her at jeg ikke garanterer for at mine minner av dagen er komplette, eller i det hele tatt korrekte. Det har en viss sammenheng med tidligere nevnte kapasitet for alkoholinntak.

Jeg kom meg i uniformen, gamblet på at jeg fikk lov til å ha på meg solbriller (jeg blir helt ubrukelig uten) og forlot huset sammen med flokken. Det ville vel ikke være urimelig å si at jeg på dette tidspunktet var lettere spent. Herlig å være i en sånn situasjon hvor alle vet hva som skal skje med deg untatt deg selv.Vi trasket bort til huset til Jørn, som er noen få meter fra mitt eget. Der hadde noen satt opp grillen min som de hadde hentet samtidig med at jeg ble dratt opp av senga. Dette ga meg et visst håp – da var ihvertfall muligheten stor for at vi skulle holde oss sånn ca. i området, og at jeg skulle slippe å våkne i en bakgate i Litauen etter å ha tilbragt natta med en fordervet horegris.

Hos Jørn kom det selvfølgelig øl på bordet til undertegnede og alle som ville ha ganske kjapt, og verten – som også er en habil hobbykokk – dro til med omelett. Jeg visste at jeg kom til å måtte drikke mye mer enn jeg er vant til (som er ingenting), så jeg spiste det jeg var kar om i håp om å ikke bli helt borte før kl. var ni om morgenen.

Det ble en hyggelig frokost og jeg tror ikke noen hadde noe å klage på. Det dukket opp en maxi-taxi som parkerte og fikk melding om å vente litt – pulsen steg litt når jeg innså at vi ikke kunne sitte og spise frokost hele dagen. Før vi skulle reise, måtte jeg gjennom en lett oppvarmingsrunde. Jørn hadde funnet frem theme-sangene til en rekke tv-serier som jeg burde kjenne godt. Jeg fikk noen få sekunder til å kjenne dem igjen, og hvis jeg ikke klarte det, måtte jeg ta en tyrkershot. Som ekte nerd klarte jeg meg forholdsvis bra – jeg tok The Sopranos, Dexter, Band of Brothers, NYPD Blue (som er de jeg husker nå) ganske greit, mens jeg pinlig nok ikke klarte å plassere Breaking Bad. Dermed endte det opp med to straffeshots – én for bommen, og én til fordi den allerede var oppi glasset, så man måtte jo drikke den opp.

Kort tid senere var vi i maxi-taxi’en, og jeg la merke til at alle hadde med seg bag – inkludert en til meg. Spennende. Øl var det også, så vi drakk ganske konstant. En del av gutta la inn kjipe hint i samtalen, som at vi skulle se på enkelte ting når vi kom til Gardermoen og denslags. Jaja, jeg var innstilt på å ta alt som det kom.

Vi kom ikke lenger enn avkjøringen til Liertoppen før angsten for Litauen-tur gikk i vasken, ihvertfall for denne gang. Vi svingte av og satt kursen mot (for meg) ukjent område, og når vi begynte å komme greit unna allfarvei, plukket jeg opp et skilt som viste veien til “Dynamic Events”. Det hørtes omtrent riktig ut for et utdrikningslag. Siden jeg ikke visste hva som skulle komme, åpnet jeg kontoen for blæra for dagen, noe som mer eller mindre garanterte at det ikke ville gå mer enn en halvtime mellom dobesøkene.

Etterhvert kom vi oss inn på låven der vi skulle være, og jeg skiftet ut av mitt metroseksuelle antrekk til shorts og t-skjorte. Dette var tydeligvis en lagkonkurranse, og jeg skulle være på lag Jørn. Første øvelse var menneskebowling – og jeg skulle være kula. I praksis betød dette at jeg skulle klatre inn i en metall-“ball” med et sete, håndtak og masse sikkerhetsseler. Jeg fikk på meg en hjelm og konstanterte kjapt at dette nok var konstruert for folk som er minst ett hode lavere enn meg, men jeg klarte å komme inn nok til at de fikk lukket “døra” og boltet meg fast. Mens jeg ble stappet inn dukket det opp to kamerater fra Oslo som ikke hadde vært med fra morgenen av.

Jeg regnet kjapt på mulighetene for at jeg ikke kom til å kaste opp allerede på første hendelse – de var små. Øldrikking fra man krabber ut av senga er én ting, noe helt annet er at jeg lett er i stand til å bli spysjuk av karuseller og lignende. Berg- og dalbane er ikke noe problem, men ting som går rundt - og særlig i 3 dimensjoner – sliter jeg veldig med. Her skulle jeg da rulles avgårde uten mulighet til å påvirke noe som helst. Samtidig var det jo absolutt sånn at hvis jeg klarte å kaste opp mens ballen var i fart så ville jeg jo klare å lage litt liv og røre. Om å gjøre å se positivt på det. “Heldigvis” hadde nabo Alan festet et action-kamera inne i kula sammen med meg, så jeg regner med at han har fått noen blinkskudd av noen ansiktsuttrykk der.

De seks kastene gikk udramatisk nok for seg, og jeg klarte å svelge unna. Å bli rullet baklengs i god fart og så sprette rundt føltes nok ihvertfall noe verre enn jeg antar det så ut. Det var likevel ikke kvalmheten som var verst – det var verkingen i musklene etter å ha holdt seg fast. Det var ikke bowling-ballen til Rolls Royce de hadde investert i. Når jeg fikk komme ut var jeg helt skjelven i lårene.

Neste øvelse var skyting med pil og bue. Ikke noe jeg har gjort mye, men jeg var førstemann ut og klarte 19 poeng på tre piler – ikke fantastisk, men så vidt jeg vet var det ingen som slo meg på dette, og poengsummene varierte fra 4 opp til 19. Dette var ren moro – ingen ydmykelser som man ikke sørget for selv.

Neste øvelse var gladiatorkamp – sånn der man står og balanserer på en liten rund dings og får en kjempe-q-tip som man må forsøke å slå motstanderen ut av balanse med. Igjen var vel jeg førstemann ut, og min motstander var eks-nabo Jonas. Han har en klar fordel overfor meg på lengde og rekkevidde, mens jeg har fordel av tyngde – jeg burde forhåpentligvis kunne stå mer støtt hvis ikke øl + bowling hadde ødelagt balansen min. Det var best av tre, ikke lov til å slå mot hodet, og jeg klarte å få ham ned to ganger ved å parere noen slag og angripe tyngdepunktet hans nådeløst. Deilig!

Neste øvelse på programmet var boksing med komisk overdimensjonerte boksehansker. Jeg har vært i én slosskamp i mitt liv, på barneskolen, og så at dette kunne bli tungt. I tillegg visste jeg at dette skulle være ekstremt intensivt. Heldigvis var ikke jeg førstemann ut, og jeg skjønte fort at dette tok på – de som kom før meg var helt kjørt etter sine ett-minutts-matcher. Så var det min tur – motstander var Ola, som er omtrent like høy som meg men mye mye lettere. Jeg vet han driver med klatring så han er nok også sterkere, men jeg håpet likevel jeg skulle kunne bruke tyngden til min fordel. Det ble veldig mye kaving med kjempeboksehanskene, men jeg gikk offensivt ut og fikk inn et par greie treff, og klarte å dukke unna en del av de tilfellene der jeg var for åpen defensivt. Så kom det et tilfelle hvor jeg moste til med venstre, og så klarte å svinge høyra på utsiden der Ola ikke så den, og jeg traff tydeligvis noe, for Ola gikk ned så det sang. Han kom seg tilsynelatende greit opp igjen, og vi fortsatte til de sa at minuttet var over – uten tvil det lengste minuttet i mitt liv. Jeg var kjørt. Til tross for en del intervalltrening i det siste hadde jeg ikke noe mer å gi, og var sjeleglad for å kunne gå ut av ringen.

Så fikk jeg beskjed om å gå inn igjen. Jeg vet ikke om det var tellefeil eller hva det var, men jeg måtte ta neste kamp også. Og det var rematch mot lange, sinte Jonas. Jeg klarte nesten ikke å løfte boksehanskene, og var sjanseløs til å forsvare meg. Jeg tipper han vant 20-0 i treff mot hodet. Når dette minuttet var over hadde jeg motstandskraft som en våt fille.

Denne øvelsen krevde noen offer. Alan fikk skulderen ut av ledd, men det var visst ikke noe problem så lenge han fikk den tilbake på plass. Ola fikk et brudd i tåa når jeg slo ham i bakken, noe vi ikke visste før søndag ettermiddag når han var på legevakta i Oslo og fikk gips for de neste ti dagene. Beklager, det var virkelig ikke meningen! Fylla har skylda?

Siste øvelse var å sitte på en mekanisk okse så lenge man klarte mens den vridde og snudde og gjorde det den kunne for å kaste deg av. Man måtte bli på oksen til man klarte å holde ut i ti sekunder, og så telte beste tid parvis. Jeg fikk så vidt med meg at noen klarte seg veldig bra, bestemann satt vel på i 46 sekunder eller deromkring, mens andre hadde seriøse problemer med å klare de ti sekundene. Selv var jeg meget godt fornøyd med å holde i 24 sekunder.

Vi i lag Jørn gikk til slutt av med seieren totalt sett, etter å ha vunnet alle “greiner” utenom boksingen. Seieren ble feiret med en øl, og slik hadde vi egentlig feiret hele tiden underveis også. Vi satt oss ut i sola og ventet på taxien, og jeg fikk skiftet tilbake til mitt fargerike antrekk. Jeg tror ikke jeg drømte at det var veldig god stemning i gruppa her, noe det forsåvidt hadde vært hele tiden og ville fortsette å være resten av dagen og kvelden.

Turen gikk så tilbake mot Drammen, og jeg fikk høre at broder’n skulle ha vært med, men at han dessverre var blitt syk og ikke kunne. Det var også flere andre som egentlig ville være med, men av ulike årsaker ikke fikk det til. Synd, det hadde vært moro å hatt med dere også!

Vi ankom Drammen sentrum og marsjerte opp på Goggen Sportspub, hvor vi skulle bli en stund. Det dukket kjapt opp øl, og vi fikk beskjed om at det skulle komme pizza om en times tid. Ste-svoger Atle dukket også opp og ble med på moroa. Her er et bilde av meg på Goggen i mitt svært fancy antrekk. Det er lett å se at jeg føler meg meget sexy på dette tidspunktet. Ikke at jeg vet hva tidspunkter var, muligens delvis pga. diverse shots som dukket opp til stadighet. Jeg hadde etterhvert ingen idé om klokkeslett utover de vage hintene jeg fikk fra ting som dagslys.

Etter å ha spist pizza som om det sto om livet og fått i meg mer enn nok øl (igjen), ruslet vi ned torget og over brua for å komme til neste hendelse. Først skulle mange en tur innom butikken for å kjøpe øl, før vi spaserte bort til Globusgården hvor det lå et firma som de fleste av oss noen timer senere var klare til å søke jobb i, Prolek. Kort fortalt skulle vi plasseres i kjøresimulatorer (bilspill) og kjøre om kapp. Alle spilte på en gang, og det var en del hensyn å ta – alle glemt av meg mens han som snakket fortalte oss om det. Var kanskje litt surrete allerede på dette tidspunktet.

Løpene startet og det var intenst kult fra første trykk på gassen. Det mest negative for meg og nabo Lars som satt rett ved siden av var at vi stadig smalt inn i vegger i full fart, noe som gikk utover plasseringen vår. Jeg kom aldri i mål, og var vel stort sett alltid på plass nr. 10 og dårligere. Dette synes jeg var litt unødvendig, da jeg jo synes bilspill er moro, og har pleid å gjøre det brukbart – jeg har ratt hjemme og greier. Samtidig så skal det jo sies at en nerd har ofte nerdevenner, og de av de som var der som ikke var nerder hadde likevel vinnerinnstinkt i bøtter og spann. Allikevel – jeg synes det var ille at jeg skulle være SÅ dårlig. Etter ett av våre spektakulære kræsj snakket Lars og jeg om hvor dårlige bremsene våre var – de hadde omtrent akkurat samme effekt som å bare slippe opp bremsen. Vi nevnte dette for de innfødte, de så lyset, og gjorde litt omkonfigurering. Vips så hadde vi også bremser. Og for dere av dere som hverken spiller bilspill eller har lappen, så kan jeg bare opplyse om at bremser har en viss misjon når man kjører. Til og med når man kjører om kapp!

Fyllekjøring er jeg derimot dårlig til, så selv om det gikk litt bedre etter dette, dominerte jeg aldri, og havnet stort sett på 5. til 8. plass. Så var det min tur til å være med opp i etasjen over (vi gikk opp gruppevis), hvor de hadde enda litt mer avanserte simulatorer. Det var samme bilspill, men denne gang satt man i en stol som beveget seg i takt med bilens bevegelser – og DET var kult det! Vanvittig heftig! Det gikk skikkelig unna, og selv om jeg ikke kjørte fantastisk, var det stor moro og du “kjente” virkelig hvordan farten påvirket alt. Jeg spurte hva dette utstyret ville koste, klar til å dra kredittkortet, men fant ut at jeg skulle vente til etter bryllupet når svaret var ca. 350.000,- eks. mva. Jaja, kanskje en annen gang!

Vel nede i “kjelleren” igjen ble det å se på de som kjørte og bannet og skrek og drakk, før jeg måtte bli med på noen runder igjen selv. Det gikk litt bedre nå, og jeg kom så høyt som på 3. plass den siste runden jeg var med på. Kjølv, Alan, Jan Pedro, Martin, Ola og Jørn gjorde det alle skarpt her til tider så vidt jeg fikk med meg, men i rettferdighetens navn så tror jeg det er riktig å påpeke at jeg begynte å være lettere påvirket av alkohol på dette tidspunktet. Beklager hvis jeg glemte noen.

Snart var timene i himmelen over, og vi gikk ut i sommerkvelden – hvor det brått var blitt overskyet. Ikke visste jeg hvor sent det var heller. Litt deilig og samtidig litt ekkelt å totalt miste følelsen av tid. Neste punkt på programmet var taxitur opp på Konnerud igjen. Hørtes ikke dumt ut for meg!

Når vi kom frem dit, så vi at en kokkefant sto og holdt på med grillen min. Lovende! Det ble dekket bord og noen helte masse øl i meg og det ble mat og den var veldig god. Nabo Espen som indirekte hadde inspirert antrekket jeg hadde på meg dukket også opp og ble med på middagen – jeg forsto han hadde unge-ansvaret så han hadde ikke kunnet ta av med oss andre. Etterhvert ble det litt kjøligere, men det merket ikke jeg noe til, da folk fortsatte å helle ting i meg. Mest tyrkershots, men også andre ting som jeg ikke har en sjanse til å identifisere, særlig ikke nå. Moen av gutta tok initiativ og ranet naboene til Jørn for utepeis eller hva det var, varmt ble det ihvertfall. Jeg tror at dette markerer et punkt på kvelden hvor jeg begynte å surre litt. Ola – med doktorgrad i kjemi – fikk en ølboks til å prompe. Jeg tror jeg husker at jeg hilste på stesøster Eva, som dukket opp for å hente gubben sin. Jeg begynte å gå baklengs. Jeg tror vi må ha lekt stolleken, for plutselig var alle veldig opptatt av at jeg skulle sette meg ned. De satt vel rett og slett ikke pris på god dans.

Jeg vet ikke om jeg noensinne var klar over det, men Jørn innså ihvertfall etterhvert at kvelden – for meg – var slutt. Han tok meg med hjem, og jeg klarte å gå alle de 50-60 meterne uten å ramle. Han fant frem nøkkelen til huset basert på en SMS Siv hadde sendt (hun var jo på 40-årslag, den delen var ikke svindel). Han slapp meg inn, mulig jeg skrudde av alarmen, jeg gikk på do. I følge Jørn kom jeg ut av do, og gikk baklengs inn igjen for å spy. Jeg var ikke kvalm eller noe, men sånn erfaringsmessig sover jeg best når det ikke er så mye sjø. Jeg husker at jeg produserte en elgkvige og to søte små elgbabyer, så ble det svart. Det neste noenlunde bevisste øyeblikket mitt var rundt 04:30 når jeg måtte på do, og Siv plutselig lå ved siden av meg. Jeg hadde selvfølgelig ikke merket noe som helst, men tiden var kommet for å sette pris på ting. På Siv, på manglende skallebank, på et utdrikningslag tilpasset meg til de grader. Pang, så sov jeg noen timer til.

Jeg våknet igjen like før Siv sto opp, og vi pratet litt om det lille jeg husket. Når Siv sto opp skulle jeg bare slappe av litt for å balansere magen, og sov til kl. 13. Våknet bare kort en gang når grillen ble kjørt på plass i etasjen over. Jeg var sikker på at det var krigen som kom.

Dagen i dag har gått veldig rolig for seg – ungefri kan ikke overvurderes, selv om man savner de små puddingene. Siv lagde egg og bacon til meg til frokost, vi endte opp med å dra ut og spise til middag (hello, store digge kjempeburger med bacon og ting), og fikk med oss en diger italiensk is til dessert. Resten av dagen har bare gått med til å slappe av og utveksle noen meldinger med de involverte og andre.

Henning, Thomas, Alan, Ola, Martin, Kjølv, Jonas, Lars, Geir Arne, Jan Pedro, Atle og Espen: Takk for oppmøtet og at dere var med på å gjøre dette til en så glimrende dag! Jeg er meget fornøyd med å ha klart å ende opp med såpass glimrende venner!

Og Jørn, som sto bak hele greia og klarte å lage et kalas som både levde opp til kriteriene for utdrikningslag og samtidig fikk meg gjennom det uten problemer – takk. Bare takk. Dette var glimrende. Ingen skal si at du ikke har gått above and beyond her igjen. Sinnsykt bra!

Så var det selvfølgelig synd at bror Lars, Siv-bror Kristian og andre dessverre ikke kunne komme – det hadde vært veldig moro å ha dere med, og jeg må bare si at dere dessverre gikk glipp av noe. Min tåkete fylle-erindring klarer ikke å gjøre opplevelsen rettferd.

Da er nok tiden kommet for å avslutte dette, sende dette ut i verden, og innta horisontalen på sofaen. Jeg er støl på helt unaturlige steder og har nok helt sikkert ikke vondt av å slappe av litt til før det er mandag morgen.

Utdrukne Rune out!

Klage på nær-døden-opplevelse

Hepp. Blogger ikke så mye for tiden, men må jo ta med høydepunktene i hverdagen. De små gledene. De som gjør livet rikere. Sånn som når man nesten blir kvestet i en rundkjøring av en idiot som burde vært avlivet. Dette skjedde i dag tidlig. Siden folk ser ut til å finne en slags pervers underholdningsverdi i denslags, gjengir jeg mitt klagebrev til dem her i sin helhet. Det sies at det er viktig å klage, så da gjør jeg det.

 

10. juli 2012

Til Oddbjørn Rønningen, Daglig leder

Aktiv Veidrift Utleie AS

Gml. Drammensvei 68

3420 Lierskogen

Angående vikeplikt, rundkjøringer og KH42154

Jeg hadde et lite trivelig møte med en trailer i en rundkjøring i Kobbervikdalen om morgenen tirsdag 10. juli, og mener det er på sin plass å si fra om dette. Jeg forstår at deres virksomhet til dels handler om å leie ut disse kjøretøyene til andre, og jeg vil derfor understreke at jeg ikke holder dere som firma direkte ansvarlig for det som skjedde – om vesenet som satt bak rattet er en av deres ansatte er naturligvis umulig for meg å mene noe om.

Jeg kom kjørende fra Skoger om morgenen, og kjørte gjennom rundkjøringen og under brua hvor E18 går gjennom sørsiden av Kobbervikdalen. Så fort man kommer ut fra under brua ligger det der en ny rundkjøring. Fra min høyre og inn i rundkjøringen kommer avkjørselen fra E18, mens jeg skulle rett frem da jeg jobber i nærheten. Jeg kjører her hver dag og er godt vant med at de som kommer fra motorveien har altfor stor fart inn i rundkjøringen. Det skjedde igjen i dag.

Jeg var godt inne i rundkjøringen allerede når jeg så deres trailer. Selv hadde jeg forholdsvis liten fart da jeg hadde vært nødt til å stoppe i forrige rundkjøring for en jeg hadde vikeplikt for. Den slags så dog ikke ut til å plage sjåføren av traileren, som kom i en fart som gjorde det åpenbart fra jeg så ham at en av oss ville måtte bremse ganske hardt for å unngå kollisjon. Naiv som jeg er antok jeg at det var en oppgave for han med vikeplikt, men jeg glemte jo selvfølgelig den viktigste regelen – den sterkestes rett. Hva hadde jeg i en liten puslete konebil å stille opp med mot en stor og tung trailer? Det er ikke noen særlig tvil om hvem som hadde kommet dårligst ut av den smellen.

Ettersom jeg ikke har noe ønske om at mine to barn skal miste faren sin helt enda, fikk jeg bremset og vridd bilen til siden slik at traileren kunne holde farten gjennom svingen uten å måtte belemres med oss dødelige. Jeg forstår at en slik trailer veier vesentlig mer enn en liten personbil og at fysikkens lover tilsier at det måtte en seriøs nødbrems til for at han skulle kunne stoppe for meg – bilen viste ikke antydning til å bremse noe mer enn det som var absolutt nødvendig for ikke å velte i svingen. Hadde jeg vist samme holdning som denne sjåføren og holdt på min rett hadde jeg sannsynligvis ikke sittet her nå og skrevet dette brevet.

Det er et par punkter her som jeg synes er viktige momenter i denne sammenhengen:

1. Man har vikeplikt for de som allerede er inne i rundkjøringen. Jeg er innforstått med at dette av og til kan være fryktelig forvirrende i kombinasjon med at den generelle regelen sier at man har vikeplikt for de som kommer fra høyre, men for å kjøre bil bør man være i stand til å kombinere slike regler og ende opp med riktig resultat.

2. Et stort, tungt kjøretøy i høy fart som skal stoppe krever sitt – dette er elementær fysikk. Mesterhjernen bak denne prestasjonen hadde ikke bare for høy fart inn mot rundkjøringen, men turet frem som om ikke noe hadde skjedd også etter at han så meg (vi hadde noe i nærheten av øyekontakt, men jeg kan dessverre ikke beskrive personen nærmere, da jeg brått ble veldig opptatt med å redde mitt eget liv). Klart det er pysete å bremse selv om man kjører av motorveien, men når det handler om andres liv så kan det være greit å ha en anelse tankevirksomhet i toppen.

3. Sjekker dere om folk har førerkort i riktig klasse før de får leie utstyr av dere? Kunne det ev. være en idé å spørre kundene om det har oppstått vesentlig hjerneskade siden de fikk lappen? Jeg vet dette er vanskelig for dere i praksis, men igjen handler det om menneskeliv.

Hvis dette er for vanskelig å forholde seg til burde vedkomne vurdere å finne seg en jobb som passer bedre til hans mentale kapasitet, sånn som å falle ut av høye bygninger eller spise radioaktivt avfall. Det finnes ingen tvil hos meg om at hvis politiet hadde vært til stede og sett denne situasjonen, hadde han blitt stoppet, revet ut av traileren og avhørt analt med en batong full av spiker. Jeg har sett løk med bedre trafikal forståelse enn dette mennesket viste, og det er bare enda tristere når vi snakker om en yrkessjåfør eller i det minste en som sannsynligvis kjører en del bil i arbeidssammenheng.

Jeg vil på det sterkeste anbefale at dere sørger for at denne personen tar førerkort på nytt, og samtidig gjør noe med holdningene sine. Det er faktisk nok at andre sjåfører ikke klarer å kompensere for hans feil én eneste gang, så har han liv på samvittigheten.

Jeg er innforstått med at jeg lett kan oppfattes som feig når jeg sender dette brevet anonymt, og at dere ikke vil kunne svare meg. Det skyldes utelukkende at jeg har sett trailersjåfører i aksjon på danskebåten og andre av deres yngleplasser, og jeg har ikke lyst til å forsvare meg fysisk mot en huleboer med behov for å beskytte sin krenkede ære. Jeg håper likevel dere tar dette nok på alvor til å opplyse sjåføren om at det finnes andre mennesker i trafikken, som ikke har gjort noen annen feil enn uheldigvis å befinne seg i nærheten av en mann som aldri i verden burde ha sittet bak et ratt!

Med rasende hilsen

Anonym trafikant

Dørselgeren

Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til selgere. Ikke som mennesker – noen av mine beste venner jobber med salg. Bare når de er i selger-modus. Det har nok noe med at jeg er en innadvendt type uten spesielt gode kommunikasjonsevner. Når jeg da prater med noen som er utadvendt, pågående og som har øvd inn salgspitchen sin til fingerspissene, blir det fort monolog og en ukomfortabel følelse av å bli dominert brer seg.

Hvis man da kombinerer dette med oppsøkende salg, blir det enda litt verre. Telefonsalg, dørsalg, folk som står på kjøpesenteret og prøver å prakke på meg kredittkort, mobilabonnementer og aviser. Jeg har øvd inn forsvarsmekanismene etter beste evne. “Ikke interessert”, sier jeg, og går litt fortere enn normalt, med blikket stivt fremover. “Mobilen betales av jobben”. “I gave at the office”. Denslags.

Det ble derfor spennende når en dørselger fra Get ringte på for noen uker siden. En velkledd herre i siste halvdel av førtiårene. Svart dress, skallet med krans, stresskoffert. Han lurte på om jeg hadde tid til en liten prat. Det hadde jeg ikke, da det kun var minutter før vi skulle ha barnebursdag for Heidi.

Klart, hvis historien sluttet der ville dette vært et mer meningsløst blogginnlegg enn det jeg vanligvis presterer.

Av ren høflighet sa jeg “Du får heller komme igjen en annen dag”. Som den intense typen han viste seg å være, hoppet han på muligheten. “I morgen? Klokka 17?” kontret han. “Ugh”, tenkte jeg, siden jeg allerede visste at svaret kom til å være “Ikke interessert”. Men hva kunne jeg si? “Jeg er redd for mennesker, gå vekk og kom aldri tilbake”? Kan ikke være så svak på egen eiendom. Jeg sa “Går sikkert bra” og stresset inn igjen for å se på at Siv gjøre absolutt alt.

Dagen etter - sånn ca. 16:48 – så jeg ham igjen. Get-bilen hadde stått der siden jeg kom hjem, og han satt urørlig der inne. Han var ikke død. Han øvde sikkert på argumentene sine. Tenkte at jeg var et lett bytte. En konfliktsky, utilpass type som ikke vil klare å forsvare sitt slott.

Han hadde mye rett, men han kjente ikke til de andre sidene av min personlighet. Hevngjerrigheten, staheten, den komplette mangelen på evnen til å høre på andre når jeg vet jeg har rett.

Noen minutter før kl. 17 steg han ut av bilen. High noon, tid for handling. Heidi og Siv var ute for å sykle på sykkelen som førstnevnte hadde fått til bursdagen sin. Jeg var alene med Elin. Nesten 3 måneder gammel og klar til bruk som menneskelig skjold. Hvis han fikk overtaket kunne jeg alltids klype henne og bruke henne som unnskyldning for å krype inn igjen og gjemme meg.

På dette tidspunktet ønsker jeg å sitere fra “Forbrukerombudets retningslinjer for stands- og dørsalg”:


4.2 Oppførsel
Standsalg og spesielt dørsalg er en påtrengende salgsform, hvilket medfører at det bør vises varsomhet ved disse salgsmetodene. En for aggressiv og pågående oppførsel kan i seg selv være lovstridig.
 
Selgeren skal straks respektere et ønske fra forbrukeren om ikke å innlede eller å avslutte salgssamtalen. Det bør vises særskilt varsomhet ved salg til grupper som kan være særlig sårbare.

Det hele startet hyggelig, men ble fort surrealistisk. Det jeg mangler i sosiale evner, forbigikk han i evner til å prate annet enn jobb. Jeg gjengir utdrag av dialogen her for å illustrere:

Get: “Ja, dere hadde bursdagsselskap her i går?”
Meg: “Yep, eldstemann hadde bursdag”.
Get: “Hvor mange barn har dere?”
Meg: “Bare to, denne her og bursdagsbarnet”
Get: “Hvor gammel ble hun da?”
Meg: “Hun ble tre”
Get: “Og hvor gammel er denne da?” *peker på Elin* “To”?

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Hadde han aldri sett et barn før? Er det virkelig mulig å tro at en nesten tre måneder gammel jente er 2 år?

Meg: “Neida, hun er nesten tre måneder”.
Get: “Jaja. BLAAAAAAAAAAAAABLABLABLABLABLA…”

Jeg vet ikke hva tanken var her. “Avvæpne ham med interesse for barna hans, og så BAM!” eller noe sånt. Han hoppet ihvertfall med hodet først inn i en brutal tale om hvorfor Get er best og Altibox (som vi har i dag) gir deg kreft og spiser barna. Ikke så ille, men det var sånn passe ensidig.

Nå er jo jeg litt teknisk anlagt – jeg mistenker at jeg kjøpte de evnene med de sosiale gavene på et tidlig tidspunkt i livet – og har tilbragt noen timer foran TV. Jeg vet litt om hvordan det virker, og når det gjelder internet-linje (som også var en del av det han snakket om), så vil jeg påstå at jeg er i øvre halvdel av befolkningen når det gjelder kunnskap. Yep, jeg er selvgod også. En samling av fantastiske egenskaper.
Men når jeg kommenterte det han sa, var det nesten komisk å se hvordan han ble forstyrret av alt som ikke passet inn i propagandaen hans, og bare kjørte på med ting som ikke hadde noen relevans til det jeg hadde sagt.

Jeg kom så med det jeg tenkte ville være mitt stjerneargument – hvorfor jeg er skeptisk til Get og det punktet hvor den tidligere nevnte hevngjerrigheten kommer inn i historien. I den gamle leiligheten min var jeg nemlig Get-kunde i en årrekke. Problemene vi hadde med det var ikke utelukkende Get sin feil, men jeg ble etterhvert grundig lei. Joda, tv-signalene kunne være stabile i flere minutter av gangen, men når man ikke har noe liv kan man ikke leve med at skjermen ikke er der for å underholde deg. Toppen kom når fjernkontrollen min en dag sluttet å fungere for annet enn å slå driten (Get-boksen) av og på.

Etter å ha prøvd litt av hvert (bl.a. sjekket at batteriene funket og at den faktisk sendte IR-signaler), ringte jeg dem. Etter en god stund kom jeg igjennom til et kvinnemenneske som var bråkjekk og andpusten. Jeg forklarte problemet og min vitenskapelige fremgangsmåte for å forsøke å løse det. Hun snøftet “Åh!” og ble borte litt. Så kom hun tilbake og sa “Prøv nå”. Jeg prøvde, og fikk forandret kanal på første forsøk. “Ok”, sa hun og ventet litt, “nå da?”. Jeg prøvde igjen. Virket ikke. Jeg spurte hva løsningen var. Sitatet er ikke ordrett presist (dette er en stund siden), men innholdet stemmer: “Det er fordi du har grunnpakka med kanaler. Vi har hatt det problemet hos en del kunder. Når jeg skrudde på den utvidede pakka, fungerte det. Du må ha den.”

Kjenner du følelsen når hjernen eksploderer fordi ingenting gir mening i det hele tatt? Dekoderen fra Get klarte ikke å skifte kanal (eller noe annet utenom å skrus av eller på) fordi jeg ikke hadde den utvidede kanalpakken. Hvorfor i alle DAGER er det en sammenheng der? Hvilken teknisk grunn kunne det på NOE plan finnes for at det var en logisk sammenheng!?

Hjernen hoppet så ett nivå opp og spurte “Så jeg må betale for utvidet kanalpakke for å ha en fjernkontroll som fungerer?”

Svaret var ja. De var klar over problemet, men de kom ikke til å fikse det. Det berørte for få og de visste ikke hva det skyldtes, og siden de hadde en kjent fiks (utvidet kanalpakke) så var det slutten på visa.
Mitt kundeforhold med GET opphørte ca. 3 dager senere. Jeg betalte det som skulle til for å avslutte forholdet, og sverget på at jeg aldri mer skulle tilbake.

Jeg fortalte dette til dørselgeren. Han hoppet over i den mest velpolerte delen av talen hans – “GET var fæle før men nå er vi helt annerledes, For Realz™” – og fortalte villig om hvor grusomt alt hadde vært, men at nå var det bare snille og vakre mennesker som jobbet der og høy moral og kort ventetid på support.

På dette tidspunktet (ca. 10 minutter siden han ringte på) begynte jeg å bli litt lei, og fant ut at det var på tide å avslutte samtalen. “Jeg snakket med samboeren min om dette i går, og vi sier nei takk”. Haha! Trumfkortet! Paragraf 4.2! Jeg sa nei, han må gå! Bwahaha!

Han kjørte på. “Det er ikke tilfeldig at alle borettslagene velger GET. Vi gir de beste avtalene”. ALL OF MY WHAT!? Jeg er ikke noe borettslag! Paragraf 4.2! Gå vekk! Jeg vil ikke ha deg her!

“Det er greit”, svarer jeg, “men dette er ikke interessant for oss. Vi sier nei takk”.
“Supporten kom nylig på førsteplass på blabla kundebarometer som målte kundetilfredshet”

What the hell?! Nå må han vel gi seg? Jeg har sagt klart nei to ganger!

“Jeg forstår det, men vi har bestemt oss. Det er ingenting du kan si som får oss til å skifte mening”. Litt strengere i tonen nå. Jeg kan når jeg må. Har vært i militæret, for ikke nevne 3 år som pappa.

På dette tidspunktet kommer en hylende Heidi løpende. Hun hadde trynet på sykkelen og blødde på minst et sted. Siv kom rett bak og ga meg et blikk som sa “Hvorfor står du å prater med ham? Få ham vekk.” Jeg prøvde meg på et blikk tilbake som sa “Tro meg, jeg prøver. Kan jeg få is etterpå?”

Upåvirket av dramaet som foregikk rundt ham dronet han videre. “Vi har en veldig bra iPad-app hvis du liker å ta med deg tv’n rundt”.

Jeg kastet et blikk inn på operasjonsstua (badet) der Siv var igang med livredning i form av trøst og vasking, etterfulgt av plaster. Snudde mot ham og brukte øynene til å si “Nei. Nei! NEI! Gå vekk! NÅ!”

Mr. Sosiale Antenner valgte å ta en ny runde på at alle borettslagene velger GET.

Det var her at ønsket om å ikke være frekk eller uhøflig forsvant helt. Tenk på når Hulk mister besinnelen og blir stor, grønn og slem. Der var jeg med mine følsomme sosiale angster i alle deres former. Nok nå.

“Som du sikkert skjønner må jeg inn og bidra. Som sagt sier vi nei takk, vi blir hos Altibox” sier jeg i min mest påtatt høflige tone.

GET-mannen åpner kofferten sin og tar frem en brosjyre. Han åpner den og begynner å peke og forklare.

Jeg tar brosjyra fra ham, går inn og lukker døra.

Han forsvinner etterhvert fra området, etter sikkert å ha kjørt samme rutine med flere andre.

La meg gjøre det helt klart. Jeg var ikke redd for ham. Jeg synes bare det fryktelig ubehagelig å bli oppsøkt i mitt eget hjem på den måten. Særlig når han ikke ville gi seg sånn som paragraf 4.2 sier han må.

Jeg gidder selvfølgelig ikke å gjøre noe med det. Så ille var det ikke. Bare nok til å spy opp et lite blogginnlegg. Kjære GET-mann, du er sikkert en hyggelig fyr, men dette her er grunnen til at sånne som meg krysser gata for å slippe å snakke med sånne som deg.

Jeg er i utgangspunktet ikke mot markedsføring, men skal jeg kjøpe noe, så fikser jeg det selv. Jeg gjør research på nettet. Sjekker hva andre mener om produkter og tjenester. Ser på variasjoner i priser, forskjellige modeller, vurderer hva jeg virkelig trenger og hva jeg bare har lyst på.

Kommer det et chat-vindu med et menneske som vil prate om hva jeg er ute etter, stikker jeg.

Sånn liker jeg det, og sånn kommer det til å fortsette.

Jeg tror jeg skal kjøpe meg et skilt.

Melodi Grand Prix

Da jeg var liten, så man på Grand Prix. Det var et av årets TV-høydepunkter, og hjemme hos oss gjorde vi som NRK sa. Vi hørte på sangene, vi fulgte spent med på poengene fra de forskjellige juryene, og gikk til sengs, fornøyd eller skuffet, og gledet oss til neste år.

Ingen skal anklage meg for å ha god musikksmak. Men en ting vet jeg ihvertfall. Bra musikk kommer ikke fra Melodi Grand Prix. Hele konseptet er bare feil. Siden jeg er en særing som liker å snakke dritt om det alle andre liker, så må jeg nesten få forklare hvorfor.

Det skjedde noe med meg under oppveksten, og jeg tror ikke jeg er alene. Etterhvert oppdaget jeg at det var ikke alt som gikk på TV som var like interessant. Barne-TV ble ganske fort kjedelig – allerede før jeg ble 8 synes jeg det var moraliserende piss og inneholdt altfor lite vold. Det hjalp selvfølgelig ikke at det kun var NRK og de to svenske kanalene på den tiden.

Broder’n var mye mer bevisst på musikk enn meg. Jeg var en Drillo – synes alt bare var bråk. Men MGP-musikk var alltid i en egen klasse. Der jeg etterhvert begynte å sette pris på litt mørkere, hardere musikk, samt filmmusikk og av alle ting klassisk, sleit jeg mer og mer med å skjønne appellen til GP. Glitter, fjas, ballader og “trygg” homopop fabrikkprodusert for å sanke mest mulig stemmer. Musikken får meg til å tenke på et sitat av Ivar Hoff (Merk: Ivar Hoff påstår selv at han ikke har sagt dette. Jeg vet ikke.) som går omtrent som dette: “Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball.” I denne sammenhengen kan man kanskje si “Ikke er det musikk, og ikke er det konkurranse”.

For hva slags konkurranse er det egentlig? En haug med land med lag på lag av politiske agendaer og historisk bitterhet som skal stemme om noe så sykt som musikksmak?! Herregud. Nå har vi i over et tiår slitt med reality-tv, som har vrengt konkurranse-begrepet til det ugjenkjennelige og tatt sosialpornografi til et nytt nivå. Er det ikke på tide å pensjonere MGP til historiens gravplass? Ikke at jeg ser på mer moderne varianter som Idol, X-Factor, Norske Talenter, The Voice og hva de heter alle sammen heller. Jeg innbiller meg at disse konkurransene er til for å presse fler ubrukelige artister på oss, ikke for å gi oss mer god musikk. Samt selvfølgelig sørge for å tjene store penger til arrangørene. “Stem med lommeboka” har kanskje aldri vært mer relevant.

Siste gang jeg (ufrivillig) fikk med meg noe av MGP var i 2009, da Norge vant. Ikke fordi jeg er så stor fan av Aleksander Rybak, langt ifra, men fordi finalen skjedde samtidig med at vi var på fødestua for å presse ut Heidi. Fødselen ble skikkelig satt igang 3 minutter etter at “vi” vant – da hadde jordmødrene plutselig tid til oss. Jeg er ikke bitter for det, men sånn generelt: Når jeg hører fiolin-soloen fra Fairytale føler jeg meg som Hulk i “The Avengers” (løp og se! Joss Whedon!) og får lyst til å knuse og myrde alt og alle. En drøm jeg har er å slå ihjel Tommy Steine med Aleksander Rybak. Det ville tatt lang tid, og når jeg var ferdig, kom millioner av mennesker til meg og sa bare “Takk. Du har satt oss fri”. Jeg hadde blitt helten og symbolet på at vi ikke trenger å finne oss i all den møkka som media driter ned i matskålene våre og beordrer oss til å like.

Etter Rybak har jeg forstått at det ikke har gått så bra med de norske. Ikke at jeg ser på driten lenger. Det har jeg ikke gjort på 25 år. Men Facebook og nettavisene er så fulle av alt mulig irrelevant mig at det er umulig å unngå å få det med seg. Dermed vet jeg at en operakølle med dårlig engelsk-uttale samt to innvandrer-wannabes har gått på smeller de siste årene. Kommer historien til å huske noen av dem? Tja. Ikke vet jeg. Som all annen Grand Prix-musikk kommer ihvertfall jeg til å gjøre mitt beste for å la være å ha noe forhold til det.

Det er nemlig ikke sånn at all drittmusikk kommer fra Melodi Grand Prix, men all musikk fra Melodi Grand Prix er dritt.

Akkurat når du trodde media i Norge ikke kunne bli dårligere..

Ok, det er fredag, og vi er snart på vei inn i agurksesongen, men alvorlig talt…

Er det feil å bli trist og kaste opp litt i munnen sin? Greit at ikke VG er den store litterære og intellektuelle bastionen her i landet, men likevel. Jeg bryr meg ikke mye om Facebook-aksjer, men er det SÅ viktig å fordumme absolutt alt?

En himmel full av ufullstendig gjennomtenkte folkebevegelser

Jøss, hva skjer? Måtte blåse litt støv av bloggen. Har noen lange innlegg som jeg ikke helt får ferdig pga. manglende tid, inspirasjon eller andre tilfeldigheter. Men av og til må man jo skrive noen ord. F.eks. når man blir irritert på noe. Og det er jeg jo stadig vekk.

En liten disclaimer helt til å begynne med, bare for at alle som måtte lese dette får det med seg: Som sterk motstander av organisert religion i alle sine former, er det en viss overlap mellom mine meninger og massemorderen Anders Behring Breivik sine. La det bare være klart at jeg på ingen måte har noen sympati for det han har gjort. Jeg synes også at han bedre blir beskrevet som massemorder enn terrorist, men det er en annen diskusjon. Jeg har tidligere argumentert for at hans handlinger i mine øyne ville vært mer enn nok for dødsstraff, dersom det var praksis i Norge. Dette bare for å ha det helt klart at dette på ingen måte er noen forsvarstale for ham.

Men jeg må virkelig lure på hva vi driver med noen ganger. Nå som rettssaken er i gang så er det en endeløs rekke av oss Bedre Mennesker (du vet, vi nordmenn som ikke er ABB) som kjemper om å komme frem i avisen for å omtale ham som lite smart osv. Jepp, det er nok oppskriften for alle de andre einstøingene som øver seg på massedrap. Steng dem ute. Si at de ikke er like gode som oss. Da blir alt bra.

Men det var heller ikke poenget, i den grad det finnes et poeng her. Jeg hørte noe på radioen i bilen i dag tidlig som fikk meg til å kope skikkelig. I forbindelse med at ABB for en stund tilbake hadde sagt noe om at sangen “Barn av Regnbuen” (Lillebjørn Nilsen) var “marxistisk hjernevasking” eller noe sånt, var det noen indignerte sjeler av typen som kanskje føler litt for mye som følte at de måtte aksjonere. En ondskapens fyrste som dette skal ikke få lov til å trampe på den vakre sangen vår! Vi er nordmenn, vi vil ikke at sånt skal skje. Fysj! VI MÅ TA SANGEN TILBAKE!

La meg bare si med en gang at jeg hater denne sangen som pesten, og at det er noe som har vært tilfelle veldig lenge. Å høre denne sangen er like behagelig som jeg ser for meg det er å drille seg selv i begge ørene med 15 cm lange murbor. Det eneste jeg vet om som er verre i samme genre, er “Turistens Klagan” av og med Cornelis Vreeswijk. Hvis jeg hører den på radioen i bilen, får jeg lyst til å kjøre full fart inn nærmeste flokk med unger. En liten overdrivelse der altså.

Men tilbake til “Barn av Regnbuen”. Jeg skal selvfølgelig ikke gå like langt som ABB, men hvis man hører på teksten, kan det ikke være særlig mye tvil om at budskapet hører hjemme i den sosialistiske delen av vestlig filosofi og politikk. Det er selvfølgelig nok av muligheter for å tolke, men jeg fyller meg trygg på å kunne forsvare at dette ikke er en sang som går til kamp for kapitalismen og markedskreftene. I tillegg har jeg en svakhet som gjør at jeg kaldsvetter av barn som synger i kor, og særlig når man legger litt politiske budskap halvveis i bakgrunnen. Hjernevask? Jeg vil nok ikke gå så langt. Men hvor får barna sine impulser, inntrykk og meninger fra? Sier du “Ihvertfall ikke fra sanger de blir tvunget til å synge 20.000 ganger i løpet av oppveksten”, kan det hende vi to ser litt forskjellig på ting. Og da er ikke veien til å kunne definere det til hjernevasking så FRYKTELIG lang som Gode Nordmenn som må vite at de er veldig forskjellige fra ABB for å være i komfortsonen ønsker seg.

Ingen bryr seg selvfølgelig om hva jeg mener, så Facebook-grupper blir startet og avisartikler skrives. 5000 melder seg på i Oslo og skal møte opp en torsdag kl. 12 for å synge sangen, og så gå i rosetog til Tinghuset. Jeg sitter igjen i det nyhetssaken er ferdig og vet ikke om jeg skal le eller grine. 40000 ender opp med å møte opp i Oslo, og det er mange andre steder i landet også. Jeg lurer på hvor dette skal ende. Som en kommentator på en nettavis sa, og jeg siterer direkte: “Så hvis breivik sier ikke ronk, så har vi snart tusenvis av folk som står å onanerer foran tinghuset?”

For det første, og dette er det som bekymrer meg minst av alt dette. Har ikke alle disse menneskene en jobb!? Hvis jeg hadde sagt til sjefen min at jeg måtte stikke fra jobben en times tid for å synge “Barn av Regnbuen” og gå og veive med en rose, hadde han ledd hele veien til skriveren der han hentet oppsigelsen min, som han så hadde brettet på en måte som gjorde ham i stand til å slå meg ihjel med den.

For det andre – 40000 mennesker står med tårevåte øyne og synger en fantastisk vakker – i deres øyne – sang. VI TOK DEN TILBAKE! Sårene gror! Sorgen bearbeides! De utenlandske nyhetskanalene kommer til å gå over lik (oops, kanskje dårlig valgt metafor i denne saken?) for å begeistrert rapportere om annerledeslandet som reagerer på en fik i trynet med å ikke bare vende det andre kinnet til, men omfavnelse, kjærlighet på hippie-nivå, allsang og roser! Roser! Symbolet på Arbeiderpartiet og dermed ofrene på Utøya! For et fantastisk folk vi er! Vi er ikke som Anders Behring Breivik i det HELE tatt! Han kunne ikke ha tatt mer feil når han kalte dette marxistisk hjernevasking.

Noe som får meg til å tenke litt. Tenk du også. Dersom verden var så kynisk, så fæl som det verdensbildet han representerer, og dette var hjernevasking. Tenk om ABB hadde rett. Hva ville ha skjedd da? Ville et hjernevasket folk ha møtt opp til allsang av en sopete hippievise og så gått i rosetog etterpå?

Yep. Vi kan le av ABB om vi vil, vi kan si at alt han tror og står for er feil, men det dere virkelig burde bekymre dere for er at han er veldig nær å ha rett på en del skumle områder. Vi er en nasjon av sauer, og når vi ser hvordan så mange av oss reagerer på piss som dette, så burde det være klart for alle at fokuset i media nå med å latterliggjøre tidenes massemorder (regnet i utført arbeid på egen hånd) er FRYKTELIG lite gjennomtenkt.

De får bare synge for meg. Jeg kommer til å holde meg langt unna alt som heter nyheter for å slippe å høre og se det. Dere som var med på dette, gå litt i dere selv og undersøk motivene, og spør deg om hvem du egentlig prøver å overbevise, og om hva. Tror du Breivik gjør NOE som helst annet enn å fnyse og le av dette? Tror du han imponert og tårevåt innser sine feil og angrer og bruker resten av sitt usle liv på å spise bæsjen til alle etterlatte etter de han har voldet skade?

Naiviteten i dette landet er faen meg grenseløs.

November-dingsen: Logitech Harmony 900

Oi oi, et år siden sist, har nerden holdt seg så lenge uten dings? Selvfølgelig er den andre muligheten den riktige – jeg er like treig som vanlig. Vi snakker her om november for et år siden. Så lenge hadde jeg aldri klart å gå uten noe nytt teknisk vidunder å leke med.

Denne gangen var det en ting som ikke bare var til glede for meg. Blandt gadget-nerder snakker man ofte om Wife Acceptance Factor – WAF – og selv om jeg ikke er gift (enda?), benytter jeg meg ofte av dette som parameter når jeg bestemmer meg for hva jeg skal – og ikke skal – kjøpe. Denne gangen vil jeg mene at WAFen var meget høy.

Når man har så mye drit som vi (altså, jeg) har, ender man fort opp med en del fjernkontroller. I stua er det TV, surround-anlegg, dekoder, PlayStation 3, DVD-spiller (for sonefri moro, ev. for å unngå suset fra PS3en), SqueezeBox, MediaCenter PC og i fremtiden kanskje enda mer. 7 fjernkontroller er ikke nødvendigvis det som skal til for å score hos damene. Nå har jeg kun én dame jeg skal score hos, men verken størrelsen eller mengden fjernkontroller ser ut til å tenne henne nevneverdig.

Logitech Harmony 900 er noe så genialt enkelt som en alt-i-én-fjernkontroll. Man kan koble den til PCen, fortelle programvaren hva man har av utstyr, og så vet den hvordan den skal styre det. Mange tusen dingser har kodene forhåndsscannet, så det er bare å velge og vrake – har du noe fra nogenlunde kjent utstyr, så er sjansen god for at det allerede ligger klart. Skulle det derimot ikke være støttet – eller man har behov for litt selvmekking – så har også fjernkontrollen en IR-leser i stumpen, sånn at man kan scanne kodene fra eksisterende fjernkontroller. Lett som en plett!

Når man skal styre så mange ting med én fjernkontroll, er det selvfølgelig noen utfordringer. Både TV, dekoder, receiver, SqueezeBox m.fler har f.eks. volumkontroll. Hvordan ordner man dette? Blir det kaos i stua? Nei, dette er løst veldig greit. Man har såkalte aktiviteter, f.eks. “Se TV”, “MediaCenter” eller “PlayStation3”. Fjernkontrollen vet at hvis jeg skal ha på PlayStation, så må TVen på, surround-anlegget må på og settes til riktig kanal, og PlayStation må på. Dette fikser den for deg, og den holder også styr på hva som er av og på til enhver tid. Når man så er inne på en aktivitet, så vet den hvilke knapper som styrer hva. Når jeg er på “Se TV”-aktiviteten min, så vil volumkontroll-knappen styre surround-anlegget, mens “Guide”-knappen vil gå til dekoderen. Den ålreite touch-skjermen (se bilde til høyre) vil da typisk vise logoene til de mest bruke TV-kanalene våre.
Man kan også når som helst hoppe ut av aktiviteten for å styre ett enkelt komponent, dersom noe går galt, eller man har spesielle behov som ikke dekkes av aktivitetene. Det er sjelden vi trenger å gjøre dette, men det hender.

Logitech har også mindre modeller, men det som gjorde at jeg gikk for akkurat denne, er at den i tillegg til den tradisjonelle IR-kontrollen (infrarød – signaler som er usynlige for mennesker, men som f.eks. plukkes opp av mobilkameraer), også kan sende ut signaler via radiofrekvenser. Hvorfor er det bra? To grunner som direkte påvirker meg; For det første, så betyr det at man ikke trenger “Line of sight” til det man skal styre for å styre det; Man kan gjemme ting i skap og vegger, og så koble til en såkalt “repeater” som tar imot radiosignaler og videreformidler dem som IR. Også bra for WAFen! Jeg bruker dette for å styre en MediaCenter-PC som står i et annet rom enn der vi bruker fjernkontrollen.

Den andre grunnen til at dette er bra, er at det finnes en spesiell type repeater som tar radiosignalet og gjør om til BlueTooth, spesifikt for PlayStation. PS3 bruker nemlig ikke IR for fjernstyring – der er det bluetooth hele veien. Med denne repeateren gjemt i et skap kan man likevel styre den sammen med alt det andre utstyret.

Så til det store aberet – prisen. Denne koster rundt 2500,- veiledende, men man kan finne den for nesten en tusenlapp mindre hvis man bruker en tjeneste som prisjakt.no – noe jeg gjør i de aller fleste sammenhenger. For min del endte jeg vel opp med rundt 1850,- inkl. frakt for ca. et år siden, og det vil jeg påstå det var verdt.

Fjernkontrollen leveres med en “seng” den kan ligge og lade batteriet i når den ikke er i bruk. Det eneste jeg egentlig savner er at den også fungerer som lyssabel. Da hadde alt vært perfekt.

Alkohol

Vanligvis når jeg blogger, gjør jeg et minimum av research for å prøve å ha noen fakta på bordet. Ikke i dag. Dette er bare en “brain fart” – eller “stream of consciousness” som det heter på fint. Ikke dermed sagt at det ikke er med noen fakta her. Det hender at det er sammenfall mellom mine meninger og fakta. Det skjer bare ikke så ofte at jeg legger noe særlig merke til det.

Alkohol vekker sterke følelser. Enten man prater om det eller drikker det. Selv drikker jeg egentlig ganske lite. Jeg drikker veldig sjelden hvis jeg ikke skulle befinne meg på noe som ligner en fest. Selv en rolig fredagskveld hjemme når jeg bare kan slappe av og drite i alt, er det ikke så veldig ofte jeg drikker. Hvorfor det? Har jeg noe imot det, kanskje? Å neida. Litt av det er kanskje at jeg ikke har noe spesielt behov for å bli full – så viktig er det ikke for meg. En annen side av samme sak er at jeg ihvertfall til en viss grad er en kontrollfrik – ikke helt komfortabel med å slippe kontrollen og ikke ha “stenkoll” på hva jeg gjør, sier og husker. Og så er det det dessverre sånn at det ikke skal så mye til før hjelmen strammer hos meg. Jeg kan få skallebank mens jeg står og drikker min 4. øl. Eller ikke. Det er avhengig av mange faktorer jeg tydeligvis ikke har oversikt over. Jeg ville bare ha det på det rene – jeg drikker svært lite, men å kalle meg en avholdsmann ville vært en fornærmelse.

Det er ikke det at jeg har noe imot avholdsmenn generelt. Eller totalavholdsmenn. Forskjellen der er jeg ikke helt sikker på – hvor mye drikker en avholdsmann som ikke er totalavholdsmann? Jeg forstår den språklige nyanseforskjellen, men som programmerer er jeg nok litt for opphengt i strikt logikk. Det er som når matematikere sier “hvis og bare hvis” – fordi “hvis” ikke er godt nok. What the hell? Hvis jeg har et krav om at x skal være lik 10, hvilke situasjoner finnes da i universet hvor “Hvis x er 10” ikke eliminerer absolutt alle andre muligheter enn at x = 10 på lik linje med “Hvis og bare hvis x er 10”? Er det noe i ordet “hvis” som tilsier at det ikke er sterkt nok? Hvis jeg sier “Hvis x er 10”, betyr det da for en matematiker “Hvis x er 10, eller noe annet, jeg bryr meg ikke”? Yes, jeg babler igjen. Men jeg sliter altså med å se hva en totalavholdsmann gjør som ikke en avholdsmann gjør, eller omvendt. Jeg skjønner at en totalavholdsmann ikke drikker noe, ever. Men er ikke det egentlig også definisjonen på en avholdsmann? Betyr “total” i denne sammen bare rett og slett “En som faktisk mener det”?

Men som sagt før jeg sporet av, jeg har ikke noe imot avholdsmenn, verken av den ene eller andre sorten. De drikker bare litt mindre enn meg. Problemet kommer når de skal dytte sitt syn på andre. Akkurat det er mitt problem med mange ting, både stat og religion f.eks. “Dette mener jeg er riktig for mitt liv, og dermed skal alle andre også gjøre som meg”. Uh, nei takk. Vil velge selv, jeg.

Må selvfølgelig her få skyte inn at man selvfølgelig ikke skal drikke før man kjører bil. Jeg tar en akevitt til jul av tradisjonshensyn, men synes barn fortjener nogenlunde edru foreldre i en sånn sammenheng. Bare så det er sagt.

Men her slutter også min forståelse av hvorfor alkoholen har fått rollen som en folkefiende.

Jeg er av den oppfatning av at det ikke er pistolen sin skyld at noen blir skutt – det er personen som står med fingeren på avtrekkeren. Likeledes har alkohol i seg selv ingen egen vilje – det er først når den kjemiske reaksjonen mellom giftstoffet og personligheten til den som får det i seg inntreffer at ting skjer. Jeg har flere ganger drukket meg stupfull, spydd i alle vinkler og vært skikkelig på bærtur. Men jeg har aldri vært i nærheten av å hoppe i elva, slå ned eller voldta noen, eller sette meg i en bil. Jeg har aldri vært så langt borte at jeg har tenkt at det er gode idéer. Det handler litt hva man tar med seg inn i fylla også. Kunne jeg drukket så mye at jeg hadde drept og plyndret, voldtatt og fyllekjørt? Teknisk sett, helt sikkert, men jeg hadde spydd, gått i koma og måtte pumpes lenge før jeg kom dit. Jeg tåler rett og slett ikke så mye.

Selvfølgelig finnes det alkoholikere og folk med issues som ikke har godt av alkohol. Enten fordi de ikke klarer å slutte, eller fordi alkoholen fjerner filtrene som er siste hindring for at de iverksetter dævelskapen de har inne i seg.

Men er det riktig at vi andre skal straffes for det? Skal alle lide fordi noen enten ikke kan kontrollere sitt forhold til alkohol, eller fordi noen er lei av alt og bare har lyst til å drikke seg ihjel?

For disse stakkarene må selvfølgelig få hjelp, det er ikke det. Hvis vi har en måte å hjelpe dem og/eller de pårørende på, så er jeg for.

Det jeg ikke er for, er det som skjedde sist fredag når Siv og jeg akkurat hadde sendt Heidi på Oslo-langhelg, og skulle innom butikken på veien hjem. I vår nærbutikk har de begynt å selge et ølmerke som tilfeldigvis heter det samme som mitt etternavn. Det fikk jeg lyst til å teste. Ikke noe verre enn det – en liten flaske som jeg f.eks. kunne ha med meg på festen vi skulle på dagen etter.

Sånn gikk det selvfølgelig ikke, da klokka var 20:45. Det hadde ikke slått meg i det hele tatt, og det slo ikke kassadama heller. Hun prøvde å scanne den, og fikk pip. Prøvde igjen, og fikk pip igjen. Det tok noen sekunder før noen av oss kom på at vi bor i den siste sovjetstaten, der myndighetene har behov for å styre livene våre ned på detaljnivå. Fordi det var etter et visst klokkeslett, kunne jeg ikke kjøpe den lille flaska med en tredjedels liter kosevann som besto av usle 4% alkohol eller deromkring. Hadde jeg fått kjøpe den, hadde vi nok skapt et monster. Ting ville ha forløpt vesentlig annerledes enn om jeg hadde møtt opp noen timer tidligere og kjøpt den samme flaska!

For å strø salt i rettferdighetssansen, kunne den stakkars butikkansatte opplyse om at hun kom til å få en anmerkning for dette. Kassa hadde registrert vårt kriminelle samarbeid, og selv om jeg var mesterhjernen bak, vil hun måtte stå til rette for sjefen sin som forklarer rettferdigheten i dette. Sjansen er god for at han synes det er like latterlig, selvfølgelig. Jeg kunne ikke annet enn å beklage for at jeg ikke hadde tenkt meg om, men hun tok det ikke SÅ tungt.

Er dette virkelig nødvendig? Er det øl kjøpt etter kl. 20 som er forskjellen på perfekte Norge - der alle løper på blomsterenger og sover med bildet av Jonas Gahr-Støre under puta - og slitne, rusknekte alkis-Norge som minner mer om en kina-restaurant skalert opp til nasjonalt nivå? Jeg forstår at vi vil alkisene som ikke klarer å stå opp før kl. 20 og ikke klarer å planlegge noen timer frem i tiden til livs, men hvilket problem løser dette EGENTLIG? Jeg lurer oppriktig, kan noen gi meg et svar på det?

En annen ting som er veldig nært beslektet og plassert omtrent likt på idiotiskalaen, er det faktum at man ikke kan gå i butikken og kjøpe alkohol på valgdagen. Neida, da er det valg, og ved valg trenger vi verdighet. En øl representerer da mangel på verdighet, mens desperate politikere med stive smil og løgner på samlebånd er vår idé av verdighet. Flott. Jeg ser poenget i at fulle folk er lette å overtale til å gjøre ting de kanskje ikke ellers ville ha gjort. Så det å nekte ølsalg i butikkene løser det problemet og redder demokratiet. Right?

Kanskje ikke. De kriminelle mesterhjernene som ønsker å benytte sin personlige frihet til å kose seg med en øl har funnet ut at det er ett og annet smutthull og noen logisk glipper i tankegangen her.

• Man kan kjøpe øl DAGEN FØR! GISP! Å NEI! At vi ikke tenkte på det!
• Barer og serveringssteder kan operere som før. De kan til og med selge brennevin.
• Sitat fra denne artikkelen: “Valgloven ikke har ingen bestemmelser om at du må være klink edru for å avgi stemme, men berusede personer som forstyrrer andre velgere kan bortvises fra valglokalet.”

Au da, det var et skudd for baugen. Heldigvis er det ikke så mange som leser denne bloggen, for hvis massene som gråter blod når de blir avvist av butikken på valgdagen finner ut at de kan rusle inn i nærmeste vannhul, drikke seg hårete full og enda stemme akkurat så riktig eller galt de vil, ryker vårt perfekte samfunn på en kjempesmell.

Mer idioti? Sure. Alkoholreklame. Neida, jeg vil heller ikke ha whiskey-reklame på barne-tv. Men vi må komme oss vekk fra den håpløse tilstanden vi har nå. Tidligere i år ble det klart at Aass bryggeri måtte fjerne bilder av sine egne produkter fra sine egne websider, da dette tydeligvis ble omfattet av en eller annen hjernedød lov. Her snakker vi altså om en webside man selv må oppsøke, der en produsent ønsker å fortelle og vise hva de driver med. Jeg vet ikke hvem som sto for denne loven i sin tid, men de må ha huet så lang oppi sin egen bakside at det ikke kan være særlig håp for å få det ut.

Jeg kan selvfølgelig nevne mye annet i samme gate – som måten man blir straffet hvis man som bedrift ønsker å ta en gjest med ut på middag med et glass vin eller lignende til. Dette er fy-fy. I mer eller mindre alle andre land er alkohol kultur, noe man koser seg med. I Norge er det noe bare de slemme drikker. Enda er det her hos oss at vi har folk som drikker seg blinde på smuglersprit, eller har ungdom som kjører helgefylla så langt at når de våkner opp søndag ettermiddag, er de døde. Er det bare jeg som synes noe skurrer her?

Jeg antar at hvis rette menneske leser dette her, så blir jeg slått ihjel med statistikker som sier både det ene og det andre om alkoholens ondskap. Jeg skulle da veldig gjerne sett statistikkene som tilsier at tiltakene over her faktisk påvirker noe som helst. Forskjellen på å stenge ølsalget kl. 20 og 21. Grunnen til at en Long Island Ice Tea på bar på valgdagen ikke er sammenlignbart med en øl kjøpt i butikk.

Det er ingen tvil om at enkelte individer må holdes unna alkoholen. Jeg synes bare at det er urettferdig at alle vi andre skal straffes med idioti fordi enkelte ikke har kontroll.

Good night, sweet prince – del III

(Første variant, Andre variant)

Innlegg i denne “serien” har stort sett handlet om de som ikke lenger er blant oss. De vi (dvs. jeg) savner, selv om jeg ikke nødvendigvis har noe seriøst forhold til den eller det som forsvinner. I dette tilfellet var jeg ikke klar over personen før han var død. Likevel føler jeg et slags ekte savn nå. Ikke dyp sorg, men definitivt en form for anger på at noe er over som jeg ikke fikk ta del i før det var for sent.

Dette er nok ikke noen nyhet for de fleste av dere – det skjedde for over en måned siden, og jeg ble ikke klar over det før noen uker senere. Sjokket har selvfølgelig gjort at jeg ikke har vært i stand til å skrive om det før nå.

Det var den respektable nyhetsformidleren Sunday Sport som kom med det først. Dette er en publikasjon som får “Se & Hør” til å fremstå som Financial Times i forhold til seriøsitet. Det nyhetsspeilet.no er for gale konspirasjonsfriker, er Sunday Sport for ufattelig irrelevante saker med eneste fellestrekk at de har negativ effekt på din IQ når de leser om dem. Som et eksempel, se artikkelen om Storbritannias dårligste transe-Cheryl Cole-lookalike.

De som var gamle nok husker hvor de var når Brå brakk staven. Dette kan fort bli et sånt øyeblikk for deg. Hold deg fast.

Den 26. August rapporterte Sunday Sport altså at Gordon Ramsays pornodverg-lookalike var funnet delvis spist i et grevling-hi. Det er en overskrift med såpass slagkraft at vi nesten må bryte den ned litt for å fordøye den.

Gordon Ramsay er såpass kjent at selv jeg vet hvem han er. En hissig kokk med minst ett reality-tv-program. Helt greit.

Pornodverg. Tygg litt på det ordet. For noen av oss er det dagligdags (ikke spør), for andre er det et konsept som kan få hjernen til å eksplodere. Dverger vet selvfølgelig de fleste hva er – de er som mennesker, bare mindre. Jeg har selv lenge latt meg fascinere og underholde av disse hva-man-nå-skal-kalle-dem. Jeg bryr meg åpenbart ikke om å være politisk korrekt, men hva er de? En egen rase? En mutasjon? En defekt? Samme det. Man kjenner stort sett igjen dverger på utseendet.

Og så er det selvfølgelig noen som må ta det litt videre og lage porno av det. Man lager jo porno av alt. Da kan ikke dvergene være noe dårligere. Vi mennesker har jo alltid brukt dverger som underholdning. I følge en turistguide for noen år tilbake, var det sånn at når Colosseum i Roma i gamle dager tidvis sto under vann, satt de sinte dverger ut på primitive flåter og fikk dem til å sloss med krokodiller og annet surr. Dette var før ville dyr begynte å synge og danse i Disney-filmer, så publikum elsket det. På bursdagen min i 2005 (muligens til ære for meg, vet ikke) ble 28 dverger drept og 14 hardt skadd i en arrangert slosskamp med en løve. Dverg-wrestling er stadig populært. Tucker Max hadde seg med en dverg. Dvergkasting er fortsatt en greie rundt omkring selv om siviliserte land har vært innom tanken om at det kan være feil. Dvergporno må vi nok dermed anse som en naturlig evolusjon slik verden har blitt.

Man skulle kanskje tro at små, stygge mennesker som har seg var nok, men neida. Det er nemlig enda bedre hvis de små, stygge menneskene ligner på ekte, kjente mennesker. Percy Foster (35) – han hadde et navn utover “Gordon Ramsay’s pornodverg-lookalike” – hadde sånn sett kanskje flaks med oppsynet sitt. Ikke nok med at han hadde tatt steget fra mening dverg til pornodverg, men han hadde altså status som lookalike-pornodverg for et relativt kjent menneske. I dvergsamfunnet er dette det øverste statusnivået ved siden av Fangene på Fortet-dverg.

Det er verdt å bruke en tanke på et samfunn som har utviklet seg dit vårt har kommet. Vi har porno. Folk betaler penger for å se andre ha seg, gjerne på en falsk og tilgjort måte. Folk betaler også penger for å se små friker gjøre det samme. Og av en eller annen grunn så har hjernene bak dvergpornobransjen funnet ut at dersom dvergene ligner på ekte mennesker, så er det enda bedre!

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med logikken. Jeg skal gjerne innrømme at jeg aldri har vært noen forbruker av porno. Jeg vet hva det er og har sett det, for all del, men for det meste synes jeg at det er helt omvendt av sport: Det er bedre å delta selv enn å se på. Men greit nok, noen liker porno. Jeg dømmer ikke. Jeg forstår ikke at dvergporno skal være opphissende for andre enn dverger, men den største bristen for meg kommer da i det jeg er ment å tenke “Men vent! Han har enkle milde fellestrekk med et kjent menneske! DA koker blodet!” – det funker ikke for meg. Det er selvfølgelig en mulighet for at det er jeg som er spesiell.

Til slutt kommer vi til den tragiske vendingen, avslutningen av setningen som setter krona på en allerede fantastisk story – det “faktum” at han visstnok ble drept og spist av en grevling.

Wow.

Dette ble oppdaget når myndighetene skulle gjennomføre et grevlings-gassings-opplegg. Det tror jeg ikke vi har her. Hadde vi gasset grevlinger, ser jeg for meg at det hadde vært en del av den offentlige debatten. I alle tilfeller tviler jeg på at kommunens grevlinggasser er mentalt forberedt på å komme over halvspiste pornodverg-lookalike-lik. Eller reflekterer det bare mine fordommer?

Percy, som var stjerne i “Hi-Ho Hi-Ho, It’s Up Your Arse We Go”, var visstnok under en del press, og man har ikke utelukket selvmord. Det er selvfølgelig tragisk at vi nå kanskje aldri får se “Midget MasterChef: Assbasters 7”, men det får eventuelt bare gå.

Jeg skal innrømme at dette stadig kommer tilbake til hjernen min. Litt fordi jeg synes det er morsomt, litt fordi jeg lurer på hva fremtidige generasjoner kommer til å tenke om oss. Kommer mine tipp-tipp-tipp-osv.-oldebarn om 500 år til å drive med slektsforskning, og finne ut at de hadde en fjern forfar som het Rune, som levde på den tiden da pornodvergene herjet på jorda? Jeg vet ikke, men jeg skulle ønske jeg kunne finne svar. Her sitter jeg kun igjen med spørsmål.

Rune på topp!

Jeg har tidligere klaget min nød over at jeg ikke bare kan slappe av hjemme hele tiden. Jeg har vært i militæret – noe som ikke var noen marsj på roser – og jeg har løpt halvmaraton. Man skulle kanskje tro at jeg ikke er en lat stakkar uten form eller viljestyrke – men det er jeg jo. Jeg liker meg best hjemme, på sofaen, foran TVen, med den lille familien min. Det er der jeg hører hjemme. Jeg trener litt fordi jeg må holde vekta i sjakk, men det er ytterst sjelden lystbetont. På toppen av dette er jeg fryktelig negativ til alt som er slit. Derfor var det bra med bitterhet på gang når en kunde plutselig fant ut at de skulle ha meg med på Galdhøpiggen.

Yep, det høyeste fjellet vi har her i landet.

2469 meter over havet. Det er langt opp det. For en som mistrives når han må gå i oppoverbakke med 2.5% stigning, er det et mareritt. Vi skulle selvfølgelig ikke starte ved 0, men likevel – her snakker vi smerte.
Grunnen til alt dette her er at firmaet jeg jobber for har Atea som en viktig kunde. Dette er en stor IT-bedrift, og vi samarbeider tett med dem. Når de har et arrangement, er vi med. De er 1500+, vi er 6. Det sier litt om styrkeforholdet og hvor viktig det er for oss å være synlige. Når Atea da bestemte seg for at de skulle sette rekord ved å dra brorparten av sine ansatte opp på den høyeste toppen de fant, ble samarbeidspartnerne rekruttert. Hvorfor kan ikke sånne firmaer bestemme seg for å sette rekord i hvem som kan slappe best av? Der kunne jeg bidratt.

Nuvel, ingenting annet å gjøre enn å si takk for alt og skaffe utstyr for å gå i fjellet. Jeg har jo ikke denslags. Dvs. jeg hadde fjellsko som jeg fikk av Siv. Datafolk liker fjellsko. Du vet aldri når det dukker opp et fjell på serverrommet. Og så hadde jeg visst en sovepose. Jøss. Brukt én gang. Det ble til at jeg kastet meg med på en gunstig avtale Atea hadde på jakke, bukse og sko. Jeg husket jo ikke der og da at jeg hadde sko. Dette forklarer mye av min impulsshopping. Takk meg senere, amazon.com.

I tillegg ble det en panikk-tur på XXL for å skaffe alt som manglet på pakklista som ble sendt ut før vi dro. Det var en del. Totalt kom jeg vel opp i 5.000,- for utstyret jeg trengte. Jaja, får sikkert brukt det mye på alle fjellturene i årene som kommer. Knis.

Før jeg visste hva som traff meg, var dagen kommet. Fredag 2. september, avgang Lom. Kollega og nabo Jørn skulle selvfølgelig også være med – han er nesten alltid i nærheten når jeg skal gjøre dumme ting, viser det seg. Vi fylte bilen med sekker, utstyr og øl. Bortsett fra å klatre i fjellet skulle det være messe. Vi må selge oss inn til de ansatte i Atea, så de selger produktene våre. For å få til det, hjelper det å gi dem øl. Kall det korrupsjon om du vil, jeg kaller det fest.

Bilen gikk rett etter kl. 7 om morgenen, og de nærmere fem timene til Lom gikk på et vis. Vi har en egen evne til å ta et hvilket som helst emne og prate det til døde på en måte som gjør at vi ler oss fillete, mens alle andre ser rart på oss. Heldigvis var det ingen andre i bilen. Vi lo av Skammestein, en plass man kjører forbi like før Beitostølen, vi lo av dårlige dialektetterligninger, og vi lo av det meste vi så. Blir ikke mye overrasket om dette for min del er en forsvarsmekanisme, designet for å beskytte meg mot traumer som kan oppstå ved å tenke på at jeg snart må gjøre noe fysisk.

Vel fremme i Lom er det tid for mat. Vi har flaks og finner en plass som har en seriøst god burger. Her snakker vi digg kjøtt, med speketing og dronningost. Ordentlig cowboymat. For meg som kjører lavkarbo-opplegg for tiden, var dette himmelsk. Hamburgerbrød er fyfy egentlig, men hvis det er en ting jeg kommer til å trenge denne helga, er det energi. Karbohydrater er det. Både ekte energi, og følelsen av energi. Begge ville være viktige for meg.

Når vi var mette og gode, fant vi frem til messeområdet, hvor vi fikk utdelt et telt som sto i nedoverbakke. Jaja, vi hadde ingen avansert stand uansett. Bare en sånn banner-sak og øl. Vi fant ut at vi nok burde tenke litt mer på sånt i fremtiden. Det var meningen å ha et villmarkstema, men det eneste vi hadde kommet på – presisjonskasting med fluestang – var det ikke plass til. Jau jau. Ned til lavvolandsbyen for å grine seg til en plass.

Det var ikke noen gjennomsnittlige same-lavvoer det var snakk om heller. 400 mennesker skulle det være plass til i hver. Cosy. Vi ble henvist til leverandør-lavvoen, og var blandt de første som kom dit. Vi valgte oss en plass langs kanten lengst fra utgangene, så folk ikke skulle snuble over oss i mørket, og la fra oss. Jeg hadde fått låne avansert liggeunderlag av Siv, og prøvde å lage en liten base der jeg hadde oversikt. Skulle tross alt opp 0530 morgenen etter, da var det lite tid til rot og surr. Konstanterte kjapt at jeg vel sjelden har ligget på et så hardt underlag. Gresset var som betong. Jaja, lenge til søvn, alkohol funker jo som en myk pute må vite, kommer sikkert til å gå bra.

Vi hadde med oss to kasser med ekte Drammens-øl som vi skulle dele med våre medklatrere. Vi fant ut at dette ikke var nok, og navigerte mot det lokale polet for å plukke opp noen vinbokser. Jeg overlot dette til vinekspert Jørn, som plukket ut en hvit og en en rød Brimi. Lokalt er jo greit. Når vi skulle betale, ble vi utsatt for en lokal gurk med ekte dialekt. “Shrabugerreti påssi?!” spurte hun, så Jørn skvatt og jeg fikk fnis. Reaksjonen vår avslørte oss ganske grundig, så hun gjentok på overdrevent østlandsk, “Skal dere ha en pose?”. Bedre. Husk at som opprinnelig Oslo-boer er jeg i en posisjon til å bestemme at det er alle andre som prater dialekt, ikke jeg. Jeg prater norsk. Når jeg er i nærheten, får alle andre sørge for å tilpasse seg. Nuvel, det bar avgårde for å fylle på med litt mer øl. Vi unngik Pokal-øl (lokalt? I dunno) og gikk for noen sixpacks med Tuborg. Yes. Klar for kvelden.

Vi tuslet opp til messeområdet, jeg fikk tak i klær og sko jeg hadde bestilt, og vi prøvde å dele ut noen øl til Atea-folk vi kjente. Det gikk dårlig – de hadde fått streng beskjed om å holde seg edru sånn at de skulle takle toppstøtet dagen etter. Jaja, vi var ikke ansatte, mer øl til oss. Vi kom snart i prat med flere av de andre leverandørene som var til stede, og drakk oss sakte i form. Det var også talkshow på stor scene med ymse gjester, deriblandt høvding-guiden som skulle få oss på toppen. Han ga oss noen gode råd på gurk ang. drikking av brevann (ikke gjør det, fullt av drit som daue lemen), å falle ned i bresprekk (ikke gjør det, særlig om du har tatt på sikkerhetssela feil, da blir det en “heilt anna upplevels”) og denslags. Etterhvert fant vi ut at vi skulle la talkshow være talkshow, og surret oss ned på et hotell med pub som viste landskamp. Der satt det et merkelig knippe kjendiser og så på, men det stoppet ikke oss – det ble øl og straffespark. Ettersom jeg kjenner min egen form ganske greit, ga jeg meg med 3-4 liter øl i kroppen. Ikke er jeg noen drikker, ikke er jeg noen fjellklatrer. Trenger ikke kombinasjonen fyllesyk og utslitt.

Lavvoen hadde fylt seg godt opp når jeg kom tilbake, men med mobiltelefonen som lommelykt fant jeg frem til vårt lille hjørne. Sjekket at alt lå klart til dagen etter. Hadde vært lur nok til å gå inn de nye fjellstøvlene hele kvelden, og de virket ganske gode – fra perspektivet til en småfull kar som knapt har satt sine føttter på et skikkelig fjell før. Hadde fått impregnert dem også. Yeah, forberedt! Så var det bare å krige seg ned i soveposen, og finne seg en nydelig og komfortabel stilling på verdens hardeste underlag. Ugh.

Jeg følte at jeg ikke sovnet på en evighet. Etter en stund kom Jørn snublende. Når han hadde krabbet oppi sin sovepose, kjente jeg at blæra ikke hadde tenkt til å holde på ølen hele natta. Ettersom det ikke fristet å våkne i pissvåt sovepose, var det bare å få på seg noen klær og stabbe ut for å finne en do. Det var heldigvis ikke mye kø om natten, så jeg kom rett inn. Likevel, jeg er vant hjemmefra til at jeg går fra sovende til pissende på 25 sekunder. Her var det 5 minutter fra avgjørelsen ble tatt til strålen var i lufta. Jeg rakk å lide en del på den tiden, og krigsdansen på vei mot dassen så sikkert fantastisk elegant ut. Når jeg var ferdig, snublet jeg rundt i mørket til jeg fant min egen sovepose. Krøp inn i den og gjorde et tappert forsøk på å sovne. Jeg sov sikkert, men det merket jeg ikke noe til.

Kl. 0530 begynte dagen på ny. Vi skulle deles inn i to puljer, som var avgjort allerede ved påmeldingen. Noen skulle gå fra Spiterstulen, en lengre og hardere løype. Vi pinglene skulle gå fra Juvasshytta, som er lenger opp og en noe mindre krevende rute. Spiter-bussen gikk 0630, Juvass 0730. Jeg satt pris på mitt kloke valg når de med dårligst tid sjanglet rundt i lavvoen og febrilsk forsøkte å gjøre seg klare. Jeg hadde god tid. Digg. Jørn og jeg sammenlignet hvor dårlig vi hadde sovet mens vi kom oss inn i ull og fjellklær. Jeg hadde satset og kjøpt en del bra klær. Egen boxershorts for formålet og greier. Jeg vil ikke ha landets høyeste vind rett på kølla. Det får være grenser.

Spitertrynene forsvant og det ble god plass i lavvo og leier. Vi var klare til kamp med klær og sekk og det som var, og gikk etterhvert mot oppsamlingsområdet hvor bussene gjorde seg klare. Vi fikk delt ut frokost fra Bakeriet i Lom, med to matpakker, et eple, en juiceflaske og en termos med enten kaffe eller te. Jeg drikker egentlig ingen av delene, men kjekt å ha litt varm drikke å helle i kroppen hvis det var det som skulle stå mellom meg og overlevelse når vi kom opp på toppen av landet. I tillegg til dette hadde jeg noen poser med nøtter, et batteri med kvikklunsj og litt annet snacks som kunne gi et boost til en stakkars slacker-kropp. Det veide litt, men det gjør jeg også, så det er bare rettferdig.

Å sette seg på bussen ga meg samme følelse som jeg innbiller meg at dødsdømte i USA får når de kommer på den siste cella. Point of no return. Hvis jeg skulle fake en sykdom, rømme landet eller ta gisler, burde jeg ha gjort det før nå. Ugh. Dette kom til å skje. Ingen nåde, ingen anger, ikke noe håp om benådning. Jeg fikk håpet et par ganger når bussen døde på vei opp de bratte, krokete veiene, men en rask reboot senere var den på vei igjen.

Omsider kom vi frem til punktet hvor bussen ikke kunne kjøre videre. Menneskekroppen måtte overta. Denne fantastisk kompliserte organismen, i stand til de utroligste prestasjoner, som på mirakuløst vis kan overleve de grimmeste utfordringer og se naturen i hvitøyet og si “Prøv meg”. Eller som i mitt tilfelle, kan ligge på sofaen og se på TV og spise potetgull, og av og til rulle litt over på siden for å uttrykke seg med en bønne. Menneske mot natur. En klassisk kamp som vi lå an til å endelig vinne overlegent helt til miljøvern plutselig ble populært.

Det første vi måtte gjøre når vi kom frem, var å få på oss sikkerhetsselene som skulle brukes til brevandringen. Disse var omtrent som fjellutgaven av tvangstrøyer, og det var et strev å få de på uten at de skulle gnage. Jørn fikk en som passet helt glimrende – til en liten jente. Ihvertfall ifølge en kommentar han fikk der han prøvde å knyte armer og bein inn i faenskapen. Jaja, litt etterhvert kom vi nå inn i dem, og vår gruppe begynte så smått å gå inn i villmarken - hvis man kan kalle det det. Det var rett og slett verdens største samling av stein, i størrelser fra litt stor grus til kampesteiner. Ingen sti eller noe, bare stein og oppoverbakke. Jeg har aldri vært noen fjellgeit, men litt balanse har jeg så jeg kom meg igang, noe som var nødvendig med tanke på at det var kun få plussgrader og lett regn.

Landskapet var egentlig ikke helt ulikt Mordor til tider, bare med litt ekstra snø og isbre. Folk skryter alltid av fantastisk natur, majestetisk og vakker. Vel, her må jeg få lov til å si at det var skikkelig grisestygg natur. Vi var godt over trelinja, så her var det kun drit. Mørke, våte steiner så langt øyet kunne se. Isbre med våt snø på. Ugh. Ræva sommer i år, følte det var litt tidlig å møte på selve arvefienden også.

Kroppen fungerte ganske bra, og jeg ble fort varm der jeg gikk og tuslet. Det var ganske mange av oss – ca. 500 skulle gå fra Juvasshytta – så det ble til tider litt køtendenser. Likevel lite å klage over. Denne første tredjedelen skulle ta 45. minutter til en time, og vi bommet vel ikke så mye på den. Avsluttet over en steinrøys som også markerte overgangen til isbre. Her ble det teknisk hvil med en kvikklunch og litt nøtter mens vi ventet på at guidene skulle legge ut tau til brevandringen. Dette tok ganske lang tid, og jeg rakk å bli god og kald igjen. Det sluddet litt, og isbreen lå stor og kald og gliste mot oss.

Omsider kom vi igang igjen. Den midterste tredjedelen av turen var bare kos – å gå over breen gikk som en lek. Varmen kom fort tilbake, og det eneste man måtte passe på var å gå sånn nogenlunde i sporene til han foran, samt å holde riktig avstand. Her funka det helt fint å tusle i koma og samle mentale og fysiske krefter til den siste tredjedelen – stigningen opp til toppen.

Nå begynte det å bli vær. Snøen var kanskje ikke tett, men den var der. Det var kaldt, og det var vind. Tåka var også tett. Alt dette var egentlig greit, sammenlignet med det som sto igjen – bratt oppoverbakke bestående av ganske store steiner. En oppoverbakke så bratt at man ikke ser så mange av dem der man vanligvis ferdes. Vi gikk over noen knauser som tidvis var ganske rett oppover. Her ble det dessverre til at vi sto en del i kø igjen, og rakk å bli gode og kalde. Men vi kom stadig noen cm. nærmere toppen. Etterhvert var det bare oppover, og det begynte å bli ganske tett med snø, både i lufta og på bakken. Marsjeringen oppover begynte også å merkes på en annen måte – lufta ble tynnere, og musklene som skrek etter oksygen brukte lengre tid på å hente seg inn for hver pust.

Jeg så ikke særlig mye mer enn noen meter foran meg pga. tåke og snø, men etterhvert fikk jeg helt noia av å gå i kø, og brøt ut og gikk bokstavelig talt mine egne veier, med Jørn rett bak. Jeg trampet oppover i nok tempo til å få puls, og gikk forbi masse folk som tilsynelatende var i enda dårligere form enn meg. Artig at de finnes. Jeg hørte jubel i det fjerne. Må ha vært en gruppe som har kommet til toppen. Kan umulig være langt unna nå! 10 meter senere passerte jeg de jublende og så toppen av Norge.

Det sies å være fantastisk utsikt fra Galdhøpiggen på en klar dag. Det kan godt være. På det beste så vi noen hundre meter langs fjellsiden. Jaja, ingen tid til å fortvile over naturens kjipe personlighet. Dårlig tid, må ha mat, nuh! Matpakke pluss moms ble inntatt, men jeg gadd ikke bruke tid på termos og te. Hadde det ikke vært så lang kø til kiosken på toppen (“Norges høyeste priser”) hadde jeg kanskje kjøpt noe der, men det var ikke tid til denslags. Jeg var ganske god og våt av svette innerst, og alle erfarne fjellfolk jeg hadde lyttet til hadde sagt det var en god ide og skifte. Så der, noen meter unna landets høyeste fjelltopp, tok jeg frem min kvapsete kropp i noen sekunder mens jeg skiftet til en ny, fersk og tørr ulltrøye. Ny lue, nye votter. Ull er min venn. Ah, så utrolig digg å være tørr og varm – det kom fort når jakke og klær var tilbake på igjen.

Vi var ikke på toppen i mange minutter før vi måtte bevege oss litt nedover for å delta i neste prosjekt. Det skulle lages en Atea-logo med mennesker som pixels. Alle hadde fått delt ut en plast-poncho i en viss farge. Ettersom vi var hvit fyllmasse mellom bokstavene, hadde vi skippet formasjonstreningen kvelden før. Vi fant ut at vi skulle stå på toppen av den ovale logoen og klamret oss fast der. Dessverre var det så mye vind, tåke, snø og drit at helikopteret som skulle filme oss ikke kom seg nærme nok. Uansett fikk vi oppleve hvordan det var å være keiserpingvin i “March of the Penguins”, der vi sto i 20 minutter i piskende vind og fokuserte på å ikke dø.

Uten videre seremoni begynte turen ned til verden igjen. Jeg innbiller meg at jeg ikke var den eneste som var drit lei og ville tilbake til sivilisasjonen. Vi lå litt foran den første bølgen av folk som styrtet utfor fjellkanten, og gikk i et brukbart tempo nedover. Her gikk neste store fjellsannhet opp for meg – selv om det er lettere å gå nedoverbakke enn oppover, er det ikke “gratis” å gå nedover heller. Jeg har et kne som ikke er helt samarbeidsvillig etter mange års systematisk misbruk i militæret og på fotballbanen, og det knirket stygt et par ganger når det måtte balansere på en våt, isete stein mens hele kroppsvekten min kom deisende etter. Det ble litt køtendenser etterhvert her også, men tross alt gikk det veldig greit. Sliten av balansering, lei av stein – jeg håpet brevandringen var like behagelig i revers som den var opp.

Vi kastet oss på første ledige taulag (tror ingen brydde seg nevneverdig om å komme sammen med samme gruppe som de gikk opp med) og kom oss ned til breen. Der trampet vi avgårde i høy marsjfart, og passerte fort et annet taulag på vei over breen. Vi kjørte hardt tempo, det ble varmt og godt, og det var vanvittig deilig med relativt jevnt og mykt underlag under føttene. Vi tok etterhvert igjen et annet taulag også – de hadde startet lenge før oss, men de var sjanseløse mot vår effektive trav. Hadde dette vært Alive, hadde vi nok vært nødt til å slakte å spise dem, da de ikke hadde livets rett. Vi, derimot, var en mager og sulten drapsmaskin. Vi kom oss til slutten av isen, gikk i sirkler litt for å samle opp tauet, og var fri til å gå ned den siste biten som vi ville.

Jeg må innrømme at jeg på dette punktet var så drit lei alt som het stein, tyngdekraft, knær, føtter, ankler, støvler, fjell og daler at jeg bare marsjerte på for å bli ferdig med det. Mens Jørn kom i prat med en av gurkeguidene, spratt jeg fra stein til stein i et litt for høyt tempo. Joda, jeg hadde selvfølgelig hørt det – det er på denne delen av turen som flest blir skadet. Man tror man er nede, selv om det er langt igjen. Man er sliten, lei, og blir lett litt uforsiktig. Og jeg tenkte på de tingene, men kroppen lystret ikke. “Ta sjansen”, så hjernen. Den ville ned. Legger og ankler begynte å få nok juling, så hvert steg fikk alarmsignalene til å gå av. Nok nå. Må hvile, må slutte å være i en natur som gjør det så krystallklart at den ikke ønsker meg der.
Det var en brukbar flokk av oss som tilsynelatende hadde omtrent samme tanker som meg. Vi var blandt de første som kom ned mot plassen hvor bussene sto, og jeg fulgte på når vi i den siste bakken tok den litt kjappere isveien nedover, istedenfor å gå litt rundt på stein. Brått sto jeg blandt bussene og var ferdig. Fremme. Fantastisk herlig at den vonde, lange turen var historie. Jeg overlevde, og det skulle feires med triumferende pissing. Jeg gikk litt ut i terrenget og beriket naturen, ga av meg selv. Jeg kunne hoppet på den første bussen som kjørte avgårde, men bestemte meg for å vente på Jørn, som fortsatt holdt sammen med guiden og tok den litt lengre veien rundt. Når de kom frem, forklarte han hvorfor – isveien vi hadde tatt var ikke spesielt solid, og med litt uflaks kunne vi lett ha falt millioner av meter gjennom isen til en nesten sikker død. Haha, der fikk de den, det skulle de ha fortalt oss før. Vi er tross alt byfolk på tur. Gøy på landet osv.

Vi fikk vrengt oss ut av våre respektive seler, og satt oss på bussen. Vi var begge tilfredse med at våre forventninger var innfridd – Jørn hadde hatt en fantastisk tur, jeg var sliten av bedritent vær, fysisk anstrengelse og lite imponerende natur. Vi raidet lageret i sekken for digg og nøt bussturen tilbake til Lom.
Ettersom vi var tidlig tilbake, hadde vi en stor fordel – dusjkøene var ikke etablert enda. Antallet dusjer i forhold til antallet mennesker var ikke oppmuntrende, så etter å ha fått en pølse i kroppen ved ankomst, kastet vi fra oss ting, rev til oss en fersk underbukse og tilbehør, og spratt opp der dusjbodene sto på rekke. Etter noen minutter venting ble det min tur, og kun lurende leggkramper holdt meg fra å løpe inn. Det var ikke som dusjen hjemme, så man kunne velge – enten varmt vann, eller trykk. Ikke begge samtidig. Same shit, jeg gikk for varmt vann og nøt de 2-3 minuttene jeg hadde til rådighet til fulle. Fikk vasket skrotten og gnidd litt på såre muskler. Et kort øyeblikk med lykke, så var det ut igjen så nestemann fikk prøve. Jeg fikk på meg boxer’n og vi gikk ned til lavvoen for å skifte. Smertene var i aller høyeste grad til stede. Kneet mitt hadde fått mye juling på vei ned, og det var vanvittig vondt å prøve å komme inn og ut av klær. Jeg måtte dra det ut av buksene før dusjen, og da kjentes det ut som hele driten skulle falle av.

Når vi hadde fått på oss nye filler var det egentlig bare å komme seg opp i messeområdet og gjøre seg klar til å prate med kunder. Vi var klare med øl, og ølen var klar for oss. Det var selvfølgelig god stemning, da de aller fleste hadde kommet seg til toppen og ned igjen. De fleste tok gladelig imot en herlig, kald og sprudlende Aass pils (bare i tilfelle dette oppfattes som reklame – en diger FUCK YOU til norske lover på dette området) og pratet litt produkt med oss. En del av dem kjente vi godt, og noen av dem vi kun har snakket med via telefon kom for å hilse på. Veldig hyggelig, og forhåpentligvis litt nyttig også. Ølen fungerte godt etter anstrengelsen, og jeg innbiller meg at de fleste var rimelig kostnadseffektive i drift den kvelden. Vi liker å tro at vi bidro til mer enn bare litt buzz hos deltagerne.

Tiden kom for mer sceneshow, og vi satte oss for å spise på et langbord sammen med flere av de andre leverandørene. Selv om mange av oss driver med helt forskjellige ting, og noen er direkte konkurrenter, er det en god tone og stemningen var upåklagelig. Høvdingen for Atea tok etterhvert scenen og var sprudlene happy – dette hadde definitivt vært en suksess til tross for problemene med bilder på toppen. Vi hørte at tre personer var igjen på toppen enda (dette var ca. kl. 20:30 om kvelden), men at de ville bli bragt ned i trygghet snart – noen slitne knær og denslags, ikke noe mer dramatisk enn det. En annen hadde møtt en stein litt for hardt med ansiktet sitt. Sånt må man regne med når så mange mennesker gjør ting de ikke kan.
Snart tok en mann fra Guiness scenen og annonserte at vi hadde satt verdensrekord i antall mennesker som har kravlet seg opp på toppen av ett og samme digre fjell. 972 stykker kom til toppen, visstnok. Cool. Guiness-diplomer på gang senere. Moro. Følelsen var god, og selv om jeg fortsatt ikke var positiv til den type utflukter som dagen ble brukt på, er det en viss tilfredsstillelse i det å komme seg på toppen. Kan ikke nekte for det.

Etterhvert som vi drakk messeområdet tomt var det tid for å gå på pub. For meg, derimot, nærmet dagen seg slutten. Klokka begynte å nærme seg midnatt, og vi hadde blitt enige om at jeg skulle kjøre hjem på søndagen – ihvertfall første etappe. Da var det greit å stoppe etter 7-8 halvlitere med øl – er tross alt verken vant til drikking eller klatring. Kombinasjonen var sikkert ikke noe bedre.

Inne i lavvoen luktet det skikkelig fest, og jeg vil understreke at med min dårlige luktesans, skal det litt til før jeg merker noe som helst. Jeg ble møtt av en symfoni av kroppslukt, akkompagnert av et snorkekor med en kraft som fikk den harde bakken til å dirre. Jeje, fuck that, jeg er sliten og småfull, jeg sover uansett. Det kostet 2-3 kramper å komme seg inn i soveposen, og jeg slet for å finne en god stilling på det smale liggeunderlaget, men søvnen kom snart og tok meg.

Jeg våknet en stund senere av at jeg måtte pisse. Hvem ville ha gjettet det? Jørn var tydeligvis på plass ved siden av meg, da han snorket i duett med en eller annen som lå litt bortenfor oss. Det hele var underlig musikalsk. Jørn tok seg av grunntemaet, de dype tonene, mens han andre eksperimenterte med temaet og sprudlet som en leken bekk. Hadde jeg hatt batteri på mobilen skulle jeg ha tatt det opp. Men det hadde jeg ikke – det jeg hadde var en full blære, og fem minutter til friheten. På tide med aksjon.

Jeg var fortsatt noget påvirket av alkohol der jeg danset mot utgangen på lavvoen. Det er mulig jeg sparket til noen, ikke vet jeg. Ut kom jeg, og dasskøen var der, om enn ikke lenger enn at jeg kunne holde meg. Den gikk fort unna. Folk satt fortsatt ute og skravlet og drakk. God stemning. Når jeg hadde gjort mitt fornødne, gikk jeg ut av dassen igjen, og det første jeg så var en zombie som kom mot meg. En kar i underbuksa, blendet av flomlyset på toppen av WC-greia, holdt seg for øynene og snublet i pallen som var brukt som provisorisk trapp. Godt å se at det er folk som har det mye, mye verre enn meg. Ikke det at jeg hadde det fælt, altså. Jeg liker bare å se uskyldige lide. Neida. Joda. Vi får se.

Inngangsprisen til soveposen er redusert til én krampe, og jeg innbiller at jeg ser litt ut som en reke der jeg vrir meg rundt for å prøve å komme i en stilling der jeg får strukket lårmuskelen til å slutte å drite seg ut. Jeg sovner, kanskje. Det føles bare som om jeg ligger på betong og stirrer i taket.

Etterhvert våkner jeg igjen. Det er bråk. Bare en stakkar som har gått på trynet like ved. Fortsatt mørkt, fortsatt natt. Det er vanskelig å retningsbestemme lyd inne i soveposen, så jeg stikker trynet ut. Det virker som om noen har trynet like ved Jørn, og nå prater usammenhengende mens han småler. Brått ser Jørn ut til å våkne, han reiser seg halvveis opp og går ut drithardt; “FAEN, HVORFOR I HELVETE DRIVER DU Å SNAKKER MED MEG A!?!?”. Den besøkende ler, reiser seg og snubler videre, og Jørn forsvinner inn i koma igjen. Jeg har nevnt situasjonen senere, og han kan ikke huske at det har skjedd.

Jeg legger meg nedpå for å liksomsove litt til, men bakken er nådeløs, og hvis jeg sover, er det ikke bra. En sliten kropp vrir og vender på seg for å bli komfortabel. Helvete som dette suger. Klokka blir etterhvert 0630, og de som skal til Stavanger og Haugesund blir bedt om å komme seg opp for å rekke avmarsj. De finner ut at den beste måten å stå opp på er ved å bråke mest mulig, så det blir ikke noe mer søvn. Jørn foreslår at vi står opp og drar. Jeg er lett å overtale. Bilen hans er en million ganger mer komfortabel enn dette helvetes underlaget. Vi pakker sammen og overser lett frokosten i messeområdet. Vi er road warriors. Vi lever av det ferden gir oss. Pølse på bensinstasjon og denslags. Bilen var heldigvis såpass god å sitte i at den klarte å dempe det faktum at jeg hadde vondt OVERALT til en viss grad.

Det å komme hjem var vanvittig deilig. Jeg fikk meg en skikkelig dusj og kost meg litt med Siv og Heidi. Skittent tøy med skummel lukt ble lagt til vask. Pizza ble etterhvert ordnet. Den ble fortært i sofaen. Jeg var tilbake i mitt rette element.

Noen dager senere var Jørn hos Atea på en greie, og der møtte han en av de andre leverandørene som vi har en del kontakt med, og som vi hang med oppe i Lom. Han fortalte at de også skulle hjem tidlig på søndagen, så han hadde vært fornuftig og gått fra puben kl. 0030 for å få litt søvn og hvile. I åpningen til lavvoen møtte han dog en flaske whiskey som lurte på om han ville bli med ut på plenen, så da fikk han først lagt seg – skikkelig dritings – kl. 0330. Noen hadde nok en dårligere søndag enn oss.

Til alle dere som mener jeg er negativ til naturopplevelser bare for å være tøff, eller fordi jeg ikke har forsøkt det, eller fordi jeg er en dass; Jeg kan betrygge dere med at jeg fortsatt er negativ. Og det kommer jeg til å fortsette å være, selv om det finnes landskap som er bedre live enn på bilder. Dere skal få lov til å være ute i fjell og mark, i skogen, i elva så mye dere vil for meg. Jeg er i sofaen og passer på TVen.