(OBS: Dette er veldig langt, og kun for spesielt interesserte. Du er herved advart)
Vi så nylig “The Pacific” hjemme – lillebroren til “Band of Brothers”. Begge er fantastiske TV-serier som gir innblikk i opplevelsene til noen få grupperinger av amerikanske soldater under andre verdenskrig. Absolutt verdt å se i BluRay-utgave på stor skjerm og med slemt lydanlegg. Dette er ikke et forsøk på å romantisere krig. Du får den brutale virkeligheten i overkommelige doser. Veldig, veldig bra, og selv om du på ingen måte får hele bildet på hva andre verdenskrig gikk ut på, bør du om ikke annet sitte igjen med en sinnsyk respekt for soldater sendt ut av landet sitt for å kjempe i en konflikt de selv sannsynligvis bidro fint lite til å starte. Jepp, den siste der er retta mot dere, fredselskende hippier som synes krig og fred og sånt er dumt, mens dere sitter komfortabelt hjemme i stua og synes NATO er feil og at våre soldater i Afghanistan er overgripere som bare er med fordi de får tenning av å forårsake lidelse.
Min egen militære karriere kan selvfølgelig ikke måle seg med noe av det vi ser i disse seriene, men et mulig unntak for første episode av BoB der Ross er litt kjip. Jeg har aldri vært i aktiv strid, jeg har aldri vært i utenlandstjeneste. Fallskjermjegere, marinejegere, soldater i FN-tjeneste, FSK, det er mange som har hatt en langt hardere tjeneste enn det jeg har vært igjennom. Men siden det er min blogg må jeg nesten holde meg til min egen erfaring.
Resten av dette kan godt leses i nesten-svart-hvitt, litt bleket virkelighet som i nevnte TV-serier, i det vi hopper bakover i tid til unge Rune anno sommer 1993…
Jeg var nettopp ferdig på videregående. En blek og småfeit (om ikke så ille som nå) nerd som likte seg best innendørs. Joda, diverse familie og skolevesen hadde gjennom tidene gjort tapre forsøk på å få meg ut i skogen, men jeg likte meg best foran en skjerm, og når jeg gikk ut, skulle det være asfalt. Ikke skog, ikke vidde. Allerede dengang hadde jeg tilgang til Internet (selv om dette så litt annerledes ut enn i dag), så behovet for å gå ut og å ha noe med andre mennesker å gjøre minsket for hver dag. Når jeg satt på toget fra Oslo til Kristiansand visste jeg nok ikke helt hva som ventet meg. Og ikke sånn vanlig, komisk “fish out of water”-greie. Den virkelige verden for meg var noe som bare eksisterte på film.
Jeg skulle møte på rekruttskolen på Evjemoen dagen etter. Først overnatte på hytta til en kamerat som var på ferie der nede, så starte et år med helt ukjente eventyr. Joda, jeg hadde jo hørt både det ene og det andre. Alt fra folk som satt bak en kontorpult og stirret på en vegg, til de som hadde vært i strid både på øvelser og med den samiske lokalbefolkningen der de var stasjonert i et helt år. Jeg hadde virkelig ingen idé om hva jeg kom til å ende opp med, utenom at jeg skulle være i infanteriet. Kanonføde. Gjennomsnittlig forventet levetid i strid: Ca. 8 sekunder. Løpe i gjørma, skyte og bli skutt, hinderløyper, smerter, skrikende befal, skyttergraver, you name it. Hadde jo sett noen krigsfilmer, så var optimist.
Første lille skremmeskudd kom ved oppmøte i leieren. Alle nye rekrutter ble samlet i en svær sal, og en Oberstløytnant holdt en lang tale om hva livet vårt de neste 12 månedene skulle handle om. De spilte til og med “You’re in the army now” med Status Quo, sammen med en video av folk som sprellet rundt i gjørme og vann og tilsynelatende kjempet for livet. Jeg tror de prøvde å gi oss et inntrykk av at dette kom til å bli annerledes enn livet hjemme hos mamma. Pfft. Det går sikkert bra.
Den første lille overraskelsen kom når vi skulle deles inn i tropper og gå hvert til vårt. Jeg ble ropt opp som en av de første, og skulle til befalsutdanning. Mmm, skeptisk? Jeg hadde kanskje krysset av for noe sånt på sesjonen. Men det hørtes slitsomt ut. Kommandere andre? Joda, hadde jo gjort det i krigsspill og sånt, men så for meg at jeg kom til å få nok med meg selv. Jaja, får vel bare tusle med og se hva som skjer, kan sikkert melde overgang hvis det blir for kjipt.
Min nye tropp ble plassert i rekker utenfor salen, og vi så sannsynligvis ut som verdensrekord i ferskinger, der vi tuslet i passgang og sivile klær og skjønte lite av hva som ventet oss. Etter ti minutters rolig marsj (mer enn nok til litt fuktig panne for min del), kom vi til en plass der vi ble plassert i en stor sirkel. Alle måtte presentere seg. Her kom dagens andre lille overraskelse; Absolutt ALLE andre nevnte spesifikt at de digget turer i skog og mark, de fleste drev med jakt og fiske i en eller annen variant, og alle trente regelmessig. Når turen kom til meg, så jeg at de to befalene (en fenrik og en sersjant) stusset litt over at en nerd hadde forvillet seg inn i troppen deres. Jaja. Jeg får bare prøve.
Måneder gikk, folk kom og forlot troppen, og vi kjente på kroppen at dette ikke var det livet vi var vant til. På videregående gikk jeg en linje som ble kalt “EDB og Allmenne fag” – som vil si standard artium pluss en del ekstra timer med datafag i uka. Jeg var én nerd blandt flere. Siden jeg spilte litt fotball var jeg der på øvre halvdel når det gjaldt fysisk form. I forsvaret var det ikke sånn. Det var én i troppen som hadde dårligere kondis enn meg. Han jobbet ti ganger så hardt med det, men hadde ikke en sjanse. Jeg ble bedre, ikke han, selv om han trente og trente og trente. Jeg innså igjen at innsats var nytteløst i forhold til fysiske begrensninger, men igjen, jeg fikk bare henge med så godt det gikk.
Pushups og (de)montering av AG-3 og tidlig opp og jævlig system for vekking ble rutine. Jeg likte det aldri, men jeg lærte å takle det. Maten var helt grei, men ikke noe mer. Jeg måtte begynne å barbere meg regelmessig. Fikk etterhvert grepet på uniform, pussing av sko, pussing av våpen. Troppen stabiliserte seg litt, det ble mindre gjennomtrekk av folk. Etterhvert som vi skjønte mer av hvordan dette funket, ble det ganske klart at vi var den troppen som ble kjørt hardest blandt aspirantene. De som ikke gadd dette, søkte seg over i andre tropper for å bli normale menige.
Til og med øvelser gikk ganske greit. Sommer, litt nord for Kristiansand, ikke noe problem å ligge i sovepose da. Kjedelig med teltvakt, selvfølgelig, men det var en relativt liten pris å betale for at ikke primusen skulle ta over og ta livet av alle. Den fysiske treningen begynte å ta effekt, og selv om hinderløype med gassmaske fortsatt var et helvete, virket ikke ting helt håpløse.
Det er selvfølgelig når du begynner å kjenne deg komfortabel med situasjonen at du virkelig må passe på. Vi hadde vært igjennom en (for meg) ganske tøff treningsperiode. Fredag ettermiddag fikk vi som vanlig oversikten over neste uke. Det kom til å bli tre dager med teori (et helvete å holde seg våken gjennom, men litt interessant med taktikk og stratergi i felt), og én dag hvor halve dagen ble satt av til politisk informasjon. Det skulle være stortingsvalg, og vi var pliktige til å holde oss informert om hva som skjedde ute i den sivile verden. Skal man beskytte et land er det greit å vite hva det står for. Wow. Den letteste uka siden vi kom inn. Utrolig bra.
Som vanlig ble jeg og en del andre igjen i leiren i helga. Jeg hadde kun dratt hjem på én perm, og det var skikkelig rart. Den sivile verdenen jeg kom tilbake til da var skikkelig snål. Folk brukte fornavnet mitt, og var skikkelig slappe når de sto og hang. Og så hadde de så god tid. Jeg var overrasket over hvor fort verdensbildet mitt hadde forandret seg. Jaja, blir vel vant til det når jeg er ferdig til sommeren igjen. Denne helga var det som alltid fotball i TV-stua på brakka (det begynte å lukte høst, var vel slutten av august/begynnelsen av september), noen krigsfilmer (det var stort sett det som gikk på den interne kanalen vi hadde som var alternativet til NRK), litt ålreit mat i messa (var bedre i helgene når det ikke var så mange der). Og så fikk man litt tid på å øve på diverse driller. Dem var det mange av. Montering og demontering av våpen. Vernemaskedrill. Forsvarets håndbok har til og med en prosedyre for hvordan man skal falle av en sykkel. Jeg slo det opp. Man skal falle kontrollert til venstre mens man roper “Hjelp, jeg faller!” tre ganger. Det sto ingenting om hva straffen var hvis man ikke gjorde dette riktig.
Helga gikk, og folk begynte å komme tilbake fra perm. Noen sent søndag kveld, andre i løpet av natta, og de siste innen morgenoppstilling. Sånn var fasiten. Vi var 8 mann på rommet, man lærte seg å sove gjennom snorking, romstering, folk som kom og gikk og måtte opp og pisse.
Det jeg derimot ikke klarte å sove gjennom, var alarmlyden som gikk ca. kl. 04:00. Det var en sirene, ikke ulikt flyalarmen, som gikk gjennom marg og bein. Jeg skalv bare av å høre den, og satt meg opp i senga med noe som må kunne betegnes som en slags forventningsfull panikk. Det var helt mørkt, men jeg hørte folk stresse noe sinnsykt rundt meg. “Kom deg opp, Jacobsen! ALARM!” var det noen som sa. Jeg visste hva dette innebar, jeg hadde jo trent på det i 2 1/2 måned. Men jeg var så tumlete og forfjamset at jeg brukte mye lenger tid en normalt. Jeg kom meg til slutt i stridsuniform, med stridssekk og hjelm og gru og alt klart, men jeg var blandt de siste som kom på plass utenfor brakka. Det var kaldt og jævlig, og befalet vårt – to løytnanter, en fenrik og fire sersjanter – sto og skreik i fullt feltutstyr. Uh oh. Dette lover ikke godt. Sist vi hadde blitt vekket midt på natten måtte vi bære skapet (!) vårt til nærmeste veikryss, hvor vi fikk kjeft fordi ting ikke lå pent stablet med rettekant. Dette føltes noe verre.
Troppssjefen informerte om at det var tid for prøven vår. En test for å se om vi hadde lært det vi skulle og var klare for videre befalsutdanning. Slutten på aspiranttilværelsen. Det mer erfarne soldater hadde omtalt som “Helvetesuka”. Pfft, hvor ille kan det være? Løytnanten sa jo til og med at vi kunne gi opp når som helst, og få varm mat og en dusj. Sove. Kose oss. Det innebar selvfølgelig en umiddelbar retur til en av de vanlige infanteritroppene. Men pytt pytt. Greit å alltid ha en rømningsvei.
Første bud var å komme oss tilbake inn på rommet og bytte utstyr. Stridssekk holdt ikke – vi skulle ha full oppakning, som vil si absolutt alt vi hadde av utstyr. Dette ble målt til 38kg, sannsynligvis for å psyke oss litt. Jaja, jeg kan bære litt. Er ikke noe pakkesel, men det går bra. Full uniform, AG-3, sekk, noen fikk i tillegg bære radio eller maskingevær. Det ble tungt nok.
Vi marsjerte ut av leieren rundt kvart på fem. For første gang i mitt liv var jeg skikkelig usikker på hva som kom til å skje. Vi visste ingenting – ikke hva vi skulle gjøre, ikke hvor lang tid vi kom til å være borte, ingenting. Og marsjen gikk i ubehagelig høyt tempo, inn i skogen, i mørket, i kulda. Etter i overkant av en time var det stopp, og vi ble delt inn i fem lag. Et lag besto av 8 soldater, og utgjorde typisk den enheten vi ville kommandere i strid. Hvert lag fikk også tildelt et av befalene som skulle være med oss. Mitt lag fikk en sersjant som jeg på en merkelig måte så opp til. Han var meget veltrent, hadde en meislet snusleppe, og gjorde sitt beste for å være som sersjantene på film. Samtidig så hadde han et glimt i øyet og en sans for humor som ble undertrykket men samtidig dukket opp her og der. Jeg likte ham, sånn i utgangspunktet. Det fikk jeg selvfølgelig god anledning til å slutte med.
Lagene gikk hvert til sitt gjennom skogen. Vårt mål var en høyde et par mil unna. Oh man. Dette kom til å bli vondt. Jeg var trøtt, sliten allerede, og godt sulten. Vi skulle rullere på laglederrollen, og jeg startet som NK (nestkommanderende), så jeg måtte være med på å stake ut kursen i følge kartet. Det hadde vel gått ca. 40 sekunder før vi fikk kjeft første gang. “DET ER KRIG! HOLD FOR HELVETE LYSDISIPLIN!” – oops. Kringvern ble dannet, vi laget et lystett avlukke ved hjelp av jakker, og klarte å stake ut en kurs. Ihvertfall etter beste evne. Det var mørkt som faen og vi visste ikke hvor vi var, men ble enige om hvor det var mest sannsynlig at vi skulle gå. Så marsjerte vi.
Hodet ditt gjør merkelige ting når du er trøtt og går rundt i mørket og ikke HELT ser hva som skjer rundt deg. Jeg så mye rare former og fasonger, men klarte meg bra. Vi fant en sti og fulgte den. Bortsett fra en konstant mengde greiner i trynet fra han foran, var ikke lidelsene så store.
Vi måtte krysse en bilvei. Underveis kom det en bil. Vi måtte jo anta det var fienden (tyskerne? russerne? oompa loompaene?), så vi kastet oss ned i grøfta. Stakkaren som kjørte den hadde sannsynligvis ingen idé om hva som skjedde. Jeg landet på en grein som hadde lyst på ribbeina mine. Det gikk bra, men var ikke akkurat digg.
Det ble lyst, og vi nærmet oss høyden vi skulle ta. Trøtt som en dupp begynte jeg å gå litt på autopilot. Vi var langt inne i skauen og det burde ikke være så mange sivile her å gjemme seg for. Det var det jeg var mest bekymret for. Som alltid i sånne sammenhenger fikk jeg betale for det ganske umiddelbart. Et sprak noen meter foran førstemann på stien blir avløst av hese rop – “GASS GASS GASS!”. Man. Tåregassgranat. Jeg hadde tidligere på rekruttskolen vist betydelig immunitet mot CS-gassen. Joda, jeg ble påvirket av den, og den gjorde vondt stort sett overalt, men jeg hadde det ikke så jævlig som de andre. Jeg kunne prate og ta pushups og sånt, mens de andre ble ubrukelige rimelig kjapt. Det var i et “gasskammer” med 6-7 piller med CS som ble tent på for å utvikle gass. I en granat, som den som lå og spydde foran oss nå, var det effekt tilsvarende ca. 250 piller. Best å få på seg vernemaska i en fart!
Etter mengder med drilling var ikke dette noe problem, men et par av gutta fikk smake litt i det maska var på vei over hodet. Det gikk bra, men de fungerte ikke akkurat optimalt. Det hjalp da heller ikke at vi måtte ut i angrepsformasjon og “ta” høyden den siste kilometeren. “Ild og bevegelse” kan være tungt nok i vanlig terreng. I oppoverbakke, med tung sekk, og vernemaske på, var det et helvete. Det dogget, lungene skrek etter luft, men filteret klarte kun å gi deg så mye. Når du i tillegg da måtte hive deg opp, spurte fremover, og kaste deg ned sånn ca. hver 5-15 meter, vokste sympatien for folk med astma betraktelig. En av de som allerede hadde fått smake litt på gassen spøy i maska, og måtte dra den av seg, så han fikk enda mer gass. Her snakker vi om at det smaker BRANN i det den er på vei ned, og det tar under et halvt sekund når du puster så fort som du gjør i en sånn situasjon. Øyne, nese, huden brenner på en smertefull måte som man må oppleve for å forstå. Han lå og sleit mens sersjanten sto og skreik på ham gjennom sin egen gassmaske. Sikkert ikke hans fineste øyeblikk.
Vi kom til slutt opp til toppen og fikk sikret den. Jeg tror jeg var tungpustet i ti minutter før systemet roet seg og jeg fikk nok luft av filteret i vernemaska. En halvtime senere fikk vi klarsignal til å ta av oss maska og samle oss i midten. Sersjanten flirte av oss og kalte oss kjerringer. Så langt var ikke dette det verste vi hadde opplevd, men slitsomt er det å bli dratt opp midt på natten og gjøre noe sånt på tom mage. Vi fikk ta en slurk iskaldt vann fra feltflaskene våre, mens sjanten koste seg med en colaboks. Jeg flirte litt, og det var vel ingen som ikke var inneforstått med at de ville gjøre hva som helst for å psyke oss ut.
Vi hadde ikke med oss noe mat, og det var naturligvis ikke noe på høyden. Vi regnet dermed med at neste utmarsj ville gå til et sted vi fikk noe å gnage på. Magene romlet jo. Må ha mat da. Som de sier på film – “When you assume, you make an ass out of u and me”.
Istedenfor marsjerte vi en del mil til et annet område, og det ble godt og mørkt før vi kom frem. Tempoet var ikke det høyeste, men det var slit nok å henge med. Når vi kom frem, så vi at de andre lagene også ble marsjert inn i samme område. De hadde vært gjennom lignende opplegg. Jeg ble rullert inn som lagleder, og måtte møte befalet for orientering. Vi skulle lage stillinger på en høyde som gikk langs en vei. Dette skulle brukes for å varsle en veistasjon litt lenger ned når noen kom. Vårt lag havnet i midten og var sånn sett skånet for det verste. Alle måtte rapportere inn, men laget som lå “ytterst” fikk det meste av presset med å varsle fra først. Laglederne gikk tilbake til hvert sitt lag og forklarte situasjonen. Vi satt opp telt et stykke bak, og gjorde istand en skyttergrav-lignende greie med god sikt, god dekning og relativt komfortabel stilling, med plass til to. Vi fikk også rigget til en MacGyver-greie som de kunne dra i for å vekke alle i teltet dersom noe skjedde. Jeg og en annen tok første vakt.
Ingen hadde klokke eller noe sånt, men jeg antok at vi kom oss i skyttergraven rundt midnatt. På tom mage er ikke iskaldt vann så fryktelig godt. Det var ikke noe særlig mer enn 2-3 plussgrader, og i tillegg til alt annet var jeg selvfølgelig vanvittig trøtt. Når vi lå stille og observerte ned mot veien kom hallusinasjonene. Jeg så først en bil som parkerte nede på veien. Så kom en hel tropp og satt seg i en slags kringvernsformasjon. Det så ut som de planla noe skummelt. Jeg snudde meg for å se på sidemannen, sjekke om han så det samme som meg. Han så helt uberørt ut. Jeg snudde hodet tilbake, og så at hele spetakkelet bare var en furugren ca. 2 meter fra meg. Jeg innså at jeg ikke kunne stole på egne øyne før jeg hadde fått hvile litt.
Etterhvert var min vakt over, og vi ble avløst. Vi kom tilbake, gjorde oss klare til å sove litt, og vekket nestemann som skulle ha teltvakt, vekke neste avløsere, koke kaffe osv. Jeg rakk ikke å sovne engang før det klinget i MacGyver-alarmen vår. Ugh. Bare FEM minutter søvn hadde vært SÅ digg. Jaja, hive på seg alt igjen og komme seg i posisjon. Dette var alvor.
En bil hadde kjørt inn på veien nedenfor, og tre uniformerte personer hadde stormet ut og skutt rundt seg med rødfis (for de som ikke har opplevd det: Løskrutt, ammunisjon som bare smeller men som ikke faktisk skyter noen farlige prosjektiler ut av løpet). Det førte til vill oppstandelse, selvfølgelig. Befalet kom og kjeftet på oss for ett eller annet, jeg husker ikke hva. Som straff måtte vi pakke sammen teltet og skulle marsjere ut lagvis igjen. Her kjente jeg at motivasjonen begynte å forlate meg. Men men. Nå var jeg menig igjen, trengte ikke å lede noen, måtte bare gjøre min andel, følge etter, ikke miste mannen foran meg.
Det var kuldegrader, og jeg gikk nest sist i laget, gjennom den tetteste skogen jeg noensinne har opplevd. Vi satt fast i alt, og det var fortsatt såpass mørkt at du måtte streve for å holde følge – mistet du mannen foran her, var det slutt. Ikke fikk vi prate, ikke fikk vi bruke lys, alt førte til kjeft. Kjeft var altså sånn sett utenfor gamet. Fienden kunne ikke høre kjeft. Bare vi kunne høre kjeft. Når vi endelig kom ut av den tetteste skogen og ut på et lite åpent område (ikke større enn 10x5 meter), gikk plutselig han foran meg ut til venstre og sto der og ventet. Jeg fikk signalisert til de foran at de måtte stoppe, og gikk og hørte med ham hva som skjedde. Han så dumt på meg. “Hæ? Ser du ikke det? Bussen kommer der borte!”. Ok, det var ikke bare jeg som så ting. Sersjanten glisa, vi tok en teknisk hvil, og fikk litt vann i trynet. Det angret vi selvfølgelig på fordi det var så vidt over frysepunktet, men vi ble ihvertfall litt mer tilstede for en stakket stund.
Det gikk mot morgen igjen, og vi ble klar over at vi var på vei ut i en gigantisk myr. Ikke noe er som å bli våt på beina i tillegg til alt annet. Jeg hadde også blitt radiooperatør. I utgangspunktet ikke en tung oppgave – radioen veier en del, men da ble en del av det andre utstyret mitt fordelt på de andre, så det fysiske var ingen byrde. Det var mer det psykiske. Radioen ble ikke brukt for å kommunisere med de andre lagene. Den ble brukt til å spille “What’s Up” med 4 Non Blondes. I loop. Om og om igjen. Hele døgnet. Den dag i dag får jeg grøsninger hvis jeg hører den sangen. “Heeeeeey, heeeeey, heeeey, heeeeeey…”
Myra var grunn, så det var ikke umulig å gå over den. Den var stor og flat og oversiktig, så det burde kanskje ikke komme som et sjokk når det plutselig begynte å smelle infernalsk rundt oss. Vi kastet oss ned og fikk vridd oss ut av sekkene. Jeg fikk på meg radioen og vi ålet i myra mot målet. Hadde vi brukt ekte ammunisjon hadde begge sider vært daue 100 ganger før vi kom frem. Men det slapp vi. Vi ble bare gjennomvåte. Det andre laget marsjerte ut, vi gikk tilbake og hentet sekkene våre, og skiftet til tørre klær. Så måtte vi drikke resten av feltflaska vår. Vann har aldri vært så jævlig. Jeg tror jeg hadde igjen nærmere en liter. Det førte nesten til krampe i magen.
Jeg innså at jeg var overtrøtt. Jeg gikk ikke og småsovnet hele tiden lenger – ihvertfall ikke som jeg merket. Jeg merket heller ikke hvor sløv jeg var. Man kunne se det i øynene på de andre også. Tusenmetersblikk. Utslitte og ukonsentrerte. Vi ble samlet i en sirkel, og sersjanten forklarte oss hva som skulle skje. Vi skulle bevege oss taktisk (som om det er fiender i området, men ingen kjent umiddelbar fare) til en ny høyde et par mil unna. Der skulle det endelig bli mat. Jeg ble klar over et par tårer på kinnet – jeg bokstavelig gråt av glede. Mat! Jeg var jo så glad i det selv uten å gå noen døgn mellom måltidene! Sjanten spiste en snickers og drakk en halv colaboks, men orket ikke mer og helte den ut i myra. Han så på oss og lo. Det var ingen som gadd å late som. Vi skulle kjøres ned på felgen og psykes så godt som lovlig var.
På en vannstasjon underveis (dette må ha vært rett før mørkets frembrudd, tirsdag kveld), møtte vi på et annet lag. De var 6 stykker – to hadde gitt seg. Vi var fortsatt fulltallige og fornøyde med det. Jeg tenkte på hvor lett det hadde vært å gi faen. Si takk for meg og lykke til, få en cheeseburger og litt brus, og dra tilbake til brakka og sove i et par dager. Tilbringe resten av verneplikten bak en pult. Sitte og knipse buser oppi en søplekasse. Hjem på perm hver helg. Innrømme at næh, dette var ikke noe for meg.
Men faen heller, det gikk jo bra så langt? Feige ut nå – kom jeg ikke alltid til å angre på det? Tenke “Hva om jeg hadde pushet meg selv LITT lenger – hadde jeg klart det da?". Det kom til å bli veldig lett å tenke sånn når jeg satt og mimret, mett og uthvilt, en gang i fremtiden. Fuck it. Vi er midt i ødemarken, en utfeiging nå ville bare betydd marsjering i en litt annen retning allikevel.
Når vi endelig kom frem til målet litt utpå morgenen på onsdagen, var det med betydelig mer betenkeligheter. Absolutt hele kroppen gjorde vondt. Jeg merket ikke sulten lenger, men muskler, sener og bein skrek etter hvile. Jeg var såpass sliten at jeg begynte å føle meg aggressiv. Jeg kunne se det i de andre lagene etterhvert som alle samlet seg. Det var ikke glede over mat i ansiktene deres. Det var en slags fandenivolsk resignasjon kombinert med en slags nobel stahet – vi nektet å legge oss ned for å dø, men vi skjønte samtidig at vi ikke akkurat var herre over egen skjebne. Jaja, hvile og mat. Herlig mat. Hadde ikke fått i meg noe annet enn vann siden søndag, tidlig kveld, da i form av en sjokolade. Energien den hadde å by på var nok borte nå.
Selv om jeg nok ikke utstråler selvtillit utad, har jeg alltid regnet meg selv som relativt sterkt psykisk. Joda, jeg kan bli rasende, oppgitt eller fortvilet, men jeg har ment at jeg ikke skulle være førstemann til å knekke sammen. Det mener jeg forsåvidt fortsatt, men det skal sies at jeg hadde mine tvil når maten kom på bordet. Og med bordet mener jeg en 10-liters bøtte med 16 ca. 30 cm. lange sild oppi. De var nylig drept, men ellers urørt. Rå, med alt inntakt. Og jeg var ikke spesielt glad i fisk i noen form, tilberedt eller ei. Om jeg var gråten nær husker jeg ikke, men desperasjonen og fortvilelsen var definitivt tilstede i kroppen min.
Det eneste som var aktuelt, var å velge seg en fisk i bøtta, og spise den Gollum-style – rå og uten noen form for fjerning av bein, hode eller annet. Her fikk jeg turens første behagelige overraskelse – det viser seg at etter et par dager uten mat, mister man smakssansen. Det reddet livet mitt. Jeg fikk i meg mesteparten av fisken, og begynte på nummer to. Jeg kom ca. halvveis i den, så var det bare å gi opp. Smaken var tilbake, og jeg måtte legge meg på bakken for å få roet brekningene. Joda, jeg kan spise fisk til vanlig selv om jeg ikke er noen fan. Men dette her… Uck.
Reaksjonene varierte fra de som var som meg, til de som ikke synes det var så ille. Alle var vi enige om at det var viktig – og godt, tross alt – å få noe i magen. Spiriten gikk noen hakk opp, men vi var selvfølgelig fortsatt i relativt dårlig form. Etter en liten stund i “paradis” ble vi samlet for videre ordre. Vi skulle få være med på en konkurranse, så vi måtte marsjere tilbake til leieren. Det var såpass langt unna at det kom til å ta ca. et døgn, men ved å gå en liten omvei utenom en ås, ble vi enige om at det kunne bli en ganske comfy tur. Og så var det i nærheten av leiren. Englene sang. Joda, det ville bare være torsdag når vi kom frem, men “Helvetesuka” var bare et kjælenavn. Den trengte ikke å vare en hel uke. Den kunne også vare to, men her var det om å gjøre å ikke ta sorgene på forskudd. Uansett, kom vi oss til leiren, var sjansen god for at det nærmet seg slutten. Yes!
Marsjen var vond, kald, og hardere enn forutsett. Mye ulendt terreng, og vi ble gasset et par ganger underveis. I tillegg fikk vi gleden av å kjenne sultfølelsen krype tilbake i kroppen. Jeg merket ikke selv at jeg var trøtt, men både mine egne og andres bevegelser tilsa at vi var langt fra brukbare. Hadde tre supermodeller dukket opp og invitert meg opp i senga til dem der og da, hadde jeg takket og lagt meg til å sove umiddelbart. Jeg hadde ikke fått til noe annet uansett.
Det hadde såvidt begynt å lysne når vi kjente oss igjen – vi var nå i området rundt selve leiren, og her hadde vi hatt øvelser mange ganger. Vi samlet oss sammen med de andre lagene, og fikk melding om at siden vi hadde vært så flinke og lå foran skjema, skulle vi få ta en runde i hinderløypa. Oh maaaan. Den hinderløypa er min naturlige fiende. Lang, vond, hard, IKKE det jeg trenger nå. Jeg svimer rundt i en slags fortvilet koma-tilstand mens vi venter på tur. Fem stykker gir seg, inkludert en av våre. Vi som står igjen, er nede på felgen, knust, ødelagt, beseiret. Likevel ber vi dem om å prøve, bare litt til. Vi er så nærme leiren. Det er snart ferdig. Ikke gi dere nå! Men de orker ikke mer. Minst én av dem har så vondt i beina at han ikke orker å gå den siste kilometeren inn i leiren, så de blir hentet med bil. Blikkene som sendes sier alt. De som drar sier “Unnskyld!” med øynene. De som er igjen sier “Ikke dra. Dere er en del av oss. Hjelp oss, ikke forlat oss!”. Eller noe sånt. Veldig poetisk. Eller så var det bare tusenmetersblikkene som avslørte hjerner som sleit med å tolke alt som skjedde.
Det ble vår tur i hinderløypa. Vi måtte gjøre det bedre enn de foran. Det første laget hadde gjort det best. Jeg ga faen, men måtte jo gi alt for laget. I løpet av månedene jeg hadde vært inne, hadde kondisen gått fra ubrukelig til lettere respektabel. Kondis er dog ikke noen faktor når man spurter avgårde etter dager med minimalt av mat og søvn. Blodsmaken er der umiddelbart, og stressnivået var høyt fra første stund. Jeg var ganske gjennomsnittlig i mitt lag, og kom meg over, under og gjennom hinderne uten større problemer. Vi hadde jo øvd på dette før. Vi hjalp hverandre, vi var et team, og her var vi vel nesten brødre. Vi hadde vært igjennom mye sammen, vi kjempet for hverandre, vi nektet å gi oss, vi nektet å dø. Vi dro hverandre opp, vi hjalp dem som sleit. Lojalitet og samhold som jeg ikke har opplevd utenfor i det sivile liv.
Et av hinderne var en sandgrop med piggtråd over. En av de du ser på film. Vi hadde vært under der tusen ganger, men noen detaljer var plutselig annerledes. Ikke bare at vi var i rufsete tilstand. Det var vann der, et skikkelig gjørmebad. Vi hadde på oss stridssekker i tillegg til AG-3en. Og så satt det to befal og skjøt med maskingevær rett over hodene våre. Med skarp ammunisjon også, vi kunne se tracerne (de kulene som har en liten pyroteknisk ladning i baken så man kan se hvor man skyter. Høres kult ut, men tracers work both ways). Dette økte stressnivået betraktelig. Om å gjøre å ikke få panikk her. Ikke at man klarte å reise seg opp gjennom all piggtråden uansett, altså.
Jeg ble sittende fast med sekken under der. Det smalt over meg, jeg satt fast, var full av gjørme overalt, sand i alle åpninger, og jeg sleit med å holde AG-3en unna gjørma. Jeg var også sistemann igjennom dette hinderet, så jeg hadde ingen bak meg som kunne hjelpe til. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å vri meg løs fra piggtråden, men det kostet meg en ganske dyp flenge som gikk langs hele siden av høyre lillefinger. Jaja, jeg har blødd for laget. Gi nå faen i det. Selv i så utkjørt tilstand viser det seg at raseri kan gi energi.
Vi kom oss gjennom, ikke som raskeste lag, men det dreit vi greit i. Sersjanten ga oss et blikk jeg i mitt sløve sinn leste som “Dere er noen kjerringer, men greit, jeg respekterer at dere fortsatt står på beina”. Det var helt sikkert ikke det han tenkte, men man tar motivasjon fra der man kan, om det så er sin egen fantasi.
Vi ble stilt opp på sletta utenfor leiren. Følelsen vi kollektivt hadde der og da kan vanskelig beskrives. Leiren! Reine, tørre klær! Seng! Mat! Sivilisasjon! En stopp på den endeløse “Heeeeeeeey, heeeeeeey, heeeeeeeey, heeeeeeeeey”-loopen! For min egen del var det lettelse blandet med en fantastisk følelse av å ha oppnådd noe.
Troppssjefen stilte seg foran oss og fortalte hvor stolt han var av oss, og at så mange hadde kommet så langt. Han visste at dette var fælt, men forklarte at de var nødt til å kjøre oss helt ned fordi det var det nærmeste de kom å evaluere hvordan noen ville fungere i skikkelig strid, hvor forholdene sannsynligvis ville være langt verre enn det vi opplevde. Før vi kunne marsjere inn i leiren skulle vi ha opptelling av utstyr og bandasjere litt skader og denslags. Troppssjefen spurte om noen var interessert i et glass melk. Han hadde bare én liter, men den skulle vi få. Et par utslitte og tørste sjeler stilte seg i kø. Jeg orket ikke tanken, men jeg sto like ved og fikk et plaster på fingeren.
Det som skjedde da må være noe av det mest bisarre jeg har sett. Løytnant troppssjeff var en usannsynlig dårlig skuespiller, og i det han falt i bakken og landet på melkekartongen, brast jeg ut i hjertelig latter, så dumt så det ut. Gutta som sto i kø så ut som om noen hadde drept familien deres foran dem – en ufattelig skuffelse og resignasjon. Troppssjefen sa “Oi, det var dumt” og reiste seg opp så vi fikk se resten av melka renne ut i bakken. Han stirret på meg, som fortsatt lo. Sannsynligvis tenkte han at jeg var et enda verre rasshøl enn ham selv, eller så tenkte han at jeg ikke var helt knekt enda. Det tenkte ihvertfall jeg. Endelig hadde taktikken med å alltid forvente det verste betalt seg. Jeg ble ikke skuffet. Jeg var, på en merkelig måte, munter i det vi marsjerte tilbake inn i skogen på vei mot det som skulle være den egentlige konkurransen.
Sent på dagen på torsdag var vi fremme ved målet. Det så ikke ut som mye, bare et skogsholt som mange andre. Det vi etterhvert skulle finne ut, var at de her hadde en labyrint, under bakken. Denne var på ca. 40x10 meter, og det var stort sett helt mørkt inni der, kun litt lys slapp inn her og der gjennom det konstruerte taket som var på bakkenivå. I tilfelle det ikke hørtes ille nok ut, var den fylt med vann helt opp til 30cm fra taket. Nevnte jeg at det var rundt nullpunktet? Vannet i labyrinten var flytende, men beinkaldt.
For å gjøre det hele perfekt, var vi siste lag som skulle gjennom, som betød at det var bekmørkt ute også. Vi var desorientert, knust, og gruet oss. Ihvertfall gjorde jeg det. Hvis noen der hadde det annerledes, må det ha vært noe galt med dem. Sjanten kom bort til oss. Det var vår tur. Det første laget, som hadde en viss fordel av dagslys, hadde fullført på 4:30. Han forventet at vi skulle slå dem, selv i stummende mørke. Tiden gikk fra førstemann gikk inn/ned i labyrinten, til sistemann var ute.
Selv om jeg ikke visste opp og ned på noe som helst når det ble min tur, fikk jeg en solid dose virkelighet rett i trynet i det jeg hoppet oppi. Jeg var totalt gjennomvåt med ÉN gang. Og det var kaldt, så jævlig kaldt! Jeg måtte lene hodet bakover for å få puste, da hjelmen og basshodet mitt betød at jeg gikk med vann til midt på nesa. Og så var det ca. 1.60 fra gulv til tak, så jeg måtte gå veldig sammenkrøpet. Labyrinten var mørk, trang, og det eneste håpet vi hadde var å gå tett samlet. Alle skreik og bannet i ett sett fordi det var så kaldt, og fordi de stadig møtte blindveier. Jeg gikk nest sist, og holdt på å få panikk når AG-3en satte seg fast i noe og jeg mistet kontakt med han foran – heldigvis fant jeg ham fort tilbake. Sistemann var ikke så heldig. Han var over 2 meter høy, og i vår uendelige visdom hadde han også endt opp med MGen (maskingeværet, større og mye mer uhåndterlig enn en AG-3). Han ble sittende fast bak meg, og fikk panikk. Han kom ikke fremover, ikke bakover, ikke opp, ned var det bare vann. Klaus, angst, panikk, kall det hva du vil, han mistet grepet totalt og skreik og ble desperat. Jeg prøvde å formidle dette fremover, noe som endte i 7 mennesker som skreik og bannet og prøvde å få ting til å skje. På ett eller annet vis kom vi oss løs, og jobbet videre. Det var kaldt, det var vondt, jeg svelget sikkert flere liter isvann, og gulpet minst like mye opp igjen. Hjelmen ble stadig sittende fast i taket, noe som førte til at jeg ble gått på av han bak, sparket fremover med underkroppen, hjelmen slapp taket, jeg falt bakover.. Isvann overalt, desperasjon, panikk, må komme meg ut, må komme meg hjem, varm dusj, kakao, MAMMA! Ser ingenting, hører masse stønning og hyling, ingen har det bedre enn meg. Kommer til å få lungebetennelse og dø her. Kanskje drukne. Sittende fast. Brukte de siste kreftene på å røske meg løs. Snubler fremover, demper fallet med ansiktet på støvelen til han foran som er på vei opp.. Kan ikke slappe av her nede, drukner, og blir snart gått på bakfra igjen. Sparker opp i desperasjon, skaller i taket, hjelmen tar smellen men trykker meg ned så jeg svelger mer vann. Hoster og småspyr, fryser, hater. Skrikingen foran meg endrer seg litt. Vi er kommet til mål. Lagleder krabber opp og ut. Vi andre kommer etter. Våte som rotter, kalde, tomme for energi. Vi får høre at vi har brukt 48 minutter, og kom sist i konkurransen. Akkurat det tar ingen av oss tungt når vi ligger og gisper på bakken. Det er under null i lufta. Befalet jobber hardt for å få oss i tørre klær. Et stort bål blir tent. Det tar lang tid før beinmargen er varm, selv om jeg sitter så nære bålet at det gjør vondt på huden.
Det var ingen som snakket så mye der vi satt. Ingen visste vel hva vi skulle si. Litt sympati fikk vi fra de andre lagene – dagslyset hadde hjulpet dem til å komme seg gjennom mye raskere, og selv om de var våte og kalde de også, hadde det dårligste laget før oss brukt rett over ti minutter. Jaja, alle lever. Ingen ble igjen i labyrinten. Det er en fordel med den forbrødringen man opplever i sånne situasjoner. Jepp, du har det jævlig selv, men du sørger for at han foran og han bak også er med. Og de sørger for deg.
Etter en stund ved bålet, skulle vi marsjere ut igjen. Sekkene ble ikke noe lettere av å være fulle av våte klær. Stemningen i troppen var endret igjen – nå virket det som om alle tenkte “Samme faen hva de gir oss, klarer de ikke å knuse oss!”. Vi fortsatte med en slags grimm bestemthet.
Det lysnet litt tidlig fredag morgen, og vi stoppet på en åpning inne i skogen. Vi skulle leke en lek. “Oi, kult!” virket det som noen tenkte – de hadde fortsatt ikke helt plukket opp dette med at vi skulle prøves. Selskapsleken gikk på at vi alle skulle sitte i en stor sirkel, og så skulle vi sende ting rundt. Feltflasker, magasiner (med ammunisjon, ikke sånne man leser), utstyr.. og to granater med tåregass, der splinten var dratt ut. Det betyr rett og slett at man må være veldig forsiktig når man gir den videre, sånn at den ikke går av. Vi visste selvfølgelig at dette ville innebære at granatene faktisk gikk av før eller siden, så det var bare å gjøre seg klar til å kjøre vernemaskedrill.
I en lang stund gikk det helt fint. Vi sendte ting rundt med stor presisjon. Alle var jo dødsslitne og ufokuserte, men vi gjorde alt vi kunne for å ikke miste noe. Granatene var bare to av 20-25 gjenstander som gikk runden, men alle var klar over hvor de var og passet på å ikke gjøre feil. Til slutt gikk det dog som det måtte gå, og ca. tre plasser til venstre for meg hørte jeg “GASS GASS GASS!” i det den gikk i bakken. Jeg slapp det jeg hadde i hendene, åpnet veska med vernemaska som hang på låret, og grep tak i den med høyre hånd. Jeg så på skrå bort mot granaten, og hadde maska halvveis mellom låret og ansiktet når den hvite røyksøylen traff meg rett i trynet.
Husker du jeg nevnte at jeg var delvis immun mot CS-gass? Vel, dette her var 30-40 ganger konsentrert i forhold til da. Jeg våknet noen minutter senere i en busk hvor jeg lå og tørrspydde. På bakken under meg lå det som må ha vært fisk etter noen dager i magesyre. Smakssansen var borte igjen så det var ikke noe problem, men lungene brant, øynene svei, og magen prøvde i krampe å kvitte seg med noe som ikke var der.
Jeg kjente at jeg begynte å bli litt lei.
Etterhvert som jeg kom til hektene, merket jeg at det var flere som hadde havnet i samme situasjon. Ca. halve sirkelen satt igjen, og på ett eller annet vis hadde han som hadde tåregass-granat #2 klart å holde på den samtidig som han fikk på seg maska med én hånd. Det betød selvfølgelig bare at vi skulle leke én runde til. For å gjøre det litt vanskeligere, skulle noen ting nå gå med klokka, mens andre skulle gå mot klokka. Som om ikke koordinasjon var vanskelig nok fra før, med nesten en arbeidsuke uten noe mat og søvn å snakke om, utslitt, grim, bitter, skjelven og rett og slett grusomt sløv. Etter en god stund hørte jeg “GASS GASS GASS!” igjen, denne gangen heldigvis fra andre siden av sirkelen. Jeg hadde det som føltes som en evighet til å få på meg maska, og satt fornøyd og så på når de som ikke rakk det i tide begynte å skille seg ut. Ikke at jeg følte noen skadefryd, ikke en gang et lite smil. Jeg har vel aldri vært Mr. Empati, men jeg følte med dem, selvfølgelig i en stor grad fordi jeg nettopp hadde vært der selv.
Klokken må ha nærmet seg 7 om morgenen når vi la ut på marsj igjen. Kroppen verket, men den generelle sløvheten var mer enn nok til at jeg ga faen. Det er litt som å være hos tannlegen, grundig bedøvet. Du kjenner kanskje ikke så mye, men du vet at noe er fryktelig feil allikevel. Til vår fordel gikk vi på en grusvei. Hardt nok underlag for knuste knær, men man slapp å følge med på busker, røtter, og andre morsomme triks naturen brukte for å fucke med oss.
Etter å ha gått i ca. en time, forsvant plutselig han som gikk foran meg – og først i laget – ut i en veigrøft i en fart. Forfjamselsen gikk fort over i fortvilelse i det jeg så hvorfor – den hvite røyksøylen var på vei i min retning, granaten kunne ikke ligge mer enn 10 meter foran meg. Der og da vurderte jeg det til 50/50 om jeg skulle følge prosedyrene, eller bare legge meg ned og håpe på å få dø. Det tok litt tid å bestemme seg, men jeg tok riktig valg, og det krevde en enorm innsats å bare dra litt ekstra luft ned i lungene for å brøle “GASS GASS GASS!” med en raspete, fillete, ødelagt stemme. Så bare falt jeg sidelengs i sakte film, landet på sekken, og sparket fra mot grøfta. Maska var på før jeg kom frem. Det svei litt i øynene, men lungene klarte seg fint. Sjukt heldig. Eller? Et inferno av små smell kom fra toppen av bakken som lå på den ene siden av veien. Yay. Et bakhold. Sekk og AG-3 viklet seg inn i et salig rot i det jeg prøvde å vri meg løs. Jeg hadde sannsynligvis fått panikk og despet totalt hvis jeg hadde hatt krefter til det. Til slutt reiv jeg av meg rifla med en anstrengelse som nesten resulterte i at det ene øret fulgte med. Jeg vrei meg løs fra sekken, snudde meg rundt, og sprintet opp bakken. Ihvertfall inne i hodet mitt. Det var kommandoen hjernen sendte til kroppen. Kroppen sviktet bare bittelitt. Ansiktet meldte seg frivillig til å dempe fallet i det jeg gikk ned. Jeg klarte å løfte hodet nok til å se opp. De andre sleit like mye som meg med å komme seg oppover. Jeg begynte å åle, men geværet ble hengende fast i absolutt alt og jeg kom meg ikke noe særlig avgårde. Jeg mistet besinnelsen totalt og ble blendet av raseri. Humørsvingninger, pfft, kvinnfolk! Jeg kom meg på bena og stabbet oppover, og fyrte av et par skudd. Drit i skjul, drit i dekning, skyt meg nå, vær så snill! Det tok ikke lang før kjeft kom fra sersjanten. Å hildrande du som jeg hadde lyst til å banke løs på kjeven hans med kolben på rifla. Han hadde selvfølgelig gruset meg uten å anstrenge seg, men jeg hatet ham intenst der og da.
Vi kom til slutt til toppen og sendte overgriperne våre videre. Vi tok over stillingene deres, og måtte kjappe på for å hente sekkene vi la igjen nede i bakken så neste lag ikke skulle vite at vi var der. Det var en kraftanstrengelse, men det hjalp å slippe gassmaska. Vi la oss i stilling og ventet. I følge planen skulle de komme i løpet av 5-10 minutter. Jeg fokuserte etter alle kunstens evner, men var selvfølgelig sjanseløs. Jeg våknet av at naboen åpnet ild, og begynte å fyre av selv, uten å vite hva som skjedde. Heldigvis var det fienden som hadde gått inn i vår “killzone”, og vi hadde åpnet ild i det gassgranaten gikk av. Stakkarene på veien satt seg disiplinert ned og tok på maske (hadde vi hatt skarp ammo hadde vi vel ikke truffet dem uansett), og kjørte så ild og bevegelse opp mot oss – med 40kg sekk på ryggen. Så utkjørt jeg selv følte meg, tipper jeg at de hadde det enda litt verre når de endelig kom opp til oss.
Og igjen fikk vi et eksempel på det rare samholdet som utviklet seg. Når de kom til toppen, var det slutt på å forsøke å “drepe” dem. Da var det håndtrykk og “Bra jobba!” og mandig banning. De la seg til, vi gikk videre.
Fredag ettermiddag. Jeg vet ikke hvordan det kjennes ut når man fryser ihjel på vidda, men det har blitt beskrevet som euforisk. Jeg var ikke munter, men jeg var fornøyd med å leve og gi faen. Jeg gikk ikke – jeg bare falt fremover, og hver gang var beina der for å ta imot. Jeg ble klar over at vi sirklet i sivile områder rundt leieren. I utkanten av boligområder, denslags. Arbeidsfolk kom hjem til familien sin for å ta helg. Åh. Helg. Konseptet virket fremmed, kunstig, selv om det var det siste jeg hadde opplevd før denne øvelsen tok til. Kom det noensinne til å ta slutt?
Det kom til det. Fredag kveld marsjerte vi inn i leiren igjen. Muntre menige med helgefri stoppet opp og så på oss. Man trengte ikke speil for å skjønne reaksjonen deres. Vi så for jævlige ute. Blod, sand, gjørme og skog i hvert ansikt. Sløve blikk, subbing. En utrolig stolthet over å fortsatt være en del av troppen, men ingen energi til å vise det. Vi kom til oppstillingsplassen.
Løytnanten tok oss opp i “Rett” og gjentok deler av talen han ga for noen hundre år siden, utenfor leiren, dagen før. Eller noe sånt. Tid var et flytende konsept. Han gjentok også at vi med rette skulle være stolte av å ha kommet igjennom, og at vi nå ville innse at vi kjente oss selv bedre enn før. Han fikk rett. Han kom også med noen praktiske tips. Ikke spis for mye. En innskrumpet magesekk vil reagere feil. Ta en dusj, men være forsiktig. Sov, men prøv å opprettholde en viss døgnrytme. Hvil lemmer og sinn. Ikke tro på hjernen når den sier at du har lyst til å trene litt søndag formiddag. Det vil man ikke ha noen glede av. Jeg velger å tro ham på det. Avslutningsvis gir befalet oss en kraftig applaus – og et utkjørt, fragilt sinn blir rørt og åpner en tårekanal på gløtt.
Troppen trer av, og vi tusler til rommene våre. Ingen sier noe særlig, vi bare pakker ut, kler av oss, og går til dusjen. Joda, stor fellesdusj sånn som i fengsel, men ingen har ork til å voldta noen. Jeg legger merke til at alle – inkludert meg selv - har dype sår på skuldrene etter sekken. Dusjen var utrolig deilig, men stort sett bare fordi utmattetheten gjorde det lettere å ignorere den sinnsyke smerten som oppsto når varmt vann traff sår hud. Tenker på alt som har skjedd. Det er mye, mye mer enn det jeg har beskrevet her. Noe har gått i sløvhetens glemmebok, andre ting fikk vike fordi det var for langt. Uansett var det erfaringer som summerte seg til å bli dypere selvinnsikt enn før. Jeg vet hva jeg tåler. Får høre at en i troppen har sjekket – han har gått ned 11kg på uka vi var ute. Ingen anbefalt slankemetode.
Jeg tar på meg tørre, rene klær. Spiser en liten sjokolade. Legger meg på senga, og sover i 23 timer. Når jeg våkner er jeg så svimmel og groggy som jeg aldri har vært før. Tenker jeg skal gå bort i messa en tur, som er døgnåpen for at vi skal ha tilgang på næring. Å ta på seg skoene er en prøvelse, men det er først når jeg prøver å gå mer enn ti meter jeg kjenner hvor utrolig vondt jeg har under beina. Jeg halter som en 100-åring, og bruker tre ganger så lang tid som normalt. Når jeg kommer frem har jeg mest lyst til å begynne å grine, men jeg biter det i meg og spiser to brødskiver. Smakssansen er fortsatt borte, men jeg er nær ved å måtte kaste opp. Jeg ringer hjem for å fortelle at jeg er i live. Det er ikke uvanlig at de ikke hører fra meg på en stund, men jeg må jo fortelle hvorfor jeg har vært borte i en ukes tid. Hønemor bekymret og vil ha meg hjem.
Hun får ønsket sitt noen få uker senere. Rekruttskolen er over, jeg kom meg gjennom. Ikke fordi jeg prøvde så hardt, eller fordi jeg er så fantastisk, men bare fordi jeg ikke la meg ned for å dø. Jeg har perm en ukes tid før jeg skal melde meg til tjeneste på BSIN, Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge, nå nedlagt. Det blir min første tur nord for trøndelag i bevisst alder. Jeg skal være der et halvt år – vinterhalvåret – for å gå Utskrevet Sersjantkurs (USK), spesialisering innen våpen brukt i infanteriet. En utdanning med en prislapp på rundt 800.000, som i 1993 ble regnet som mye penger. Alt jeg kunne tenke på var at jeg ikke ville, at det var nok nå, at nord ikke var noe for meg. Vi snakker tross alt om fuckings Harstad. Men uansett hvor mye jeg stirret på klokka ville den ikke stoppe, og flyet nordover sto til slutt klart. Ugh.
Ankomst Harstad var kjølig og bekreftet vel mine fordommer ang. vår nordlige landsdel. Små plasser, folk som prater rart, fiendtlig holdning overfor søringa, særlig Oslo-folk. Jaja, det skal vel ikke gå utover tjenesten. Selve befalsskolen var i veldig bra stand, og alt vi kunne drømme om av treningsutstyr og landskap var på plass. I tillegg var vi i gangavstand fra “Adolfkanonene”, verdens største landbaserte kanoner, med rekkevidde på 56km. Ett eller annet sted finnes et bilde av meg som stikker ut av løpet. Jeg veier mer nå.
Det var et merkbart temposkifte på læringen her. Der befalet vårt i det daglige stort sett besto av sersjanter og fenriker på rekruttskolen, hadde vi nå et erfarent team på en kaptein, tre løytnanter og en fenrik som jobbet tett med oss, i tillegg til andre kapteiner og løytnanter som jobbet ved skolen. Skolen hadde to kull – ett vanlig befalsskolekull (de som har ett fullt år på befalsskolen, etterfulgt av ett år med tjeneste som sersjant, med mulighet for videre militær karriere), og oss USKene, som da kjørte 3 mnd. rekruttskole, 6 mnd. befalsutdanning, og 3 mnd. praksis etterpå, før vi ble dimmitert som reservebefal. Den gangen ble BSene til troppssjefer, vi til NK tropp. Senere ble de til NKer og USKer til lagførere. Samme faen. Jeg var ferdig etter ett år uansett. Og når jeg var ferdig med året, hvis alt gikk etter planen, ville jeg være en vaskeekte sersjant. Ikke at det er kongen over verden, men litt kult for det. Sersjant har en viss badass-klang.
Månedene gikk, jeg hang med, uten å utmerke meg på noen måte. Innsatsen var like slapp som på videregående og rekruttskolen – jeg gjorde det jeg måtte, og ikke mer. Det var hardt både fysisk og psykisk, og befalet krevde mye av oss. Kapteinen som ledet oss var en spesiell type. Han så relativt ordinær ut, men hadde en fysisk styrke som var urovekkende. Han var rolig på en måte som gjorde at du skjønte at han lett kunne rive deg i fillebiter hvis du klarte å få ham sint. Det klarte vi ikke, men det var mest fordi vi skjønte hvor lite lurt det var å prøve. En medelev påsto at han hadde hørt at selv venner av ham krysset gata for å slippe å møte ham hvis de kunne unngå det. I bevegelsesmønster og væremåte var han… spesiell. Når jeg tenker tilbake på ham, er det som en slange. Måten han beveget øyne og hode på, måten han så på deg når han snakket til deg. Den rolige, balanserte, beregnende stemmen som kunne rose deg eller rive deg i fillebiter uten å endre toneleie.. En utrolig creepy fyr, på sin måte. Og jeg vet at hvis jeg noensinne havnet i strid, er det ingen jeg heller ville hatt ved siden av meg. Utrolig kunnskapsrik, flink, sterk, og god. Han lærte oss riktigheten i at “Målet er ikke å dø for fedrelandet – det er å gi fienden sjansen til å dø for sitt!”. Selv et fredselskende pudding-hippie-kollektiv som Norge kan sove bedre om natten når de vet at sånne som ham er klare hvis noe skulle skje. Han sa aldri “Hvis det blir krig”, det var alltid “Når”.
Det nærmet seg 4 måneder fullført, og vi hadde lært utrolig mye. Teorien satt godt, og vi var ofte på øvelse for å praktisere. Selv om jeg fortsatt hatet litt når de ukeslange skimarsjene satt igang, lærte jeg at det var til mitt eget beste å forsøke å være positiv. Alt gikk så mye lettere da. Og jeg lærte meg å drepe på mange forskjellige måter, med mange forskjellige våpen. Jeg lærte at hvis jeg hadde valget, skulle jeg skyte fienden i magen – en mann som ligger og kauker binder opp sine kollegaer for å skaffe ham legehjelp. En dau fiende er bare søppel. Vi lærte om psykologien rundt det å gå en patrulje i skogen og plutselig se bestekameraten din skutt i filler, borte lenge før han treffer bakken. Vi lærte hvor kynisk man må tenke i en krigssituasjon hvis man har et ønske om å overleve. Vi lærte hvor umoralsk det kan være å være pasifist for de som velger å være tilstede i den virkelige verden. Og vi lærte at vår jobb som soldater ikke var å drive politikk eller lage lover, men å utføre ordre fra de som har bedre oversikt enn oss selv. Neida, man skal ikke følge ulovlige ordre, men man må innse som et lite menneske i en skyttergrav at man kanskje ikke sitter med fasiten og de riktige svarene alltid.
Det var mandag morgen, det var kaldt, og kapteinen sto foran oss. Mandager fungerte på samme måte som de gjør i det sivile – ingen var spesielt muntre, men vi hadde ikke særlig mye valg. Der sto vi i givakt og ventet i det som føltes som en evighet på at han skulle fortelle oss planen for dagen og uka. Han tok seg tid til å se hver av oss i øynene. Så så han ned, opp igjen, og sa rolig og behersket det siste ordet noen av oss ønsket å høre.
“Alarm.”
Det er vanskelig å få forklart med ord her hvordan dette ordet satt i hjernebarken hos oss. For oss betød dette i praksis at Russland har invadert. The proverbial shit has hit the equally proverbial fan. Alt annet utgår, vi er i strid, glem enhver plan du måtte ha. Vi var rutinerte, vi hadde trent på dette, vi visste hva vi skulle gjøre. Men i det sekken ble fylt til 40kg på ny, må jeg innrømme at jeg var ganske bitter. Vi visste at vi skulle gjennom en ny form for test før vi var ferdige, men ikke når den kom, og ikke hva den gikk ut på. Det vi dog visste var at det kom til å bli hardere enn sist, samtidig som vi også visste at vi var bedre forberedt. Det var bare å bite tennene sammen og forsøke å forberede seg mentalt på å kjempe til siste slutt.
Den følgende uka marsjerte vi opp på alle høyder som var i Harstad-området. Jeg overdriver ikke når jeg skriver at anstrengelsene på denne “helvetesuka” var minst 150% av den på rekruttskolen. Veldig mye var det samme, og jeg skal ikke gjenta det. En del situasjoner var dog annerledes, og her kommer et par av dem.
Noe av det første som gjorde seg gjeldende, var sola – eller fraværet av sol. Så langt nord, rett etter nyttår, er ikke noen perle for oss som er vant til dagslys. Vi så ikke sola i det hele tatt i månedene rundt jul, og på det verste (tilfeldigvis når denne øvelsen pågikk) var det bare en halvtime med skumring hver dag. Det sies at selvmordsstatistikken er høy der oppe. Jeg forstår det. Å gå rundt i evig mørke er ille nok når man får nok mat og søvn. Tilbake i sløvsinn-modus forsterket det alle vonde ting tusen ganger. Det eneste positive å si om det var at det hjalp oss å holde track på dagene. Hvor mange lyse halvtimer hadde vi sett? To? Da var det onsdag.
To dager uten mat og søvn. Sliten og bitter, ingen overraskelse der. Tempoet var høyt, og vi gikk opp og ned alle fjell som var skrevet inn på et kart. Det er en ubeskrivelig herlig følelse med svette overalt som fryser og nekter å forsvinne. På en stopp fikk vi beskjed om at vi skulle få litt energi, da det neste fjellet vi skulle opp på var digert og bratt. Joy. Energien fikk vi i form av to sukkerbiter hver. Befalet fliret. Vi tok til oss det vi kunne. Smakte ikke noe uansett, og gjorde vel ikke ting verre. Gikk glatt ned med iskaldt vann. Magekrampene var aldri langt unna. Når vi endelig kom til toppen, var jeg klar for graven. Istedenfor ble det ny marsj til ny høyde. Og der skulle det være mat!
Man kan lure på hvor dumme mennesker egentlig kan bli, eller ev. vurdere det som at håper vi bærer i oss er ukuelig. Vi trodde selvfølgelig på matbiten, og trakk litt motivasjon ut av det. Subbet avgårde, tålte gassing og det som var. Når vi kom på fjelltoppen, lå det mat og ventet på oss, som vi var blitt lovet. En pose ferdig oppskjærte brødskiver! O Helga Natt! Samme om det ikke var noe pålegg, det smakte vi ikke uansett. Bare å få NOE i magen var gull verdt! Det vi selvfølgelig ikke hadde tatt høyde for, var i hvilken grad befalet prøvde å sette oss opp mot hverandre, skape splid og misnøye. Det var én brødskive for lite i posen, så når det kom til sistemann, sto han igjen med svarteper. En potensielt eksplosiv situasjon ble heldigvis reddet av at ikke alle hadde slukt brødskivene sine hele, så den uheldige fikk sagt fra, og endte opp med noen biter så han også fikk litt i magen. Jeg kan ikke si at jeg merket at befalet ble skuffet, men det skulle ikke forundre meg. De prøvde seg hele tiden.
De forsøkte også å lære oss nye ting. Kanskje ikke tidenes beste tilstand for å lære, men samme det, så lenge det som skal læres bort er livsfarlig. Da får man oppmerksomhet. Mot midten av uka befant vi oss plutselig på en 30 meter høy silo (mulig minnet fusker og overdriver litt, men det var noe sånt). Der skulle vi lære å rappellere. Eller, rettere sagt, der skulle vi rappellere. Lære først? Nei. Vi lærte av å gjøre. Jeg har aldri hatt høydeskrekk, men respekt for høyder, joda, det har jeg nok av. Jeg kom meg over kanten og sparket fra og slapp meg ned. Det gikk bra, men skjelven satt godt i knærne lenge etterpå. Det viste seg at en i troppen hadde høydeskrekk – han ble sittende igjen til slutt. Han var en fighter, så han hadde ikke tenkt til å gi seg, men det var ganske klart at han måtte jobbe seriøst med seg selv. Skrekken for høyder blir kanskje ikke særlig mindre av at man vet man er sløv og lett kan gjøre feil. Etter det som virket som en evighet, hektet han seg på, og hang seg utenfor kanten. Der ble han. Han sleit. Kom seg ikke av flekken. Da tok Captain Creepy det mest imponerende pedagogiske grepet jeg har sett. Han tok frem sin blanke, skarpe feltkniv og holdt den mot tauet. Meldingen var klar – “Ned skal du uansett”. Og ned kom han, tross alt bedre å prøve å komme seg ned enn å garantert gå i bakken i dødelig hastighet.
Litt senere skulle vi få mat igjen. Jepp, reine luksuscruiset dette. Troppen samlet seg rundt en åpning i skogen etter nok en evighetsmarsj. Befalet hadde et bur med fem høns. Vi var fire lag. Huh? Selvfølgelig hadde de en vri på det. Ett lag skulle få en ekstra høne. Hvilket? Det skulle vi sloss om. Hvert lag skulle velge ut én representant, og så ble det semifinaler etterfulgt av finale. Førstemann med ryggen i bakken var ute. Vi valgte en på laget som var råsterk, og var så heldige å gå av med seieren. Da var det bare å kjøre det tradisjonelle “Kapp huet av høna”-løpet og forsøke å få noe mat ut av det. Jeg tror vi brukte fire timer på å koke en form for suppe av de to stakkars krekene, med 10-12 hønebiter oppi. Kjøtt og kraft! Vi nøt måltidet, faktisk såpass lenge at vi rakk å kjenne hvor for jævlig vondt det smakte.
En lang dag senere skulle vi få være med på et eksperiment. “Oi, artig” tenkte vi sikkert. Eller kanskje “Hva som helst annet enn marsjering”. Og helt garantert noen “Drep meg nå”. Men vi var på dette tidspunktet over i udødelighetsmodus. Ingenting de kunne hive etter oss kunne ta knekken på oss. Vi overlevde alt. Vi var kanskje ikke raske, sterke eller smarte, men vi nektet å dø. Overraskende hvor fort ting kan snu når man har det moro.
Vi gikk til en stor haug, og alle fikk beskjed om å ha med seg hjelmen sin. Haugen var rund, omtrent som en rund pyramide, hvis noe sånt fantes, og kapteinen gikk opp på toppen, som var ca. 2 meter over bakkeplan. Han forklarte hva moroa gikk ut på. Vi skulle gå til haugen, som bestod av jord og stein, og legge oss på den. Vinkelen i forhold til bakken var kanskje 60-70 grader, så vi sto ikke helt oppreist, men lå ikke helt nede heller. Vi lå ved siden av hverandre rundt hele haugen. Kapteinen forklarte at vi nå skulle teste effekten av sprengstoff. Det er sånt som er kjekt å ha følt på kroppen. Det var dog et par ting som var viktige å passe på, så vi fikk noen spilleregler:
- Eksplosivene skulle ligge på toppen av haugen, slik at alle skulle få kjenne det likt.
- Ettersom eksplosivene lå rett over hodet vårt, var det STRENGT FORBUDT å reise seg opp, om så bare litt. Hodet ville lett rives fra halsen dersom man fikk denne trykkbølgen i trynet.
- Fordi en eksplosjon lager et vanvittig trykk, ville vi oppleve å få lufta slått ut av oss. Derfor var det viktig at vi hadde åpen munn og åpne luftveier hele tiden. Å prate, eller lukke munnen, ville kunne få veldig kjipe konsekvenser. Korte pust var viktig – hvis man forsøkte å puste samtidig som eksplosjonen gikk av, ville eksplosjonen vinne. Det meste ville rettes rett oppover, men vi ville merke godt hva som skjedde på siden av haugen også.
- Vi måtte ha på oss hjelm og ligge sånn at armene beskyttet ansiktet. Eksplosjonen kom til å kaste opp en del stein og drit, som det var greit å ikke bli skadet av.
- Det var snakk om 1kg sprengstoff. I følge teorien vi hadde lært, var det maks lov å bruke 7kg av dette stoffet i øvelser i fredstid. Piece of cake.
- Vi kom ikke til å vite når eksplosjonen inntraff. Det kunne være 30 sekunder, det kunne være 30 minutter.
Moro? Joda, klart det. Man får nerver av sånt. Ligge stille i bekmørket? Joda, lyst til å sove ja, men kulda og det faktum at EN KILO FUCKINGS SPRENGSTOFF STRAKS SKULLE GÅ AV 75CM FRA HODET MITT gjorde at jeg holdt meg våken.
Selv om jeg stirret ned i bakken, oppfattet jeg det som et slags lysglimt når det smalt, etter det som må ha vært 15-20 minutter. En sånn situasjon der hjernen oppfatter at noe skjer, men du rekker ikke å gjøre noe som helst før det ikke er noe som helst du kan gjøre. Det smalt, og det smalt godt. Jeg husker følelsen av noe utrolig digert som presset meg ned mot bakken med en utrolig styrke. De overdrev ikke når de sa at luften ville bli presset ut av deg. “Uhhhhhhh” hørte jeg meg selv si. Det de ikke fortalte, var at all luften fort ville inn igjen for å fylle vakuumet som oppsto. Og den luften som kom tilbake, var full av sand og støv og drit. Dette ble jeg oppmerksom på omtrent samtidig med at voksne steiner begynte å deise ned i hodet på meg. Juling, rett og slett. Jeg ble mørbanket.
Kapteinen var snart på toppen av haugen igjen, og spurte oss hvordan dette var. “Jævlig” var vel det som gikk igjen hos de fleste. “Det er bra”, sa han på sitt sedvanlige, rolige vis. “Nå skal vi prøve 2.5kg”.
Oh. My. Fucking. God. Det er mer enn dobbelt så kraftig! Dette kan da umulig gå bra!? Det tok nesten en ny halvtime før vi fant det ut. “UhhhhhhhhhhHHHHHHH!” sa jeg helt av meg selv i det jeg ble trampet nådeløst ned i bakken av de sjuke kreftene som ble sluppet løs rett over hodet på meg. Enda mer støv og drit på innpust. Jeg hostet og vrei meg i smerte over steinene som landet på ryggen min. Ugh, dette var for jævlig.
Kapteinen dukket opp og lurte på hvordan det kjentes ut. Folk hostet og hørtes stusselige ut. Neste selskapslek: 7kg.
Fuck. Vi mer enn dobler igjen. Dette kan da umulig være sunt? Lovlig grense er sikkert der for en grunn. “UUUUUUUUGGGGGGGGGGHHHHHHHHHHHH” skrek jeg når verden kun 30 sekunder senere raste sammen rundt meg. Lufta på vei inn igjen ble møtt av magesyre som ville ut. Hadde selvfølgelig ikke noe særlig i kroppen som jeg kunne kaste opp, så det ble med å spytte magesyre blandet med sand. Herlig smak. Grusom hodepine. En stein på størrelse med neven min landet på hjelmen min, og det var nok til å gjøre vondt. Det verket fra topp til tå. Heldigvis var det over.
Kapteinen spratt opp igjen. “Bra kjempet”, sa han, “Neste ladning er på 10kg”.
Fortvilelsen kom kollektivt. Ingen var redde for å motsi kapteinen i det alle protesterte i munnen på hverandre. “Men det er jo ikke lov”, “Det er alt for mye”, “Det går ikke” ble møtt med et flir. “Tror dere vi har med oss noen som skal sjekke det ut hit midt på natta? Haha!”.
Vi innså at vi ikke hadde noe vi skulle ha sagt. Det eneste vi kunne gjøre, var å ligge stille og vente på smerten. Det føltes som om ti minutter gikk før det smalt igjen. Joda, 10kg kunne sikkert stemme ganske bra. Alt som kom ut av meg var “…..hhhhhhhhhhhhhh…!” i det det kjentes ut som jeg ble overkjørt og alle beina i kroppen knuste. Jeg ble trykket såpass ned at jeg i rein refleks spratt tilbake og lå i fosterstilling i lufta før jeg landet sammen med steinene som var på vei for å ta seg av ryggen min. Tørrbrekninger, snørr og tårer, pip i øra (vi hadde på hørselsvern hele veien), så stjerner… Nytt bunnpunkt i livet. Rapet sand og skulle så gjerne ønsket at jeg hadde noe jeg kunne spy opp. Vondt. Alt var vondt. Øyeeplene verket, så jævlig var det.
Kapteinen igjen. “Det er bra, gutta. Dere tåler litt av hvert! Nå må vi prøve med 15kg!”. Troppen var kollektivt på gråten. En gang til med 10kg hadde vært alt for mye. Dette kom til å ta livet av oss. Det kunne ikke fortsette. Men hva for slags valg hadde vi? Bare ett. Ligg ned og ta imot.
5 minutter gikk, og jeg skalv. Jeg var livredd, og tenkte at neste gang så er det mørkt og natta. Jeg var hellig overbevist om at dette kom til å drepe meg og flere andre, og så for meg rettssaken mot forsvaret som mine og andre pårørende sto bak. Ha! Det skulle vise dem! Da hadde*PAAANG*!!!
What the hell?
Et knallskudd – omtrent tilsvarende en litt kraftig kinaputt. Helvete heller. Kapteinshumor. Lettelsen var til å ta og føle på, og vi fikk reise oss opp for første gang på et par timer. Vi fikk skryt, og befalet fortalte at siden de visste når ladningene ville gå av, hadde de gått rundt rett bak oss i løpet av ventetiden og hørt hva som hadde skjedd. Noen hadde pratet sammen, om hvor redde de var for å dø og lignende. Andre hadde grått. En hadde bedt til høyere makter. Dette var visst den slemmeste testen av psyke opp mot rå makt de fikk lov å bruke. Vi overlevde, enda en gang. Men vi var ikke like overbevist om at vi kom til å fortsette med det. Vi var på vei til å bli like fillete psykisk som vi var fysisk.
En av de siste nettene vi var ute skulle vi marsjere igjen. Jeg var knust, av typen helt, totalt og grundig. Jeg fokuserte konstant på å overleve de neste fem sekundene. Jeg vet ikke hvorfor denne marsjen var annerledes; Kanskje fordi den foregikk på hardt underlag (is og asfalt), kanskje fordi den gikk fortere enn ellers, kanskje fordi det stort sett var nedoverbakke, eller kanskje bare fordi jeg var mer utslitt enn jeg noensinne har vært i mitt liv. Hmm. Virker som om jeg har sagt det før. Vanskelig å sette de opp mot hverandre. Jeg var langt forbi den berømte “felgen”, og så ting i mørket, svarte usammenhengende, var grinete. Jeg var ikke alene om det selvfølgelig. Uansett, marsjen gikk, og det gjorde vondt. Fryktelig vondt, vondere enn før, faktisk. Inne i venstre kne kjentes det ut som det satt en 20cm lang rusten spiker, og hver gang jeg tråkket ned, ble den kjørt nedenfra og opp inn i kneet og låret. Salte satan så vondt! Kiloene på ryggen hjalp selvfølgelig ikke heller. Det ble ganske fort klart at dette var vendepunktet for meg. For første gang kom jeg til et punkt hvor jeg seriøst vurderte å bryte. Jeg vurderte også seriøst å skyte kapteinen, da vi hadde skarp ammo i rifla av en eller annen grunn, men jeg valgte å la være. Krigsrett i fredstid var kanskje ikke noe å være stolt av.
Det gikk og det gikk, og jeg var ute av stand til å holde igjen stønnene som kom hver gang jeg tråkket ned. Kapteinen fikk med seg dette og beordret oss til å gå fortere. Motherfucker. Jeg begynte å vakle, mest fordi musklene i låret var kjørt etter et tappert forsøk på å kompensere for kneet som hadde blitt til Hitler. Tårene rant, så vondt var det, men jeg nektet å dø. Likevel – når hvert skritt hamrer grenseløs smerte inn i kroppen, innser man at det er en grense for hvor lenge man holder ut. Ved et tidspunkt fikk jeg øyekontakt med kapteinen. Han gliste. Gliste et sleskt og nedlatende smil til en utslitt og forbanna jævel med skarpladet våpen og få tegn til moralske kvaler. Jeg smilte tilbake og hevet øyebrynene kjapt, som for å si “Bring it on, biatch!” – skulle ønske selvtilliten var like god inne i hodet mitt da som jeg innbilte meg at den måte virke som utad.
Etterhvert ble det en teknisk hvil, og jeg fikk satt meg ned og rettet ut kneet. Da skjedde en av de tingene som en skjelden gang gir meg trua på menneskeheten tilbake. De andre i troppen – like slitne og herpa som meg – kom og tok noe av utstyret mitt og bar det for meg. Jeg hadde vært med å gjøre det for andre tidligere, og synes ikke det var noe å snakke om da, men nå når jeg trengte det selv, og de uten å si et ord uoppfordret stilte opp for å hjelpe til – da ble det en liten klump i halsen, og den bestod av takknemmelighet. Vi gikk videre, og jeg klarte meg mye bedre med litt mindre vekt på kroppen. Det tok ikke lang tid før jeg kunne gå med full pakke igjen heller, men kneet er fortsatt herpa den dag i dag. Å sitte trangt med venstre kne uten å kunne strekke ut beinet er uaktuelt – da er spikeren tilbake i løpet av kun få minutter. Kan kanskje ikke kalle det en krigsskade, men jeg tenker på det som om det er i samme genré.
Uka nærmet seg slutten. Ihvertfall på den måten at det var torsdag kveld. Vi visste jo ikke hvor lenge øvelsen ville vare. Hvis noen hadde fortalt oss at vi var én utmarsj unna å være ferdige, hadde vi sikkert blitt glade. Eller ikke, dersom de hadde fortalt oss noe om marsjen.
For å være så klar jeg kan på dette: Det var kun rein vilje og fandenivolskhet som skilte meg fra å være klinisk død. Jeg hallusinerte stadig vekk – om jeg ikke så de klassiske rosa elefantene som danset, så var jeg ikke langt unna. Ved et tilfelle satt jeg visstnok og så på en flokk grønne traktorer som kjørte formasjonsdans inne i skogen (litt ala synkronsvømming, men uten vann). Dette husker jeg ingenting av selv – jeg ble fortalt det av et befal etter øvelsen. Jeg var så sulten at magen kneip konstant. Det iskalde vannet hjalp lite. Nummen i hele kroppen – det var så man vurderte å skjære seg litt på is eller stein bare for å kjenne noe. Øynene skle stadig igjen. Armene hang på AG-3en, som igjen hang i reima over nakken. Nakken var sliten, men brakk ikke. Sannsynligvis av gammel vane. Jeg var rett og slett totalt og fullkomment ubrukelig.
Når vi så får beskjed om koordinatene vi skal komme oss til, skjønner vi at dette blir vår død. En marsj som ville tatt minst ti timer i perfekt vær. Over to store fjell, dekket av is og snø, med temperaturer rundt null. “Åja, ikke så kaldt”, tenker kanskje den kjære leser. “Smeltevann på den forpulte fuckings isen!” er mitt eneste svar på det.
Vi gikk og gikk. Det var mørkt, det var glatt, og det var hardt. “Gå forsiktig”, tenkte jeg, “så slipper du å gå på trynet”. Ha. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at jeg gikk i bakken 60-70 ganger på de 16 timene marsjen varte. Og det var ikke “Pytt sann, jeg skle visst, jaja, feie av ankelen og opp igjen”. Det var et sånne fall der beina forsvinner under deg, og du svømmer litt komisk i lufta et lite øyeblikk, før du smeller i panser-isen i full fart, med AG-3 foran deg og 40 kg sekk på ryggen. Ikke var jeg koordinert nok eller hadde jeg ork til å ta meg for heller. Man måtte bare satse på at fysikkens lover gjorde at du landet på siden. Gikk du bakover ble du liggende på sekken, som var vanskelig å både løfte og å komme løs fra. Datt du forover, var AG-3en mer enn klar til å slå ut tenner og skjære opp fjes. Jeg prøvde begge, flere ganger, og foretrekker fortsatt siden.
Naturen synes tydeligvis ikke at vi har det ille nok, så en jævlig nordnorsk isvind blir med på festen. Befalet som ikke vil ha kjeft for å ha tatt livet av et tredvetalls unge lovende, gir oss en time hvile i telt. Har du forsøkt å sette opp et lagtelt på ujevn is midt på svarte natta, utslitt og blåkald og full av utsøkt hat? Det er ikke moro. Ikke fikk vi sove heller, bare hvile litt. Det var min tur til det ærefulle oppdraget som tetningslist også, og det var en gleppe på 30cm fra isen til teltduken på min side. Ah, isvind rett i kroppen, smekkert!
At vi klarte å reise oss opp når “hvilen” var over, er vel nærmest et mirakel. Teltet ble pakket sammen, og vi visste vi hadde minst halve marsjen igjen. Jeg tror jeg gikk på trynet to ganger før vi i det hele tatt begynte å gå igjen. Den siste gangen vurderte jeg igjen seriøst å bare bli liggende og dø. Du vet du er på tur når du vurderer det som et seriøst alternativ. Dessverre var jeg litt for pysete og orket ikke å kjenne at trynet mitt frøs fast i den våte isen, så jeg stabbet meg på beina igjen.
Vi hadde vel kanskje gått 50 meter når han som gikk bak meg gikk på trynet og skle inn i meg. Vi holdt god avstand, men det var nedoverbakke, og han klarte ikke å varlse meg før han traff. “Nnnnnnngggghhhhh” sa jeg i det vi dannet vår egen lille knute. Han – en innfødt – bannet som bare nordlendinger kan, mens jeg prøvde å finne ut hva som satt fast i hva så vi kunne komme oss løs. At ingenting ble brukket på denne turen skjønner jeg ingenting av. Det må ha vært fordi vi var så slappe at vi datt sånn som fulle folk og de som kan judo.
Etter et par evigheter, begynte vi å komme ned fra fjellet. Fastere grunn under føttene. Og hva var dette rundt oss? Uhm.. sivilisasjon? Det er litt av en følelse å se den virkelige verden for første gang på mange døgn. Det skulle også vise seg at dette var innspurten på hele øvelsen. I det vi kom inn mot leiren, tenkte jeg hardt på at jeg måtte være mentalt forberedt på skuffelsen ved å snu i porten og gå ut igjen i enda en uke. Det kunne skje.
Vi ble bedt om å få det grøvste av utstyret på plass, og møte opp i klasserommet der vi vanligvis hadde forskjellige former for teori. Stemningen var nervøs. Alle elsket å være tilbake, men ingen stolte helt på at det var over. Kapteinen gikk igjennom øvelsen. Mye av det samme – stolt av det vi hadde gjort, måten vi hadde gjennomført på. Han refererte direkte til kneet mitt og en del problemer andre hadde hatt. Så skulle vi slippes fri til å spise, sove, hva vi ville. Skepsis.
En av medsoldatene tok mot til seg. “Uhm.. Kaptein? Jeg mener jeg har hørt at det er en regel som sier at når kommanderende befal sier ‘Endex’, så er øvelsen over. Ordentlig over. Ikke noen som kommer løpende inn på brakka kl. 3 om natten og skriker ‘suckers!’ og sender oss ut i skogen igjen. Stemmer det?”
Kapteinen kostet på seg sitt sleskeste smil. Han tenkte litt. “Det er nok ingen ubrytelig regel som sier det”, svarte han på sin særegne måte. “Men likevel… Endex.”
Vi visste at han mente det, og lettelsen var enorm. Dusjen som fulgte gjorde vondt, den lille mengden mat jeg tok sjansen på var alt for mye, men jeg tygde unna til oppkastet ble enig om å holde seg på plass. Var det noe jeg var vant til nå, så var det at hjernen bestemte over kroppen. Jeg la meg. Tror jeg svimte av istedenfor å sovne. Kun 16 timer ble det denne gangen – men når jeg våknet, var jeg så svimmel og groggy at jeg ikke visste hvor jeg var. Det gikk bokstavelig talt rundt for meg. Mye verre enn etter den første helvetesuka.
Skolehalvåret nærmet seg slutten. Vi hadde eksamen i både teori og praksis. Jeg gjorde det jeg måtte for å klare meg, ikke mer. Det meste gikk ganske lett når man visste at man hadde en tørr seng og et måltid mat i relativt nær fremtid nesten uansett. Før vi forlot Harstad, hadde vi en avslutningsmiddag, der vi offisielt ble forfremmet til USK-korporaler, og hvor foreldre hadde anledning til å være med (ingen av mine kunne komme, men jeg bærer ikke et fnugg av nag for det, vi snakker tross alt om fuckings Harstad). Kapteinen holdt en tale, og en del av det han sa husker jeg klart enda. Han henvendte seg til de oppmøtte familiemedlemmene, og forklarte. “Det vil komme en periode når tjenesten er slutt hvor de forsøker å forklare dere hva de har vært igjennom. Dere kommer til å lytte og nikke empatisk og si hvor forferderlig det høres ut. Og de kommer til å bli frustrert, fordi de ikke klarer å uttrykke dybden i denne opplevelsen. Bare vit at de har vært igjennom mye. Så mye vi har hatt lov til å dra dem gjennom i fredstid. Dette er ikke de samme unge mennene dere lot oss få låne for seks måneder siden”. Jeg kunne jo ikke vite det da, men det føltes instinktivt som at han hadde rett. Og det tror jeg forsåvidt fortsatt.
Vi dro hvert til vårt. De fleste av oss kom aldri til å møtes igjen. Med tre måneder igjen av verneplikten fikk vi velge hvor vi ville tjenestegjøre blandt en liste med alternativer. Den som gjorde det best (fikk høyest karakterer) valgte først. Jeg endte opp i Garden, og det var ikke fordi jeg gjorde det så bra at jeg fikk velge tidlig. Jeg var tross alt omgitt av folk som likte turer i skog og mark, og synes det var like greit at en bygutt fikk komme hjem og passe litt på kongen. Det var jeg i idrettstroppen, en spesialtropp for folk som utmerker seg innen diverse varianter av sport. Snakk om annen verden. Gardeuniform, sabel, fruktcoctail til lunsj på befalsmessa. Ok, så måtte vi pusse skoene litt nøyere, men i forhold til det vi hadde vært igjennom tidligere, var dette luksus av en annen verden. En som gikk i tyskklassen min på videregående dukket opp som menig i HMKG etterhvert også. Han måtte hilse hver gang vi møttes – som alle andre menige. En viss nytelse i det, ja. Fikk håndhilse på kongen ved en oppstilling, og opplevde litt. Vår i Oslo – blir ikke mye bedre enn det.
Det nærmet seg fotball-VM i 1994, og min militære karriere gikk mot slutten. Jeg hadde vært slapp i Garden som jeg hadde de fleste andre steder, men likte meg der, og spiste mer enn nok fruktcoctail til at kondis og trening forsvant før jeg kom ut i det sivile igjen. Min siste dag hadde jeg pakket de få tingene jeg hadde, levert fra meg siste rest av utstyret, og gikk opp til kompanisjefen for å offisielt dimmitere. Det skjedde med et minimum av fanfare, i sivile klær, med en siste hilsen og et håndtrykk. Min siste offisielle handling var å motta forfremmelse til sersjant. Jeg fikk med vinklene for å sette på uniformen jeg skal bruke på repetisjonsøvelse en gang i fremtiden. Jeg gikk ut porten og tok t-banen hjem. Eller noe sånt. Hjem? Joda, det var jo hjemme. Ihvertfall for lenge siden. Og det skulle bli det igjen. Hva i alle dager skulle jeg gjøre nå? De eksistensielle og filosofiske dilemmaene ble fort avløst av potetgull på sofaen.
I ettertid har jeg fått brev om at jeg er flyttet over til Heimevernet. Jeje, samme for meg. Jeg har ikke ambisjoner innen aktiv krigføring uansett. Jeg er ferdig med det der. Jeg fikk invitasjon til å være med på den offisielle avviklingen av Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge når den ble lagt ned i 2003. Hadde sikkert vært mulig å dra opp dit og hatt et sånt voksen-øyeblikk hvor man reflekterer over livet og valg man har tatt og alt som har skjedd siden da og mimret og sånn, men vi snakker tross alt om fuckings Harstad.
Jeg fnyser nesten av meg selv når jeg fortsatt tenker at hele året var en erfaring jeg ikke ville ha vært foruten. Det er virkelig det. Men det sugde. På en bra måte. Jeg hatet det, og det var akkurat det jeg trengte.
