Kritisk analyse av “Folk og røvere i Kardemomme by”

Det er tid for å børste støvet av bloggen og gjøre klar for det årlige innlegget. Ikke fordi noen følger med, men fordi når man først får noe på hjernen er det best å få det ut før det gjør for mye skade. Hold deg fast, dette blir en lang en.

I 2012 var det 100 år siden Thorbjørn Egner ble født. Mannen trenger sannsynligvis ingen introduksjon – for mange generasjoner av oss nordmenn er han kjent som skaperen av noen av våre koseligste historier, sanger og skuespill, først og fremst for barn. Det er kanskje ikke noe vi bryr oss særlig om når vi tar et par skritt ut av barndommen, men når egne barn oppdager Egners verden kommer det strømmende tilbake. Syklusen er komplett, og man nynner med på Pepperkakebakesangen og de andre gromlåtene. Mange har det ihvertfall sånn. Derfor fant noen kloke hoder ut at 2012 også skulle være Egner-året. Arrangementene sto i kø. Et av høydepunktene må ha vært “Folk og røvere i Kardemomme by” oppført på Nationaltheateret – og på denne måten fikk jeg min egen private nostalgitripp i form av at eldstedatter Heidi så tv-opptaket av stykket 76 ganger på to uker.

Så forsvant opptaket fra PVRen vår, og det lå kun ute på nett i noen uker etter jul, så vi så ikke noe mer til det, før jula 2013. Da var det tilbake, og Heidi så det i snitt to ganger om dagen.

Romjula 2014 var forestillingen tilbake igjen, så iPaden har blitt flittig brukt også denne gang. Pappa benyttet også anledningen til å kopiere ned filmen permanent til disk sånn at vi ikke blir lidende av at NRK fjerner den i slutten av januar igjen.

Likevel – selv om jeg ikke satt og stirret like intenst som Heidi hver gang Politimester Bastian jaktet på Kasper, Jesper og Jonathan så klarer jeg jo ikke helt å la være å følge med heller. Jeg er en av de menneskene som ikke kan være i samme rom som en påslått skjerm uten å bli dratt mot lyset som en møll. Om jeg hadde stått på en bar med verdens mest interessante mennesker og en TV i bakgrunnen hadde vist et program om bleieskift hadde jeg bare måtte gi opp å motstå. Uansett hvor hardt jeg prøver, følger jeg med på det som skjer, om bare litt. Og følger man med på samme ting, dag inn og dag ut, gang på gang på gang, så plukker man opp noen ting. Ser noen mønstre man kanskje ikke legger merke til når man bare ser forestillingen hvert 20. år. Og man begynner å lure på om tingene man observerer bare er surr fra eget hode, eller om det ligger noe mer i det.

Jeg ble derfor etterhvert overbevist om at det var på sin plass å ta en grundigere titt på akkurat denne forestillingen. Jeg regner den som et frittstående verk, uavhengig av andre ting som bøker, filmer, skuespill eller hva det måtte være. Jeg har analysert det som etter min mening (om ikke hans egen) må være Egners magnum opus i en moderne kontekst, sett med voksne øyne. Akkurat som Pixar-filmer som Toy Story og A Bug’s Life er dette åpenbart laget for barn, men det er lagt inn litt moro for voksne også. Men er det alt? Kan det være flere skjulte budskap for de voksne her? Etter en gjennomgang tror jeg du vil være enig med meg i at denne forestillingen viser andre, mye mer alvorlige sider ved Egner. Er Kardemomme by bare moro for de minste, eller dystopisk samfunnskritikk på sitt mest kyniske? Kanskje var han enda mer brilliant en vi ga ham kreditt for, der han la på lag etter lag med betydninger og budskap? Er det mer å finne i Egners verker enn hyggelige karakterer, engasjerende sanger og en sykelig trang til å ramse opp matvarer?

La oss først se overfladisk på handlingen i “Folk og røvere”.

Etter et opptak av Egner selv som forteller om byen, åpner det hele med at politimester Bastian (Per Egil Aske) tar en kjapp prat om været med Tobias i tårnet (Espen Skjønberg), og mens innbyggerne myldrer rundt begynner han å synge sin kjente vise – den hvor Kardemommeloven blir introdusert, en variant av kristendommens gylne regel. Så får Bastian kjeft av byens slakter, som har blitt ranet av røverne – antagonistene er herved omtalt, om ikke enda introdusert. Politimesteren mener seg ute av stand til å gjøre noe, da røverne skal ha en løve, noe han anser som for risikofylt - han vil ikke bli spist på den store Kardemommedagen. Samtalen overhøres av Tante Sofie (Mari Maurstad), den strenge, sinte damen – en skikkelig bitch – som så fremfører sin sinnavise der hun synger om noe av de mange tingene hun synes er feil med byen, inkludert den snille politimesteren. Når hun har tømt seg kommer eselet til Silius – og nekter å flytte seg fra byens hovedgate. Eldstemann Tobias kommer til slutt frem til at de skal sette eselet i vogna og trille det vekk – litt omvendt av den opprinnelige arbeidsfordelingen. Med veien åpen blir vi nå introdusert til trikken med sin egen sang – topp for barna.

Trikken sklir ut av scenen, og inn kommer Kamomilla. Ah, Kamomilla. For et navn. En uskyldsren og vakker ung pike, som spiller og synger “en og to og tre” som en engel. Hvem var ikke dritforelska i Kamomilla i sin tid? Hun var jo selve drømmejenta! Men hva er dette? Kan hun ikke komme på Kardemommefesten? Nei, Tante Sofie er for streng og vil ikke tillate det. Unge Tommy får heldigvis med seg Tobias i Tårnet til å overtale Sofie til å komme på festen, og Kamomilla blir også med. En seier for rettferdigheten! Ja, for selve livet! Og kjærligheten!

Det neste på programmet er den store Kardemommedagen. Her kommer slagerne på samlebånd, med Kardemommesangen, værsangen til Tobias, den talende, syngende og dansende kamel, samt Tante Sofie som må steppe inn og ender opp med å synge sinnavisa si foran alle. Midt oppi dette blir vi introdusert til Kasper, Jesper og Jonathan som følger med fra et stykke unna og åpenbart har lyst til å være med på moroa. De vurderer å stjele kamelen men slår det fra seg.

På dette punktet kommer det et lite ekstranummer til ære for Egner – karakterene fremfører Sjørøvervisa, og det tar greit av. Vi møter røverne igjen, og de uttrykker sorg over å ikke få være med på noe av det som er gøy. De hevner seg ved å stjele trikken. Innbyggerne med hjelp av Tobias (som spør publikum) skjønner fort at den ikke kan bevege seg utenfor skinnene, og finner den etterlatt der sporet stopper, noe som tar ca. 8 sekunder.

Her er det duket for et sceneskifte, og vi befinner oss for første gang utenfor selve byen, i det vi ser røverne komme hjem fra sitt trikkestunt. De synger snart sin sang om hvor rotete alt er, “Jeg er sikker på jeg hadde den i går”, samt uttrykker bekymring for matmangel – både for deres egen del, og løven som henger ved huset deres. Summen av alt er at de forstår at de trenger et damemenneske, og beslutter seg for å røve en – Tante Sofie! Ut i natten går de med en annen monsterhit, “Vi lister oss så stilt på tå”, og en sovende Sofie er et lett bytte. End of act 1.

Akt 2 starter morgenen etter i det Sofie våkner hos røverne og straks tar kommandoen – etter en modifisert sinnasang har hun løven malende og røverne i stram givakt. Røverne sliter og synger om hvor fælt det er å vaske seg, og bestemmer seg også for at Sofie var en tabbe – hun må vekk. Sofie vil ikke, men innbyggerne fra Kardemomme by kommer marsjerende og krever å få henne tilbake. Det hjelper heller ikke – hun trives med å få orden på folk, og sheriff Bastian og de andre må gå tilbake med uforrettet sak. Desperate røvere gjør alt de kan, og bestemmer seg for å røve Sofie tilbake om natten.

Neste morgen kan unge Remo fortelle Bastian at Tobias fyller 75 år den dagen. Høydepunktene kommer tett! Byens innbyggere – inkludert Sofie, som er like overrasket som de andre over å være tilbake (“Jeg er der jeg er”) – bestemmer seg for å gi ham en bursdagssang og en gave i form av et dyr som trenger et hjem. Frisøren (Per Christian Ellefsen) lærer opp publikum i hurrasangen, før den andre gruppa finner en papegøye i dyrebutikken.

Tobias våkner til en deilig dag i tårnet sitt, og hele byen møter opp for å feire ham. Papegøyen fra Amerika blir presentert og kjører sin sang i tidvis moderne utførelse. En rørt Tobias får også en hundevalp av Tommy, før publikum stemmer i på hurrasangen til ære for byens eldste, klokeste og snilleste innbygger.

Røverne lurer stadig i bakgrunnen og sulten gnager i dem når de ser kaker og digg på festen til Tobias. De bestemmer seg for et røvertokt i byens butikker den natten, men dette overhøres av Tommy, som varsler handelsstanden. De bestemmer seg for å ta affære og ligge i bakhold og fange de tre skurkene. Dette lykkes de med, og de settes i arrest hos Bastian.

Befolkningen er overlykkelige når de forstår hva som har skjedd dagen etter, og røverne har det også bra – de har sovet godt og fått en deilig frokost i kroppen for første gang på lenge. De blir kommandert til å vaske seg, noe de har tungt for, men Fru Bastians vesen overtaler dem til å gjøre det som riktig er. Hun synger også sin sang som er en ren hyllest til sin mann. Røverne forandrer seg til bedre mennesker foran øynene våre, men uttrykker bekymring for den sultne løven deres som nå er etterlatt til seg selv. Bastian lærer dem at de ikke kan røve for å mate dem, men lover at mat skal leveres så dyret ikke sulter. På Bastians initiativ kommer barberer Sørensen innom fengselet for å fikse opp de kriminelle en del. Han har selvfølgelig også en egen sang, men den blir avbrutt midt i av stykkets dramatiske høydepunkt – branntrommer! Det brenner i tårnet til Tobias! Oh noes!

Røverne blir sporenstreks kommandert ut av Bastian for å hjelpe til. Byens innbyggere virrer hjelpeløst rundt, og gleden er stor når Tobias er trygt på bakken – men han er livredd for hunden og papegøya si som er igjen i tårnet. Kasper, Jesper og Jonathan viser handlekraft og heltemot, får reddet dyra og slukket brannen til stor jubel fra byens innbyggere. Tobias erklærer at røverne alltid skal være hans beste venner, og Bastian vil at de skal evakuere, men de får isteden organisert befolkningen til å skaffe vann til å slukke brannen. Snakk om heltedåder!

Kasper blir brannsjef i byen, og ber Sofie om å gifte seg med ham. Sofie blir tenåring og aksepterer før han rekker å fri ferdig. Kamomilla er fornøyd med å ha ikke bare én, men tre nye onkler.

Jesper og Jonathan tusler tilbake mot fengselet men blir lykkelige for å høre at de ikke er arrestert lenger – sistnevnte blir lærling hos bakeren. Jesper står deprimert igjen til slutt – ingen elsker ham, og nå blir han helt alene. Han avslører at hans største drøm er å bli sirkusdirektør, og Bastian bestemmer at dette skal skje, og at løven skal bli en del av sirkuset. Avslutningsvis forteller Egner at alt nå var bra, og vi får en variant av hurrasangen tilpasset de tre tidligere røverne.

En fantastisk forestilling! Skuespill, musikk, arrangement, scenografi, alt hva det heter, alt var på topp! Det er åpenbart at stemningen i salen er i taket, en dundrende suksess fra ende til annen. Har du tilgang på denne oppsetningen av skuespillet, ta en nostalgitripp av dimensjoner. You’ll be glad you did.

Så hvorfor er jeg skeptisk? Hva i alle dager kan man finne negativt med en så til de grader fantastisk barneforestilling? Hvor finner man noen skjult agenda i tidenes mest koselige teaterstykke? Hvorfor må jeg alltid pisse på tradisjoner som står så mange så nært?

Som nevnt tidligere – når man ser en ting for mange ganger på for kort tid blir man mer klar over strukturen i det man ser. Den kan være oppe i dagen eller mer subtil, men man aner mønster som så blir tydeligere for hver gang man blir dratt igjennom det. Jeg påstår ikke at jeg er så mye mer observant enn dere andre, jeg har bare blitt utsatt for Kardemomme by mer en det som godt er. Såpass mye at spørsmålene melder seg.

Stykket er satt opp for barn, med alt det fører med seg. Det betyr selvfølgelig at en del ting er overdrevent teatralske – slik må det sannsynligvis være for å holde på oppmerksomheten og sørge for at de små får med seg det som skjer. Eller er det egentlig derfor? Når man ser dette med skeptiske voksne øyne begynner ting å se litt annerledes ut.

Det første som slår meg er at en fargesprakende Bastian er en sjokkerende inkompetent politimann. Han er konfliktsky, har beslutningsvegring og er helt ute av stand til å ta stilling til noe som ikke er “hyggelig”. Hvordan i alle dager fikk han denne jobben? Og er det virkelig sånn at politiet er øverste og eneste myndighet i byen? Kanskje ikke akkurat demokratiets vugge vi snakker om?

Tante Sofie er et annet mysterie. Hun er sinna. Fryktelig sinna. Hun er misfornøyd med det meste i Kardemomme by, og det gnistrer av henne når hun setter i gang. Så blir hun bortført av tre møkkete rotehuer av noen røvere – mens niesen hennes er hjelpeløs tilbake i Kardemomme by – og velger av egen fri vilje å forbli hjemmefra for å holde skikk på de tre skurkene!? Når hun så blir returnert mot sin vilje er hun åpenbart kjempeskuffet. Ikke et ord blir sagt om at hun – som er så opptatt av orden og at folk skal oppføre seg korrekt – etterlater et forsvarsløst barn til seg selv.

Og hva er egentlig greia med Kamomilla? Det startet jo så lovende, med denne åpenbaringen som egenhendig sang meg inn i puberteten (sammen med Penny fra Inspector Gadget), men så forsvinner hun ganske effektivt ut av historien. Joda, hun dukker opp i bakgrunnen, og hun omfavner Kasper som sin nye onkel, men.. Kamomilla var et uforløst potensiale, et løfte om så mye mer, og så ble hun bare til… ingenting.

Hvis vi vender tilbake helt til begynnelsen, så kan vi finne noen spor. Et opptak av Egners’ KOLS-stemme starter som nevnt forestillingen. Hans ord er som følger (klikk på bildet for full størrelse).

Litt sånn klassisk snublete Egner-språk som gjør det koselig og barnevennlig, ikke sant? Men du må for all del ikke overse to ekstremt viktige elementer her;

• Det skjer mye i Kardemomme by som ikke skjer andre steder.
• Kardemomme by ligger skjult, borte fra folk, og veldig få vet om den.

Tiden er kommet for å avsløre min konklusjon, og så backe den opp med fakta som viser at den holder vann. Den er kanskje vanskelig å akseptere for oss moderne mennesker. Jeg prøver ikke å pisse på en nasjonal helt her. Han var som oss alle et barn av sin tid.

Egner var homofob.

Jeg snakker ikke om betydningen “Oi, jeg er bekymret for at jeg er litt tiltrukket av menn, og dette vemmes jeg av samtidig som det er bittelitt spennende da” (bonuspoeng om du leste den setningen med Egners stemme inne i hodet ditt). Neida, han var homofob i den forstand at han var livredd for at de homofile – og andre perverse avvikere, sett fra hans ståsted - ville reise seg og ta kontroll over samfunnet. Kardemomme by er hans visjon for hvordan et samfunn drevet av seksuelle utskudd ville se ut, kamuflert som et kvalmende koselig utopisk barnesamfunn.

Hvorfor er Kardemomme by skjult, langt unna folk? Hva skjer der som ikke skjer andre steder?

Sodomi er bare forbokstaven. Slik Egner fremstiller det er dette en by styrt av kjødets lyster, en slags seksualkapitalistisk pengebinge for avvikere. De har isolert seg fra resten av samfunnet for å utagere og synde fritt.

Latterlig påstand, sier du? Neppe.

Se på Bastian. En lallende spradebasse med fargesprakende uniform totalt fri for én eneste evne som gjør ham kvalifisert til jobben som politimester. Alt han gjør er å synes at alt skal være så forbanna hyggelig hele tiden, og ved første tegn på ubehageligheter reduseres han til en ubrukelig skrulle som er redd for sin egen skygge. Egner tegner ikke akkurat et positivt bilde av homofile her, og fremstiller dem som hjelpeløse stereotyper på styggeste og mest politisk ukorrekte vis.

Joda, Bastian har en kone. Vi kommer tilbake til henne.

Trikkefører Syvertsen er en annen ledetråd vi må gå litt etter i sømmene. Ikke en veldig sentral karakter, men han har en sang og er stadig tilstede i bakgrunnen. Han er også fargesprakende, grønn i dette tilfellet, et etterhvert ikke akkurat subtilt hint om hans legning. Så synger han følgende i sangen sin (om seg selv):

“Trikkefører Syvertsen han er en vennlig mann, som gjerne vil at alle er som ham”.

Vi forstår vel alle hva en mann i knallgrønn uniform kan regne som “vennlig”, eller hva? Særlig når han følger det opp med at han ønsker flere likesinnede. Trikken er gratis og serverer kake til alle som tar den – en tur som man selv kan observere er på maksimum ett minutt. Hvilken funksjon har denne trikken? Er nok ikke få som har fått polert balltreet på denne strekningen, for å si det mildt. En organisert joyride gjennom byen, hans egen permanente homseparade der man ikke nøyer seg med å spille tekno og se på folk med vemmelige ansiktsuttrykk.

Tante Sofie synger også om trikkeføreren i sin sinna-sang. I det hun begynner på verset om ham tar hun et par provoserende dansesteg for å vise hva slags type hun synes han er; Så synger hun:

“Trikkefører Syvertsen, han synger og er glad, men det er ikke slik en trikkefører vi vil ha! Han burde ikke synge i en så alvorlig stund! Han skulle styre trikken sin og ellers holde munn!”

Det er en barneforestilling, uten tvil. Ellers hadde hun kanskje byttet ut “trikken” med et annet ord? Som til og med rimer?

For tante Sofie er en meget interessant kontrast her. Hun liker ikke tingenes tilstand, og ved første anledning melder hun overgang til røverne, etter hennes eget utsagt en ubrukelig haug med slabbedasker. Av Egners mange hint er dette omtrent så lite subtil han blir. Røverne skal vise seg å være selve nøkkelen her.

For når røverne blir arrestert, er det rimelig åpenbart at Bastian ikke vet hva han skal gjøre med dem. Han sender inn frisøren, som er så homo at det umulig kan være noen tilfeldighet – her kan man jo velge å påpeke at Egners fremtidsvisjoner treffer, selv om man ikke trenger å være enig i hva de innebærer. Han spiller klarinett og danser seg helt bort på fanget til Jonathan, før han blir avbrutt av brannalarmen. Dette er en scene som også inneholder mye av nøkkelen for å forstå Egners advarsler.

Utgangspunktet er som følger: De tre røverne er oss. Og med det mener jeg ikke å ekskludere noen som leser denne bloggen. “Oss” sett fra Egners perspektiv. De heterofile. Hele greia ligger oppe i dagen. De er rotete og møkkete og helt hjelpeløse uten kvinnfolk. Når de så plutselig får prøve seg i en situasjon som krever handling og mot, opererer de uten sidestykke og ordner opp i stor stil. Egner var redd for en verden der vi heterofile ble satt på sidelinjen, i utkanten, og ikke fikk delta i samfunnet lenger, til tross for at vi hadde vært sentrale i den å organisere hele greia i utgangspunktet.

Bastian og de andre skrullene hadde laget sin drømmeby, der alle kunne jobbe som det de ville og trampe rundt og ha det hyggelig. Dette fungerte tilsynelatende en stund, men slår tydelige sprekker så fort innbyggerne blir satt på prøve. Hadde Egner gitt seg her, kunne man ha forstått det. På hans tid var det å være homo farlig og smittsomt. Det var viktig å plante inntrykk hos barna om at man måtte være en god borger og sørge for å produsere neste generasjon.

Men dette var ikke nok. Det er mørkere understrømninger i det som skjer. Egners Kardemomme by er et sted der byens gamle griser har seg fritt med alle de andre innbyggerne – damer, barn, ikke engang dyr går fritt.

Bare sjekk Tobias og Remo som ankommer scenen med eselet i begynnelsen. Dette er ikke tilfeldig.

For ikke å snakke om eselet selv, som streiker. Det er noe med hele energien i denne scenen.

Det kan ikke være mye tvil om at Tobias er en grabukk med tilsynelatende førsterett på alt som har puls i byen. Det er faktisk god grunn til å tro at “i tårnet” kun er en lettere omskriving av hans egentlige kallenavn – når man ser hvordan Bastian er underdanig i forhold den eldre mannen, skjønner man at Tobias MED tårnet er veldig sentral i byen og dens utvikling.

Se også når Tommy og Tobias planlegger hvordan de skal få tante Sofie og Kamomilla med på festen. Den gamle grisen blir tilsynelatende tenåring igjen over muligheten til å klå litt på en dame. At han er andpusten og må fokusere litt før han banker på er tilsynelatende kun fordi Espen Skjønberg begynner å dra på årene, men det er lett å se dette som at her har han fått en kribling i pungen som han ikke har kjent på årevis. Dette kan da ikke stemme?

Joda, det stemmer helt perfekt inn med siste del av puslespillet. Til tross for inkompetanse i verdensklasse er ikke herrene i Kardemommerådet (dette navnet blir aldri brukt av Egner, men jeg ser det som en sannsynlig og lett forståelig gruppering av makten i byen) dummere enn at de vet hvordan verden funker. De stikker kanskje kølla i hva som helst, men det er én ting man ikke finner i esler og smågutter – en (menneskelig) livmor. For å sikre rekrutteringen beholder de en del damer i byen som rene verpefabrikker. Dette forklarer Fru Bastians nesten sykelig krampaktige sang om hvor bra mann politimesteren er, og det forklarer at flere av representantene for primærnæringene i Egners univers – baker og kjøpmann, for eksempel – i denne utgaven av stykket spilles av kvinner.

Og dette gir oss da endelig forklaringen på sinte, sinte “tante” Sofie. Hun har fått nok av å være fødemaskin for Tobias og de andre avvikerne. Hun lever i konstant opprør mot sopermafiaen som styrer byen, og hopper ved første og beste anledning på et heterofilt alibi – ikke fordi hun har lyst til å vaske ørene deres og få skikk på dem, men fordi dette er hennes vei til revolusjon for å redde både seg selv, Kamomilla, og de andre. Skinkerytterne skal styrtes, og stykket viser at hun lykkes bedre enn hun kunne ha håpet på. Røverne, som representant for oss heterofile, med alle våre feil og mangler, blir fristet med byens ressurser i form av mat og hygge. Det er kun et tidsspørsmål før en situasjon vil oppstå hvor de tre heltene vil vise seg å være overlegne det nåværende skrulleveldet i handling og evne.

Bøgene ser selvfølgelig også denne faren, og Bastian forsøker i kjent inkompetent stil å kvitte seg med den. Når han helt uten egen innsats plutselig ender opp med røverne i arrest, sender han en snikmorder for å rydde dem av veie. Dette er det nærmeste han kommer en kompetent mann i sin by, frisøren, sett her i det han forsøker å kutte strupen på alfa-hannen Kasper.

Her ser vi Egners irrasjonelle homohat gå utover fortellingen hans – frisøren har alle muligheter til å lykkes i sitt oppdrag, men han blir overmannet av sine lyster og hopper på sjansen til å “ri” på fanget til Jonathan mens han spiller klarinett.

Stakkars Jonathan forstår ikke hva som skjer og protesterer minst mulig i håp om at det skal gå over.

Poenget med “Folk og røvere i Kardemomme by” er endelig klart. Egner ønsker å advare mot samfunnet han mener vi ville ha fått hvis vi lot avvikere, skruller og annet rask gå fritt. Til slutt vil de ta over og gjøre slaver og annenrangs borgere ut av oss som foretrekker det annet kjønn. Han understreker med all mulig tydelighet at et slikt samfunn til slutt vil kollapse og trenge viktige bidrag fra heterofile for å kunne fungere selv på aller mest grunnleggende nivå.

Hans måte å få frem sitt gammeldagse og irrasjonelle menneskesyn er selvfølgelig dypt sjokkerende når man ser det i lys av holdningsendringene i samfunnet fra etterkrigstiden til i dag. De fleste av oss aksepterer f.eks. at homofile gjør det de gjør, så lenge man slipper å se detaljene selv. Det mest sjokkerende er likevel ikke at Egner hatet homofile og andre avvikere såpass sterkt, men egenskapene han tillegger dem. For Egner var det tilsynelatende ingen forskjell på å være tiltrukket av eget kjønn, og det å dytte daim i dyr og små barn. Slik kan man si at stykket forsåvidt fungerer slik det er ment, men viser hvor håpløst utdatert det er i forhold til holdninger til seksuelle avvik.

Jeg håper dette har vært nyttig lesing, og at en del øyne har blitt åpnet i forhold til hva Egners agenda egentlig gikk ut på. Dersom det er interesse for det kan jeg også vise hvordan man kan analysere Egners største politiske verk, “Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen”, som skulle vise seg å forutse utviklingen i en veldig spesifikk del av det moderne samfunnet med sjokkerende presisjon.

Gift

Jeg er litt treig av meg. Det tok nesten 40 år før jeg endelig ble gift. Da er det kanskje bare på sin plass at det tok nesten 9 måneder før jeg fikk skrevet ferdig et blogginnlegg om det?

28. september 2013 var dagen endelig der. Jeg dro på meg smoking og tilbehør. Det var tid for bryllup. Mitt eget. Og selv om jeg var litt anspent, så var jeg ikke nervøs. Det virket ikke helt riktig. Er det ikke naturlig å ha litt usikkerhet, litt forsvarsmekanismer, litt angst for at alt skal gå på trynet, for at bruden ikke møter opp?

Jeg vet ikke, men sånn var det. Anspent, intenst tankefull, men ikke nervøs.

Tidligere på dagen hadde jeg våknet i behagelig tempo, og bare virret litt rundt. Gjort klart litt småtteri. Tenkt på hvilken dag det var. Så hadde jeg tuslet de få meterne bort til min forlover, nabo, kollega og venn Jørn for en bedre frokost. Og da mener jeg bedre. Det var biff og omelett og masse digg tilbehør. Viktig med et godt grunnlag, og Jørn er en fortreffelig kokk. Selv om jeg ikke hadde nerver her heller, merket vel både Jørn og jeg at jeg var litt annerledes. Datoen for bryllupet var satt for ca. ett år siden, men likevel ble det skippertak mot slutten. Omskriving av tale, ikke øvd på dans, masse forberedelser som burde ha vært tatt hånd om lenge før. Kom sluttresultatet til å bli bra? Eller ville alle de tilreisende bli så frustrert og skuffet at de kastet meg i elva?

Rundt kl. 10 – etter en runde med intens PlayStation-kriging som fikk hjernen min på helt andre tanker – tuslet jeg tilbake for å ta en dusj og stusse luggen. Jeg leker ikke skalla, tross alt. Her var det høvel som skulle til, og helst da etter kl. 10 for at det ikke skulle vokse ut til afro i løpet av kvelden.

Tiden gikk, Siv forsvant avgårde til frisør, og jeg sto plutselig ferdig påkledd. Tiden var kommet. Hjernen funket ikke i det hele tatt – det var godt at jeg hadde Jørn til å passe på meg og hans fantastiske datter Tonje til å passe på småjentene, for til tross for nervefri eksistens, var hodet mitt et eneste stort rot. Vi ble kjørt ned til byen, og jeg måtte innom Kiwi for å kjøpe våtservietter til min blanke skalle – jeg går stort sett aldri i varme klær, og svetter av ingenting. Dere som har hår vet ikke hvor godt dere har det i forhold til å slippe dråper som uhindret samler seg på issen og renner dit de finner det for godt.

I kassa på Kiwi står vi bak det jeg tror er en liten gutt. Jeg er jo ikke akkurat kong observant til vanlig, og i dag er jeg helt blåst. Gutten blir ferdig, jeg betaler, og vi går ut. Jørn kommenterer at det er NØDT til å være et godt omen at vi kom bak en tenåringsdverg med hanekam i køen. Jeg har jo hele livet vært veldig opptatt av dverger, og hatt stor glede av dem, og så klarer jeg å misse en på det som vel er en av de viktigste dagene i mitt liv? Jaja, sånn er det. Jørn la til at når vi sto der hadde dvergen stirret rart på oss to i smoking. Det var VI som var frikene.

Så gikk vi bort til Børsen Festlokaler, der både vielse og fest skulle finne sted. For de som måtte lure – nei, vi giftet oss ikke i kirka, det var ingen prest, ikke noe sånt. Human-Etisk Forbund sto for vielsen, vi ble gift uten at noe ingen av oss tror på var en del av avtalen.

Vel fremme var det bare å konstatere at lydanlegg var på plass, at instruksene til mine gode hjelpere var klare, og at jeg var overlykkelig for at mitt bidrag den nærmeste timen stort sett ville bestå av å si “ja”. Nervene var helt fraværende fortsatt, men inne i hjernen hadde jeg det som jeg ikke har hatt det siden eksamenstid på skolen – ingenting fungerte. Jeg husket ikke om jeg skulle ha gjort noe eller ikke, så jeg sto bare og fiklet med restene av en revnet ballong.

Kjente fjes dukket opp. Familie og venner, fra nyere og eldre historie, kom inn, pent kledd, blide og klare for fest. Som den eneste av hovedpersonene som var tilstede hilste de på meg. Jeg er usikker på om jeg hilste tilbake eller bare stirret på dem med glassaktig blikk og et stivt glis. Hva var dette, om ikke nerver? Jeg var helt rolig, men virkelighetsoppfattelsen var mildt sagt uortodoks. En ro som jeg ikke har kjent siden Heidi ble født.

Toastmasterne dukket også opp, og med det forsvant det siste jeg kunne hatt anledning for å bekymre meg for – de hadde tross alt en viktig oppgave både under vielsen og festen. Min lillebror Lars og Siv sin lillebror Kristian hadde fått oppgaven på deling. Det var et valg vi ikke kom til å angre på.

Tiden var kommet. Vigsleren var på plass. Det eneste som manglet var bruden og hennes forlover, Vibecke. Men jeg var ikke nervøs. Jeg følte meg helt sikker på at hun kom til å møte opp, hele tiden. Så mens man forsøkte å presse alle gjestene inn i det noe underdimensjonerte rommet der vielsen skulle finne sted, gikk jeg ut på gangen og gjorde meg klar. Tradisjonen i kirkebryllup er jo at brudens far går sammen med henne ned midtgangen for å gi henne til sin nye eier. Vi ønsket en annen vri, og skulle komme inn sammen, hånd i hånd, og så gå ut igjen arm i arm når det var gjort. Dørene til salen ble lukket. Forlover Vibecke dukket opp og spurte om alt var klart, og jeg så ned trappa på min nydelige brud. For all del, kona mi er strålende vakker hver eneste dag hele året, men det er selvfølgelig noe spesielt med å se henne i hvit kjole, klar til å gifte seg med deg.

Der jeg sto i min avslappede salighet oppfattet jeg at de to var noe mer stresset. Frisøren hadde tatt seg friheter med klokka og de hadde så vidt rukket frem i tide. Samme det. Nå var vi her. Vibecke gikk inn i salen og lukket døren bak seg – det endelige tegnet på at vi var klare.

Musikken startet. Og igjen var dette vårt bryllup. Det var ingen salme vi hørte fra den andre siden av døren; det var kjærlighetstemaet fra Star Wars II – Attack of the Clones – selvfølgelig foreslått av undertegnede. Vi hadde forhandlet oss frem til den roligste delen, kun melodi, lite eksplosjoner og lyssabler. Etter ca. ett minutt av den gikk døren opp og vi snek oss gjennom den trange gangen mellom gjestene. Siv var ivrig og forsøkte å gå hardt, mens jeg holdt igjen etter beste evne sånn at vi skulle gå rolig, behersket og høytidelig opp.

Vel fremme tok musikken slutt, vi inntok stolene, og vigsleren tok ordet. Jeg svettet som en bjørn men hadde heldigvis plassert våtserviettene mine et helt annet sted. Dette var vel første gangen det virkelig slo meg at jeg var en del av midtpunktet for dagen. Selvfølgelig er bruden gjenstand for mest oppmerksomhet på en sånn dag, men jeg fikk da mitt jeg også, og kunne lett ha levd med at alle bare stirret på Siv.

Vigsleren sluttet å prate, og musikken begynte igjen. “River Flows In You” av og med Yiruma fylte de neste 3 minuttene, og livet som ugift gikk ubønnhørlig mot slutten. Og det var rett og slett en fantastisk følelse. Ikke noe å grine for. Jeg var tross alt kommet hit med vilje.

Når musikken var ferdig, hadde tiden kommet for å formelt skaffe seg kone. På dette tidspunktet var jeg godt marinert der jeg satt, men det plaget meg ikke. Jeg kom meg gjennom seremonien. Noen snufset litt i salen. Papirer ble undertegnet. Jeg fikk en ring på fingeren. Jeg ble gift.

Det føltes selvfølgelig ikke brutalt annerledes, men likevel svevde jeg litt på en sky der og da. Jeg hadde klart det! Jeg hadde fått meg kone! Og ikke en hvilken som helst kone! Samboeren min! Kjæresten min! Moren til mine to barn! Ha! Førstevalget mitt!

Tiden var kommet for vår første handling som mann og kone – å gå sammen ut av salen og ubeskjedent kreve beundring og lykkeønskninger fra de oppmøtte. Dette skjedde til “Perfect Day” av Lou Reed – først og fremst foretrukket av meg for ordene “It’s such a perfect day – I’m glad I spent it with you!”, ikke fordi enkelte mener den handler om Reeds forhold til heroin.

Vel ute var det bare å ta frem festgliset og ta imot koser, gratulasjoner og all verdens positivitet fra de nesten 90 som hadde møtt opp. Selv en uempatisk halvpsykopat som meg ble lettere rørt av alle de glade menneskene som på en tilsynelatende uendelig rekke var klare til å overøse oss med alt som var bra. Noen hilste jeg på for aller første gang på dette tidspunktet, andre så jeg igjen for første gang på altfor lenge.

De to små jentene våre var dette tidspunktet 4 og 1 1/2 år gamle, og til tross for at de fikk gjort seg selv til en del av seremonien (på forholdsvis sjarmerende vis, særlig når lille Elin erklærte “Min!” i det mammas ring ble tatt frem), var det ikke meningen at de skulle være med på festen. Før vi skulle avgårde å ta bilder hadde vi derfor bestemt oss for at vi skulle ta en liten dans i samme salen – rett og slett fordi Heidi hadde gledet seg så lenge til å danse i den nye, hvite kjolen sin. Det ble dermed en liten svingom til “Canon in D” av Pachelbel, der Siv og jeg byttet på med hver vår unge, men selvfølgelig sparte hverandre til senere på kvelden. Noen av gjestene ble også med. Elin viste klare tegn på at dette var en slitsom dag, så vi fikk i henne litt drikke, og gjorde oss klar til neste eventyr – fotografering.

Første stopp for oss var Ypsilon-brua i Drammen. Der fikk vi tatt noen flotte bilder av oss som smiler, kysser og stirrer ut i evigheten. Så gikk ferden til Gulskogen Gård, der forlovere og unger også var klare. Vi gjorde unna bildene sammen med ungene først, og sendte dem hjem sammen med Jørns datter Tonje, som skulle passe dem resten av kvelden. Så kjørte vi på med bilder – med og uten forlovere – mens klokka gikk alt for fort. Jørn hadde skaffet (ke)babb da det fort kunne bli litt lenge uten mat her, men dessverre fikk Siv og jeg rotet i oss den litt for sent – like før vi skulle tilbake til festen. Jaja. Sånn er det når huet er et eneste virrvarr.

Turen gikk tilbake til Børsen i den flotte hvite BMWen vi hadde fått låne for anledningen (igjen takket være Jørn), og vi snek oss inn på bakrommet for å gjøre oss klare. Gjestene hadde i mellomtiden funnet på egne greier – noen hadde vært på pub, alle hadde vært innom photobooth’en (stor takk til Christin, Milla og Alan som ordnet opp i stor stil der!), og etterhvert var alle klare i storsalen for bryllupsfest og –middag.

På lerretet inne i salen ble det satt i gang en liten introvideo som ramset opp hvor mange dager det var siden Siv og jeg ble født, møttes, ble forlovet, fikk barn osv., til tittelmusikken fra “Cutthroat Island”. Når denne var slutt kom vi inn til generøs applaus fra de 86 oppmøtte gjestene, og det eneste som manglet var at jeg hadde sørget for en knapp å trykke på for å stoppe musikken når vi kom frem til bordet. Etter noen lange minutter med stirring ga den endelig opp, og Siv og jeg ønsket velkommen, takket for oppmøtet, og overlot ordet til våre brødre – dagens toastmastere. Siv pekte på dem oppe på balkongen på motsatt side av salen, og i det folk snudde seg falt de ned 3-4 meter, før de reiste seg opp og kom frem for å ta ordet. Dummy-stuntet var ganske teit, og opprinnelig min idé – jeg er ikke sikker på hvor begeistret Siv var for det, men det fungerte tålelig bra. Den ene dummyen mistet sågar hodet på vei ned, og folk hylte som om det var ekte, så det fungerte etter planen.

Jeg velger å påstå at vi traff perfekt med valget av toastmastere. Vi kunne sikkert fått det bra med bare én, men Kristian og Lars viste seg tilliten verdig og ledet festen med stødige hender.

Til forrett hadde vi minipizzaer – ingen skal si at dette ikke var vår fest. Brudeparet satt fortsatt og gulpet kebab, men jeg tror og håper alle synes dette var godt. Så kom tiden for første taler – Kristian introduserte sin egen og brudens far.

Svigerfar Trygve holdt en veldig fin tale, som selvfølgelig handlet mest om sin nygifte datter, men jeg satt også igjen med følelsen av at jeg var godtatt. Det skal dog sies at jeg på dette tidspunktet multitasket intenst for å finne ut hvordan jeg lå an til neste taler, som var meg selv. Jeg har dog sett igjennom videoen i ettertid og kan konstatere at mitt opprinnelige inntrykk stemte - det ble en veldig fin tale.

Etter noen minutters pause, reiste så min bror Lars seg med et skummelt glimt i øyet. Han introduserte meg med en rørende oppsummering av vår oppvekst sammen og hva slags kontakt vi har hatt siden vi sluttet å bo sammen hjemme i barndomshjemmet, før han ledet an med prikken over i-en – en gammel sang fra Framfylkingen om å bygge nasjonen og å holde hverandre i hendene. Dette var absolutt innertier – jeg tror ikke jeg har vært flauere på noe tidspunkt, før eller siden, i hele mitt liv. Når allsangen gjallet med “Kamerater!” og alle stirret på meg følte jeg virkelig at jeg burde ha vært et helt annet sted.

Så var det min tur. Bryllupstale. Ved siden av vielsen og valsen utgjør talen den tradisjonelle treenigheten som brudgommer gruer seg til. Ikke så rart kanskje. Her skal man erklære sin udødelige kjærlighet til sin nye kone foran alle sine nærmeste, helst uten å begynne å grine eller å kjede noen til døde. En formidabel oppgave, særlig for en som føler seg mest komfortabel foran en PC-skjerm, og kun har holdt én tale før. “The Imperial March – Darth Vader’s Theme” spilte meg opp på “scenen” og jeg kom ihvertfall i riktig sinnsstemning.

Det skal sies at jeg hadde tenkt på talen en stund. Jeg ønsket ikke en sånn døll formel-tale man kopierer fra nettet og distansert leser opp som en robot for å ikke bli for følelsesmessig engasjert. Jeg ønsket en personlig tale, fra meg til Siv, men som også skulle være underholdende for de andre som var til stede. Den skulle ikke være for seriøs, samtidig som det ikke skulle være noe tvil om at jeg mente det jeg sa. At den ble utradisjonell var bare en konsekvens av hvordan jeg valgte å legge frem det som slapp gjennom nåløyet.

Når talen opprinnelig var ferdig, var den ved gjennomføring rett over 3 timer lang. Det blir litt for mye, selv for det som sies å være en av kveldens hovedtalere. Så jeg kuttet nådeløst ned på alt jeg kunne, og veldig mye av det jeg hadde håpet å få med, havnet i bøtta. Til slutt kom jeg meg ned til én time og fem minutter. Fortsatt grusomt mye lenger enn det burde være, men av hensyn til den totale strukturen i talen klarte jeg ikke å ta vekk mer.

Ikke dermed sagt at det ikke var sånn at talen ikke kunne ha vært bedre. Oh no. Når jeg har sett på den i ettertid, ser jeg massive feil og mangler. Elementer som burde vært kuttet ned på og gjort annerledes. Hele segmenter som kunne vært byttet ut med noe bedre. Men sånn blir det med skippertak. Talen som den ble fremført var 2. utkast. Den kunne vært mye, mye bedre, men sånn ble det ikke. I tillegg var det mye stotring, vrengning av ord, pusting i mikrofonen, jeg sto og vagget altfor mye fra side til side, og jeg leste nesten konstant fra PC-skjermen som fungerte som sufflør.

Likevel fikk jeg god respons underveis, og mye skryt etterpå. Jeg får telle det som en seier, til tross for at det ble veldig utradisjonelt. Det jeg var mest nervøs for på forhånd – avslutningen – fungerte tilsynelatende. Det handlet om kjærlighetserklæringen. Etter å ha tullet i en time med stort sett absolutt alt, kom tiden for alvor. Til “Time” fra Inception av Hans Zimmer ble det vist en videosnutt av meg som viste frem polaroidbilder av Siv og meg, av min familie, av hennes familie, av venner, av ungene… og kastet dem avgårde etterhvert. Etter en stund flyttet kameraet seg så til “haugen” av bilder, sentrert rundt det første av oss to, og zoomet sakte ut. Alle bildene vi hadde sett så langt lå der, samt bilder av så godt som alle gjestene og noen flere, sentrert rundt oss. Til slutt ble det klart at alle bildene utgjorde et hjerte – et symbol på alt jeg har og alt som er bedre i livet mitt takket være Siv. For første og eneste gang i løpet av talen fikk jeg sagt ordene “Jeg elsker deg, jenta mi” før jeg takket for meg. En time gjort mulig å overleve utelukkende fordi toastmasterne sørget for at serveringspersonalet helte vin i folk i ett sett.

Det var en liten utladning å bli ferdig med min egen tale, men da var det mulig å nyte resten av festen. Hovedretten kom på bordet – oksestek med digg saus og tilbehør – og vi fikk høre en god del flere taler fra familie, venner, forlovere og min kjære kone. Jeg synes alle gjorde en veldig god jobb, og hadde det helt fortreffelig, selv om jeg synes litt synd på Vibecke, Sivs forlover, som endte opp med å måtte holde en ferdig tale med en tidlig, uferdig utgave av presentasjonen sin i bakgrunnen. Hun skal ha for at hun gjennomførte med stil til tross for at all jobben hun hadde lagt i “lysbildene” dessverre ikke fikk vist seg i sin fulle glans.

Til takk-for-maten-talen kom kveldens dramatikk – da vi skulle reise oss og takke serveringspersonalet, fikk en av gjestene et illebefinnende og måtte hentes med ambulanse. Det var selvfølgelig trist at det skulle skje, men det gikk bra med alle og festen fortsatte.

Her ble det hele litt mindre stivt, og jeg fikk sjansen til å prate med gjestene ordentlig for første gang – men da nok en gang med aberet det er å skulle være midtpunkt. I snitt fikk jeg pratet med folk i 30 sekunder før jeg måtte videre til noe annet. Så til alle dere som hadde reist langt, som jeg ikke hadde sett på lenge eller til og med møtte for første gang, og som jeg ikke fikk pratet skikkelig med – beklager! Jeg skulle gjerne ha skravlet mere med dere alle sammen.

Vi fikk i oss bryllupskake – en lekker greie som smakte like godt som den så ut, og vi fikk til og med tatt oss en svingom som fungerte som stand-in for en ekte brudevals. Dette var første gang i mitt liv jeg har danset med vilje, så det ble deretter – et stivt forsøk på å se ut som om jeg visste noe som helst om hva jeg gjorde. Jeg har sett videoen og selv om det kunne vært verre, ser jeg ihvertfall hvor jeg IKKE har en alternativ karriere om jeg skulle trenge en.

Menneskelig som man er blir man etterhvert sliten, og etter en kjempehyggelig kveld med god mat og drikke, hyggelig prat med masse trivelige folk, og noen minner som jeg håper varer livet ut, var dagen over. Siv og jeg tok farvel med de gjenværende gjestene og satt kurs for hotellrommet vi hadde for natten. Resten får jeg ikke lov å fortelle om av min kjære kone.

Når vi våknet dagen etter og var enige om at vi begge hadde glemt å få med oss morgengavene, var det egentlig bare om å gjøre å komme seg hjem og starte oppryddingen. Lokalene skulle tømmes, en vanvittig mengde kaker skulle få plass i kjøleskapet, og et digert lydanlegg måtte oppbevares til vi kunne levere det tilbake mandag. Det gikk i ett, og når kvelden kom var man visst utslitt igjen. Rart det der.

Mandagen hadde vi fri og vi benyttet det til å levere tilbake anlegg og antrekk. Lydutstyret hadde fått stå i huset til Jørn, og som takk for fantastisk hjelp og bidrag under hele prosessen, lot vi døra hans stå ikke bare ulåst men helt åpen sånn at hvem som helst kunne vandre inn og rane alt de ville fra huset hans mens han var på jobben. Følelsen av å være et godt menneske der, altså.

Kakene ble spist, hverdagen kom krypende tilbake, og jeg vente meg til å si “kona mi”. Måneder går, fort! Lyden av noe som suser forbi viser seg å være et halvt års bryllupsdag. Ungene vokser. Jeg har blitt 40. Og kona mi er fortsatt kona mi. Går det an å ha det bedre?

Det å bli gift er noe av det beste som har skjedd meg. Vil det vare livet ut? Jeg håper det. Noen klarer det, andre ikke. Det jeg trenger å gjøre, er å ta meg i nakken og gjøre ferdig Blu-Rayen med all videoen fra bryllupet. Det har tatt mye lengre tid enn det skulle, først og fremst fordi hver gang jeg ser på det, svømmer tankene tilbake til den magiske dagen i september i fjor.

Men jeg skal nok bli ferdig. En eller annen gang.

Utdrukket

Jeg er så heldig at jeg skal gifte meg med Den Rette til høsten, og en av de tingene som følger med i “pakka” da er utdrikningslag. Heldigvis har jeg valgt meg en forlover som ikke er så glad i fest, alkohol og denslags, så alt tydet jo på at dette kom til å gå rolig for seg.

Neida.

Problemet, hvis man kalle det det, er at forlover Jørn og jeg er på hver vår ende av skalaen når det gjelder å takle alkohol i blodomløpet. Jeg tåler omtrent like mye som en anorektisk linærle, mens Jørn til sammenligning er omtrent som en M1 Abrams. Han er på ingen måte noen alkoholiker, bare for å være presis, men han er vokst opp i Drammen og herdet på en måte jeg aldri kommer til å bli.

Dermed har min største bekymring de siste månedene vært når dette skulle skje, og hva innholdet ville bli når det kom. Man har da hørt litt av hvert om hva som skjer på sånne tilstelninger. Jeg har sett for meg en dag som for meg ville bestå av omtrent like mengder oppkast og ydmykelse, krydret med synet av kamerater i krampelatter som peker og koser seg. Jeg satt veldig pris på at det ikke ble sånn – i tillegg til at Jørn lett kan knuse meg i alle former for drikking, vet han også at jeg ikke er noen ungsau lenger, og la dermed opp til et løp med litt mindre grusomheter.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke har tenkt mitt og vært lettere skeptisk. Jeg har også drevet med omfattende sannsynlighetsregning for å finne ut når det skulle skje. Jeg har vært ganske overbevist om at det ville skje på en lørdag, ev. starte en fredag kveld og fortsette inn i natten. Jeg var HELT sikker på at det skulle komme lørdag for ca. to uker siden, men dagen kom og gikk uten at det ble noe. Så var jeg litt mindre sikker for én uke siden, men hadde noen mistanker, og skvatt litt når jeg fikk en SMS av Jørn om at det var på tide å få på “uniformen”. Det viste seg å bare være en falsk alarm – han kom bort for å levere resten av outfit’en - og jeg fikk pulsen noe ned i løpet av helga. Denne helga var jeg igjen HELT sikker på at det kom – og det var mange grunner til det, noen av dem abstrakte, andre ganske konkrete. Samme det. Jeg fikk rett, selv om jeg måtte ta feil 1 1/2 gang først.

Jeg nevnte uniformen. Der er det litt backstory. I fjor høst var en gruppe naboer (pluss æresnabo Cecilie) på vår andre årlige idrettstur. Første tur gikk året før til Stockholm hvor vi så to kamper med mine elskede New York Rangers. Denne gangen gikk turen til Barcelona for å se deres “El Clásico”-oppgjør mot erkefienden Real Madrid. En fantastisk opplevelse der vi fikk oppleve 95000 psyko hjemmefans skrike sammenhengende i 90 minutter og se verdensstjernene Messi og Ronaldo score to mål hver. En av de utenomsportslige opplevelsene på denne turen var buksene til nabo Espen. Jørn og jeg er ikke spesielt opptatt av mote og det å kle seg korrekt, fint eller i det hele tatt akseptabelt. Jørn er nok en del flinkere enn meg, men ingen av oss kan påstå at “personlig stil” er noe vi er fryktelig opptatt av. Espen, derimot, bryr seg om sånt, og er vesentlig mer bevandret enn oss i en verden av fargekombinasjoner, plagg og skjerf. Når vi så skulle ut på byen en av kveldene i Barcelona dukket Espen opp i røde bukser, noe som fikk oss andre til å komme med en del kommentarer som sikkert ikke ble oppfattet som helt vennlige. Jeg vil ikke påstå at det var mobbing – eller ihvertfall ikke ment sånn – men vi uskolerte på motefronten fikk ihvertfall uttrykt vårt synt på saken.

Dette førte selvfølgelig til at Jørn fant ut at røde bukser måtte være hjørnesteinen i det perfekte antrekket for meg på utdrikningslaget. Til jul fikk jeg en pakke fra Jørn hvor det bare sto “Hello, sweet pants” (Friends-referanse) og innholdet skjønner da alle hva var.

Som nevnt kom resten av antrekket fredag for litt over en uke siden. Jørn meldte sin ankomst, og jeg hadde å stå klar i røde bukser når han kom. Selv om det ikke ble starten på utdrikningslaget der og da, ble jeg mer enn nok skeptisk når jeg så hva han hadde med seg. En fargerik, rutete skjorte og et blått og hvitt skjerf. Flotte klær av høy kvalitet som jeg aldri i livet ville ha valgt ut og gått med selv – noe som selvfølgelig sier mest om meg og min manglende sans for den slags.

Så kom da til slutt dagen for å bruke dem. Jørn og Siv hadde selvfølgelig samarbeidet om alle nødvendige dekkhistorier. Vi hadde sørget for ungefri ved at de unge lovende tilbringer langhelg hos farmor i Oslo. Lørdagskvelden skulle tilbringes i 40-årslaget til en kollega av Siv. Og var det noe ingen skulle gjøre, så var det å bli drukket ut, det var ihvertfall helt sikkert.

Etter noen uker med godt utviklet paranoia var jeg rimelig skeptisk der jeg våknet ca. 0730 av alarmen på telefonen til Siv. Hun sto opp. Jøss. Greit at hun står opp litt før meg, men vi hadde tross alt ungefri. Så tidlig kunne det vel ikke være nødvendig å krabbe ut av senga? Som jeg alltid gjør når jeg våkner, kjente jeg behovet for en kjapp tur på do. På min ferd møtte jeg på Siv, som så veldig overrasket ut. Med alle mulige teorier kjørende gjennom hodet mitt prøvde jeg å si noe som ikke trengte å gi noen hint om at jeg var mistenksom. “Hvorfor står du opp så tidlig da?”. Bra Rune! Jeg var på do før hun svarte, og fant kjapt veien til senga igjen. Normalt ville jeg ha sovnet etter få sekunder, men som et barn på bursdagen sin lå jeg med øynene kun nok igjen til at det så ut som de var lukket. Ørene – som aldri har vært veldig bra – lyttet. Høyrehånda kjente etter at balltreet var der det skulle. Jeg så ikke for meg at det ble noe vold, men hadde ikke utelukket at de kunne komme stormende inn med finlandshetter for å bokstavelig talt ta meg på senga. Altså, ta meg på senga, ikke TA meg på senga. Det ville vært for drøyt, håper jeg.

Snart hørte jeg en dempet stemme utenfor, og selv om jeg ikke kjente den igjen, var jeg sikker i min sak. Nå kommer det. Jeg hørte døren åpnet seg. Så var det brått ikke noe mer å lure på i det lyset gikk på og det strømmet folk inn på soverommet. Selv om jeg var mentalt våken var jeg skikkelig trøtt i trynet (lurt å legge seg 0130 kvelden før), og fikk så vidt opp øynene for å registrere at Jørn sto der med et kamera og glisende tok bilder av meg, mens flere kjente fjes også var der og satte stor pris på å få se meg våkne. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde ti minutter på å få på meg uniformen, at jeg fikk lov til å ha med meg mobiltelefon og kredittkort i tilfelle jeg skulle komme meg helt vekk, men ikke noe annet. Så gikk de ut av rommet igjen for å gi meg mulighet til å dra på underbukse og den slags. Sympatisk gjort.

Ettersom klærne til utdrikningslaget ikke har funnet sin plass i min normale garderobe enna, fikk jeg på meg undertøy og tasset trøtt ut blandt de som hadde møtt opp. Jeg innbiller meg at jeg forsøkte å hilse på en del av dem, men samtidig var jeg såpass greit i koma at jeg ikke våger å påstå at de oppfattet det sånn. Det var en bra miks av nye og gamle venner, med barndomskompiser, folk fra videregående og senere, og nåværende naboer. Jeg hadde gitt Jørn en liste over folk som ville være naturlig å ha med på utdrikningslaget, og en stor del av dem hadde møtt opp på soverommet mitt. Noen fler skulle komme til i løpet av dagen og kvelden også.

La meg forresten bare nevne her at jeg ikke garanterer for at mine minner av dagen er komplette, eller i det hele tatt korrekte. Det har en viss sammenheng med tidligere nevnte kapasitet for alkoholinntak.

Jeg kom meg i uniformen, gamblet på at jeg fikk lov til å ha på meg solbriller (jeg blir helt ubrukelig uten) og forlot huset sammen med flokken. Det ville vel ikke være urimelig å si at jeg på dette tidspunktet var lettere spent. Herlig å være i en sånn situasjon hvor alle vet hva som skal skje med deg untatt deg selv.Vi trasket bort til huset til Jørn, som er noen få meter fra mitt eget. Der hadde noen satt opp grillen min som de hadde hentet samtidig med at jeg ble dratt opp av senga. Dette ga meg et visst håp – da var ihvertfall muligheten stor for at vi skulle holde oss sånn ca. i området, og at jeg skulle slippe å våkne i en bakgate i Litauen etter å ha tilbragt natta med en fordervet horegris.

Hos Jørn kom det selvfølgelig øl på bordet til undertegnede og alle som ville ha ganske kjapt, og verten – som også er en habil hobbykokk – dro til med omelett. Jeg visste at jeg kom til å måtte drikke mye mer enn jeg er vant til (som er ingenting), så jeg spiste det jeg var kar om i håp om å ikke bli helt borte før kl. var ni om morgenen.

Det ble en hyggelig frokost og jeg tror ikke noen hadde noe å klage på. Det dukket opp en maxi-taxi som parkerte og fikk melding om å vente litt – pulsen steg litt når jeg innså at vi ikke kunne sitte og spise frokost hele dagen. Før vi skulle reise, måtte jeg gjennom en lett oppvarmingsrunde. Jørn hadde funnet frem theme-sangene til en rekke tv-serier som jeg burde kjenne godt. Jeg fikk noen få sekunder til å kjenne dem igjen, og hvis jeg ikke klarte det, måtte jeg ta en tyrkershot. Som ekte nerd klarte jeg meg forholdsvis bra – jeg tok The Sopranos, Dexter, Band of Brothers, NYPD Blue (som er de jeg husker nå) ganske greit, mens jeg pinlig nok ikke klarte å plassere Breaking Bad. Dermed endte det opp med to straffeshots – én for bommen, og én til fordi den allerede var oppi glasset, så man måtte jo drikke den opp.

Kort tid senere var vi i maxi-taxi’en, og jeg la merke til at alle hadde med seg bag – inkludert en til meg. Spennende. Øl var det også, så vi drakk ganske konstant. En del av gutta la inn kjipe hint i samtalen, som at vi skulle se på enkelte ting når vi kom til Gardermoen og denslags. Jaja, jeg var innstilt på å ta alt som det kom.

Vi kom ikke lenger enn avkjøringen til Liertoppen før angsten for Litauen-tur gikk i vasken, ihvertfall for denne gang. Vi svingte av og satt kursen mot (for meg) ukjent område, og når vi begynte å komme greit unna allfarvei, plukket jeg opp et skilt som viste veien til “Dynamic Events”. Det hørtes omtrent riktig ut for et utdrikningslag. Siden jeg ikke visste hva som skulle komme, åpnet jeg kontoen for blæra for dagen, noe som mer eller mindre garanterte at det ikke ville gå mer enn en halvtime mellom dobesøkene.

Etterhvert kom vi oss inn på låven der vi skulle være, og jeg skiftet ut av mitt metroseksuelle antrekk til shorts og t-skjorte. Dette var tydeligvis en lagkonkurranse, og jeg skulle være på lag Jørn. Første øvelse var menneskebowling – og jeg skulle være kula. I praksis betød dette at jeg skulle klatre inn i en metall-“ball” med et sete, håndtak og masse sikkerhetsseler. Jeg fikk på meg en hjelm og konstanterte kjapt at dette nok var konstruert for folk som er minst ett hode lavere enn meg, men jeg klarte å komme inn nok til at de fikk lukket “døra” og boltet meg fast. Mens jeg ble stappet inn dukket det opp to kamerater fra Oslo som ikke hadde vært med fra morgenen av.

Jeg regnet kjapt på mulighetene for at jeg ikke kom til å kaste opp allerede på første hendelse – de var små. Øldrikking fra man krabber ut av senga er én ting, noe helt annet er at jeg lett er i stand til å bli spysjuk av karuseller og lignende. Berg- og dalbane er ikke noe problem, men ting som går rundt - og særlig i 3 dimensjoner – sliter jeg veldig med. Her skulle jeg da rulles avgårde uten mulighet til å påvirke noe som helst. Samtidig var det jo absolutt sånn at hvis jeg klarte å kaste opp mens ballen var i fart så ville jeg jo klare å lage litt liv og røre. Om å gjøre å se positivt på det. “Heldigvis” hadde nabo Alan festet et action-kamera inne i kula sammen med meg, så jeg regner med at han har fått noen blinkskudd av noen ansiktsuttrykk der.

De seks kastene gikk udramatisk nok for seg, og jeg klarte å svelge unna. Å bli rullet baklengs i god fart og så sprette rundt føltes nok ihvertfall noe verre enn jeg antar det så ut. Det var likevel ikke kvalmheten som var verst – det var verkingen i musklene etter å ha holdt seg fast. Det var ikke bowling-ballen til Rolls Royce de hadde investert i. Når jeg fikk komme ut var jeg helt skjelven i lårene.

Neste øvelse var skyting med pil og bue. Ikke noe jeg har gjort mye, men jeg var førstemann ut og klarte 19 poeng på tre piler – ikke fantastisk, men så vidt jeg vet var det ingen som slo meg på dette, og poengsummene varierte fra 4 opp til 19. Dette var ren moro – ingen ydmykelser som man ikke sørget for selv.

Neste øvelse var gladiatorkamp – sånn der man står og balanserer på en liten rund dings og får en kjempe-q-tip som man må forsøke å slå motstanderen ut av balanse med. Igjen var vel jeg førstemann ut, og min motstander var eks-nabo Jonas. Han har en klar fordel overfor meg på lengde og rekkevidde, mens jeg har fordel av tyngde – jeg burde forhåpentligvis kunne stå mer støtt hvis ikke øl + bowling hadde ødelagt balansen min. Det var best av tre, ikke lov til å slå mot hodet, og jeg klarte å få ham ned to ganger ved å parere noen slag og angripe tyngdepunktet hans nådeløst. Deilig!

Neste øvelse på programmet var boksing med komisk overdimensjonerte boksehansker. Jeg har vært i én slosskamp i mitt liv, på barneskolen, og så at dette kunne bli tungt. I tillegg visste jeg at dette skulle være ekstremt intensivt. Heldigvis var ikke jeg førstemann ut, og jeg skjønte fort at dette tok på – de som kom før meg var helt kjørt etter sine ett-minutts-matcher. Så var det min tur – motstander var Ola, som er omtrent like høy som meg men mye mye lettere. Jeg vet han driver med klatring så han er nok også sterkere, men jeg håpet likevel jeg skulle kunne bruke tyngden til min fordel. Det ble veldig mye kaving med kjempeboksehanskene, men jeg gikk offensivt ut og fikk inn et par greie treff, og klarte å dukke unna en del av de tilfellene der jeg var for åpen defensivt. Så kom det et tilfelle hvor jeg moste til med venstre, og så klarte å svinge høyra på utsiden der Ola ikke så den, og jeg traff tydeligvis noe, for Ola gikk ned så det sang. Han kom seg tilsynelatende greit opp igjen, og vi fortsatte til de sa at minuttet var over – uten tvil det lengste minuttet i mitt liv. Jeg var kjørt. Til tross for en del intervalltrening i det siste hadde jeg ikke noe mer å gi, og var sjeleglad for å kunne gå ut av ringen.

Så fikk jeg beskjed om å gå inn igjen. Jeg vet ikke om det var tellefeil eller hva det var, men jeg måtte ta neste kamp også. Og det var rematch mot lange, sinte Jonas. Jeg klarte nesten ikke å løfte boksehanskene, og var sjanseløs til å forsvare meg. Jeg tipper han vant 20-0 i treff mot hodet. Når dette minuttet var over hadde jeg motstandskraft som en våt fille.

Denne øvelsen krevde noen offer. Alan fikk skulderen ut av ledd, men det var visst ikke noe problem så lenge han fikk den tilbake på plass. Ola fikk et brudd i tåa når jeg slo ham i bakken, noe vi ikke visste før søndag ettermiddag når han var på legevakta i Oslo og fikk gips for de neste ti dagene. Beklager, det var virkelig ikke meningen! Fylla har skylda?

Siste øvelse var å sitte på en mekanisk okse så lenge man klarte mens den vridde og snudde og gjorde det den kunne for å kaste deg av. Man måtte bli på oksen til man klarte å holde ut i ti sekunder, og så telte beste tid parvis. Jeg fikk så vidt med meg at noen klarte seg veldig bra, bestemann satt vel på i 46 sekunder eller deromkring, mens andre hadde seriøse problemer med å klare de ti sekundene. Selv var jeg meget godt fornøyd med å holde i 24 sekunder.

Vi i lag Jørn gikk til slutt av med seieren totalt sett, etter å ha vunnet alle “greiner” utenom boksingen. Seieren ble feiret med en øl, og slik hadde vi egentlig feiret hele tiden underveis også. Vi satt oss ut i sola og ventet på taxien, og jeg fikk skiftet tilbake til mitt fargerike antrekk. Jeg tror ikke jeg drømte at det var veldig god stemning i gruppa her, noe det forsåvidt hadde vært hele tiden og ville fortsette å være resten av dagen og kvelden.

Turen gikk så tilbake mot Drammen, og jeg fikk høre at broder’n skulle ha vært med, men at han dessverre var blitt syk og ikke kunne. Det var også flere andre som egentlig ville være med, men av ulike årsaker ikke fikk det til. Synd, det hadde vært moro å hatt med dere også!

Vi ankom Drammen sentrum og marsjerte opp på Goggen Sportspub, hvor vi skulle bli en stund. Det dukket kjapt opp øl, og vi fikk beskjed om at det skulle komme pizza om en times tid. Ste-svoger Atle dukket også opp og ble med på moroa. Her er et bilde av meg på Goggen i mitt svært fancy antrekk. Det er lett å se at jeg føler meg meget sexy på dette tidspunktet. Ikke at jeg vet hva tidspunkter var, muligens delvis pga. diverse shots som dukket opp til stadighet. Jeg hadde etterhvert ingen idé om klokkeslett utover de vage hintene jeg fikk fra ting som dagslys.

Etter å ha spist pizza som om det sto om livet og fått i meg mer enn nok øl (igjen), ruslet vi ned torget og over brua for å komme til neste hendelse. Først skulle mange en tur innom butikken for å kjøpe øl, før vi spaserte bort til Globusgården hvor det lå et firma som de fleste av oss noen timer senere var klare til å søke jobb i, Prolek. Kort fortalt skulle vi plasseres i kjøresimulatorer (bilspill) og kjøre om kapp. Alle spilte på en gang, og det var en del hensyn å ta – alle glemt av meg mens han som snakket fortalte oss om det. Var kanskje litt surrete allerede på dette tidspunktet.

Løpene startet og det var intenst kult fra første trykk på gassen. Det mest negative for meg og nabo Lars som satt rett ved siden av var at vi stadig smalt inn i vegger i full fart, noe som gikk utover plasseringen vår. Jeg kom aldri i mål, og var vel stort sett alltid på plass nr. 10 og dårligere. Dette synes jeg var litt unødvendig, da jeg jo synes bilspill er moro, og har pleid å gjøre det brukbart – jeg har ratt hjemme og greier. Samtidig så skal det jo sies at en nerd har ofte nerdevenner, og de av de som var der som ikke var nerder hadde likevel vinnerinnstinkt i bøtter og spann. Allikevel – jeg synes det var ille at jeg skulle være SÅ dårlig. Etter ett av våre spektakulære kræsj snakket Lars og jeg om hvor dårlige bremsene våre var – de hadde omtrent akkurat samme effekt som å bare slippe opp bremsen. Vi nevnte dette for de innfødte, de så lyset, og gjorde litt omkonfigurering. Vips så hadde vi også bremser. Og for dere av dere som hverken spiller bilspill eller har lappen, så kan jeg bare opplyse om at bremser har en viss misjon når man kjører. Til og med når man kjører om kapp!

Fyllekjøring er jeg derimot dårlig til, så selv om det gikk litt bedre etter dette, dominerte jeg aldri, og havnet stort sett på 5. til 8. plass. Så var det min tur til å være med opp i etasjen over (vi gikk opp gruppevis), hvor de hadde enda litt mer avanserte simulatorer. Det var samme bilspill, men denne gang satt man i en stol som beveget seg i takt med bilens bevegelser – og DET var kult det! Vanvittig heftig! Det gikk skikkelig unna, og selv om jeg ikke kjørte fantastisk, var det stor moro og du “kjente” virkelig hvordan farten påvirket alt. Jeg spurte hva dette utstyret ville koste, klar til å dra kredittkortet, men fant ut at jeg skulle vente til etter bryllupet når svaret var ca. 350.000,- eks. mva. Jaja, kanskje en annen gang!

Vel nede i “kjelleren” igjen ble det å se på de som kjørte og bannet og skrek og drakk, før jeg måtte bli med på noen runder igjen selv. Det gikk litt bedre nå, og jeg kom så høyt som på 3. plass den siste runden jeg var med på. Kjølv, Alan, Jan Pedro, Martin, Ola og Jørn gjorde det alle skarpt her til tider så vidt jeg fikk med meg, men i rettferdighetens navn så tror jeg det er riktig å påpeke at jeg begynte å være lettere påvirket av alkohol på dette tidspunktet. Beklager hvis jeg glemte noen.

Snart var timene i himmelen over, og vi gikk ut i sommerkvelden – hvor det brått var blitt overskyet. Ikke visste jeg hvor sent det var heller. Litt deilig og samtidig litt ekkelt å totalt miste følelsen av tid. Neste punkt på programmet var taxitur opp på Konnerud igjen. Hørtes ikke dumt ut for meg!

Når vi kom frem dit, så vi at en kokkefant sto og holdt på med grillen min. Lovende! Det ble dekket bord og noen helte masse øl i meg og det ble mat og den var veldig god. Nabo Espen som indirekte hadde inspirert antrekket jeg hadde på meg dukket også opp og ble med på middagen – jeg forsto han hadde unge-ansvaret så han hadde ikke kunnet ta av med oss andre. Etterhvert ble det litt kjøligere, men det merket ikke jeg noe til, da folk fortsatte å helle ting i meg. Mest tyrkershots, men også andre ting som jeg ikke har en sjanse til å identifisere, særlig ikke nå. Moen av gutta tok initiativ og ranet naboene til Jørn for utepeis eller hva det var, varmt ble det ihvertfall. Jeg tror at dette markerer et punkt på kvelden hvor jeg begynte å surre litt. Ola – med doktorgrad i kjemi – fikk en ølboks til å prompe. Jeg tror jeg husker at jeg hilste på stesøster Eva, som dukket opp for å hente gubben sin. Jeg begynte å gå baklengs. Jeg tror vi må ha lekt stolleken, for plutselig var alle veldig opptatt av at jeg skulle sette meg ned. De satt vel rett og slett ikke pris på god dans.

Jeg vet ikke om jeg noensinne var klar over det, men Jørn innså ihvertfall etterhvert at kvelden – for meg – var slutt. Han tok meg med hjem, og jeg klarte å gå alle de 50-60 meterne uten å ramle. Han fant frem nøkkelen til huset basert på en SMS Siv hadde sendt (hun var jo på 40-årslag, den delen var ikke svindel). Han slapp meg inn, mulig jeg skrudde av alarmen, jeg gikk på do. I følge Jørn kom jeg ut av do, og gikk baklengs inn igjen for å spy. Jeg var ikke kvalm eller noe, men sånn erfaringsmessig sover jeg best når det ikke er så mye sjø. Jeg husker at jeg produserte en elgkvige og to søte små elgbabyer, så ble det svart. Det neste noenlunde bevisste øyeblikket mitt var rundt 04:30 når jeg måtte på do, og Siv plutselig lå ved siden av meg. Jeg hadde selvfølgelig ikke merket noe som helst, men tiden var kommet for å sette pris på ting. På Siv, på manglende skallebank, på et utdrikningslag tilpasset meg til de grader. Pang, så sov jeg noen timer til.

Jeg våknet igjen like før Siv sto opp, og vi pratet litt om det lille jeg husket. Når Siv sto opp skulle jeg bare slappe av litt for å balansere magen, og sov til kl. 13. Våknet bare kort en gang når grillen ble kjørt på plass i etasjen over. Jeg var sikker på at det var krigen som kom.

Dagen i dag har gått veldig rolig for seg – ungefri kan ikke overvurderes, selv om man savner de små puddingene. Siv lagde egg og bacon til meg til frokost, vi endte opp med å dra ut og spise til middag (hello, store digge kjempeburger med bacon og ting), og fikk med oss en diger italiensk is til dessert. Resten av dagen har bare gått med til å slappe av og utveksle noen meldinger med de involverte og andre.

Henning, Thomas, Alan, Ola, Martin, Kjølv, Jonas, Lars, Geir Arne, Jan Pedro, Atle og Espen: Takk for oppmøtet og at dere var med på å gjøre dette til en så glimrende dag! Jeg er meget fornøyd med å ha klart å ende opp med såpass glimrende venner!

Og Jørn, som sto bak hele greia og klarte å lage et kalas som både levde opp til kriteriene for utdrikningslag og samtidig fikk meg gjennom det uten problemer – takk. Bare takk. Dette var glimrende. Ingen skal si at du ikke har gått above and beyond her igjen. Sinnsykt bra!

Så var det selvfølgelig synd at bror Lars, Siv-bror Kristian og andre dessverre ikke kunne komme – det hadde vært veldig moro å ha dere med, og jeg må bare si at dere dessverre gikk glipp av noe. Min tåkete fylle-erindring klarer ikke å gjøre opplevelsen rettferd.

Da er nok tiden kommet for å avslutte dette, sende dette ut i verden, og innta horisontalen på sofaen. Jeg er støl på helt unaturlige steder og har nok helt sikkert ikke vondt av å slappe av litt til før det er mandag morgen.

Utdrukne Rune out!

Klage på nær-døden-opplevelse

Hepp. Blogger ikke så mye for tiden, men må jo ta med høydepunktene i hverdagen. De små gledene. De som gjør livet rikere. Sånn som når man nesten blir kvestet i en rundkjøring av en idiot som burde vært avlivet. Dette skjedde i dag tidlig. Siden folk ser ut til å finne en slags pervers underholdningsverdi i denslags, gjengir jeg mitt klagebrev til dem her i sin helhet. Det sies at det er viktig å klage, så da gjør jeg det.

 

10. juli 2012

Til Oddbjørn Rønningen, Daglig leder

Aktiv Veidrift Utleie AS

Gml. Drammensvei 68

3420 Lierskogen

Angående vikeplikt, rundkjøringer og KH42154

Jeg hadde et lite trivelig møte med en trailer i en rundkjøring i Kobbervikdalen om morgenen tirsdag 10. juli, og mener det er på sin plass å si fra om dette. Jeg forstår at deres virksomhet til dels handler om å leie ut disse kjøretøyene til andre, og jeg vil derfor understreke at jeg ikke holder dere som firma direkte ansvarlig for det som skjedde – om vesenet som satt bak rattet er en av deres ansatte er naturligvis umulig for meg å mene noe om.

Jeg kom kjørende fra Skoger om morgenen, og kjørte gjennom rundkjøringen og under brua hvor E18 går gjennom sørsiden av Kobbervikdalen. Så fort man kommer ut fra under brua ligger det der en ny rundkjøring. Fra min høyre og inn i rundkjøringen kommer avkjørselen fra E18, mens jeg skulle rett frem da jeg jobber i nærheten. Jeg kjører her hver dag og er godt vant med at de som kommer fra motorveien har altfor stor fart inn i rundkjøringen. Det skjedde igjen i dag.

Jeg var godt inne i rundkjøringen allerede når jeg så deres trailer. Selv hadde jeg forholdsvis liten fart da jeg hadde vært nødt til å stoppe i forrige rundkjøring for en jeg hadde vikeplikt for. Den slags så dog ikke ut til å plage sjåføren av traileren, som kom i en fart som gjorde det åpenbart fra jeg så ham at en av oss ville måtte bremse ganske hardt for å unngå kollisjon. Naiv som jeg er antok jeg at det var en oppgave for han med vikeplikt, men jeg glemte jo selvfølgelig den viktigste regelen – den sterkestes rett. Hva hadde jeg i en liten puslete konebil å stille opp med mot en stor og tung trailer? Det er ikke noen særlig tvil om hvem som hadde kommet dårligst ut av den smellen.

Ettersom jeg ikke har noe ønske om at mine to barn skal miste faren sin helt enda, fikk jeg bremset og vridd bilen til siden slik at traileren kunne holde farten gjennom svingen uten å måtte belemres med oss dødelige. Jeg forstår at en slik trailer veier vesentlig mer enn en liten personbil og at fysikkens lover tilsier at det måtte en seriøs nødbrems til for at han skulle kunne stoppe for meg – bilen viste ikke antydning til å bremse noe mer enn det som var absolutt nødvendig for ikke å velte i svingen. Hadde jeg vist samme holdning som denne sjåføren og holdt på min rett hadde jeg sannsynligvis ikke sittet her nå og skrevet dette brevet.

Det er et par punkter her som jeg synes er viktige momenter i denne sammenhengen:

1. Man har vikeplikt for de som allerede er inne i rundkjøringen. Jeg er innforstått med at dette av og til kan være fryktelig forvirrende i kombinasjon med at den generelle regelen sier at man har vikeplikt for de som kommer fra høyre, men for å kjøre bil bør man være i stand til å kombinere slike regler og ende opp med riktig resultat.

2. Et stort, tungt kjøretøy i høy fart som skal stoppe krever sitt – dette er elementær fysikk. Mesterhjernen bak denne prestasjonen hadde ikke bare for høy fart inn mot rundkjøringen, men turet frem som om ikke noe hadde skjedd også etter at han så meg (vi hadde noe i nærheten av øyekontakt, men jeg kan dessverre ikke beskrive personen nærmere, da jeg brått ble veldig opptatt med å redde mitt eget liv). Klart det er pysete å bremse selv om man kjører av motorveien, men når det handler om andres liv så kan det være greit å ha en anelse tankevirksomhet i toppen.

3. Sjekker dere om folk har førerkort i riktig klasse før de får leie utstyr av dere? Kunne det ev. være en idé å spørre kundene om det har oppstått vesentlig hjerneskade siden de fikk lappen? Jeg vet dette er vanskelig for dere i praksis, men igjen handler det om menneskeliv.

Hvis dette er for vanskelig å forholde seg til burde vedkomne vurdere å finne seg en jobb som passer bedre til hans mentale kapasitet, sånn som å falle ut av høye bygninger eller spise radioaktivt avfall. Det finnes ingen tvil hos meg om at hvis politiet hadde vært til stede og sett denne situasjonen, hadde han blitt stoppet, revet ut av traileren og avhørt analt med en batong full av spiker. Jeg har sett løk med bedre trafikal forståelse enn dette mennesket viste, og det er bare enda tristere når vi snakker om en yrkessjåfør eller i det minste en som sannsynligvis kjører en del bil i arbeidssammenheng.

Jeg vil på det sterkeste anbefale at dere sørger for at denne personen tar førerkort på nytt, og samtidig gjør noe med holdningene sine. Det er faktisk nok at andre sjåfører ikke klarer å kompensere for hans feil én eneste gang, så har han liv på samvittigheten.

Jeg er innforstått med at jeg lett kan oppfattes som feig når jeg sender dette brevet anonymt, og at dere ikke vil kunne svare meg. Det skyldes utelukkende at jeg har sett trailersjåfører i aksjon på danskebåten og andre av deres yngleplasser, og jeg har ikke lyst til å forsvare meg fysisk mot en huleboer med behov for å beskytte sin krenkede ære. Jeg håper likevel dere tar dette nok på alvor til å opplyse sjåføren om at det finnes andre mennesker i trafikken, som ikke har gjort noen annen feil enn uheldigvis å befinne seg i nærheten av en mann som aldri i verden burde ha sittet bak et ratt!

Med rasende hilsen

Anonym trafikant

Dørselgeren

Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til selgere. Ikke som mennesker – noen av mine beste venner jobber med salg. Bare når de er i selger-modus. Det har nok noe med at jeg er en innadvendt type uten spesielt gode kommunikasjonsevner. Når jeg da prater med noen som er utadvendt, pågående og som har øvd inn salgspitchen sin til fingerspissene, blir det fort monolog og en ukomfortabel følelse av å bli dominert brer seg.

Hvis man da kombinerer dette med oppsøkende salg, blir det enda litt verre. Telefonsalg, dørsalg, folk som står på kjøpesenteret og prøver å prakke på meg kredittkort, mobilabonnementer og aviser. Jeg har øvd inn forsvarsmekanismene etter beste evne. “Ikke interessert”, sier jeg, og går litt fortere enn normalt, med blikket stivt fremover. “Mobilen betales av jobben”. “I gave at the office”. Denslags.

Det ble derfor spennende når en dørselger fra Get ringte på for noen uker siden. En velkledd herre i siste halvdel av førtiårene. Svart dress, skallet med krans, stresskoffert. Han lurte på om jeg hadde tid til en liten prat. Det hadde jeg ikke, da det kun var minutter før vi skulle ha barnebursdag for Heidi.

Klart, hvis historien sluttet der ville dette vært et mer meningsløst blogginnlegg enn det jeg vanligvis presterer.

Av ren høflighet sa jeg “Du får heller komme igjen en annen dag”. Som den intense typen han viste seg å være, hoppet han på muligheten. “I morgen? Klokka 17?” kontret han. “Ugh”, tenkte jeg, siden jeg allerede visste at svaret kom til å være “Ikke interessert”. Men hva kunne jeg si? “Jeg er redd for mennesker, gå vekk og kom aldri tilbake”? Kan ikke være så svak på egen eiendom. Jeg sa “Går sikkert bra” og stresset inn igjen for å se på at Siv gjøre absolutt alt.

Dagen etter - sånn ca. 16:48 – så jeg ham igjen. Get-bilen hadde stått der siden jeg kom hjem, og han satt urørlig der inne. Han var ikke død. Han øvde sikkert på argumentene sine. Tenkte at jeg var et lett bytte. En konfliktsky, utilpass type som ikke vil klare å forsvare sitt slott.

Han hadde mye rett, men han kjente ikke til de andre sidene av min personlighet. Hevngjerrigheten, staheten, den komplette mangelen på evnen til å høre på andre når jeg vet jeg har rett.

Noen minutter før kl. 17 steg han ut av bilen. High noon, tid for handling. Heidi og Siv var ute for å sykle på sykkelen som førstnevnte hadde fått til bursdagen sin. Jeg var alene med Elin. Nesten 3 måneder gammel og klar til bruk som menneskelig skjold. Hvis han fikk overtaket kunne jeg alltids klype henne og bruke henne som unnskyldning for å krype inn igjen og gjemme meg.

På dette tidspunktet ønsker jeg å sitere fra “Forbrukerombudets retningslinjer for stands- og dørsalg”:


4.2 Oppførsel
Standsalg og spesielt dørsalg er en påtrengende salgsform, hvilket medfører at det bør vises varsomhet ved disse salgsmetodene. En for aggressiv og pågående oppførsel kan i seg selv være lovstridig.
 
Selgeren skal straks respektere et ønske fra forbrukeren om ikke å innlede eller å avslutte salgssamtalen. Det bør vises særskilt varsomhet ved salg til grupper som kan være særlig sårbare.

Det hele startet hyggelig, men ble fort surrealistisk. Det jeg mangler i sosiale evner, forbigikk han i evner til å prate annet enn jobb. Jeg gjengir utdrag av dialogen her for å illustrere:

Get: “Ja, dere hadde bursdagsselskap her i går?”
Meg: “Yep, eldstemann hadde bursdag”.
Get: “Hvor mange barn har dere?”
Meg: “Bare to, denne her og bursdagsbarnet”
Get: “Hvor gammel ble hun da?”
Meg: “Hun ble tre”
Get: “Og hvor gammel er denne da?” *peker på Elin* “To”?

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Hadde han aldri sett et barn før? Er det virkelig mulig å tro at en nesten tre måneder gammel jente er 2 år?

Meg: “Neida, hun er nesten tre måneder”.
Get: “Jaja. BLAAAAAAAAAAAAABLABLABLABLABLA…”

Jeg vet ikke hva tanken var her. “Avvæpne ham med interesse for barna hans, og så BAM!” eller noe sånt. Han hoppet ihvertfall med hodet først inn i en brutal tale om hvorfor Get er best og Altibox (som vi har i dag) gir deg kreft og spiser barna. Ikke så ille, men det var sånn passe ensidig.

Nå er jo jeg litt teknisk anlagt – jeg mistenker at jeg kjøpte de evnene med de sosiale gavene på et tidlig tidspunkt i livet – og har tilbragt noen timer foran TV. Jeg vet litt om hvordan det virker, og når det gjelder internet-linje (som også var en del av det han snakket om), så vil jeg påstå at jeg er i øvre halvdel av befolkningen når det gjelder kunnskap. Yep, jeg er selvgod også. En samling av fantastiske egenskaper.
Men når jeg kommenterte det han sa, var det nesten komisk å se hvordan han ble forstyrret av alt som ikke passet inn i propagandaen hans, og bare kjørte på med ting som ikke hadde noen relevans til det jeg hadde sagt.

Jeg kom så med det jeg tenkte ville være mitt stjerneargument – hvorfor jeg er skeptisk til Get og det punktet hvor den tidligere nevnte hevngjerrigheten kommer inn i historien. I den gamle leiligheten min var jeg nemlig Get-kunde i en årrekke. Problemene vi hadde med det var ikke utelukkende Get sin feil, men jeg ble etterhvert grundig lei. Joda, tv-signalene kunne være stabile i flere minutter av gangen, men når man ikke har noe liv kan man ikke leve med at skjermen ikke er der for å underholde deg. Toppen kom når fjernkontrollen min en dag sluttet å fungere for annet enn å slå driten (Get-boksen) av og på.

Etter å ha prøvd litt av hvert (bl.a. sjekket at batteriene funket og at den faktisk sendte IR-signaler), ringte jeg dem. Etter en god stund kom jeg igjennom til et kvinnemenneske som var bråkjekk og andpusten. Jeg forklarte problemet og min vitenskapelige fremgangsmåte for å forsøke å løse det. Hun snøftet “Åh!” og ble borte litt. Så kom hun tilbake og sa “Prøv nå”. Jeg prøvde, og fikk forandret kanal på første forsøk. “Ok”, sa hun og ventet litt, “nå da?”. Jeg prøvde igjen. Virket ikke. Jeg spurte hva løsningen var. Sitatet er ikke ordrett presist (dette er en stund siden), men innholdet stemmer: “Det er fordi du har grunnpakka med kanaler. Vi har hatt det problemet hos en del kunder. Når jeg skrudde på den utvidede pakka, fungerte det. Du må ha den.”

Kjenner du følelsen når hjernen eksploderer fordi ingenting gir mening i det hele tatt? Dekoderen fra Get klarte ikke å skifte kanal (eller noe annet utenom å skrus av eller på) fordi jeg ikke hadde den utvidede kanalpakken. Hvorfor i alle DAGER er det en sammenheng der? Hvilken teknisk grunn kunne det på NOE plan finnes for at det var en logisk sammenheng!?

Hjernen hoppet så ett nivå opp og spurte “Så jeg må betale for utvidet kanalpakke for å ha en fjernkontroll som fungerer?”

Svaret var ja. De var klar over problemet, men de kom ikke til å fikse det. Det berørte for få og de visste ikke hva det skyldtes, og siden de hadde en kjent fiks (utvidet kanalpakke) så var det slutten på visa.
Mitt kundeforhold med GET opphørte ca. 3 dager senere. Jeg betalte det som skulle til for å avslutte forholdet, og sverget på at jeg aldri mer skulle tilbake.

Jeg fortalte dette til dørselgeren. Han hoppet over i den mest velpolerte delen av talen hans – “GET var fæle før men nå er vi helt annerledes, For Realz™” – og fortalte villig om hvor grusomt alt hadde vært, men at nå var det bare snille og vakre mennesker som jobbet der og høy moral og kort ventetid på support.

På dette tidspunktet (ca. 10 minutter siden han ringte på) begynte jeg å bli litt lei, og fant ut at det var på tide å avslutte samtalen. “Jeg snakket med samboeren min om dette i går, og vi sier nei takk”. Haha! Trumfkortet! Paragraf 4.2! Jeg sa nei, han må gå! Bwahaha!

Han kjørte på. “Det er ikke tilfeldig at alle borettslagene velger GET. Vi gir de beste avtalene”. ALL OF MY WHAT!? Jeg er ikke noe borettslag! Paragraf 4.2! Gå vekk! Jeg vil ikke ha deg her!

“Det er greit”, svarer jeg, “men dette er ikke interessant for oss. Vi sier nei takk”.
“Supporten kom nylig på førsteplass på blabla kundebarometer som målte kundetilfredshet”

What the hell?! Nå må han vel gi seg? Jeg har sagt klart nei to ganger!

“Jeg forstår det, men vi har bestemt oss. Det er ingenting du kan si som får oss til å skifte mening”. Litt strengere i tonen nå. Jeg kan når jeg må. Har vært i militæret, for ikke nevne 3 år som pappa.

På dette tidspunktet kommer en hylende Heidi løpende. Hun hadde trynet på sykkelen og blødde på minst et sted. Siv kom rett bak og ga meg et blikk som sa “Hvorfor står du å prater med ham? Få ham vekk.” Jeg prøvde meg på et blikk tilbake som sa “Tro meg, jeg prøver. Kan jeg få is etterpå?”

Upåvirket av dramaet som foregikk rundt ham dronet han videre. “Vi har en veldig bra iPad-app hvis du liker å ta med deg tv’n rundt”.

Jeg kastet et blikk inn på operasjonsstua (badet) der Siv var igang med livredning i form av trøst og vasking, etterfulgt av plaster. Snudde mot ham og brukte øynene til å si “Nei. Nei! NEI! Gå vekk! NÅ!”

Mr. Sosiale Antenner valgte å ta en ny runde på at alle borettslagene velger GET.

Det var her at ønsket om å ikke være frekk eller uhøflig forsvant helt. Tenk på når Hulk mister besinnelen og blir stor, grønn og slem. Der var jeg med mine følsomme sosiale angster i alle deres former. Nok nå.

“Som du sikkert skjønner må jeg inn og bidra. Som sagt sier vi nei takk, vi blir hos Altibox” sier jeg i min mest påtatt høflige tone.

GET-mannen åpner kofferten sin og tar frem en brosjyre. Han åpner den og begynner å peke og forklare.

Jeg tar brosjyra fra ham, går inn og lukker døra.

Han forsvinner etterhvert fra området, etter sikkert å ha kjørt samme rutine med flere andre.

La meg gjøre det helt klart. Jeg var ikke redd for ham. Jeg synes bare det fryktelig ubehagelig å bli oppsøkt i mitt eget hjem på den måten. Særlig når han ikke ville gi seg sånn som paragraf 4.2 sier han må.

Jeg gidder selvfølgelig ikke å gjøre noe med det. Så ille var det ikke. Bare nok til å spy opp et lite blogginnlegg. Kjære GET-mann, du er sikkert en hyggelig fyr, men dette her er grunnen til at sånne som meg krysser gata for å slippe å snakke med sånne som deg.

Jeg er i utgangspunktet ikke mot markedsføring, men skal jeg kjøpe noe, så fikser jeg det selv. Jeg gjør research på nettet. Sjekker hva andre mener om produkter og tjenester. Ser på variasjoner i priser, forskjellige modeller, vurderer hva jeg virkelig trenger og hva jeg bare har lyst på.

Kommer det et chat-vindu med et menneske som vil prate om hva jeg er ute etter, stikker jeg.

Sånn liker jeg det, og sånn kommer det til å fortsette.

Jeg tror jeg skal kjøpe meg et skilt.

Melodi Grand Prix

Da jeg var liten, så man på Grand Prix. Det var et av årets TV-høydepunkter, og hjemme hos oss gjorde vi som NRK sa. Vi hørte på sangene, vi fulgte spent med på poengene fra de forskjellige juryene, og gikk til sengs, fornøyd eller skuffet, og gledet oss til neste år.

Ingen skal anklage meg for å ha god musikksmak. Men en ting vet jeg ihvertfall. Bra musikk kommer ikke fra Melodi Grand Prix. Hele konseptet er bare feil. Siden jeg er en særing som liker å snakke dritt om det alle andre liker, så må jeg nesten få forklare hvorfor.

Det skjedde noe med meg under oppveksten, og jeg tror ikke jeg er alene. Etterhvert oppdaget jeg at det var ikke alt som gikk på TV som var like interessant. Barne-TV ble ganske fort kjedelig – allerede før jeg ble 8 synes jeg det var moraliserende piss og inneholdt altfor lite vold. Det hjalp selvfølgelig ikke at det kun var NRK og de to svenske kanalene på den tiden.

Broder’n var mye mer bevisst på musikk enn meg. Jeg var en Drillo – synes alt bare var bråk. Men MGP-musikk var alltid i en egen klasse. Der jeg etterhvert begynte å sette pris på litt mørkere, hardere musikk, samt filmmusikk og av alle ting klassisk, sleit jeg mer og mer med å skjønne appellen til GP. Glitter, fjas, ballader og “trygg” homopop fabrikkprodusert for å sanke mest mulig stemmer. Musikken får meg til å tenke på et sitat av Ivar Hoff (Merk: Ivar Hoff påstår selv at han ikke har sagt dette. Jeg vet ikke.) som går omtrent som dette: “Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball.” I denne sammenhengen kan man kanskje si “Ikke er det musikk, og ikke er det konkurranse”.

For hva slags konkurranse er det egentlig? En haug med land med lag på lag av politiske agendaer og historisk bitterhet som skal stemme om noe så sykt som musikksmak?! Herregud. Nå har vi i over et tiår slitt med reality-tv, som har vrengt konkurranse-begrepet til det ugjenkjennelige og tatt sosialpornografi til et nytt nivå. Er det ikke på tide å pensjonere MGP til historiens gravplass? Ikke at jeg ser på mer moderne varianter som Idol, X-Factor, Norske Talenter, The Voice og hva de heter alle sammen heller. Jeg innbiller meg at disse konkurransene er til for å presse fler ubrukelige artister på oss, ikke for å gi oss mer god musikk. Samt selvfølgelig sørge for å tjene store penger til arrangørene. “Stem med lommeboka” har kanskje aldri vært mer relevant.

Siste gang jeg (ufrivillig) fikk med meg noe av MGP var i 2009, da Norge vant. Ikke fordi jeg er så stor fan av Aleksander Rybak, langt ifra, men fordi finalen skjedde samtidig med at vi var på fødestua for å presse ut Heidi. Fødselen ble skikkelig satt igang 3 minutter etter at “vi” vant – da hadde jordmødrene plutselig tid til oss. Jeg er ikke bitter for det, men sånn generelt: Når jeg hører fiolin-soloen fra Fairytale føler jeg meg som Hulk i “The Avengers” (løp og se! Joss Whedon!) og får lyst til å knuse og myrde alt og alle. En drøm jeg har er å slå ihjel Tommy Steine med Aleksander Rybak. Det ville tatt lang tid, og når jeg var ferdig, kom millioner av mennesker til meg og sa bare “Takk. Du har satt oss fri”. Jeg hadde blitt helten og symbolet på at vi ikke trenger å finne oss i all den møkka som media driter ned i matskålene våre og beordrer oss til å like.

Etter Rybak har jeg forstått at det ikke har gått så bra med de norske. Ikke at jeg ser på driten lenger. Det har jeg ikke gjort på 25 år. Men Facebook og nettavisene er så fulle av alt mulig irrelevant mig at det er umulig å unngå å få det med seg. Dermed vet jeg at en operakølle med dårlig engelsk-uttale samt to innvandrer-wannabes har gått på smeller de siste årene. Kommer historien til å huske noen av dem? Tja. Ikke vet jeg. Som all annen Grand Prix-musikk kommer ihvertfall jeg til å gjøre mitt beste for å la være å ha noe forhold til det.

Det er nemlig ikke sånn at all drittmusikk kommer fra Melodi Grand Prix, men all musikk fra Melodi Grand Prix er dritt.

Akkurat når du trodde media i Norge ikke kunne bli dårligere..

Ok, det er fredag, og vi er snart på vei inn i agurksesongen, men alvorlig talt…

Er det feil å bli trist og kaste opp litt i munnen sin? Greit at ikke VG er den store litterære og intellektuelle bastionen her i landet, men likevel. Jeg bryr meg ikke mye om Facebook-aksjer, men er det SÅ viktig å fordumme absolutt alt?

En himmel full av ufullstendig gjennomtenkte folkebevegelser

Jøss, hva skjer? Måtte blåse litt støv av bloggen. Har noen lange innlegg som jeg ikke helt får ferdig pga. manglende tid, inspirasjon eller andre tilfeldigheter. Men av og til må man jo skrive noen ord. F.eks. når man blir irritert på noe. Og det er jeg jo stadig vekk.

En liten disclaimer helt til å begynne med, bare for at alle som måtte lese dette får det med seg: Som sterk motstander av organisert religion i alle sine former, er det en viss overlap mellom mine meninger og massemorderen Anders Behring Breivik sine. La det bare være klart at jeg på ingen måte har noen sympati for det han har gjort. Jeg synes også at han bedre blir beskrevet som massemorder enn terrorist, men det er en annen diskusjon. Jeg har tidligere argumentert for at hans handlinger i mine øyne ville vært mer enn nok for dødsstraff, dersom det var praksis i Norge. Dette bare for å ha det helt klart at dette på ingen måte er noen forsvarstale for ham.

Men jeg må virkelig lure på hva vi driver med noen ganger. Nå som rettssaken er i gang så er det en endeløs rekke av oss Bedre Mennesker (du vet, vi nordmenn som ikke er ABB) som kjemper om å komme frem i avisen for å omtale ham som lite smart osv. Jepp, det er nok oppskriften for alle de andre einstøingene som øver seg på massedrap. Steng dem ute. Si at de ikke er like gode som oss. Da blir alt bra.

Men det var heller ikke poenget, i den grad det finnes et poeng her. Jeg hørte noe på radioen i bilen i dag tidlig som fikk meg til å kope skikkelig. I forbindelse med at ABB for en stund tilbake hadde sagt noe om at sangen “Barn av Regnbuen” (Lillebjørn Nilsen) var “marxistisk hjernevasking” eller noe sånt, var det noen indignerte sjeler av typen som kanskje føler litt for mye som følte at de måtte aksjonere. En ondskapens fyrste som dette skal ikke få lov til å trampe på den vakre sangen vår! Vi er nordmenn, vi vil ikke at sånt skal skje. Fysj! VI MÅ TA SANGEN TILBAKE!

La meg bare si med en gang at jeg hater denne sangen som pesten, og at det er noe som har vært tilfelle veldig lenge. Å høre denne sangen er like behagelig som jeg ser for meg det er å drille seg selv i begge ørene med 15 cm lange murbor. Det eneste jeg vet om som er verre i samme genre, er “Turistens Klagan” av og med Cornelis Vreeswijk. Hvis jeg hører den på radioen i bilen, får jeg lyst til å kjøre full fart inn nærmeste flokk med unger. En liten overdrivelse der altså.

Men tilbake til “Barn av Regnbuen”. Jeg skal selvfølgelig ikke gå like langt som ABB, men hvis man hører på teksten, kan det ikke være særlig mye tvil om at budskapet hører hjemme i den sosialistiske delen av vestlig filosofi og politikk. Det er selvfølgelig nok av muligheter for å tolke, men jeg fyller meg trygg på å kunne forsvare at dette ikke er en sang som går til kamp for kapitalismen og markedskreftene. I tillegg har jeg en svakhet som gjør at jeg kaldsvetter av barn som synger i kor, og særlig når man legger litt politiske budskap halvveis i bakgrunnen. Hjernevask? Jeg vil nok ikke gå så langt. Men hvor får barna sine impulser, inntrykk og meninger fra? Sier du “Ihvertfall ikke fra sanger de blir tvunget til å synge 20.000 ganger i løpet av oppveksten”, kan det hende vi to ser litt forskjellig på ting. Og da er ikke veien til å kunne definere det til hjernevasking så FRYKTELIG lang som Gode Nordmenn som må vite at de er veldig forskjellige fra ABB for å være i komfortsonen ønsker seg.

Ingen bryr seg selvfølgelig om hva jeg mener, så Facebook-grupper blir startet og avisartikler skrives. 5000 melder seg på i Oslo og skal møte opp en torsdag kl. 12 for å synge sangen, og så gå i rosetog til Tinghuset. Jeg sitter igjen i det nyhetssaken er ferdig og vet ikke om jeg skal le eller grine. 40000 ender opp med å møte opp i Oslo, og det er mange andre steder i landet også. Jeg lurer på hvor dette skal ende. Som en kommentator på en nettavis sa, og jeg siterer direkte: “Så hvis breivik sier ikke ronk, så har vi snart tusenvis av folk som står å onanerer foran tinghuset?”

For det første, og dette er det som bekymrer meg minst av alt dette. Har ikke alle disse menneskene en jobb!? Hvis jeg hadde sagt til sjefen min at jeg måtte stikke fra jobben en times tid for å synge “Barn av Regnbuen” og gå og veive med en rose, hadde han ledd hele veien til skriveren der han hentet oppsigelsen min, som han så hadde brettet på en måte som gjorde ham i stand til å slå meg ihjel med den.

For det andre – 40000 mennesker står med tårevåte øyne og synger en fantastisk vakker – i deres øyne – sang. VI TOK DEN TILBAKE! Sårene gror! Sorgen bearbeides! De utenlandske nyhetskanalene kommer til å gå over lik (oops, kanskje dårlig valgt metafor i denne saken?) for å begeistrert rapportere om annerledeslandet som reagerer på en fik i trynet med å ikke bare vende det andre kinnet til, men omfavnelse, kjærlighet på hippie-nivå, allsang og roser! Roser! Symbolet på Arbeiderpartiet og dermed ofrene på Utøya! For et fantastisk folk vi er! Vi er ikke som Anders Behring Breivik i det HELE tatt! Han kunne ikke ha tatt mer feil når han kalte dette marxistisk hjernevasking.

Noe som får meg til å tenke litt. Tenk du også. Dersom verden var så kynisk, så fæl som det verdensbildet han representerer, og dette var hjernevasking. Tenk om ABB hadde rett. Hva ville ha skjedd da? Ville et hjernevasket folk ha møtt opp til allsang av en sopete hippievise og så gått i rosetog etterpå?

Yep. Vi kan le av ABB om vi vil, vi kan si at alt han tror og står for er feil, men det dere virkelig burde bekymre dere for er at han er veldig nær å ha rett på en del skumle områder. Vi er en nasjon av sauer, og når vi ser hvordan så mange av oss reagerer på piss som dette, så burde det være klart for alle at fokuset i media nå med å latterliggjøre tidenes massemorder (regnet i utført arbeid på egen hånd) er FRYKTELIG lite gjennomtenkt.

De får bare synge for meg. Jeg kommer til å holde meg langt unna alt som heter nyheter for å slippe å høre og se det. Dere som var med på dette, gå litt i dere selv og undersøk motivene, og spør deg om hvem du egentlig prøver å overbevise, og om hva. Tror du Breivik gjør NOE som helst annet enn å fnyse og le av dette? Tror du han imponert og tårevåt innser sine feil og angrer og bruker resten av sitt usle liv på å spise bæsjen til alle etterlatte etter de han har voldet skade?

Naiviteten i dette landet er faen meg grenseløs.

November-dingsen: Logitech Harmony 900

Oi oi, et år siden sist, har nerden holdt seg så lenge uten dings? Selvfølgelig er den andre muligheten den riktige – jeg er like treig som vanlig. Vi snakker her om november for et år siden. Så lenge hadde jeg aldri klart å gå uten noe nytt teknisk vidunder å leke med.

Denne gangen var det en ting som ikke bare var til glede for meg. Blandt gadget-nerder snakker man ofte om Wife Acceptance Factor – WAF – og selv om jeg ikke er gift (enda?), benytter jeg meg ofte av dette som parameter når jeg bestemmer meg for hva jeg skal – og ikke skal – kjøpe. Denne gangen vil jeg mene at WAFen var meget høy.

Når man har så mye drit som vi (altså, jeg) har, ender man fort opp med en del fjernkontroller. I stua er det TV, surround-anlegg, dekoder, PlayStation 3, DVD-spiller (for sonefri moro, ev. for å unngå suset fra PS3en), SqueezeBox, MediaCenter PC og i fremtiden kanskje enda mer. 7 fjernkontroller er ikke nødvendigvis det som skal til for å score hos damene. Nå har jeg kun én dame jeg skal score hos, men verken størrelsen eller mengden fjernkontroller ser ut til å tenne henne nevneverdig.

Logitech Harmony 900 er noe så genialt enkelt som en alt-i-én-fjernkontroll. Man kan koble den til PCen, fortelle programvaren hva man har av utstyr, og så vet den hvordan den skal styre det. Mange tusen dingser har kodene forhåndsscannet, så det er bare å velge og vrake – har du noe fra nogenlunde kjent utstyr, så er sjansen god for at det allerede ligger klart. Skulle det derimot ikke være støttet – eller man har behov for litt selvmekking – så har også fjernkontrollen en IR-leser i stumpen, sånn at man kan scanne kodene fra eksisterende fjernkontroller. Lett som en plett!

Når man skal styre så mange ting med én fjernkontroll, er det selvfølgelig noen utfordringer. Både TV, dekoder, receiver, SqueezeBox m.fler har f.eks. volumkontroll. Hvordan ordner man dette? Blir det kaos i stua? Nei, dette er løst veldig greit. Man har såkalte aktiviteter, f.eks. “Se TV”, “MediaCenter” eller “PlayStation3”. Fjernkontrollen vet at hvis jeg skal ha på PlayStation, så må TVen på, surround-anlegget må på og settes til riktig kanal, og PlayStation må på. Dette fikser den for deg, og den holder også styr på hva som er av og på til enhver tid. Når man så er inne på en aktivitet, så vet den hvilke knapper som styrer hva. Når jeg er på “Se TV”-aktiviteten min, så vil volumkontroll-knappen styre surround-anlegget, mens “Guide”-knappen vil gå til dekoderen. Den ålreite touch-skjermen (se bilde til høyre) vil da typisk vise logoene til de mest bruke TV-kanalene våre.
Man kan også når som helst hoppe ut av aktiviteten for å styre ett enkelt komponent, dersom noe går galt, eller man har spesielle behov som ikke dekkes av aktivitetene. Det er sjelden vi trenger å gjøre dette, men det hender.

Logitech har også mindre modeller, men det som gjorde at jeg gikk for akkurat denne, er at den i tillegg til den tradisjonelle IR-kontrollen (infrarød – signaler som er usynlige for mennesker, men som f.eks. plukkes opp av mobilkameraer), også kan sende ut signaler via radiofrekvenser. Hvorfor er det bra? To grunner som direkte påvirker meg; For det første, så betyr det at man ikke trenger “Line of sight” til det man skal styre for å styre det; Man kan gjemme ting i skap og vegger, og så koble til en såkalt “repeater” som tar imot radiosignaler og videreformidler dem som IR. Også bra for WAFen! Jeg bruker dette for å styre en MediaCenter-PC som står i et annet rom enn der vi bruker fjernkontrollen.

Den andre grunnen til at dette er bra, er at det finnes en spesiell type repeater som tar radiosignalet og gjør om til BlueTooth, spesifikt for PlayStation. PS3 bruker nemlig ikke IR for fjernstyring – der er det bluetooth hele veien. Med denne repeateren gjemt i et skap kan man likevel styre den sammen med alt det andre utstyret.

Så til det store aberet – prisen. Denne koster rundt 2500,- veiledende, men man kan finne den for nesten en tusenlapp mindre hvis man bruker en tjeneste som prisjakt.no – noe jeg gjør i de aller fleste sammenhenger. For min del endte jeg vel opp med rundt 1850,- inkl. frakt for ca. et år siden, og det vil jeg påstå det var verdt.

Fjernkontrollen leveres med en “seng” den kan ligge og lade batteriet i når den ikke er i bruk. Det eneste jeg egentlig savner er at den også fungerer som lyssabel. Da hadde alt vært perfekt.