Hipp hipp hurra

..for Siv, som har bursdag i dag!

Ingen andre mennesker har så mange betydningsfulle roller i mitt liv – kjæreste, samboer, felles gjeldsoffer, forloved, og hvis alt går etter planen, blir hun 30. mai 2009 mor til vårt første barn! Lykken er stor, og jeg gleder meg til å tilbringe mange lange fine år sammen med deg, jenta mi!

For de som har spurt; Vi forlovet oss 3/10, en dag da Siv endelig benyttet seg av julepresangen fra meg siste jul, et opphold på spa. Jeg hadde fått i oppgave å sørge for en ålreit middag den kvelden, og jeg tenkte at hun sikkert da ville være ganske medgjørlig; Ring ble kjøpt i full panikk, etter å ha saumfart huset på jakt etter noe som kunne gi en indikasjon på hva slags størrelse hun bruker; Så var det bare å kjøre på med middag. Musklene rundt knærne var godt møre når hun kom hjem, og når maten var ferdig, ba jeg henne vente litt med å sette seg; Kaldsvetta var på god vei i det jeg gikk for å hente ringen, og jeg deisa ned på kne, alle talene jeg hadde øvd på forsvant som dugg for solen, så jeg bare stotret frem at jeg lurte på om hun kunne tenke seg å gifte seg med meg. Etter noen timer med kinesisk vanntortur og snørr og tårer fra min side ga hun seg og sa ja!

Et annet poeng med akkurat denne datoen var at vi en stund hadde hatt god grunn til å mistenke at Siv var gravid. Jeg fikk utsatt testen til fredag ettermiddag sånn at jeg skulle rekke å fri før vi visste noe helt sikkert – bare som et symbol på at jeg ville ha HENNE uansett, og at det ikke utelukkende hadde noe med et evt. barn å gjøre. Vel, det ble en pluss og lykken var stor!

Middagen gikk fint og som de spennende og fantasifulle menneskene vi er, sank vi snart sammen i sofaen og så på Nytt på Nytt. Ingen skal si at vi ikke vet hvordan vi skal leve! Mr. Romantisk skal ihvertfall ingen kalle meg.

Et innholdsrikt år for oss to går mot slutten, men det er ingen grunn til å tro at 2009 blir noe mindre spennende! Følg med, det skal jeg! ;)

Tett på tre

Onsdag 26/11 var det dessverre slutt på “Tett på tre” med Espen Eckbo, ihvertfall i denne omgang. Kommende onsdag kommer et program om programmet, men inntil videre er det slutt.

Jeg har lenge vært en stor fan av Eckbo, og mener at han sammen med Team Antonsen-gjengen representerer det fremste vi har av humor i Norge. Denne gangen handlet hver episode om tre karakterer (alle spilt av Eckbo) som gikk igjennom en historie, og hver episode hadde et tema, som “Helse”, “Døden” og “Kjærlighet”.

Jeg innrømmer selvfølgelig at dette er helt subjektivt, men dette var sinnsykt bra saker! Jeg lo meg fillete av hver episode, men det var tross alt ikke moroa som sto i fokus; Det var til tider direkte vondt å se på de ulike tragiske skjebnene utfolde seg, og mesterverket til Eckbo ligger i å få frem og fokusere på de vonde øyeblikkene, ansiktsuttrykkene i det karakteren oppfatter at livet raser sammen rundt seg, og de pinlige, flaue situasjonene som oppstår når disse stakkarene får juling. Alle rollefigurene har sine feil og brister, noen selvforskyldt og noen helt ufortjente, og sånn sett er det ikke alle som fortjener sitt ublide møte med Eckbo’s glimrende humor.

Dette er langt fra bananskallhumor, her snakker vi et intelligent innblikk i vonde situasjoner, pinlige øyeblikk og dyp smerte, såvel fortjent som ufortjent. De fleste historiene ender med en eller annen ironisk vri, noen ganger negativ, men som regel klarer de triste folkene å vri noe positivt ut av sine forferdelige situasjoner.

Jeg håper de klarer å få ut DVDen i tide til jul, og håper da selvfølgelig også den ligger under treet her i huset på julaften. Espen Eckbo er et geni, og selv om han er en god karakterskuespiller i “Tett på tre” (og helt fantastisk når det gjelder å spille gamlinger), er idé og manus enda noen hakk vassere, noe som bare understreker allsidigheten til en av vår tids store norske moromenn. Fantastisk bra!

Ønsker for 2009: La medieklovnene dø!

Om litt over en måned står et nytt år foran oss. Et år med muligheter og håp vi aldri har sett maken til – USA får sin første svarte president, SV i regjering blir forhåpentligvis permanent flyttet til historiebøkenes “Største flauser”-seksjon, og vi skal se om vi klarer å komme over en finanskrise som i stor grad drives av våre hjernedøde venner i media.

Et håp jeg personlig har, er at vi også kan spares for en del mediahorer som rett og slett har blitt for slitsomme. Det virker som om TV, radio og aviser tror at vi som er så uheldige å utgjøre folket ikke har noe annet å gjøre enn å sitte hjemme og gape og ta imot alt de serverer oss rått. Dessverre har de i stor grad rett – og derved klarer de å styre hva vi liker og hva vi bruker tiden vår til på en måte som burde gjøre oss veldig, veldig bekymret.

Min personlige topp 3-liste over folk jeg klarer meg fint uten resten av livet toppes av Tommy Steine. Jeg håpet han skulle bli med i dragsuget da hans tilsvarende kvalme kompis Jan Werner tok kvelden, men akkurat som med Wenche Foss (som ikke kommer inn på topp 3) var det for mye å håpe på. Mr. Steine går hardt ut og prøver å fremstå som to personer; På den ene siden er han selve definisjonen av *kul*, konge på byen og fittemagnet av en annen verden. På den andre siden er han Mr. Family Entertainment, med “Allsang på Grensen” som kvalmende høydepunkt. Selv har jeg hatet ham allerede fra han vanhelliget TV-skjermen i “Bot og bedring” midt på nittitallet. Nå er ikke dårlige norske situasjonskomedier noe ukjent fenomen, og selv med fokus på en av landets med rette mest forhatte grupper – parkeringsvakter – klarte Steine å være overraskende irriterende, i motsetning til f.eks. narko-sympatiske Sturla Berg-Johansen. I en verden der man ikke kunne skru av TVen og Tommy Steine stadig var å se i kopekassa, hadde jeg forlengst blitt spist av mitt eget raseri der jeg gremmet meg over hvor kvalm og ufyselig det gikk an å være.

Steget er selvfølgelig ikke langt til nr. 2 på lista. Å erklære seg selv som humorist kan hvem som helst gjøre, men det skal jobbes litt for å være så anstrengt og slitsom som Per Inge Torkildsen er. Sist klarte han å ødelegge Nytt på Nytt for undertegnede med sine uendelige, usammenhengende og totalt umorsomme rablerier som gir like lite mening som de er underholdende. Mannen eier ikke talent, og geniale Espen Eckbo hadde en meget presis parodi i “Tonight med Timothy Dahle” der en Thorkildsen-kopi maste på i loop og nesten klarte å matche originalen når det gjaldt å være bortkastet sendetid. Det er trist at norsk humor fra utenfor hovedstadsområdet så totalt skal domineres av verdiløs møkk som Oluf, Raymond, Mossa (fra “Du skal høre mye”) og vår tragiske Per Inge. De idiotiske meningene hans om politikk og idrett er en ting, men at diverse TV-kanaler fortsetter å dytte denne talentløse åndsamøben inn i stua vår viser hvor lite respekt de faktisk har for det norske folk. Kjære Per Inge, hvis du ønsker at jeg skal le av deg, blir du nødt til å kjøre en brennende bil utfor et stup. Jeg ønsker deg lykke til med det!

Siste nisse ut i denne omgang har en god plass på pallen, men han er likevel et stykke unna å være så irriterende som de to første. Uansett er det vel lite sannsynlig at vi har sett det siste av Tshawe Baqwa helt enda. Jeg får helt mark hver gang han er på skjermen med sine morsomme ablegøyer og artige påfunn (Sarkastisk? Jeg?), og hadde jeg ikke allerede vært på vei til å kvitte meg med Get-abonnementet mitt ifm. flyttingen i sommer, hadde jeg kuttet det på prinsipp når de begynte å bruke ham i reklamene sine. Dette har ingenting å gjøre med det at han er neger (de to hvite over her knuser ham totalt), kun at han er en fryktelig irriterende type. Det hjelper sikkert ikke at han representerer en “kunstform” som for meg er musikkens svar på HIV – i.e. vi burde bruke alle ressurser på å utrydde den så fort som mulig – men han viser i alle sammenhenger at hans talenter for å være plagsom strekker seg langt utover det musikalske.

La oss sammen bruke stemmeretten vår for å slippe å se mer til disse klovnene. Våre barnebarn kommer en dag til å lese om “Mot i brøstet” og “D’ække bare, bare Bernt” i historiebøkene, og se anklagende på oss med blanke øyne. “Hvordan kunne dere?”, vil de spørre, og du vet at du ikke kan gi noe godt svar. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er, og begrave disse skamplettene sammen med Vidkun Quisling, Arne Treholt og Kristin Halvorsen mens vi enda har en viss selvrespekt i behold.

Jeg tok feil av Somalia

Det viser seg at jeg kom til å skrive noe feil i denne artikkelen – det var ikke en 23 år gammel dame, men en 13 år gammel jente som ble steinet til døde for sitt sinnsyke kriminelle mesterverk – som besto av å bli voldtatt av tre menn.

Barbarer. At sånne folk får styre et samfunn er patetisk.

Cupfinalen 2008

Etter nok et trist fotballår for mitt lag, var det i går endelig slutt på sesongen 2008 (med unntak av kampene i UEFA-cupen, men vi klarer jo ikke å score mål, så..), noe som ble markert med cupfinale mellom vif og de suverene seriemesterne Stabæk.

Siden jeg er vokst opp på Oslo Øst har jeg alltid blitt konfrontert med at jeg burde ha holdt med vif, noe som selvfølgelig er bullshit – jeg vokste opp på Høybråten, like ved Furuset, som tradisjonelt sett har vært en av de større Oslo-klubbene i ishockey – og vif har alltid vært det store hat-laget. Dybden på vif-hatet mitt er vanskelig å forklare med ord, men det raser som 1000 brennende soler i hjertet mitt og kommer til å være der så lenge jeg lever. Morten Berre har holdt posisjonen som selve urfienden i nærmere et tiår nå (også før han kom til vif), og de har fostret masse ufyser opp gjennom tidene.

Stabæk, derimot, har jeg aldri hatt noe mot som klubb. Joda, Ingebrigt Steen-Jensen eller hva han heter er slitsom så det holder, og de kommer fra et sted så kvalmende sossete at jeg som Oslo Øst-Drammenser spyr i sinus, men klubben har gjort det imponerende bra og det er ingen tvil om at de har fortjent årets seriegull.

Derfor skulle man kanskje tro at jeg håpet på the double til Stabæk, men sånn ble det ikke. For en av de virkelig få gangene i mitt liv skal jeg innrømme det; I går var det deilig å se søpla fra øst banke vaginamennene fra vest.

Dette har hovedsakelig å gjøre med to av spillerne på laget som får mest fokus;

Daniel Nannskog blir stadig hyllet som guds gave til fotballen. Denne bifile halvapen som stadig griner, syter og ramler scorer en del mål, det skal han ha. Men hver eneste gang noen er i nærheten av ham, faller han teatralsk og griner sine tapre tårer og krever at dommeren skal dele ut kort til “synderen”. Et arrogant svin som det i motsetning til kollega Alanzinho (e.l.) er vanskelig for en “nøytral” (så lenge de ikke spiller mot RBK) tilskuer å glede seg over.

Men den mest plagsomme er Veigar “Pall” Gunnarson, den lubne lille islendingen som er en god nok spiller, men som er en enda bedre syte. Fritz Moen, eat your heart out – du er ingen match for de utrolige justismordene Pall utsettes for ca. hvert femte minutt han er på banen. Han er enda mer opptatt av å syte til dommeren enn Nannskog, og han er hevngjerrig – hvis noen tar ham ut av en kamp, bruker han alle ufine triks som finnes for å ta igjen. I går var det en glede å se frustrasjonen i trynet hans i det han ble tatt av banen etter å ha vært med på å tape årets viktigste kamp.

Så selv om dette var en sånn kamp der jeg skulle ønske begge kunne tape, var det utrolig deilig at ihvertfall et av lagene gjorde det. Hold dere unna The Double. I Norge er det forbeholdt Rosenborg. :P

Gratulerer, USA!

For to og et halvt år siden så jeg på et amerikansk talkshow, og en ung, svart politiker var gjest og snakket urovekkende fornuftig om hvordan man burde gå frem for å endre USA. Et av temaene var selvfølgelig om USA var klare til å velge en svart president. Politikeren sa at han trodde store deler av landet var klare til det – og i natt norsk tid ble han historisk da det amerikanske folk valgte ham til møkkajobben det blir å rydde opp etter George Walker Bush, ifølge en rekke historikere historiens dårligste president. Dette var utrolig bra både for USA og resten av verden!

Obama kommer selvfølgelig til å få mye dritt slengt etter seg de neste 4 eller 8 årene, og han har ingen lett oppgave foran seg - men etter å ha kommet meg delvis igjennom “The Audacity of Hope” er jeg overbevist om at han vil styre USA i en riktigere retning.

Nesten like viktig som at Obama ble valgt som president, var det at skrikende gale Sarah Palin ikke ble valgt til visepresident. En kreasjonist som har uttalt at hun tror jorda er rett under 7000 år gammel og at mennesker og dinosaurer har eksistert side ved side er i utgangspunktet ikke mentalt i stand til å ta avgjørelser for en supermakt – noe som fort kunne ha blitt tilfelle hvis McCain hadde blitt valgt – han er 72 år gammel og full av sykdommer. Lå oss håpe at hun forsvinner helt fra søkelyset så fort som mulig!

Statene har også valgt representanter til senatet, og det er gledelig å se at Kay Hagan hiver ut Elizabeth Dole i North Carolina. Republikaner Dole har kjørt en blodhard kampanje på at Hagan er djevelen selv – fordi hun var med på en fundraiser som ble arrangert bl.a. av en mann som er ateist! “De gudløse” har blitt hengt ut i en nådeløs hetsekampanje, og det er godt å se at sånt ikke får positive resultater. USA har klart å velge sin første svarte president, men de er langt fra klare til å velge en som ikke er kristen. Noe å tenke på for oss militante ateister. ;)

Og mens vi er inne på de kristne – i øyeblikket ser det ut som en av deres andre kampsaker – å forby homofilt ekteskap i California – går på trynet, selv om dette fortsatt kan snu. I denne saklige debatten har de kjørt på argumenter som at staten vil tvinge gode kristne til å bli homofile hvis man ikke endrer loven. Omtrent samme sakelighetsnivå som “Nei til EU” her hjemme i 1994, mao.

Ellers ser det ikke ut som om Al Franken klarer det i Minnesota – synd, han hadde vært en artig liten “terrorist” å ha i senatet. En av hans bøker var første sted jeg hørte om Barack Obama, faktisk – Franken er litt som Michael Moore, bare morsommere og sintere.

Nei, får vel komme meg på jobb. Hurra for USA!